Foto: Redd Barna/Per-Anders Pettersson
Tørke har ført til akutt mangel på vann og mat i Somalia. Folk som før hadde svært lite, har nå ingenting. Det har drevet mange somaliere på flukt over grensen til Kenya. Dette er Siyad (seks måneder).

Situasjonen her i Somalia var veldig vanskelig allerede før tørken og krisen den førte med seg. I år etter år har vi strevd med å fylle de humanitære behovene til menneskene som bor her. Motstandskraften deres var svært lav allerede før tørken rammet – folk her har i 20 år kjempet mot konsekvensene av krigen. Når regnet nå slår feil, lider de enda mer.

Hver dag møter vi mennesker som har mistet alt. De er totalt desperate, og stadig mer underernærte barn kommer til klinikkene våre for å få mat. Vi ser mennesker som har gått fra å ha veldig lite til å ha absolutt ingenting.

Sviktende regn

Vi skjønte i januar at situasjonen i Somalia kunne bli om mulig enda mer kritisk – regnet hadde sviktet på slutten av 2010, og en krise truet.

En del av jobben min er å skaffe penger til nødhjelpsoperasjonen slik at Redd Barna kan møte de stadig voksende behovene. Det jobber jeg og kollegene mine hele tiden.

Dessverre vender vi alltid tilbake til ”aldri nok”. Vi fikk inn litt penger, men ikke nok til å avverge katastrofen vi ser nå.

Det er vanskelig å slåss mot ”Somalia-utmattelsen”, som jeg ofte møter. Det har vært kronisk krise i Somalia i så mange år at donorene er trette av å gi til Somalia.

Foto: Redd Barna/Per-Anders Pettersson
Den verste tørken på 60 år har rammet Afrikas horn. Her bærer Sofia (6) lillesøsteren Suada (2 år) hele veien til Redd BArnas matutdelingssenter i Lagbogol, Kenya.

Kjemper mot utmattelse

Når du prøver å reise forståelse for en overhengende krise, er det vanlige spørsmålet: ”Blir denne krisen verre enn den forrige?” Nå vet vi at svaret på det spørsmålet definitivt er ”ja”.

Så hvordan takler vi å jobbe med kroniske kriser på den måten? Jeg passer på at jeg beholder fokus på barna, på menneskene som lider. Jeg må holde fast på den tanken, og sikre at medarbeiderne mine beholder det samme fokuset.

Det er en historie som en kollega fortalte meg, som ikke slipper taket i meg: En mor kom til kontoret vårt og sa: ”Jeg kommer for å be om hjelp. Jeg har etterlatt barna mine hjemme, for jeg kan ikke bli der og se dem dø”.

Innen våre ansatte kom til huset hennes, var to av barna hennes døde.

Jeg har blitt forfulgt av denne historien helt siden jeg hørte den. Jeg er mor selv, og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er å være i denne kvinnens situasjon.