Så langt har over 200 000 mennesker flyktet fra Libya og over til nabolandene. Over halvparten av dem har krysset grensen til Tunisia.

Omtrent 15 000 flyktninger bor nå i telt i en stor transittleir rett over den tunisisk-libyske grensen. Der får de mat, rent vann, midlertidig tak over hodet, beskyttelse og helsehjelp. Hovedproblemet i leiren er dårlig hygiene og mangel på latriner, men de neste par dagene blir den omorganisert slik at beboerne skal få tilgang til bedre tjenester.

Redd Barna og FNs barnefond Unicef har sammen jobbet for at leiren skal få egne områder for barn og familier. Slik blir det heldigvis etter omorganiseringen. 

Dette forteller flyktningene:

Mazbah:

Foto: Paulo Siqueira
Her sitter Mazbah (32) sammen med yngstedatteren Samira utenfor teltet i flyktningleiren i Tunisia.

– Krigen rammet ikke oss direkte der vi bodde i Libya, men den nærmet seg stadig. Og det ble nesten umulig å leve et normalt liv fordi alle bankene og supermarkedene stengte. Det var umulig å leve det livet vi kjente. Så vi bestemte oss for å flykte i hui og hast. Vi stengte huset vårt og forlot alle eiendelene våre der – bortsett fra noen klær, verdisaker og andre nødvendigheter. Vi forlot alt vi og foreldrene våre har bygget opp i løpet av de siste 30 årene, sier Mazbah.

Foto: Redd Barna/Paulo Siquiera
Mazbah og familien – inkludert faren Mihe (51) – inne i teltet der de nå bor.

Nå bor han sammen med sin kone Samina (25) og deres to barn på sju og ett år, i en midlertidig teltleir for flyktninger fra Libya rett over grensen i Tunisia.

Familien er opprinnelig fra Bangladesh, men Mazbah og Samina er begge født og oppvokst i Benaulid i Libya. Dit flyttet foreldrene deres for over 30 år siden fordi det var lønnet arbeid å få der. Nå har den politiske volden i hjembyen drevet hele familien på flukt.

– Vi leide en liten buss sammen med andre bangladeshere for å komme oss til grensen til Tunisia. Sjåføren ba oss gi ham alle pengene, smykkene og verdisakene våre. Vi nektet, og ga ham bare litt penger fordi vi ikke stolte på ham, forteller Mazbah.

Ikke lenge etterpå ble bussen stoppet ved en kontrollpost. 

– Der måtte vi gi fra oss alle verdisakene våre. Da vi kom hit til Tunisia, hadde vi bare de få pengene vi ga til sjåføren, sier Mazbah.

Nå håper han at familien skal kunne reise til Bangladesh, hjemlandet han aldri har vært i.

– Vi vil reise hjem til Bangladesh. Selv om Gadaffi faller, vil vi ikke reise tilbake til Libya. Vi vil leve i et annet land, sier Mazbah.

Hana:

Foto: Redd Barna/Paulo Siqueira
Hana og sønnen Mohaned utenfor teltet i flyktningleiren der de bor. Hana ser ingen annen utvei for familien enn å bli boende her.

Hana og mannen Abdel har nå flyktet to ganger. For noen år siden, flyktet ekteparet fra krigen i Somalia og til Libya.

Foto: Redd Barna/Paulo Siqueira
Her bærer Hana sin sju måneder gamle sønn inn i teltet der familien nå bor.

Her bygde de opp et nytt liv i byen Zawia, hvor Hana også fødte sønnen Mohaned for sju måneder siden.

Nå har den lille familien akkurat måttet flykte på ny. Nå bor de i teltleiren for flyktninger fra Libya i nabolandet Tunisia.

– Vi flyktet fordi vi frykter krigen. Reisen hit gikk fint. Det tok bare to timer å ta drosje til grensen. Og vi opplevde ikke noe vold underveis. Nå ønsker vi å bli boende her i flyktningleiren. Vi kan ikke reise tilbake til Somalia, der er det krig. Og i Libya er det også krig nå. Å bli boende her i leiren er vår eneste mulighet, sier Hana. 

Nassar:

Foto: Redd Barna/Paulo Siqueira
To av barna til Nassar leker utenfor teltet i den tunisiske leiren for flyktninger fra Libya.

– Vi opplevde en usedvanlig rolig reise over grensen fra Libya og hit til Tunisia. Vi slapp gjennom de revolusjonæres kontrollposter uten at noe ble stjålet. De var vennlige og sa ”Vi er alle arabere … reis, reis”, forteller Nassar (44).

Foto: Redd Barna/Paulo Siqueira
Nassar (44), kona Samiha (35) og de fem barna Samar (2), Abdel Rahmen (5), Nour (6), Mohamed (8) og Rajab (22) står utenfor familiens telt i flyktningleiren over grensen i Tunisia.

Sammen med kona Samiha (35) og deres fem barn flyktet han i all hast fra hjemmet i Zawia. Familien flyktet fra hjemmet, alle møblene og verdisakene sine. Tilbake sto også en avling som var klar til å høstes. Det eneste de fikk med seg var litt klær.

– Vi flyktet fordi vi ikke lenger kunne leve i fred. Det er veldig farlig der nå. Butikkene og markedene var stengt nesten hele tiden, og hjemmefra kunne vi høre skudd og eksplosjoner, og se mange røyksøyler. Vi satt fanget inne i huset i fem dager før vi bestemte oss for å forlate alt og flykte, sier Nassar.

Han har en forretningsutdanning fra El Feium i Egypt, hvor både han og kona opprinnelig kommer fra. Men fordi det var umulig å finne arbeid i hjemlandet, flyttet de til Libya på jakt etter et bedre liv for 15 år siden. Der begynte familien med jordbruk. De fire yngste barna er alle født i Libya.

Ali:

Foto: Redd Barna/Paulo Siqueira
Ali og barna utenfor familiens provisoriske hjem noen få meter inn i Tunisia over grensen fra Libya.

Ali er fortvilet; han frykter for fremtiden til familien sin.

– Jeg vet ikke hvordan det skal gå med meg og familien, sier han.

Foto: Redd Barna/Paulo Siqueira
Ali følger døtrene Hana (8) og Hiem (7) til Leger uten grensers telt i flyktningleiren for at de skal få legehjelp.

Selv er 33-åringen fra Carbala i Irak, men etter at faren hans ble drept i krigen der, flyktet han og moren til Libya. Etter at moren døde, giftet Ali seg med Bahija (30). Hun er opprinnelig fra Marokko. Sammen har de fire barn, som alle er født i Libya.  

Ali klarte å flykte fra volden i hjembyen Zuara sammen med kona og barna for tre dager siden. Men de etterlot seg hele livet sitt: Huset, eiendelene og den lille dekkbutikken. Nå bor de i flyktningleiren i Tunisia. 

– Jeg måtte flykte på grunn av frykten for krigen. Redselen vokste hver eneste dag ettersom krigen ble mer intens og kom nærmere og nærmere der jeg bodde. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Kort tid før all denne krigingen begynte, investerte jeg så å si alle pengene våre i nye varer til dekkbutikken. Nå har vi måttet flykte fra alt. Nå håper jeg Gud vil hjelpe meg. I Irak er det krig, i Libya er det krig, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Min kone er marokkansk, men hennes familie er så fattig at de ikke kan hjelpe oss, sier Ali.