Foto: Redd Barna
Redd Barnas generalsekretær Tove R. Wang svarer Norsk Folkehjelps Liv Tørres i et innlegg på Dagsavisens Nye meninger.

Denne teksten ble opprinnelig publisert som et innlegg på Dagsavisens "Nye meninger".

Der er Redd Barna og Norsk Folkehjelp helt enige.Derfor opplever vi debatten som oppkonstruert og påstandene som kommer som uriktige.
 
Redd Barna har rost regjeringen, nettopp fordi de ønsker å støtte og styrke demokratiske barne- og ungdomsorganisasjoner i land i Sør. Slik kan barn og unge selv definere sine politiske krav og fremme sine rettigheter overfor egne myndigheter. Altså fremme endring "nedenfra".
 
I tillegg har nesten alle verdens land selv valgt å slutte seg til FNs barnekonvensjon som sier at alle barn har like rettigheter. Dette inkluderer retten til å overleve og utvikle seg, retten til beskyttelse mot vold og overgrep og lik rett til helse og utdanning. Vi mener det er viktig og riktig at Norge støtter både myndigheter og organisasjoner i utviklingsland som ønsker å kjempe for, og å innfri disse rettighetene.
 
Bistanden gir ikke Norge rett til å bestemme andre lands prioriteringer, eller å kreve at alle skal bli som oss. Men de gir en mulighet til å fremme universelle menneskerettigheter sammen med befolkningen i andre land. Barns rettigheter er altså ikke norske eksportartikler som skal presses på andre land, men universelle rettigheter som nær alle verdens land har forpliktet seg til å innfri.
 
Myndigheter i enkelte land ønsker ikke å realisere barns rettigheter fullt ut. I disse tilfellene er vår erfaring at det som regel ikke skyldes at rettighetene representerer verdier som påtvinges myndighetene utenfra. Det skyldes heller at de opplever sin maktposisjon som truet. Spør man lokalbefolkningen, så ønsker de selv sine menneskerettigheter innfridd. Barn ønsker å gå på skole og lære (retten til utdanning) og å få legehjelp når de er syke (retten til helse). Og barn og ungdom ønsker å kunne si sin mening uten å risikere tortur eller forfølgelse. Derfor er det avgjørende at Norge ikke kun gir bistand direkte til lands myndigheter. Norge må også støtte arbeidet barn og unge, og det øvrige sivilsamfunnet i utviklingsland selv gjør for å sikre rettighetene til de mest marginaliserte. Det er ikke tilfeldig hvilke barn som ikke får oppfylt sine rettigheter. Det er de mest marginaliserte. Hvis de lærer å lese og skrive, vil det gjøre dem til en sterkere politisk stemme. Derfor er arbeidet med å innfri deres rettigheter også et arbeid for å endre maktforholdene i samfunnet.