Foto: Redd Barna
Virkelighetsbeskrivelse fra vår kollega Osama Damo inne i Gaza.

Nederst i blokken der jeg bor i Gaza sitter to jenter – rundt seks år – på bakken og ler mens de raskt pakker tingene sine i en ryggsekk.

– Hva leker dere? spør jeg nysgjerrig. De svarer: – Vi leker evakuering.

Hjertet mitt synker. Disse jentene burde ikke kjenne til frykten som følger med evakuering. Likevel lever de nå midt i sin tredje militære konflikt. De har lært hvordan man overlever i krig før de har lært seg alfabetet.

Jeg lever også i mitt tredje store voldsutbrudd i Gaza siden 2008. Likevel, denne gangen er det helt forskjellig fra alt annet jeg har opplevd. Det er mer skremmende, framtidsutsiktene er enda dårligere enn før og tallet på antall døde – spesielt barn – vokser mye raskere.
 
Jeg skriver dette klokken to om natten, innestengt i leiligheten min sammen med familien. Vi er alle våkne, og har vært det siden klokken sju i morges. Det er helt umulig å sove. Selv om gatene utenfor er skremmende stille, bryter det gjennom lyder vi ikke kan stenge ute: Den konstante bie-lignende summingen av droner som flyr rundt, og skremmende drønn av bomber som krasjer inn i hus og eksploderer i nærheten. Innimellom hører vi skrik blandet med lyden av knust glass.

Jeg har ikke kunnet dra fra leiligheten min på flere dager, bortsett fra noen raske turer for å få tak i mat. Jeg føler meg som en fange her. Hver dag blir situasjonen mer desperat.
 
Gaza er en by full av boligblokker. Vi har kun strøm tre timer daglig, og uten elektrisitet er det ingen måter å pumpe vann oppover i etasjene til hjemmene våre. Halvparten av Gazas vanntilførsel er avstengt og ødelagt av bombing mot infrastruktur, og hjem går nå tomme for drikkevann.

Minst 90 skoler og 18 medisinske klinikker er truffet, siden de ligger så nært angrepsmål. Mange andre skoler blir brukt som midlertidige bosteder. Alt dette skjer i en by der 80 prosent av befolkningen allerede var avhengig av humanitær hjelp. 
 
Noen ganger kan vi ikke annet enn å spøke med situasjonen – uansett hvor morbid dette høres ut. Det forrige angrepet vi opplevde var i 2012, om vinteren, den gangen fortalte vi våre barn at bombene var lyn og torden.

Men hva kan vi si nå? Vi ler hult, uten humor. Og innser at det kanskje er på tide å fortelle barna våre sannheten. Hva vil de vokse opp til å bli? Når bombene faller så ofte som regn – hvordan blir deres syn på fred? Mange barn, på begge sider, tror dette er helt normalt nå. Det er en stor tragedie.

For Redd Barna, som har jobbet i Gaza siden 1973, er utfordringene enorme. Våre ansatte setter seg selv i fare for å hjelpe. Forleden risikerte mine to kolleger livet sitt for å få tak i medisiner, som de deretter tok med til et sykehus som hadde gått tomt for varer. Det er sånne heroiske handlinger som nå får sykehus og offentlige tjenester til å gå rundt.
 
Redd Barna har som mål å distribuere 2500 hygienepakker og 2500 babypakker de neste dagene, og vi vil åpne trygge lekeområder så fort dette lar seg gjøre. Der kan barna få psykososial støtte og et sted der de kan glemme det de har opplevd for en stund.

Vi krever en umiddelbar våpenhvile og en slutt på volden som har skapt så store lidelser for barn og familier på begge sider av konflikten.

Ingen barn – verken palestinske eller israelske – skal måtte leve gjennom rakettangrep, evakueringer og militære konflikter, for ikke å snakke om tre, før deres sjuende bursdag, som jentene i første etasje i blokken min. For barnas skyld: Volden må ta slutt.

Innlegget er publisert i Bergens Tidende 25.07.2014