Foto: Redd Barna/Oscar Serrano Oria
Mullah Sayeed Bahodor Shah er en talsmann for fordeler ved amming og vaksinasjon i lokalmiljøet.

Bistandspengene våre gir ikke Norge rett til å kreve at andre land skal bli som oss. Men de gir en mulighet til å fremme universelle menneskerettigheter sammen med befolkningen i andre land.

Tirsdagens episode av NRKs dokumentarserie, «Den gode viljen», belyste et viktig dilemma for norsk bistand: Gir pengene våre rett til å kreve at mennesker i andre land skal bli som oss? Er det legitimt å bruke bistanden til å fremme verdier som menneskerettigheter, demokrati og likestilling?

Bistanden vil aldri kunne bli verdinøytral. Årsaken til det, er at bistanden har som mål å bidra til samfunnsendringer. For å oppnå positive samfunnsendringer bruker man, som i all annen politikk, fordeling av penger og kunnskap som virkemiddel. Og med bistanden blir maktforhold utfordret.

Kampen mot fattigdom

Arbeidet for å redusere fattigdom er et eksempel på dette. Å redusere fattigdom er en global målsetting, vedtatt av alle verdens land gjennom FNs tusenårsmål. Både norsk og internasjonal bistand blir brukt for å oppnå dette.

Fattigdomsreduksjon er avhengig av at fattige eller diskriminerte befolkningsgrupper får bedre tilgang til samfunnsgoder. Å peke på hvilke grupper i et land som er fattige og diskriminerte, og å arbeide for en bedre situasjon for disse, om det dreier seg om jenter i Afghanistan eller lavkastebarn i India, vil selvsagt alltid utfordre maktforhold og innebære krav om politiske endringer.

Bistandsdebatten bør derfor ikke baseres på et premiss om at det finnes en type nøytral bistand vi alle skal strekke oss etter. I stedet bør debatten dreie seg om hvilke verdier og målsettinger bistanden kan og bør fremme.

Norsk eksportartikkel?

Det NRK helt riktig problematiserer, er om bistanden sikter mot samfunnsendringer som er lokalt og nasjonalt eid. Eller om Norge tvert imot gjennom bistanden forsøker å eksportere, og i verste fall påtvinge, andre land våre egne verdier.

I møtet med dette dilemmaet vil Redd Barna svare at det er legitimt å arbeide for samfunnsendringer gjennom bistanden, så lenge målsettingene er basert på universelle menneskerettigheter og så lenge arbeidet er lokalt forankret. 


Ingen norsk verdi

Menneskerettighetene blir ofte framstilt som en vestlig «eksportartikkel». Dette vil Redd Barna protestere mot. Som en global organisasjon, med tilstedeværelse i 120 land, kjemper vi for barns universelle menneskerettigheter uansett hvem barna er og hvor de bor. For oss er ikke barns rettigheter en norsk verdi som «vi» eksporterer til «dem». Tvert imot baserer vi arbeidet vårt på FNs barnekonvensjon, som alle verdens land (utenom USA, Somalia og Sør-Sudan) har underskrevet.

Foto: Redd Barna/Anne-Sofie Helms
Redd Barna har gode erfaringer med lokalt forankret arbeid.

Myndigheter i enkelte land ønsker ikke å realisere barns rettigheter. I disse tilfellene er vår erfaring at det som regel ikke skyldes at rettighetene representerer verdier som påtvinges myndighetene utenfra. Det skyldes heller at de opplever sin maktposisjon som truet. Spør man lokalbefolkningen, så ønsker de selv sine menneskerettigheter innfridd. De aller fleste barn ønsker å gå på skole og lære (retten til utdanning) og å få legehjelp når de er syke (retten til helse). Og ungdom flest ønsker å kunne si sin mening uten å risikere tortur eller forfølgelse.

Tett på lokalsamfunnet

Redd Barnas erfaring er at vi får best resultater av vårt arbeid når det er lokalt forankret. Vi samarbeider derfor tett med lokalbefolkningen og andre sivilsamfunnspartnere for å fremme barns rettigheter overfor myndighetene. Og i land der myndighetene selv ønsker å bedre barns vilkår, har vi tett dialog og samarbeid om hvordan barn best kan beskyttes mot vold og overgrep, eller hvordan myndighetene kan sikre tilgang for fattige og diskriminerte barn til helse og utdanning.

Ikke verdinøytral

Men myndigheter har ikke alltid en egeninteresse av å innfri sin befolknings rettigheter. Derfor er det avgjørende at Norge ikke kun gir bistand direkte til lands myndigheter. Norge må også støtte arbeidet sivilsamfunnet i utviklingsland selv gjør for å sikre rettighetene til de mest marginaliserte. Som for eksempel kampen for jenters rettigheter i Afghanistan eller den historiske kampen mot apartheid i Sør-Afrika.

Fordi bistanden har som mål å bidra til positive samfunnsendringer, vil den aldri kunne bli verdinøytral. Nettopp derfor er det så viktig at den er basert på universelle rettigheter og at den støtter opp om lokalbefolkningens eget arbeid for disse rettighetene.

Denne kronikken av Tove R. Wang har vært publisert på NRK Ytring.