Foto: Redd Barna/Mats Lignell
Sammenblandingen av militær og humanitær innsats i Afghanistan gjør hjelpearbeidet vankelig. Sivile er også i økende grad blitt mål, skriver Redd Barnas generalsekretær, Tove R. Wang i Dagbladet i dag.

I Dagbladet i dag ber Redd Barna om at Norge klargjør militære og humanitære roller i det pågående arbeidet med NATOs strategiske konsept.

Utspillet til Anders Vogt Rasmussen bidrar til å sette sivile barn, kvinner og menn, samt hjelpearbeideres liv på spill. Fogh Rasmussen erklærer at militær styrker ikke lenger er det fulle svaret i kriser som i Afghanistan og at de humanitære organisasjonene representerer den ”myke makten” som trengs for å overvinne motparten. Dette står i sterk kontrast til humanitære organisasjoners dyrkjøpte erfaringer. 
 
Det er derfor positivt at statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet i februar gikk ut og sa at Norge i løpet av halvannet år vil kunne erstatte de militære enhetene for gjenoppbygging og humanitær innsats med diplomatiske stasjoner for sivil bistand. Norge må nå alliere seg med likesinnede, og i tillegg til NATO, ta dette opp i FN og andre relevante fora.

Fatale konsekvenser

Humanitære organisasjoner, deriblant Redd Barna, har opp gjennom årene påpekt at militære enheter som også gjør humanitær innsats vil medføre at også uavhengige og nøytrale frivillige organisasjoner risikerer å bli skyteskiver. Det har dessverre vist seg å holde stikk med fatale konsekvenser. Taliban skiller ikke mellom dem som hjelper når den største hjelperen også er den militære hovedmotstanderen.
 
Sammenblandingen vi ser i Afghanistan har ikke bare gjort det vanskelig for hjelpearbeidere å nå fram til sårbare barn i verdens verste land for barn på grunn av dårligere sikkerhet. De og andre sivile har også i økende grad blitt mål.

Jenteskoler angripes oftere

Foto: Redd Barna/Ingrid K. Lund
Selv om skoler for jenter er svært politisk følsomt i Afghanistan viser det seg altså at de i større grad blir militære mål når det sprer seg en oppfatning av at det er aktører i krigen som er involvert i det humanitære arbeidet.

Jenteskoler blir i større grad angrepet som følge av at de er drevet av militære PRT’er ("Provincial Reconstruction Teams") mens jenteskoler som er drevet sivilt i mindre grad angripes. Selv om skoler for jenter er svært politisk følsomt i Afghanistan viser det seg altså at de i større grad blir militære mål når det sprer seg en oppfatning av at det er aktører i krigen som er involvert i det humanitære arbeidet.

Det har skjedd et skifte i argumentasjonen for det å dele ut mat og medisiner med den ene hånden og skyte med den andre. Med invasjonen etter 11. september ble den vestlige opinionen introdusert for strategien for å vinne afghanernes "hearts and minds". Her var PRT’ene sentrale i det man militært skulle kjøpe seg goodwill fra sivilbefolkningen gjennom humanitær bistand og gjenoppbygging. På den måten ville man isolere Taliban.

Argumentasjonen for bruken av PRT’er har etter hvert gått mer over til å bli et spørsmål om sikkerhet. Det er bare militære som kan levere humanitære og sivile tjenester til sivilbefolkningen heter det. Men problemet gjenstår; alle hjelpere oppfattes som militære. Våre erfaringer viser at det går an å drive sivilt humanitært arbeid i Afghanistan; å arbeide for barns rettigheter og utvikling uten militære innslag og uten væpnede vakter. Sentrale stikkord er: uavhengighet og nøytralitet, lav profil der vi selv opererer, å oppnå tillit ved å jobbe gjennom lokale partnere og lokalsamfunn og selvfølgelig generelt ha gode rutiner for sikkerhet.

Norge har nå en unik mulighet til å gå foran for å påvirke NATO til å skille humanitær bistand fra militær strategi. Slik at jenter ikke blir militære mål, slik at sikkerheten for hjelpearbeidere blir bedre, og slik at sivile får den hjelpen de trenger.