Foto: Redd Barna/Lane Harthill
Isnino ble giftet bort da hun var bare 13 år gammel, og ble gravid kort tid etter. Flukten til Dadaab var nær ved å ta livet av både henne og datteren.

Isnino vokste opp i Bu’aale, en by i Midtre Juba, regionen som en gang var Somalias kornkammer. De siste årene har konflikt og tørke tvunget tusener på flukt. Barndommen til Isnino var preget av den ene tragedien etter den andre. Da hun nærmet seg tenårene skilte faren seg fra moren hennes, og hun kom ikke overens med sin nye stemor. Bare 13 år gammel ble Isnino giftet bort til en mann hun ikke kunne fordra, og kort tid etter ble hun gravid.

Den unge jenta sitter i en leirhytte med datteren Habibo i armene. Lakenet på senga hennes viser seg å være det sjalet som hun hadde på seg da hun fødte, og som hun tullet Habibo inn i.

Fikk fosterfar i Dadaab

Isnino sitter ved siden av Ibrahim, en 48 år gammel mann som ved første øyekast ser ut som en typisk mannlig flyktning i Dadaab. Men Isnino ser på Ibrahim som sin redning – en som bryr seg om henne på en måte som faren hennes aldri gjorde. Han gir henne omtanke og respekt, noe hun ikke har fått mye av gjennom oppveksten.

Ibrahim mistet selv kona og tre barn i Somalia på begynnelsen av 90-tallet. Han forlot konflikt og tørke og søkte tilflukt i Dadaab i Kenya. Her lever han av å selge kylling, og på en god dag tjener han en dollar eller to. Etter endt arbeidsdag på markedet drar han hjem til sin enkle bolig, som består av en leirhytte. Lent opp mot en vegg står en tavle, og her underviser han sine fem barn i det lille han husker fra sin skolegang.

Han har ikke mye, men han har noe som mange menn i leiren mangler: Han er flink til å ta seg av barn. Ibrahim er en av 350 fosterforeldre i Dadaab som er tilknyttet Redd Barna. Han har vært fosterfar for to barn som ble plassert hos ham for noen år siden, og nå har han åpnet sitt hjem for Isnino. Det har alltid vært naturlig for ham å hjelpe barn; da han var liten tok foreldrene hans seg av 12 barn – i tillegg til de ni barna de selv hadde.

- Er nødt til å hjelpe

Foto: Redd Barna/Cat Carter
Over halvparten av flyktningene i Dadaab er barn. Mange er uten foreldre, og trenger voksne som kan ta seg av dem. Redd Barna sørger for at barna beskyttes blant annet ved å finne fosterfamilier til dem.

- Det spiller ingen rolle om du er kristen eller muslim. Hvis du ser noen som lider nød er du nødt til å gripe inn og hjelpe, sier Ibrahim. Og da han så Isnino var det ingen tvil om at hun hadde det vondt.

Isninos marertitt startet for noen måneder siden. Hun flyktet fra Bu’aale da byen gikk tom for vann. Noen måneder på vei og uten andre alternativer flyktet hun fra ektemannen og dro for å lete etter moren. I ukesvis vandret hun rundt, overlevde på vann fra bekker, noen få blader og mat som hun tagg til seg fra nomader.

Hun fant ikke moren sin. Magen fortsatte å vokse, og Somalia ble et stadig mer kaotisk land å skulle leve i. Isnino visste at hennes eneste håp ville være å komme seg til flyktningleiren Dadaab, men veien dit hadde blitt svært farlig. Kriminelle ferdet langs veiene, stjal fra folk og drepte reisende.

- Alt jeg tenkte på var å redde mitt eget liv, sier Isnino.

Hun reiste sammen med en gruppe mennesker. En lastebil stoppet omsider og tok dem med, men den var faretruende fullastet med folk. Isnino måtte klemme seg sammen med mange andre mennesker nederst i lastebilen. Sjåføren kjørte raskt på de humpete veiene, folk ble slengt hit og dit, og traff Isninos høygravide mage flere ganger. Hun hadde ingen sjanse til å røre på seg og beskytte magen.

- Folk satt oppå hverandre. De kastet opp og gjorde på seg. Lukten var helt forferdelig. Trengselen var så stor at noen av passasjerene døde, muligens ble de kvalt, tror Isnino.

Redd hun skulle miste barnet

I to lange dager og netter reiste de på denne måten. Noen satt oppå magen hennes, og presset på det ufødte barnet. Etter en stund merket hun at babyen ikke rørte på seg lenger. Hun trodde den var død. På dette tidspunktet håpet hun bare at hun selv ville overleve reisen.

På formiddagen nærmet lastebilen seg Dhobley, nært grensa til Kenya. Om det var smertene hun hadde i hele kroppen, eller hennes evne til å overse det, vet hun ikke, men Isnino kjente ikke at veene var i gang.

- En mann som satt ved siden av meg ropte "denne jenta er i ferd med å føde, vi må hjelpe henne!" Men ingen la merke til det.

Bakerst i den overfylte lastebilen, og uten hjelp fra noen, måtte Isnino selv ta tak i Habibo og dra henne skrikende ut i verden. Vann fantes ikke, så hun fikk ikke vasket babyen. Hun pakket henne inn med skjørtet sitt, og gjorde sitt beste for å beskytte henne fra alle menneskene som satt klemt rundt dem.

- Jeg var helt utenfor meg selv, sier Isnino stille.

Fikk ny familie

Da Ibrahim ble oppringt og bedt om å komme til resepsjonssenteret i Dadaab, dro han dit så fort han kunne for å hente Isnino og Habibo. Han tok dem med hjem til seg, og gjorde alt han  kunne for at de skulle ha det så bra som mulig. De fikk sove under en blå myggnetting, og Isnino fikk noen av kjolene etter Ibrahims kone. De passet ikke helt, men hun var takknemlig for det hun kunne få.

Nå har Isnino og babyen bodd hos Ibrahim og hans familien i noen måneder. På de litt kjøligere kveldene snakker de om livet hennes, og Isnino åpner seg litt mer for hver dag som går. Mange års lidelse får et sakte utløp. Ibrahim lytter for det meste, og gir råd hvis han kan.

Isnino føler seg trygg her. Hun leker med Ibrahims barn og har allerede blitt som et familiemedlem. Hun har til og med begynt å kalle Ibrahim for pappa, og han behandler henne som om hun var hans egen datter.

Og det beste av alt? Hun har begynt å smile igjen.