Jeg fant avrevne
kroppsdeler ligge slengt
om hverandre.

Mitt navn er Hassan. Jeg er 14 år gammel og kom til Za’atari flyktningleir for tre dager siden. Jeg forlot Syria fordi landet er ødelagt. Bombene ødela det.

Jeg var i en begravelse da jeg først hørte raketten som forårsaket massakren. Jeg tror den var rettet mot begravelsen. Onkelen min og søskenbarnet mitt døde den dagen. Jeg gikk sammen med broren min og to av fetterne mine for å hente onkelen og søskenbarnet mitt og få dem bort derfra. Døde kropper og skadede mennesker lå hjelpeløst rundt på bakken. Jeg fant avrevne kroppsdeler ligge slengt om hverandre. Og da vi kom til moskeen fant vi flere titalls døde kropper der. Vi startet å redde mennesker som trengte hjelp.

Hassan is 14 years old and lives with his family in Za’atari refugee camp in Jordan

Hunder spiste døde kropper i to dager etter massakren.

Det var tonnevis av folk inne i moskeen også. De var døde alle sammen. Jeg var redd, selvfølgelig var jeg redd. Jeg hjalp med å bringe likene av onkelen og fetteren min hjem til huset vårt. Klokken fire om morgenen tok noen folk i huset vårt med seg likene og begravet dem. Jeg ble ikke med fordi det var for farlig.

Jeg var helt knust. Jeg hatet livet mitt og jeg hatet meg selv. Jeg mistet både onkelen min og fetteren min. Fetteren min og jeg pleide å gjøre alt mulig sammen. Vi gikk overalt sammen. Så mistet jeg ham – fetteren min som alltid sto ved min side. Det er derfor jeg var knust. Jeg tenkte ikke på noen andre, jeg tenkte bare på meg selv. Jeg så meg rundt: Alle var så sønderknuste at ingen klarte å ta vare på hverandre.

De marsjerer barna foran
seg så de kan bruke dem
som et skjold så de selv
ikke skal bli skutt.

Barna i Syria trenger hjelp. De trenger hjelp fordi de blir torturert, bombet, skutt på. De tar barn og holder dem foran seg når de går inn i en by. De marsjerer barna foran seg så de kan bruke dem som et skjold så de selv ikke skal bli skutt. De skaper et menneskelig skjold av barn. De vet at menneskene i byene ikke vil skyte sine egne barn. Jeg så dette med mine egne øyne; ikke i landsbyen min, men i en annen landsby.

Jeg vil at barna i Syria skal komme seg unna. Jeg tenker barna i Syria må redde seg selv. De må løpe vekk så de ikke dør i bombingen.

Hva jeg husker fra Syria? Jeg husker at uansett når bombingen begynner, så løper vi for å søke tilflukt. Inne i tilfluktsrommet skriker og gråter barna mye fordi de er så redde. Jeg husker at så mange barn blir torturert.

Jeg var redd,
selvfølgelig var jeg redd.

Jeg er sønderknust på grunn av all volden som skjer i Syria. Før var jeg alltid sammen med fetteren min, vi lekte i nabolaget. Nå, på grunn av det som skjer i Syria, leker vi ikke lenger. De yngre brødrene og søstrene mine er akkurat som alle andre … de er sønderknust og de bekymrer seg.

Jeg savner søskenbarna mine; jeg savner alle stedene jeg pleide å gå til. Huset mitt ble brent ned. Alt er borte. Jeg ville løpe inn i huset, men jeg kunne ikke – det var fremdeles for varmt. Jeg savner huset mitt. Jeg savner nabolaget mitt. Jeg savner å spille fotball.

Jeg oppfordrer verdens ledere til å redde barna i Syria, redde dem fra bombingen. Barna trenger medisiner. Vi trenger klær og mat. Hvert barn skulle kunne leke og være glad. Barna skulle ikke mangle noe. Men jeg bekymrer meg for fremtiden. Hva vil skje med oss? Hvor skal vi gå?

Foto: Redd Barna/Jonathan Hyams
– Jeg bekymrer meg for fremtiden. Hva vil skje med oss? Hvor skal vi gå, sier Hassan. Hans 24 år gamle bror Mohamas sier følgende om massakren som brødrene var vitne til: – Massakren som fant sted i byen vi kommer fra kostet nesten 200 barn livet. Vi fant rundt 220 lik – 200 av dem var barn.