Foto: Redd Barna/Elin Toft
- Det er så vanskelig å forklare hva jeg har opplevd med ord. Det tar lang tid. Men nå har jeg tegnet hele historien min, selv om jeg ikke er særlig flink til å tegne, sier Arian som kom alene til Norge da han var 15 år.

- Hvordan kan vi løse problemer som vi står overfor i Norge? Hva kan vi finne på når vi ikke lenger kan gjøre som før?

Et titalls ungdommer, to engelske instruktører og et par frivillige fra Redd Barna er på workshop i Stjørdal i Trøndelag. Her jobber de intenst med å knekke noen norske koder.

Ungdommene, åtte gutter og to jenter, er asylsøkere fra Kurdistan, Marokko og Somalia som alle har kommet alene til Norge. Noen har fått opphold, men har ikke noe sted å bo fordi ingen kommune vil ta imot dem. Andre venter fremdeles i spenning på svaret fra UDI. Får de bli? Eller blir det avslag?

Leker og forteller

De engelske instruktørene Peter Harris og Tom Stubs skal sammen med ungdommene lage et hefte som forteller om hvordan det er å være ung asylsøker i Norge. Heftet skal gis til barn som kommer til Norge for å søke asyl, og skal inneholde både tekster og tegninger som forteller om unges erfaringer, og gi tips, råd og fakta om Norge. Peter Harris jobber til daglig med drama og teater, mens Tom Stubs felt er film og animasjon. 

- Da dere kom til Norge, var noe vanskelig, spør Peter.
- Alt var vanskelig, for alt foregår jo på norsk, er det spontane svaret fra en gutt.
- Kroppsspråket er vanskelig å forstå, sier en annen gutt.
- Ja, de bruker mye kroppsspråk, sier en jente.
- For ikke å snakke om ansiktsuttrykk! sukker en annen.

Samtalen foregår på en lett blanding av norsk, engelsk og somalisk. Men gruppen leker, tegner og bruker teknikker som ikke forutsetter språk også.

- Leken får fram hvordan vi tenker kreativt når vi står overfor vansker; når vi må finne på noe helt nytt, forklarer Peter.

Tegner den ukjente reisen

Foto: Redd Barna/Elin Toft
Instruktørene Tom Stubs og Peter Harris har i vinter hatt flere workshops med unge asylsøkere -r esultatet skal formidles videre til unge som kommer til Norge for å søke asyl.

Det er tegning som står øverst på agendaen til gruppen. Arian, som kom alene til Norge som 15-åring, sier det slik mens han jobber med tusjer og papir:

- Det er så vanskelig å forklare hva jeg har opplevd med ord. Det tar lang tid. Men nå har jeg tegnet hele historien min, selv om jeg ikke er særlig flink til å tegne.

Arian har tegnet det han liker og er glad i på ett ark: Duer, mamma, mat. På det neste arket har han tegnet det han savner: familien sin, byen, naturen, elven der han pleide å bade med kompiser. På de to siste arkene har han tegnet den livsfarlige, ukjente reisen.

- Jeg var bare femten år da pappa og onkelen min sendte meg av gårde. Jeg skjønte at jeg skulle reise, men visste ikke at jeg skulle til utlandet. Det var en fryktelig reise gjennom Kurdistan, Iran, Tyrkia, Hellas, Italia, Frankrike (eller Spania, jeg vet ikke sikkert hvor jeg var), Danmark, Sverige og til sist til Norge. Jeg glemmer aldri sulten, tørsten og angsten, forteller Arian på nesten feilfritt norsk.

Foto: Redd Barna/Elin Toft
Gjennom workshops og tegning lærer ungdommene å kommunisere, lytte og lære.

Da Arian kom til Trondheim, som han aldri hadde hørt om, bestemte han seg for å lære norsk. På asylmottaket fylte han veggene med lapper med norske ord. Og så snart han fikk muligheten, begynte han på norskkurs. Arian har nå fått opphold i Norge, er bosatt i Trondheim, studerer og er frivillig i Redd Barna.

- Jeg støtter dette prosjektet fordi det er viktig å hjelpe andre unge asylsøkere. Og så er det nyttig for meg å jobbe med min egen historie.

Får fortalt opplevelsene

Peter ser utover rommet der ungdommene arbeider intenst med å fortelle historiene sine på papir.

Foto: Redd Barna/Elin Toft
- Jeg glemmer aldri sulten, tørsten og angsten sier Arian, som har tegnet den fryktelige reisen fra kurdisk Irak til Norge.

- De har klart den vanskelige reisen, har overlevd og er her nå. De har hatt det vanskelig underveis, men har fått det til. Historiene deres er unike og samtidig har de mye felles. Her er de ikke alene, men kan dele opplevelsene med hverandre. De lærer å kommunisere, lytte og lære.

- De har oppnådd mye, men vi bygger dem ikke opp som helter, understreker Tom. – Den vanskelige reisen og de vonde opplevelsene hjemmefra kan ha vært traumatiserende. Det er godt for unge asylsøkere å åpne opp for hva de har opplevd. Og så er det nyttig for andre unge asylsøkere som kommer til Norge å få lære om landet og om møtet med myndighetene. Det er flott at ungdommene her deler sine erfaringer.