Foto: Privat
Lourdes Collado er spanske Redd Barnas informasjonssjef. Her kan du lese hennes blogg fra møtet med akutt underernærte Oumou (2) i Mauritania.

Lourdes Collado er spanske Redd Barnas informasjonssjef og akkurat nå er hun i Mauritania på nødhjelpsoppdrag. Mauritania er ett av landene i Sahel-området vest i Afrika som er hardt rammet av matkrisen. 700 000 av landets 3,4 millioner innbyggere er rammet av matkrisen, og Redd Barna er i ferd med å gi livsviktig nødhjelp til 455 000 mennesker der.

Her kan du lese Lourdes’ blogg fra Mauritania – om møtet med to år gamle Oumou og moren hans:

”Fjernsyn, radio, aviser og internett er fiktive garantister for den absolutte sannhet. Likevel er det en plattform som informerer oss om hva som skjer i verden. Hver dag ser vi liknende bilder, tall og statistikker, som vi føler vi allerede har sett.

I fjor så vi bilder fra Afrikas horn. I år er det Sahel-området lenger vest i Afrika. Det er fotografier av mødre, barn, underernæring og sult. Hva er forskjellen? Har vi blitt immune mot andres lidelse? Jeg tror ikke det.

Hvis vi stopper opp et øyeblikk og virkelig ser og hører etter, får vi vondt i magen og gåsehud over det som skjer i land tusener av mil unna. Men vi har en mekaniske som lar oss glemme – å se uten å observere og å høre uten å lytte. To minutter etter at vi ser bildene fra tørken i Sahel har vi glemt hva som skjer der. Hvorfor er det slik?

Foto: Redd Barna
En familie i Sahel-område er likere oss enn vi ofte tror, skriver Redd Barnas Lourdes Collado i bloggen sin.

Jeg har en teori. Selvfølgelig kan det hende at jeg tar feil, men her har du den: Vi kjenner ikke menneskene som lider i Sahel. 18 millioner mennesker er rammet av matkrisen og mer enn én million barn er akutt underernærte. Det eneste vi ser er generiske tall og bildene av barn og familier som vi ikke kjenner. Men bak hvert anonyme fjes er det et barn, en mor eller en far av kjøtt og blod. En historie.

I dag møtte jeg Oumou. Han er to år gammel og det svarte håret hans har fått et snev av oransje. Det er et symptom på akutt underernæring. Smilet hans minner meg om Pablo, sønnen til en venninne av meg hjemme i Spania. Oumou er sjenert når han møter oss, to utenlandske fremmede, i landsbyen sin. Antagelig har han aldri sett to så hvite mennesker før.

Han dekker øynene med hendene sine og det tar en halvtime før han tørr forlate sin mors side og løpe rundt oss. Men han kommer aldri helt bort til oss. Pablo gjør akkurat det samme når det har gått litt tid siden sist vi møttes.

Pablo er et halvt år yngre enn Oumou, men mye større. Begge har det samme rampete smilet og liker å leke og ta på alt. Og begge blir sinte når noen tar fra dem ting som kan være farlige for dem.

I media ser vi triste og sultne barn hele tiden. Men selv om de sulter, er de fremdeles barn. Hvis de ikke er for svake, vil de fremdeles leke. De løper, gråter og liker ikke å bli vasket av mor. Og de ler. Og til tross for at avlingen har slått feil i år, at regnet uteblir, at fire av hennes seks kuer har dødd og den konstante bekymringen for barnas ernæring og utdanning, løfter fremdeles Kadiata Moussa opp babyen sin Oumou og smiler.

Hvis fjernsynene våre kunne ta oss til landsbyer som Sabal II, der Kadiata Moussa og Oumou bor, og vi kunne sittet og drukket te med kvinnene og mennene som bor der, om vi kunne lekt med barna, visst hva de het, hvordan de beveger seg, hørt historiene deres, sett dem smile og leke – da hadde det vært umulig å glemme dem så fort vi skrur av TV-en. Hvorfor? Fordi de er så like oss.”