Foto: Redd Barna/Rebecca Jafari
Vi flyktet alle fra hjemlandet vårt. Noen av oss helt alene.

Det første lyset i adventstiden tennes i dag for glede. Like lett som man kan spre glede, kan man også miste den. I tiden mens vi bodde på asylmottak opplevde vi både å få glede, spre glede, men dessverre også å miste glede.

Vi flyktet alle fra hjemlandet vårt - noen med foreldre og søsken, andre av oss helt alene. Det var vondt å miste venner og familie og komme til et nytt og fremmed land. Vi kommer fra land hvor familie betyr mye. Derfor var kontakt med andre mennesker på mottaket viktig. «Jeg var ensom uten familie på mottaket. Jeg gråt på rommet og det var vanskelig å prate med de som jobber på mottaket».

Mennesker er ikke trær - vi trenger kontakt med andre for å vokse og være glad. Dessverre opplevde vi flere ganger at de vi brydde oss om ble borte. Enten ved at noen ikke fikk bli i Norge eller at de måtte flytte til et annet mottak. De andre man bor med på mottaket blir som familie, da er det trist å se de dra. Noen ganger var det vi som måtte dra. Vi ble flyttet fra mottak til mottak og ofte forstod vi ikke hvorfor.

Vi prøver å glemme vonde opplevelser og vi prøver å tenke på framtiden og fortsette med livet. Men hver gang noen på mottaket får avslag tenker man: «Den beskjeden kan komme til meg også. Hva skal jeg gjøre da?» Når venner blir deportert, blir man trist og føler dårlig samvittighet for at de må returnere når du får bli. Du vet du er heldig, men likevel føler du deg dårlig. Og blir ensom igjen.

Foto: Redd Barna
For å prøve å glemme, var vi ofte med på aktiviteter. Bildet er fra kunstklasse på asylmottak i Oslo.

For å prøve å glemme, var vi ofte med på aktiviteter. På mottak pleide man bare spise, sove, sitte og ikke noe annet. Så man tar alle mulighetene man får. Vi var glade da vi var på tur, spilte fotball eller var på Tusenfryd på sommeren. Da fikk vi en liten del av barndommen vår tilbake.

Det var også bra ting i vår ventetid. Vi tenker på de gode menneskene. For eksempel noen av dem som jobbet på mottaket og som vi merket virkelig brydde seg om oss. ”Jeg var glad i å lese, men fikk ikke låne bøker på biblioteket siden jeg ikke hadde norsk personnummer. Men en mann som jobbet på mottaket pleide å låne bøker til meg. Vi ble venner og jeg har kontakt med ham fortsatt.”
Mennesker som brydde seg var så viktige. De ga oss glede.

Vi gjorde også ting selv for å skape glede i ventetiden. ”Jeg likte å danse for å få meg selv til å være glad. De fleste gangene jeg er sur, holder jeg det inni meg. Hvis jeg lar det gå over i dansen min, blir det bedre.” Vi leste også bøker. Det å bruke fantasien og drømme seg bort, det hjalp. Det var bedre enn å tenke.

Nå bor ikke vi på asylmottak lenger, men vi vil at barn som nå bor på mottak skal få være som andre barn. Vi vil at deres ventetid skal være fylt med glede. Et ordtak sier: «Hvis du vil ha en langvarig glede, må du spre den til andre.» Jula handler om akkurat det – å spre glede. Hvis man bor på mottak og blir behandlet bra, så husker man det. Gode opplevelser husker man og det gir glede.