Foto: Redd Barna/Jensen Walker
Bildene etter jordskjelvet og tsunamien som rammet Japan for nøyaktig ett år siden, sjokkerte en hel verden. Mange av barna som så hjemmene og skolene sine bli slått til pinneved trenger psykososial oppfølging for å takle opplevelsene.

En stor buss parkerer ved Koshiji skibakke. 28 medlemmer av Ofunatos junior-slalåmklubb renner ut av bussen. De skravler, samler sammen skiutstyret, tar på seg hjelmene, fester skjerfene og gir seg i kast med slalåmbakken. Hver vinter kommer barna fra slalåmklubben til Koshiji-bakken for en times ukentlig trening.

Dette året er situasjonen annerledes enn vanlig.

– For å være ærlig, trodde jeg aldri at vi kunne stå slalåm igjen etter at jordskjelvet rammet oss. Ofunato by lå i ruiner. Mange familier var hardt rammet og mange av oss mistet alt skiutstyret vårt, sier Takashi Kikuchi, den 72 år gamle lederen for skiklubben.

Folk mangler penger

Etter naturkatastrofen har folk fra hele Japan donert ski og skiutstyr til slalåmklubben. Men klubben sliter med å skaffe nok penger til transport frem og tilbake til bakken fordi så mange familier mistet hjemmene sine og hele inntektsgrunnlaget sitt i naturkatastrofen. Disse familiene har ikke lenger råd til å bruke penger på ting som ikke er strengt nødvendig – og det går ut over barnas favorittaktivitet om vinteren. 

Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
– Jeg tror skitreningen definitivt hjelper barna med å få tilbake følelsen av at livet er tilbake til det normale igjen, sier lederen av Ofunatos junior-slalåmklubb, Takashi Kikuchi.

– Vi har slitt med å skaffe penger til transport til og fra skibakken. Selv med støtten fra myndighetene hadde ikke medlemmene av skiklubben mulighet til å skaffe resten av pengene. Men fordi Redd Barna nå betaler hele transporten, kan vi nå reise hit for å stå på ski en gang i uken slik vi alltid har gjort, sier Kikuchi.

Viktig psykososial støtte

Han er overbevist om at slalåmtreningen utgjør en viktig psykososial støtte for barna.

– Jeg tror skitreningen definitivt hjelper barna med å få tilbake følelsen av at livet er tilbake til det normale igjen. Poenget med skiklubben er å gi barna anledning til å ha det gøy og kose seg på ski. At vi reiser sammen til skibakken fra Ofunato er en del av moroa. Det er takket være Redd Barna at vi kan begynne å stå på ski igjen, sier Takashi Kikuchi.

Ni år gamle Kou Tanaka er opprinnelig fra Ofunato, men ble tvunget til å flytte da jordskjelvet og tsunamien la hjemmet hans i ruiner for ett år siden. I dag kom Kou fra sitt nye hjem i Ichinoseki for å delta i treningen. Kous mamma kjørte ham til skibakken i dag for at han kunne delta og se igjen sine gamle venner fra hjembyen – han har vært med i skiklubben siden han var seks år gammel.

Femårig plan

Redd Barna Japan har i løpet av det første året etter tsunamien nådd 65.000 mennesker med nødhjelpsaktiviteter og tiltak for barn, spesielt på skolene og i forbindelse med fritidsaktiviteter og lek. Penger som ble samlet inn fra hele verden til Redd Barnas arbeid går til en femårig plan for å støtte psykososial rehabilitering, utdanningsaktiviteter og barns deltakelse i gjenoppbyggingen av sine bosteder.

Særlig rundt byen Fukushima, der atomreaktoren sprang lekk og skapte stor frykt, har det vært stort behov for oppfølging. Som ni år gamle Honami sa: ”Det verste var ikke da tsunamien traff, men tiden etterpå.”

– Responsen etter tsunamien var overveldende. Ikke bare Redd Barna, men hele verdenssamfunnet, kom japanerne til unnsetning, sier generalsekretær i Redd Barna, Tove R. Wang. Redd Barna overførte 1,1 millioner kroner til Japan i april, men vedtok i fjor host at resten av de innsamlede midlene skulle overføres til matkrisen i Øst-Afrika.

Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
Noriko (42) hjelper sønnen Kou (9) på med slalåmbrillene. Hun tror den ukentlige slalåmkjøringen sammen med venner er en viktig hjelp for sønnen å komme seg over de dramatiske opplevelsene under naturkatastrofen for ett år siden.

Redd sønnen var død

Kous mor Noriko (42) husker godt dagen da tsunamien rullet inn over Ofunato. Hun var ikke sammen med Kou da katastrofen rammet fordi han var på skolen. Til å begynne med visste hun ikke om han var i live eller ikke. Hun husker fremdeles hva han sa til henne da de så hverandre igjen.

– Da jeg så ham, fortalte han meg hvordan han hadde sett en hel bygning bli ført av gårde av en kjempebølge. Han sa han ventet å se vårt hus komme flytende forbi. Han så en av bygningene og gjenkjente den som nabohuset vårt. Han sa at han forventet å se vårt hus neste gang, forteller hun.

Den første natten etter tsunamien overnattet Kou og moren hans hos en slektning. Etter det måtte de flytte over til et evakueringssenter, hvor de bodde i to måneder. Selv om Noriko forteller at det ikke var så ille for Kou å bo på senteret fordi han fikk venner der, men han fikk det tøffere da familien flyttet til en ny by.

– Det var hardt for Kou å måtte flytte fra alle vennene sine, sier hun.

Kou forteller at han følte seg ensom den første tiden.

– Jeg savnet vennene mine, som var så langt unna, forklarer han.

Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
– Jeg føler meg fri når jeg står på ski. Også møter jeg vennene mine her, sier Kou.

Klarer ikke være alene

Selv om niåringen nå har fått nye venner, bærer han fremdeles tydelig preg av de dramatiske hendelsene under naturkatastrofen.

– Han klarer ikke å være alene, han liker det ikke. Selv når han er hos besteforeldrene, får han panikk hvis han ikke finner meg. Han blir veldig stresset om han ikke vet hvor jeg er, selv om det bare er for noen få minutter, sier Noriko.

Likevel er hun overrasket over hvor godt Kou har taklet jordskjelvet og tsunamien.

– Barn er sterke, mye sterkere enn vi tror. De fleste voksne som ble rammet, vil alltid huske alt i detalj. Men barn har en tendens til å tenke fremover, de vil gjøre nye ting, sier Noriko.

Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
En kopp med varm drikke gjør godt etter en gøyal dag i slalåmbakken.

Likevel engster hun seg for sønnen.

– Det er vanskelig å vite når han plages av minner fra fortiden; han holder det inni seg uten å si noe til meg, sier Noriko.

Lykkelig i skibakken

Når Kou tenker tilbake på dagene og timene etter naturkatastrofen, husker han hvordan det japanske sivilforsvaret sto på for å redde liv. Han har bestemt seg for å jobbe for sivilforsvaret når han blir stor. Drømmen er å hjelpe lokalsamfunnet slik han selv så sivilforsvaret jobbe for å ta vare på folk som mistet hjemmene sine i katastrofen.

Nå, ett år etter jordskjelvet og tsunamien, er Kou lykkeligst når han er sammen med vennene sine og kan leke.

Foto: Redd Barna/Annie Bodmer-Roy
Det er Redd Barna som betaler for bussen, som gjør det mulig for barna i Ofunatos junior-slalåmklubb å komme seg til skibakken.

– Forrige uke, selv om det ikke var slalåmundervisning den uken, ville han likevel komme hit til skibakken. Det gjør ham så glad. I dag er smilet tilbake i fjeset hans. Det hjelper ham når han finner noe å være entusiastisk over. Jeg håper han finner støtte i slalåmkjøringen. Han virker så glad når han er her i bakken, sier Noriko.

Smittende entusiasme

– Jeg føler meg fri når jeg står på ski. Også møter jeg vennene mine her, sier Kou.

Etter jordskjelvet har juniorsportsklubben stått på hardt for å kunne opprettholde tilbudet til barna i håp om å hjelpe dem tilbake til hverdagslivet og gi dem en anledning til å ha det gøy sammen og bare være barn igjen.

Den dagen Redd Barna var med i skibakken var barnas glede og entusiasme lett å se. Barna kjørte slalåm så lenge som mulig – helt til de måtte gå om bord på bussen igjen.

– Jeg er så sliten i dag, men kommer helt sikkert tilbake neste uke, sier en gutt idet han går om bord på bussen igjen.