Foto: Redd Barna
Redd Barnas generalsekretær Tove R. Wang svarer Norsk Folkehjelps Liv Tørres i et innlegg på Dagsavisens Nye meninger.

Denne teksten ble opprinnelig publisert som et innlegg på Dagsavisens "Nye meninger".  

Hun beskriver «en oppstandelse i deler av bistandsmiljøet» og at «folk fra bistandsbransjen» sier de ikke vil støtte Arbeiderpartiet «hvis de ikke gjør som Høyre og prioriterer barn i sitt nye partiprogram». Dette er i tilfelle en oppstandelse som nok har gått de fleste hus forbi. Men vi kan kanskje kalle det tilløp til sjelden valgkamptemperatur på et politikkfelt som vanligvis og dessverre vies lite oppmerksomhet. Når det gjelder støtte til Høyre eller AP, støtter ikke Redd Barna noen av dem, eller andre partier for den saks skyld. Med FNs barnekonvensjon som vårt «program» er vi på parti med barna. Når partiene fører god barnepolitikk, så applauderer vi. Når de ikke gjør det, sier vi fra.
 
La meg så forsøke å svare på noen av Tørres’ argumenter mot barn som prioritet i utviklingspolitikken.
 
For det første skriver Tørres at «gruppetenkning setter fokus på virkninger istedenfor årsakene til fattigdom». Det er jeg uenig i. Alle politikere prioriterer både målgrupper og temaer. Politikk er kampen om hvem og hva som settes øverst på lista, som får mest oppmerksomhet og derfor mest penger. I regjeringens nye stortingsmelding «Dele for å skape» om rettferdig fordeling, framheves både enkeltgrupper og temaer. Det er bra. For å kunne gjøre noe med årsakene til ulikhet, må en nemlig vite hvem som er ulike og hvorfor.Politikk som gir gode resultater er basert på økonomiske og sosiale maktanalyser.
 
Det er derfor helt nødvendig å fokusere på enkeltgrupper for å få økt kunnskap og for å utvikle politikk som endrer strukturene som holder dem nede, og for å kunne etterprøve at politikken som utvikles virker etter intensjonen. I Norge har kvinner kjempet for sine rettigheter. Man har bevisst jobbet for likestilling, og som et resultat utviklet samfunnsordninger som gjør at kvinner i Norge er aktive i yrkeslivet på en helt annen måte enn i andre land. Dette bidrar til både egen og Norges økonomi. Stoltenberg har sagt at «den norske modellen er utenkelig uten likestilling og kvinners deltakelse i arbeidslivet».
 
På samme måte mener vi målrettet politikk for barns rettigheter vil være avgjørende for demokratibygging.Barn er under 18 år og uten rett til deltakelse i det formelle demokratiet gjennom valg. Derfor blir de oftere også en uinteressant pressgruppe for politikere. Satsning på demokratisk deltakelse for disse gruppene må være målrettet, hvis ikke havner de utenfor. Det har stortingsmeldingen tatt på alvor, og varsler støtte til demokratiske barne- og ungdomsorganisasjoner.
 
For det andre argumenterer Tørres for at barn er fattige, fordi deres foreldre er fattige. Hun skriver: «Skal vi da i utviklingspolitikken prioritere bidrag til disse barna, eller bidra til at foreldrene deres kan få en jobb å leve av og selv ta ansvaret for sine barn?». At foreldre får en jobb og leve av er viktig for å bekjempe ulikheter i inntekt som gjør at barn vokser opp i fattige familier. Men det adresserer ikke andre årsaker til at barn er og forblir fattige resten av livet; ulikhetene i tilgang til grunnleggende velferdsgoder og i beskyttelse mot vold og overgrep. Barn har i følge FNs barnekonvensjon egne rettigheter, som retten til liv, beskyttelse, helse og gratis grunnutdanning. Å støtte myndigheter, folkebevegelser og organisasjoner som vil sikre barns rett til lik og rettferdig tilgang til helse og utdanning og til beskyttelse mot overgrep, er et viktig bidrag til å utjevne forskjeller i tillegg til å satse på arbeid for foreldrene.
 
For det tredje setter Tørres prioritering av barn og utdanning opp mot «å styrke sterke levende demokratier ute, (…) med (…) systemer hvor folk selv kan bestemme sine egne prioriteringer, velge sine kjernesaker og definere sine sårbare grupper». Der tar hun feil. En slik prioritering er tvert i mot å støtte opp om mange lands egne utviklingsstrategier. I dag opplever mange land som selv prioriterer utdanning høyt, at givere trekker sin utdanningsbistand. Fattige land har i dag ikke ressurser nok til å sørge for gratis og god utdanning til alle. Om de i framtiden får økte inntekter gjennom bedre skattesystem, kan de betale for det selv. Beregninger viser at dette vil ta tiår. I mellomtiden kan ikke generasjoner av barn stå uten utdanningstilbud. Statene må samarbeide med det internasjonale samfunnet for å dekke gapet, ved å støtte land i arbeidet med å bygge utdanningssystemer som når de fattigste, som er gratis og av så god kvalitet at barna faktisk lærer.
 
Itillegg til at utdanning er en rettighet som nesten alle stater har forpliktet seg til å oppfylle, er det er et helt sentralt virkemiddel for å endre samfunnsstrukturene som reproduserer fattigdom og ulikhet. Grunnleggende utdanning er en forutsetning for deltakelse i et anstendig arbeidsliv. Arbeidere som kan lese og kjenner sine rettigheter, kan forhandle om bedre arbeidsvilkår.Vi vetat når alle barn har mulighet til å lære og opparbeide seg ferdigheter, så kan dette spille en viktig rolle i å oppnå en likere fordeling av fremtidig inntekt. Land som Sør Korea, som vokste samtidig som de hadde relativt lav inntektsulikhet, klarte dette delvis på grunn av veldig utjevnende utdanningssystemer.Internasjonal forskning viser at innretningen på utdanningssystemet har stor betydning for om barn fra lavinntektsfamilier selv unngår å ende opp med lav inntekt som voksne («Growing Unequal?», OECD 2008).
 
At alle barn får innfridd sin rett til utdanning er et mål for utvikling. Men det er i like stor grad et middel. Få samfunnsarenaer har historisk sett spilt en så viktig politisk rolle for enten å forsterke eller utjevne ulikheter. Norge bør derfor prioritere både politiske og økonomiske investeringer i utdanning hjemme som ute.
 
For det fjerde skriver Tørres at «det er ingen tvil om at barn, funksjonshemmede og andre sårbare grupper, under spesielle omstendigheter, som krig og konflikt, vil trenge og fortjene særskilt oppmerksomhet». Barn kan nok i mange krevende kontekster være sårbare og trenge særlig beskyttelse. Men Redd Barnas utgangspunkt er ikke at barn og unge er offer, men tvert i mot store ressurser.

En mer rettferdig verden er utenkelig uten barns deltakelse. Derfor må barn og unge prioriteres i utviklingspolitikken.Vi må jobbe for mer rettferdig skattlegging og mindre økonomiske forskjeller både mellom og innad i land. Samtidig må vi jobbe for at ulikhetene i muligheter blir mindre.Ulikheten mellom barn og unge i dagens helse og utdanningssystem er morgendagens ulikhet i makt, inntekt og velferd.
 
Og når det gjelder Arbeiderpartiet: Partiets nylig vedtatte program sier at deres utviklingspolitikk vil prioritere barn og deres rett til helse og utdanning. Det applauderer Redd Barna.