Foto: Illustrasjon. Lisbeth Michelsen
Barn som utsettes for vold i oppdragelsen, rettferdiggjør ofte volden de blir utsatt for. Men forskning viser at barn reagerer likt på vold uavhengig av kultur og etnisitet, og opplever volden som vond og krenkende.

Silje Berggrav har laget rapporten Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier, som Redd Barna lanserer i dag. Rapporten er finansiert av Extrastiftelsen.
 «Mamma slår bare når jeg er slem», står det med sirlig barneskrift på døren til et barnevernskontor Silje Berggrav besøkte i forbindelse med arbeidet med rapporten. Sitatet fra Ali, 6 år, har hun hørt flere ganger i intervjuene med 20 informanter i barnevernet og ved helsestasjoner rundt i Norge, og like mange fagfolk som jobber innenfor volds- og minoritetsfeltet. Barn som utsettes for vold i oppdragelsen, finner ofte måter å rettferdiggjøre det de utsettes for. Hvordan kan det ellers ha seg at mamma, som er så glad i meg, slår meg? Samtidig tyder forskning på at barn ser ut til å reagere svært likt på vold uavhengig av kultur og etnisitet. Barna forteller at det gjør vondt å bli slått, at det oppleves som ydmykende og skaper frykt.

- Jeg smiler utenpå. Men inni kjennes det bare mørkt og tomt, sier Marilena (11).

En av helsesøstrene i studien har hørt mange slike historier fra unge hun treffer gjennom skolehelsetjenesten.
- Jeg har stor respekt for den psykiske volden. Det er ikke alltid slagene som er verst. Du kan bli fortalt at du ikke er verdt noe, at du er en hore og en skam for familien. Det kan handle om kontroll av det du gjør, beslag av mobilen eller at du ikke er velkommen til måltider. Det kan være at du ikke blir snakket til, eller at mor vasker alle andres klær, men ikke dine. Slikt setter dype spor, mener helsesøsteren.

Får ikke den hjelpen de har krav på

Foto: Illustrasjon. Lisbeth Michelsen
Hensikten med kartleggingen har vært å finne ut om hjelpeapparatet har høyere terskel for å gripe inn i minoritetsfamilier. Funn i rapporten tyder på at dette er tilfelle.

Hensikten med kartleggingen, som er utført for Redd Barna og finansiert av Extrastiftelsen, har vært å finne ut om terskelen er høyere i hjelpeapparatet for å gripe inn når et minoritetsbarn utsettes for vold i oppdragelsen. Forskningen er mangelfull, men de siste årene har det fra flere hold blitt hevdet at minoritetsbarn mottar et dårligere tilbud fra hjelpeapparatet enn etnisk norske barn.

  - Vi opplever at det er en klar forskjellsbehandling av minoritetsbarna i hjelpeapparatet. Mye tyder på at et stort antall barn ikke får de tjenestene de har krav på. Det kan handle om at kvaliteten på tjenestene er dårligere, at barnevernet griper inn for sent eller at tiltakene ikke hjelper slik de skulle. Tjenestene er ikke tilrettelagt, og kunnskapen blant de ansatte er ikke god nok, mener barnefaglig leder Camilla Kayed hos Barneombudet, som er intervjuet i rapporten.

Også ved Statens Barnehus Oslo, der en stor andel av voldssakene dreier seg om minoritetsfamilier, er det en oppfatning av at rutinene og kompetansen i barneverntjenesten kan være varierende. - Vi ser at saker ofte kan ha pågått lenge, og først blir anmeldt etter lang tid. Man kan undres på om terskelen for å anmelde til politiet er høyere når det handler om barn med annen landbakgrunn enn norsk, sier klinisk sosionom Elin Rydjord.

Foto: Illustrasjon. Lisbeth Michelsen
Helsesøstre er i kontakt med både barn og foreldre, og har gode muligheter for å forebygge og avdekke vold. Men helsesøstre spør sjelden om foreldrene bruker vold i oppdragelsen, eller om barna har vært utsatt for vold.

Helsesøstre spør ikke om vold

Helsesøstrenes store tillit i befolkningen gir dem et spesielt potensial som forebyggere i arbeidet mot vold. Samtidig tyder intervjuene på at det å systematisk stille spørsmål for å avdekke vold, ikke er vanlig blant helsesøstre. Tradisjonelle helsestasjon-rutiner med vaksiner, mål og ernæring tar mesteparten av tiden og gir lite rom for å snakke om oppdragelse og grensesetting.

 - Vi spør om så masse, fra tannpuss og legging til mat. Hvis vi skal spørre om alt, spør vi på en måte om ingenting. Det er nok områder som skal dekkes inn. Blir det seriøst hvis vi bare kaster ut spørsmålet «Bruker du vold?», spør en av helsesøstrene i studien.

Andre synes det er vanskelig å stille spørsmål om ømtålige tema av frykt for å miste kontakten med barnet og foreldrene. De fleste savnet bedre opplæring i temaet:
- Vi jobber altfor lite med forebygging! Det har vært lite fokus på temaet i helsesøsterutdanningen, og vi har fått svært lite opplæring i hvordan man kan avdekke vold på helsestasjonen, mente en av de spurte.

Foto: Illustrasjon. Lisbeth Michelsen
Mange minoritetsforeldre har en grunnleggende mistillit til barnevernet. Dette gjør det vanskelig for barnevernet å nå frem til foreldrene.

Dårlig samarbeid med barnevernet

Også blant informantene i barnevernet var det flere som mente at saker i minoritetsfamilier håndteres for dårlig:
- I de fleste tilfeller føler jeg at vi burde gjort mer, ikke mindre. Vi burde brukt hardere skyts, men blir for feige. Vi snakker ikke nok med barna. Arbeidsbelastningen og dårlig tid gjør at vi vegrer oss. Sakene er tøffe og vonde, fortalte en saksbehandler.

Språk- og kommunikasjonsproblemer, ulikt syn på hva som er vold, og savn etter mer kulturkompetanse ble nevnt som de største utfordringene av ansatte både i helsestasjon- og barneverntjenesten. Mange barnevernsansatte opplever dessuten store problemer med å oppnå tillit blant minoritetsforeldre. Dette bekreftes ved Primærmedisinsk verksted (PMV), som jobber tett med minoritetsmiljøer i Oslo.

- Flere i vårt nettverk er mennesker fra muntlige kulturer, ofte med liten eller ingen lese- og skrivekompetanse. Dermed går informasjonsspredning via fortellertradisjoner, historier som raskt sprer seg. Det oppstår stadig nye rykter om at barnevernet opptrer på brutale og umenneskelige måter. Disse ryktene resulterer ofte i stor motvilje til samarbeid med barnevernet, forteller Vilde Reichelt ved PMV.