Petter Hveem i Cancun, Mexico

På flyet til Cancun sitter forventningsfulle folk. De er på vei til Cancun – feriebyen Cancun. Cancun er USAs svar på syden, akkurat som Spania er det for nordmenn.

Millionbyen som er bygget opp rundt turisme er nå preget av COP 16, den 16.runden av klimaforhandlingene. Av de over 20 000 som deltar på klimaforhandlingene i Cancun er det imidlertid få som har store forventninger.

Mange av dem beveger seg rundt i Cancunmesse, et enormt konferansesenter der flere haller er fylt til randen av stander for diverse land og organisasjoner. ”It’s a mess”, er det noen som har sagt, men den er vel litt billig? Den mexicanske paviljongen er selvfølgelig den mest synlige mens den amerikanske er den største. Og så er det en enorm variasjon i organisasjoner med sine stands, alt fra Utviklingsfondet fra Norge til Young Volunteers for the Environment fra Togo. Alle har de et klimabudskap å selge, men lytter de som forhandler til den såkalte grasrota?

De som forhandler sitter langt unna. Moon Palace er et enormt hotell i vannkanten, og om ikke ligger lysår unna, så er en busstur ganske langt i denne sammenhengen. 

I Cancunmesse arrangeres det en mengde såkalte sideevents. Mitt første side event var arrangert av Mary Robinson, den tidligere irske presidenten og høykommisæren for menneskerettigheter. Full av entusiasme, stadig avbrutt av bifall og klappsalver fra hovedsakelig kvinner, i en nesten fullsatt fotballbane av en sal. Kvinner er veien for å få gjort noe med klimaet ble det sagt. Og det er en imponerende gjeng hun har fått med seg. Her er selveste sjefen for UNFCCC, Christina Figuereres, kommisæren for miljø i EU, Connie Hedegaard, Danmarks miljøvernminiser Lykke Friis, presidenten for COP 16,og sist, men ikke minst miljøvernministeren fra Ecuador, som også er poet.

Connie Hedegaard snakker med stor entusiasme om at vi oppe i alle forkortelsene og teknikalitetene ikke må glemme dem som rammes; kvinnene og barna. Det er lett å glemme opp i alt at klimaforhandlingene faktisk handler om folk. Alt snakk om utslippskvoter, karbonmarked og karbonfangst, MRV etc skaper distanse.  Forhandlere og politikere må minnes om at det handler om kjøtt og blod, noe sånt sier Connie. Det er jeg helt enig i.

Vi forflytter oss til et lite møte med en av de norske forhandlerne på klimatilpasning i regi av Forum for utikling og miljø. Vi sitter i ring, akkurat som vi gjorde på skolen da alle skulle komme til orde. Det er også representanter fra det såkalte globale sør, som stiller spørsmål om hvordan Norge kan støtte deres land og folk i klimaendringenes tid. Den norske forhandleren setter tydelig pris på det hun kaller sin samvittighet. Hun sier at forhandlerne hele tiden må minnes på at de gjør dette for noen, at de ikke blir oppslukt i forhandlingsspillet og teknikalitetene i de lukkede forhandlingsrommene.


Jeg tar opp at barn og unge er utelatt fra den siste forhandlingsteksten som ligger på bordet på klimatilpasning. Hun kan ikke si så mye, hun er i forhandlingssituasjon. Men det er nok vanskelig å få inn noe i teksten nå.

Mary Robinson deltar også på et side event  arrangert av Save the Children, Plan International, UNICEF og Worldvision: Vi trenger å se klimaendringene med barns øyne. Barn forstår hva som skjer, tenker framover og de må bli synlige. Deres perspektiver endrer debatten.

I Moon Palace går vi rundt og forsøker å få oversikten. Det viser seg umulig. Og ikke er det tilgang til så mye heller. Vi blir nektet adgang til en pressekonferanse som Kina holder. Og forhandlingene er lukket. Og hvordan får man tilgang til delegasjonene? Vi er heldige og har møtt en togoleser som er forskrekket over det manglende fokuset på barn i forhandlingene. Hans NGO har tilgang til både togolesiske ministre og delegasjonen. Så vi satser på å starte der, og så ser vi får tilgang til flere delegasjoner.

Yvo de Boer, den tidligere sjefen for klimaforhandlingene, sitter ved siden av Mary Robinson.  Han knaller til: Moon Palace er et eget univers, og forhandlerne glemmer nesten hvorfor de er her. Vi trenger stemmer som holder dem i ørene, fortsetter han. Det var derfor jeg brukte historien om et barn da jeg åpnet klimakonferansen i København. Vi trenger å holde fokus og minne forhandlerne på at det er barns framtid som gjelder. At de må satse på det som er viktig for barna, som utdanning og informasjon. Slik at barn får en fremtid.

- Dette er vår virkelighet: Flere flommer, dårligere vær, oversvømte hus, skolen som blir stengt med jevne mellomrom. "My life is real, and so am I", avslutter 12 år gamle Walter fra Belize.