Foto: Redd Barna
Artikkelforfatter Annie Bodmer-Roy er en av Redd Barnas nødhjelpseksperter. Hun har tidligere jobbet flere år i Elfenbenskysten og sist i Japan etter jordskjelvet, før hun nå har flyttet til Niger.

Det som først slo meg var smilet hennes – oppriktig, vennlig og snilt. Hun sa det er viktig å smile, at i livet hennes var et smil det eneste hun har å gi til folk. Det er viktig å smile, sa hun, for da vil livet smile tilbake til deg.

Jeg møtte Mariama på intensivavdelingen i et stabiliseringssenter for akutt underernærte barn, et senter drevet av regjeringen med støtte fra Redd Barna i byen Aguie sør i Niger. Maraimas sønn Idi er ni måneder gammel. Han ligger i en barneseng, mens moren sitter ved siden av ham.

Livredd for sønnen

Idi er synlig underernært – han er alvorlig syk. Mariamas redsel for å miste sønnen står tydelig å lese i ansiktet hennes når hun ser ned på ham, men når jeg spør om hun vil dele historien sin med meg, ser hun opp og smiler. Hun sier hun er glad for å dele historien sin og takker meg for å gi henne muligheten.

Idi fikk nylig feber, oppkast og diaré. Når han ikke ble bedre etter to dager, tok Mariama ham med til det lokale helsesenteret i nærheten av landsbyen der de bor. Den lille gutten ble sendt videre til stabiliseringssenteret i Aguie, hvor Mariama har vært sammen med ham siden de ankom for to dager siden.

Mens vi snakker sammen, tar Mariama sønnen sin forsiktig opp i armene sine og holder ham inntil seg mens hun gir ham en skje med beriket melk. En av kollegene mine, en av Redd Barnas helsearbeidere, forteller at denne typen spesielt næringsrik melk er det eneste så akutt underernærte og avmagrede barn som Idi kan klare å få i seg.

Foto: Redd Barna/Inge Lie
– Ikke noe sted i verden vil hver krone investert i forebyggende tiltak ha større utbytte for barn enn i Niger, sier Redd Barnas nødhjelpssjef Søren Pedersen.

Drømmer om leke med Idi

Mariama forteller at hun først gikk til sitt lokale helsesenter fordi hun var bekymret for sønnen sin. Da de ba henne dra til stabiliseringssenteret, gjorde hun det uten å nøle. Hun forteller at hun ville gjort hva som helst hvis det var en mulighet for at det ville hjelpe sønnen hennes. Hun deler sine drømmer og håp for Idi – at han vil bli bedre, få styrken tilbake og at hun kan løfte ham opp og leke med ham slik hun kan med de andre barna sine. Selv om ingen av barna har nok å spise – hele familien overlever på hirse – er ingen så hardt rammet som yngstemann Idi.

Senere den kvelden, idet jeg gjør meg klar til å reise fra senteret, fanger jeg Mariamas blikk og smiler. Hun smiler tilbake, flyktig denne gangen, mens hun prøver å gi Idi enda en skje med beriket melk. Mannen hennes har kommet på besøk og den lille familien sitter sammen på gulvet ved barnesengen. De ser begge på sønnen sin og håper at han skal bli bedre. Jeg vinker farvel, takker Mariama på nytt for åpenheten og forlater foreldrene så de kan tilbringe mer tid med barnet sitt.

Foto: Redd Barna/Nyani Quarmyne
Ett av barna på det samme stabiliseringssenteret i byen Aguie sør i Niger hvor Annie Bodmer-Roy møtte Mariama og Idi. Denne lille gutten på bildet er imidlertid på bedringens vei.

Mens jeg kjørte hjem den kvelden, så jeg for meg lille Idi, Mariama og smilet hennes og alle de andre mødrene og barna jeg møtte de timene jeg var ved stabiliseringssenteret. Jeg håper de kom frem til klinikken i tide og at håpene og drømmene deres for barna skal bli virkelighet.

Sørgelige nyheter

Det er ikke før neste dag jeg hører nyheten fra min kollega. Idi klarte seg ikke gjennom natten. Jeg lukker øynene og ser for meg familien slik jeg sist så dem, sittende i en liten sirkel på gulvet på intensivavdelingen. Jeg tenker på Mariama og hennes ønske om å leke med sønnen sin igjen. Øynene mine fylles med tårer, men det er ingenting jeg kan gjøre – ingenting kan oppfylle ønsket hennes eller gi henne sønnen tilbake.

Denne moren delte historien sin, delte smilet sitt med meg for mindre enn 24 timer siden. Jeg tenker på smilet hennes og på hvor urettferdig det er. Livet har ikke smilt tilbake til Mariama. Jeg er sønderknust og rasende. Han var ni måneder gammel og han hadde ikke trengt å dø.

Jeg tenker på de andre mødrene jeg møtte på stabiliseringssenteret, på helseklinikken, i landsbyene. Det er fortsatt mulig å redde disse barna, det er ennå ikke for sent for dem.

Jeg kan ikke gjøre noe annet for Mariama enn å dele historien hennes, være hennes vitne. Hun ville at folk skal vite hva som skjer i Niger. Forhåpentligvis vil hennes sjenerøsitet hjelpe verden med å forstå hva som står på spill i store deler av Niger nå.