Foto: Redd Barna/Hedinn Halldorsson
Barna i Syria er ikke tilfeldige ofre for volden i Syria, de er mål for overgrepene, mener Redd Barna. 750 barn som nå bor i flyktningleiren Za'arari i Jordan er så langt med på aktivitetene i Redd Barnas barnevennlige område - der de får psykososial hjelp til å takle traumene.

Jeg har vært her i Za’atari flyktningleir i én måned. Hvorfor jeg flyktet? For et spørsmål. Det er ingen tilbake i Syria.

Til å begynne med klarte vi så vidt å overleve. Vi gikk til tilfluktsrommet, vi gjemte oss, vi overlevde. Men nå bruker de andre våpen. Tidligere var tilfluktsrommene trygge, men nå ødelegger våpnene til og med de tilfluktsrommene som er i kjellere. Jeg holdt ikke ut det som skjedde – bombingen, ødeleggelsene, torturen.

Hjemme i Syria gravde vi et hull i hagen til å gjemme oss i. Det var bare stort nok for tre mennesker å krøke seg sammen i. Hver gang vi visste at volden nærmet seg, pleide jeg og brødrene mine å klatre ned i hullet. Mamma fulgte oss dit og dekket over oss med bølgeblikk. Så skuffet hun sand oppå der igjen. Og så ventet vi, av og til i timevis.

Den siste gangen jeg var i hullet var fra sju om morgenen til fem om ettermiddagen. Det var forferdelig – jeg var så red for at de skulle finne oss og drepe meg og de to brødrene mine. Vi gjemte oss i hullet mens bevæpnede menn patruljerte gatene og var inne i kjelleren vår. Samtidig falt bombene. Bombingen skjedde nesten hver dag. Vi brukte hullet minst en gang i uken, oftest på torsdager. Torsdag er den store dagen for massakre og angrep fordi fredagsbønnen kan komme til å utløse protester.

Torsdag er den store dagen
for massakre og angrep

En gang ble jeg arrestert sammen med flere hundre andre mennesker. De skilte ut barna. Som 16-åring var jeg den eldste. Jeg kan ikke si hvor mange barn vi var, men det var mange av oss. Vi ble tvunget inn i en liten celle sammen. Vi kunne ikke gå noe sted. Det var ikke engang et toalett, bare et hull i gulvet.

Foto: Redd BArna/Jonathan Hyams
Nawara (5) titter ut av familiens telt i Za'atari flyktningleir.

Det var en gruppe av små barn sammen med oss. Foreldrene deres var etterlyst. De var cirka 13 barn totalt i den gruppen. De fikk verken mat eller vann. Når det var tid for oss andre å få mat ble deres gruppe omringet av væpnede menn. De stoppet alle som prøvde å gi barna mat. Hva kunne vi gjøre? Ingenting. Barna var for svake til engang å kunne gråte. De lå bare på gulvet. Ikke noe mat og ikke noe vann gjør det med et barn.

Gjentatte ganger ble de også slått med stokker. De ble slått oftere enn oss andre. Jeg kjente en gutt som het Ala’a. Han var ett av barna i den gruppen. Han var bare seks år gammel. Han skjønte ikke hva som skjedde. Faren hans ble fortalt at sønnen hans ville dø med mindre han overga seg. Jeg vil si at denne seks år gamle gutten ble torturert mer enn noen andre i rommet. Han fikk verken mat eller vann på tre døgn. Han besvimte hele tiden, han var så svak. Han ble slått jevnlig. Jeg så ham dø. Han overlevde bare i tre dager og så døde han ganske enkelt. Han var livredd hele tiden. De behandlet liket hans som om han var en hund.

Jeg trodde jeg skulle
dø i den cellen.

På det tidspunktet greide jeg ikke å tenke på noe annet. Jeg trodde jeg skulle dø i den cellen. Jeg kalrte ikke å tenke forbi det. Hvis de hørte at vi snakket, ble vi slått hardt gjentatte ganger. Så vi snakket ikke. Alt vi hørte var skrik, gråt og stillhet.

Da jeg slapp ut fra det stedet, følte jeg det som om jeg hadde unnsluppet døden. Nå føler jeg det som om ingen bryr seg om Syria. Ingen hjelper oss og vi dør. Om det fantes bare 1 prosent menneskelighet i verden, ville ikke dette skjedd.

Jeg føler det som om jeg dør fra innsiden. Når jeg dør, vil dette i det minste være over. Tortur er ikke bare fysisk, det er mentalt. Når du ser kvinner og barn skrike og dø, så har det en effekt. Hver eneste syrier har blitt mentalt i denne krigen.

Jeg har sett barn blitt slaktet.
Jeg tror aldri jeg blir ok igjen.

Før lo jeg hele tiden. Nå gjør jeg ikke det lenger. Hva har jeg å le av? Noen barn fra landsbyen min har blitt stumme etter alt de har sett. De yngste barna har det verst. De skjønner ikke hvorfor – ingen av oss gjør egentlig det. De er bare triste, skrekkslagne barn. Disse barna pleide å bli fulgt til parken av mødrene sine. Nå tvinger mødrene dem inn i kjellere for at de skal få beskyttelse. Og de forstår ikke.

Det er ingen måte jeg kan takle dette på. Ingen måte jeg kan begynne med blanke ark. Jeg har sett barn blitt slaktet. Jeg tror aldri jeg blir ok igjen.