Foto: Redd Barna
Annie Bodmer-Roy er en av Redd Barnas nødhjelpseksperter i Niger. Hun blogger jevnlig om sine sterke møter med mødre i Niger.

Det er kokende varmt og sola steker når bilen kjører inn på torget i landsbyen Kadao i Niger.

Det er min første dag på landsbygda i Niger, og til tross for at jeg har prøvd å lese meg opp på forhånd, er jeg ikke sikker på hva eller hvem jeg ville finne.

Det blir et spørsmål om hvem. Når jeg først møter Rokia, ser hun ut til å være den stille, forsiktige i en gruppe kvinner som samler seg rundt kollegene mine og meg. Det er først senere på dagen at hun åpner seg og forteller meg historien sin.

Rokia vet ikke hvor gammel hun er, men tror at hun er mellom 25 og 30. Hun har mange barn, men det barnet hun er mest bekymret for er den yngste datteren, som ligger på fanget hennes. Jenta er knapt to år gammel og akutt underernært. Nå er hun med i et behandlingsprogram som Redd Barna driver.

Den lille jenta ligger apatisk i morens armer med de akk så velkjente fluene summene rundt i ansiktet. Rokia forteller at hun ganske enkelt ikke har nok mat å gi til datteren så hun kan holde seg frisk. Mannen hennes har reist fra familien i håp om å finne lønnet arbeid og Rokia har ingen penger å handle mat for. En insektinvasjon i fjor kombinert med mindre regn enn vanlig har ført til at størsteparten av avlingen ble ødelagt. Det har gjort familien mer avhengig av å kjøpe mat på markedet. Samtidig har den sterke prisveksten på basismatvarer gjort at Rokia ikke har råd til å handle det hun trenger.

Foto: Redd Barna/Nyani Quarmyne
Det finnes mat på de fleste markedene i Niger, men stadig flere familier har ikke råd til å kjøpe den maten de trenger. Her er det Halima Moussa og tanten hennes Fati Abdou som har fått tak i litt hirse å lage middag av.

– Det største problemet er at vi ikke har noe mat hjemme. Vi går hele dagen uten å spise og hele natten uten å spise, forteller hun meg.

Som mor er Rokia mest bekymret for barna sine.

– Du har et barn, men matlageret ditt er tomt. Da må du forlate barnet ditt for å finne mat å ta med til ham, sier hun.

Morgenen er nesten over når jeg møter Rokia. Jeg får høre at hun var grytidlig oppe og lette etter ved hun kan selge i Aguie. Det er en by som ligger flere kilometer unna og som har ett av regionens største markeder.

– Jeg går ut i bushen og leter etter noe jeg kan selge i Aguie. Så prøver jeg å få pengene jeg tjener til å strekke til så jeg kan kjøpe litt mat til barna mine, så de kan få noe å spise, forteller Rokia.

Det siste hun sier treffer meg i mellomgulvet. Dette er en kvinne som har en ektemann som har reist. Hun har ingen mat hun har dyrket selv og hun har ingen penger til å kjøpe mat for, så barna hennes må gå sultne. Men hver eneste dag gjør Rokia alt hun kan. Hun går ut hver morgen og gjør alt hun kan for å få tak i noe hun kan ta med hjem igjen, noe som vil holde barnas lidelse unna for enda en dag.

Idet oversetteren gjentar hennes siste svar, ser jeg på fjeset til Rokia. Hun ser sliten og bekymret ut, og hun ser stadig ned på den lille datteren hun har i armene sine. Men hun ser også besluttsom ut. Hun vet hvor harde de neste månedene kommer til å bli, men hun er en mor som slåss for sine barn. Jeg håper bare at med den rette støtten er det en kamp hun kan vinne.