Foto: Redd Barna/Torill Grov
Barna i leiren lager leker av flasker og søppel.

- Det er vanskelig å sette ord på alt sammen, det oppleves som en overvekt av følelser, forteller Torill vel hjemme i Bergen. 16. desember i fjor dro hun til Rwanda for å jobbe med barns beskyttelse i Kigeme, en nyoppsatt leir for flyktninger fra Kongo. Kigeme-leiren ble gjenåpnet i juli 2012, og Grov var den første som jobbet direkte innen barnevernsfeltet i leiren.

Mzungu på oppdrag

- Oppdraget mitt gikk hovedsakelig ut på å bygge opp barnevern systemer og strukturer i leiren. Blant annet jobbet vi med barns deltakelse i organiseringen av leiren. I styret av leiren representerte beboerne kvartalene de bodde i, noe barna var en del av, forteller hun. Generelt beskriver Grov flyktningleiren som en leir med mange utfordringer, men som fungerer med tilgang til mat, skole og helsetjenester. Hun forteller også om fine møter med beboerne.

- For mange var jeg den første hvite de hadde sett, så uansett hvor jeg gikk i leiren hørte jeg de ropte ”Mzungu, Mzungu!” etter meg, ler Torill. – Barna var helt fascinert av min annerledeshet og hvite hud. Det var slitsomt noen ganger, men også hyggelig med oppmerksomheten og kontakten. Samtidig er dette barn som lever svært tett under dårlig hygieniske forhold. Du kan jo tenke deg hvordan det føles når små, søte hender stryker deg på armen, og du ser at de har skabb, brannkopper eller andre smittsomme hudsykdommer! Jeg desinfiserte meg godt etter hvert besøk, forteller hun.

Foto: Redd Barna/Torill Grov
På markedet i Kigeme leir.

86 prosent kvinner og barn

Det kan dessverre se ut som barna må bli vant til å leve tett. Etter at kampene mellom Kongos militære (FARDC) og tropper knyttet til General Bosco Ntaganda eskalerte for ett år siden, har flyktninger strømmet over grensa til Rwanda, hovedsakelig fra områder rundt Nord-Kivu. Allerede i juni nådde antallet flyktninger 12 000, og leirene i Rwanda har sprengt kapasitet. I Kigeme bor det i dag over 17 500 mennesker, der hele 86 prosent av flyktningene er kvinner og barn, og andelen barn er på 60 prosent. Torill forteller om utfordringene for barna i leiren.

- Noen av utfordringene i leiren er voldtekter, trafficking, vold, utnyttelse og barn med eneansvar for søsken. Flere av problemene jeg jobber med ligner på de i Norge. Men det er store utfordringer i forhold til omfanget og systemene rundt. Her må tiltak og systemer for oppfølging på plass. I dag er tilbudet basert på frivillighet, og noe av det vi jobbet med var å finne fosterforeldre til barn som trengte det. Det er også mange eldre barn som bor alene med yngre søsken i leiren, de skal få tilbud om mentorer de kan henvende seg til når de trenger en voksen. Dette jobbet vi også med å bygge ut.

Finne løsninger

Foto: Redd Barna
Torill sammen med noen nye venner i landsbyen hun bodde i.

- Leirene må bygges ut, for strømmen med flyktninger fortsetter å komme, sier Torill. - Det er få plasser for barna og få leke og bevege seg ute, så hvordan dette løses blir viktig fremover. Flyktningene fra Kongo har med seg vonde erfaringer i bagasjen hjemmefra. Arbeidet med menneskerettigheter blir viktig framover, spesielt vektlegging av rettigheter for kvinner og barn. I Kongo anses mannen som konge, og han bestemmer det meste, så rettigheter for disse gruppene er ofte ukjent. Å snakke om det er derfor et møysommelig, langsomt, men like fullt svært viktig arbeid, sier hun. – I tillegg har folk bodd i lang tid i de tre andre leirene i området, og det blir spesielt viktig å finne løsninger for disse, så de ikke mister håpet.

Jenta med vannflasken

Som beredskapsarbeider kan det også føles håpløst til tider. Torill forteller om den første tiden i Rwanda, og hvordan hun angret og tenkte "aldri mer!" – Jeg ville bare pakke kofferten og dra tilbake, for dette her klarte og forsto jeg ikke. Men så går ting seg til, og så opplever du helt spesielle ting. Jeg vil så gjerne få delt en historie med dere om akkurat dette, sier hun.

Foto: Redd Barna/Torill Grov
To gutter har laget briller av noe søppel de fant, og lager gjerne litt show for mzunguen de har fått på besøk!

- En dag jeg gikk i flyktningleiren, hadde jeg følge av en gjeng barn som vanlig. Siden leiren ligger over 2000 meter over havet, gikk jeg alltid med en vannflaske. Denne gangen kom det noen eldre gutter, og tok denne, mens jeg og de yngre barna sto måpende igjen. Jeg ble litt irritert, for det betydde at jeg måtte reise hjem tidligere enn planlagt, men tenkte ikke så mye mer på det, forteller hun. – Men så var jeg tilbake i samme område neste uke, denne gangen med vannflasken inni sekken. Da ser jeg plutselig ei jente på 6-7 år komme mot meg. Hun har ikke sko en gang, bare en liten kjole. I hånden holder hun en tom vannflaske, og ville gjøre opp for guttene uken før. Da ble jeg stående med tårer i øynene. Jeg brukte å gi fra meg flaskene etter bruk, for barna kunne bruke de til olje eller lage leker av dem. Og her ville hun som har så lite gi fra seg sin til meg, jeg ble helt målløs.

Kanskje du vil reise ut igjen likevel, da? - Ja, jeg tror nok det, ler Torill. – Det hadde vært interessant å komme tilbake til Kigeme, og se hvordan arbeidet går. Men kanskje ikke helt med en gang.

Foto: Torill Grov
På skolebenken. Torill forteller at alle barna som er registrert i leiren inntill januar 2013 nå har tilbud om skolegang. Skoletilbud er høyt prioritert, da det blant annet gir barna rutiner, mening i hverdagen og fremtidshåp.