10. juli skulle jeg få resultatene mine for dette skoleåret. Jeg gledet meg. 

Da jeg gikk fra skolen til landsbyen der jeg bor, hadde en militær gruppe tatt seg inn i landsbyen vår. Jeg kom frem til huset vårt, men mamma, brødrene og søstrene mine hadde reist fra meg. Pappa døde før krigen. Jeg har to brødre og to søstre, men alle hadde reist. Jeg er den eldste av barna og den eneste som var på skolen.

Jeg vet at soldater voldtok kvinner og unge jenter i landsbyen vår. De forgrep seg på fire jenter, som er venninner av meg. Jeg var så redd at jeg bare løp. Jeg hørte at to av jentene var lagt inn på sykehuset etter overgrepet, og en av jentene døde av skadene soldatene påførte henne. Jeg tenker ofte på den dagen. Jeg er så sint på soldatene som gjorde det mot dem.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gå, så jeg fulgte etter de andre i landsbyen som alle flyktet i samme retning. En venninne av meg hadde også mistet familien sin, og vi flyktet sammen. Jeg tok ikke med meg noen eiendeler hjemmefra, fordi soldatene var like i nærheten. Jeg hadde ikke med meg noen klær eller penger til å betale for mat eller transport.

Jeg ankom en flyktningleir hvor jeg bodde i fire måneder. Da måtte jeg flykte igjen fordi kampene kom nærmere. Jeg gikk helt til Goma. Det tok fire timer. Jeg gikk igjennom bushen og var veldig redd. Jeg visste at det ikke var trygt. Venninnen min og jeg gikk sammen.

Rett etter at vi kom til Goma, kom den militære opprørsgruppen dit også. Vi ble fortalt at vi måtte ligge på bakken. Vi lå på bakken i to timer og kunne høre skyting rundt oss. Det var skummelt. Da skytingen opphørte, reiste vi oss opp. Nå har de forlatt Goma og vi føler oss tryggere, men er fortsatt usikker på fremtiden.

Jeg drømmer om å begynne på skolen igjen og kunne tjene noen penger til livets opphold. Krigen har gjort at jeg ikke kan gjøre noe av det jeg liker. Jeg pleide å gå på skolen og gå ut på jordet for å finne noe spise. Vi samlet ved, som vi solgte for å skaffe oss inntekter. Nå kan ikke gjøre noen av delene, og har ikke noen penger eller nok mat.

Jeg vet ikke hvor familien min er, eller hvordan jeg skal finne dem igjen. Jeg vil bare være trygg. Jeg vil bare at krigen skal slutte, så jeg kan reise hjem igjen. Jeg vil bare hjem til mamma.

Foto: Redd Barna/Katie Seaborne
900 000 mennesker har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem på grunn av volden i den konfliktfylte Kivu-provinsen i Kongo. Antallet har dermed økt med en halv million siden de forrige tallene ble offentliggjort i april i år, ifølge en talsmann for FNs flyktningeorgan, UNHCR. Den kraftige økningen har skjedd på grunn av de intensive stridighetene mellom rebellgruppen M23 og arméen i området rundt provinshovedstaden Goma.