Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
Brødrene Nasser (9) og Mahmoud (7) har begge sett venner bli skutt i borgerkrigen i Syria.

Sahar har levd midt i en borgerkrig i over et år. Hun har flyktet hals over hode med hele den store familien sin fra bomberegnet i hjembyen i Syria. 

– Flere av vennene mine er døde. En av dem er Mustafa. Han gikk ute i gaten og så skjøt en snikskytter ham. Jeg stod oppe på verandaen på huset vårt og så alt sammen. Mustafa døde med en gang. Vi pleide å gå på skolen sammen – han var bare ti år gammel, forteller Nassar (9), en av Sahars sønner.

Sahar og familien hennes, som teller ni barn, kom fra Syria til nabolandet Libanon for noen måneder siden. Familien har slått seg ned i et ulendt ørken-terreng utenfor byen Bar-Elias i Bekaa-dalen øst i Libanon. Her har mellom 20-30 familier søkt tilflukt i en liten brakkeleir. De har satt opp telt, sydd sammen av sekker og med vrakmaterialer som reisverk.

Skutt av snikskytter

Vi blir invitert inn familiens telt og lytter til historier fra hjembyen Homs. Nasser forteller videre:

– Det ble oftere og oftere demonstrasjoner i nabolaget rundt skolen, og så kom politiet og så ble det skyting. Da løp vi barna hjem. Skolen min ble snart stengt. Det var mye skyting og eksplosjoner om natten også. Jeg var ofte redd. Jeg sover ikke så godt her heller, for jeg tenker på alt det fæle som har skjedd. Likevel savner jeg Syria; huset vårt og vennene mine og skolen. Dette er andre året jeg ikke går på skolen. Vi fikk ikke med oss noe – ikke klær eller leker eller bøker. Her i leiren er det ingen ting, slår Nasser fast.

Så vennen dø

Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
Zakariah Muhammed Delly (23 år - med rose t-skjorte) har sett hvordan barna fra teltleiren har forandret seg etter at Redd Barna åpnet det trygge lekeområdet.

Mahmoud (7) har en lignende historie å fortelle:

– Vi lekte og syklet rundt i gaten, jeg og kameraten min. Plutselig smart det, og så falt han av sykkelen. Noen hadde skutt på oss og truffet sykkelen til vennen min. Det var en snikskytter som gjemte seg på taket på huset rett over gaten fra der vi bodde. Etter at kameraten min falt av sykkelen, skjøt han en gang til, forteller han.

Mahmoud blir blank i øynene og grøtet i stemmen når han forteller om den fryktelige dagen da vennen hans ble skutt ned så brutalt.

Mahmouds far Radi tar varsomt ordet når stemmen til sønnen svikter. Han forteller hva som skjedde videre:

– Det andre skuddet traff gutten i ryggen. Vi var flere voksne som styrtet til og fikk brakt ham til sykehus. Dessverre var skuddet i ryggen fatalt – han er i dag lam fra livet og ned. Hvem er det som skyter et lite barn, spør Radi trist og rister på hodet.

Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
20-30 syriske familier, de fleste fra den hardt rammede byen Homs, har slått seg ned på en jordlapp i nabolandet Libanon. Nå skal de møte den strenge vinterkulden i skrøpelige telt laget av jutesekker og vrakmaterialer.

Vanskelig tilværelse

Når vi ser oss rundt i den sammenraskede leiren, er det lett å se at livet må være vanskelig både for voksne og barn. Det finnes ikke strøm, ikke rent vann og ikke jord som flyktningene kan dyrke. Likevel må de lutfattige flyktningene betale en saftig leie til jordeieren. Her er ingen tilbud til barna – ingen trygge steder der de kan leke og ingen skole.

Det har Redd Barna gjort noe med. Hver eneste ettermiddag blir barna hentet med buss og fraktet til en skole, der de får leke og lære, et etterlengtet avbrekk i en vanskelig tilværelse.

– Drømte ikke om noe slikt

– Vi hadde ikke engang ugreie med naboene, men levde i fred med alle. Jeg drømte ikke om at noe slikt som dette kunne skje, sukker Sahar.

Stadig mer bombardement og beskytning fra snikskyttere, gjorde livet uutholdelig for familien. Sahar var livredd, og flyttet barna rundt fra rom til rom om natten ettersom hvor hun hørte at skytingen kom fra.

Foto: Redd Barna/Luca Kleve-Ruud
Livet på flukt er en utfordring. Sahar erkjenner at hun av og til har vanskelig for å holde ut bråket av ni barn i teltet, og at hun i perioder har vært både trist, sint og deprimert.

– Vi var en av de siste familiene i vår bydel som flyktet. Jeg tenkte hele tiden at uroen og volden måtte stoppe, men kampene kom stadig nærmere. Til slutt gikk frontlinjen gjennom gaten vår. Da vi ikke lenge noe valg, forteller Radi.

Familien fikk ikke noe med seg da de kom seg avgårde, så akutt var krisen. I ettertid har de fått vite at huset deres først ble tømt for verdisaker og så bombet i stykker.

Uten utdanning – ingen fremtid

Men livet på flukt er en utfordring. Sahar erkjenner at hun av og til har vanskelig for å holde ut bråket av ni barn i teltet, og at hun i perioder har vært både trist, sint og deprimert.

– Det er fryktelig vanskelig å leve her. Barna gråter og lengter hjem. De er alltid trette. Jeg vil så gjerne gi dem et godt liv med et hjem og en skole, sier hun.

– Nå er vi her og vi er alle i live, understreker Radi.

Han er familiens optimist og klager ikke på de vanskelige forholdene som familien lever under: Tolv mennesker stuet sammen i et enkelt telt.

– Vi er trygge og vi er takknemlige for hjelpen vi har fått. Helst vil vi tilbake til et fredelig Syria og bygge opp igjen livet vårt, men dette er et stykke fram. Det viktigste for oss nå er å få barna inn i skolen her i Libanon. De har allerede mistet et skoleår, og det neste har begynt uten at de har fått skoleplass her i Libanon. De var svært skoleflinke og hadde drømmer for framtiden. Men uten utdanning har barna mine ingen framtid, sier Radi.