Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
Batouls mor med to av barna på vei til familiens nye hjem. Familien bor nå i Libanon, etter å ha vært på flykt i Syria en lenger periode. Barna er tilbake på skolen, men er fremdeles redde etter alt de har opplevd.

- Først hørte vi at skolene var stengt. Så var de plutselig åpne igjen, men det var ingen lærere der. Det var veldig skummelt og forvirrende, og til slutt fikk jeg ikke lov å gå på skolen i det hele tatt. Jeg husker godt den siste dagen min; jeg kom til en skole som var ødelagt, og alle de andre elevene og lærerne var borte. Da ble jeg redd, og begynte å gråte.

Batoul (13) forteller fra en to-roms leilighet i Libanon. De tre siste månedene har hun bodd her, sammen med 12 andre. Da krigen kom til nabolaget hennes, ble familien tvunget til å flykte fra Syria. Batoul husker skytingen godt. Med skytingen, begynte flyttingen. Batouls familie måtte flykte fra hjemmet sitt, og alt trettenåringen kjente til. Det gikk etter hvert rutine i å pakke sakene sine, og flytte fra sted til sted.

Å være flyktning

 – Jeg ble kjemperedd da skytingen startet, jeg var til og med redd på skolen. Dette tok slutt en måned senere, da skolene ble stengt. Siden det har jeg ikke sett vennene mine, jeg vet ikke hva som skjedde med dem og lærerne. Jeg savner dem, og jeg savner å lese på arabisk. Jeg føler meg ulykkelig, fordi dette er første gang jeg er borte fra menneskene jeg er glad i.

Tilværelsen som flyktning i Libanon føles vanskelig for Batoul. – Jeg har bare fått to venner siden jeg kom hit. En fra Syria, og en fra Libanon. Det er vanskelig på skolen, for pensum er annerledes, og jeg måtte være borte en stund. Jeg har blitt veldig stille etter at jeg kom til Libanon. Her er jeg en utlending, og jeg vil ikke lage problemer. Men jeg er glad for at jeg kan gå på skolen igjen. Sånn kan jeg få et godt liv i framtiden, når jeg blir gammel.

Verre enn på TV

Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
Batouls mor hos Redd Barna i Beka, Libanon. Redd Barna distribuerer nødpakker til flyktningene som kommer fra Syria.

Batouls bestemor Um Ayman kom til Libanon for to uker siden. Hun forteller at virkeligheten i Syria er verre enn det som vises på TV, og spesielt vanskelig for barn. Um Ayman sitter i den trange leiligheten og bekymrer seg konstant for mannen og to sønner, som fremdeles er i Syria.

– Vi måtte dra, fordi nabolaget var fullt av skarpskyttere. De satt i høye bygninger rundt huset vårt, og midt i dette bodde vi med hele familien. Vi satt inne og hørte på skuddene, så til slutt dro vi, tidlig en morgen. Klokken var 9, og det var vinter og kaldt. Vi dro til et tilfluktssted, og lot alt vi eier være igjen hjemme.

Barna har sett alt

Um Aymans døtre er bekymret for barna sine. Batouls mor forteller om flukten til Libanon.
– Jeg dro med mannen min og barna klokken 6 om morgenen. Vi satt ved grensa i timesvis, omringet av menn med våpen. Barna ble så redde, de er fremdeles redde. Jeg tror de har utviklet en konstant frykt. Min ene datter holdt på å dø, da en kule streifet henne. Jeg klarte ikke å stoppe gråten hennes.

Søsteren hennes nikker enig. – Situasjonen i Syria er veldig skremmende, spesielt for barn. De har sett blod og død… De har sett alt! Barna forstår hva som skjer i Syria, og vil ikke tilbake dit på grunn av kampene. Her i Libanon går ikke barna ut. De blir livredde når de hører høye lyder som fyrverkeri. Jeg antar at det er normalt å isolere seg etter alt de har gått gjennom.