De to jentene er 16 og 17 år gamle. For sikkerhetens skyld vil de være anonyme. Vi kan kalle dem Elena og Samira.

Begge kommer fra Eritrea, og kom til Hvalstad transittmottak for enslige mindreårige asylsøkere for seks måneder siden. De trives godt på asylmottaket og i Norge, men synes det er vondt og vanskelig å ikke ha fått noen tilbakemelding på asylsøknadene sine ennå.

Dramatisk flukt

– Jeg er veldig bekymret. Jeg føler at jeg sitter og venter, uten at det skjer noe. Samtidig klarer jeg ikke gjøre noe annet enn å vente, sier Elena.

– Jeg blir frustrert. Det er ingen steder jeg kan ringe og få svar på hva som skjer. Jeg tenker mye på søknaden, og bekymrer meg mye, sier Samira.

Foto: Redd Barna/Nevruz Ebru Aksu
Elena (16) og Samira (17) er urolige for fremtiden og klarer ikke gjøre noe annet enn å vente. – Jeg tenker mye på søknaden og bekymrer meg mye, sier Samira. På grunn av egen sikkerhet må jentene være anonyme.

Begge to flyktet fra et Eritrea med store indre konflikter. De kom til Norge tilfeldig, og valgte ikke å komme hit.

– Jeg flyktet for å få et bedre liv. Det kan jeg få her, sier Elena.

– Jeg visste ingenting om Norge. Jeg ble sendt hit av faren min, han mente jeg kunne få et bra liv i Norge, sier Samira.

For Elena tok flukten til Norge fem måneder, noe som regnes for å være ganske raskt. Hun var innom Sudan på veien, men Norge var det første europeiske landet hun kom til. Samira hadde det verre. Hennes flukt tok to år, og var svært dramatisk. På veien til Norge ble hun satt i fengsel både i Sudan og Libya. 

Savner familien

Foto: Redd Barna/Nevruz Ebru Aksu
I 2009 kom de enslige, mindreårige asylsøkerne hovedsakelig fra følrgende land: Afghanistan 1672 personer, Somalia 239, Eritrea 135, Irak 81, Etiopia 50 og Sri Lanka 35.

– Vi var tre jenter og to gutter som flyktet sammen. Vi hadde med oss studentlegitimasjon, men den mistet vi. Da havnet vi i fengsel og måtte rømme derfra. Det var veldig skummelt, og en av de jeg flyktet sammen med, er død, forteller Samira.

Elena reiste sammen med sin yngre bror. Moren hennes er død. Verken Elena eller Samira har noen kontakt med familien. Begge to savner dem. Men de føler at de har blitt tatt godt imot på Hvalstad.

– Broren min slet en del i begynnelsen. Han gråt mye, og da var det alltid noen som kom og trøstet ham, sier Elena.

– De er flinke til å hjelpe oss her, sier Samira.

Da jentene kom til Norge, fikk de begge generell informasjon fra UDI om søknadsprosessen. Også Redd Barna kom og informerte dem om deres rettigheter og plikter. Men etter at søknaden var sendt, har de ikke hørt noe. De skulle begge ønske at de fikk vite noe om hvordan søknaden ligger an. I mellomtiden går de begge på skolen.

– Jeg begynte nettopp på skolen, og lærer bare norsk først, sier Samira.

Gode venner

– Jeg går på skolen uten å vite noe om fremtiden. Det gjør at jeg får mindre motivasjon til å studere. Jeg tenker hele tiden på hva som skjer med søknaden. Det er vanskelig å planlegge livet sitt når man ikke vet noe, sier Elena.

Begge føler at livet deres er satt på vent. Men de prøver å delta på ulike aktiviteter på Hvalstad.

– Jeg liker spesielt godt å spille volleyball, sier Elena.

De har begge to fått gode venner på asylmottaket.

– Vi deler opplevelser og erfaringer. Vi er glade i hverandre. Både jentene og guttene går godt sammen, sier Samira.

På Hvalstad har de enda ikke opplevd at noen av vennene har blitt sendt tilbake. Men da de bodde på noen andre mottak før de kom til Hvalstad, skjedde det. Nå har flere av de som kom samtidig med dem, fått positivt svar på søknaden sin. Begge to håper det samme vil skje med dem. Elena har en drøm om at faren etter hvert også kan komme til Norge, og bo sammen med henne og broren. 

Plaget av fortiden

Foto: Redd Barna/Nevruz Ebru Aksu
Saksbehandlingstiden for enslige, mindreårige asylsøkere som kommer til Norge er i gjennomsnitt 390 dager I fjor kom det 2413 enslige, mindreårige asylsøkere til Norge.

– Jeg vil bo i Norge. Jeg tror jeg har en bedre fremtid her. Livet er veldig mørkt i Eritrea. Nå har jeg sett lyset, og da vil jeg ikke tilbake til mørket, sier Samira.

Men minnene fra den dramatiske flukten forfølger henne. Tiden i fengsel har satt spor, hun forteller at de ofte manglet både mat og vann: Det var så ille at flere av fangene drakk sin egen urin. I Sudan fikk de hjelp av en kvinne til å rømme, og i Libya ble de etter hvert sluppet ut fra fengselet fordi de var jenter.

– Jeg var veldig redd under hele den lange reisen. Jeg opplevde at flere av de jeg reiste sammen med, tok sine egne liv underveis, sier Samira.

I Libya gikk de lange strekninger i ørkenen. Det var tøft, og flere ganger måtte de forlate folk på veien. Av en gruppe på tretti stykker, var det bare atten som overlevde.

– Det som vi har gått igjennom, har vært veldig tøft. Jeg klarer ikke glemme det som skjedde på veien. Når jeg ikke får svar på søknaden min, kommer alt tilbake, sier Samira. 

Drømmer om fremtiden

Selv om Samira liker de som jobber på asylmottaket, synes hun det er vanskelig å snakke om det hun har vært igjennom.

– Jeg har en kontaktperson her, men klarer ikke å snakke om det som plager meg, sier Samira.

Begge jentene synes ventetiden er lang. De har fått vite at det kan ta opptil seks måneder før de får svar, og det synes de er for lenge.

– Vi vil råde politikere til å korte ned på ventetiden for asylsøknader, sier Elena.

Begge har en drøm om å få bli i Norge. Elena vil gjerne jobbe innenfor turisme og reiseliv.

– Jeg liker å lære språk, og møte nye mennesker, sier hun.

Samira håper hun snart kan begynne å lære andre fag enn bare norsk. Hun vil bli lege, og vet at det krever mye utdanning å bli det.

–Men hvis jeg får sjansen til å bli her, skal jeg klare det, sier hun.