Foto: Mustafa Saeed / Redd Barna

 

Av Bergdís Jóelsdóttir, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp og Kjersti Koffeld, seniorrådgiver Redd Barna

Vi ser lyset i enden av en unntakstilstand som har hatt uoverskuelige konsekvenser. Det kommer imidlertid frem at utrullingen av vaksinen vil bli komplisert fordi den må oppbevares ved -70 grader.

Dette har vist seg å være godt nytt for de som argumenterer for at de rike skal vaksineres først. En av dem er Aftenpostens kommentator Joacim Lund som 13. november argumenterte for at nettopp kuldekjeden er en god grunn til at Pfizer-vaksinen går til rike, vestlige land først, og at Afrika må vente på sin tur. Her tar han grundig feil.

Problemet er ikke at Pfizer-vaksinen er så ustabil og kompleks at fattige land med dårlige kuldekjedesystemer ikke klarer å distribuere den. Problemet er at rike, vestlige land har fått lov til å kjøpe opp 80 prosent av vaksineproduksjonen på forhånd.

Planen har aldri vært å dele den rettferdig mellom land, eller å prioritere de som trenger den mest. Pfizers ledelse sa allerede i sommer at den som foreslår at selskapene ikke skal tjene på vaksineproduksjonen må være «svært fanatisk og radikal».

Hvordan den skal fordeles er uklart, men Pfizer har sagt at de satser på en «rettferdig tilnærming». Det er vanskelig å forstå hvordan den rettferdige tilnærmingen skal foregå når butikken er tom.

Det er ikke bare Pfizer-vaksinen som har blitt kjøpt opp av de rikeste landene. Vaksinenasjonalismen har preget hele 2020. De rikeste landene har kappet seg imellom om å få tak i sine doser først, til tross for at WHO og andre internasjonale initiativer ikke kan få understreket hvor viktig det er å sikre en rettferdig fordeling av vaksinene. I skrivende stund har Storbritannia sikret seg 380 millioner doser fra ulike produsenter; 5,7 dose pr innbygger. Dette er ikke gode nyheter for resten.

Man kan argumentere med at de fattigste landene skal få vaksiner etter hvert, gjennom WHOs Covax-samarbeid. Problemet er at per i dag har Covax ikke sikret seg mer enn 700 millioner doser, og de mangler penger.

42 milliarder kroner trengs før jul for å sikre fremdrift. Aftenposten påstår på kommentatorplass at Norge bidrar med 4 milliarder kroner inn i Covax-samarbeidet. Sannheten er at det så langt er 230 millioner.

Mange av selskapene Covax har undertegnet avtaler med har også forhåndsolgt vaksiner direkte til noen av verdens rikeste land. Om det er de rike landene eller om det er Covax som først får vaksinene når de kommer, gjenstår å se. En ting er sikkert, det er ikke nok til alle i første omgang.

Det er flere innspill i vaksinedebatten den siste uken bærer preg av en holdning om at land utenfor USA og vesten ikke er i stand til å verken produsere eller distribuere vaksiner. Dette må nyanseres. Norges globale helseambassadør Jon Arne Røttingen uttalte på Dagsnytt 18 sist uke at det er manglende produksjonskapasitet i utviklingsland. Han sier videre at dette er en av grunnene til at det ikke vil gi noen effekt å muliggjøre for unntak i patentlovgivningen, for å la fattige land produsere sine egne vaksiner mot Covid-19. Mellominntektslandet India er en av verdens største medisinprodusenter sammen med Kina. Pfizer har bedt Sør-Afrika om å bistå i produksjonen av den nye vaksinen, for så å eksportere dem bort fra kontinentet.

Nå kommer de gode nyhetene om at andre typer vaksiner er effektive. Da får vi både flere vaksiner i produksjon, med ulike egenskaper som passer for flere land. Å argumentere for at vi skal ha vaksinene for oss selv, fordi det blir for komplekst å dele med land med mindre ressurser, er en farlig vei å gå.

Ingen tjener på iskald vaksinenasjonalisme. Ingen er trygge før alle er trygge.