Jemen er ikke en glemt krise

Det sies at krisen i Jemen er en glemt krise. Men for å glemme må man først kjenne. Jemen har aldri vært kjent i utgangspunktet. Her kan du bli litt bedre kjent med hva som utløste krigen og krisen, og hvordan det går med barna i Jemen.

Jente fra Jemen med et tilsynelatende skadet øye.

Det er nå seks år siden krigen brøt ut i Jemen. Jeg husker det godt. I hovedstaden hadde opprørerne fra nord i Jemen, houtiene, gradvis tatt kontroll det siste halvåret. På gatene var det nå deres menn, samt tenåringer med store Kalashnikov-er, som sto vakt på kontrollpostene. Presidenten hadde flyktet ut av landet. Nå ba han arabiske ledere om hjelp til å slå ned det han kalte et kupp.

Vi la oss med en stigende uro i Sana’a, hovedstaden i Jemen, den kvelden, onsdag 25 mars 2015.

Neste morgen våknet vi til luftangrep. En koalisjon av arabiske land hadde gått sammen for å bekjempe houtiene, akkurat som presidenten hadde bedt om. Ingen av oss helt forsto hva som skjedde. Time-out! Nå må alle roe seg ned! Nå må alle tenke seg om! Men bombingen fortsette. Det skal ikke ta lang tid, sa koalisjonen som Saudi-Arabia ledet og fremdeles leder, de sa de skulle forte seg å vinne.

Det er nå seks år siden den natten, og krigen pågår fortsatt. Det betyr at 1/3 av de 15 millioner barna som vokser opp i Jemen aldri har opplevd annet enn krig. Millioner av barn risikerer å miste livet eller sulte i det som allerede er verdens verste humanitære katastrofe, og som ligger an til å bli den verste sultkatastrofen i verden på flere tiår

Hvordan er det for barn å leve i det, over mange år, med frykt, sult og usikkerhet så innebygget i alle fibre i kroppen at man ikke lenger kan forholde seg til det?

Vi spurte dem.

Gutt med skolesekk som ser alvorlig inn i kamera
Ett av fem barn vi snakket med i Jemen sa at de levde i konstant frykt. 

Gutt som ser fordypet ut i egne tanker
To av fem sier at de ikke har noen å snakke med når de er lei seg eller opprørt. 
Jente som ser alvorlig rett i kamera med to voksne i bakgrunnen
Halvparten sier at de ikke føler seg trygge dersom ikke mamma eller pappa er i nærheten. 

Det betyr at det haster. Det haster at disse barna får en annen opplevelse av hva som er normalt, en hverdag der de får mulighet til å lære, vokse og å være trygge.  

Så la oss zoome ut, gå litt tilbake i tid, og så zoome inn igjen. 

Jemen var delt i to 

Jemen ligger helt sør på den arabiske halvøya, med Saudi-Arabia i nord og Oman i øst. I vest ligger Rødehavet med Afrika på andre siden, og i sør finner vi Adenbukta, og et smalt strede som skiller Jemen fra Afrikas horn. 

I Jemen bor det 30 millioner mennesker. Halvparten av dem er barn.  

Kart over Jemen
Kart: Google Maps 

Under den kalde krigen, så frem til tidlig på nittitallet, var Jemen delt i to. 

I sør hadde man først en britisk koloni frem til slutten av sekstitallet, så senere Den demokratiske folkerepublikken Sør-Jemen, som sto på sovjetisk side i den kalde krigen. Det var et ett-parti og marxistisk styre, man hadde ikke politisk frihet, og mange opposisjonelle flyktet nordover. 

Det ble investert i allmenn helse og utdanning, de fleste barn lærte å lese og skrive. 

Så til Nord-Jemen. Etter at det ottomanske riket gradvis trakk seg ut og helt kollapset i 1918, ble Nord-Jemen som land etablert, ledet av en Imam. Et Imam-monarki hadde eksistert i større eller mindre grad i flere hundre år, og denne Imamen kom fra Sayyid-slekten med blodsbånd som gikk helt tilbake til Profeten Muhammeds datter. 

Jemen er større enn Tyskland, Nederland, Belgia, Luxemburg og Østerrike til sammen 

Men på begynnelsen av 70-tallet ble kongedømmet kuppet av militæret, og innen et tiår var Ali Abdullah Saleh blitt president. 

I kjølvannet av den kalde krigen ble Nord- og Sør-Jemen ett land i 1990, etter både kamper og forhandlinger. President Saleh i nord beholdt jobben sin, nå som president for et forenet Jemen. 

Saleh var president i nesten tre tiår, helt til han gikk av i 2012 som følge av den arabiske våren. Han beskrev det å regjere i Jemen som å «danse på hoder til slanger». 

De fleste, særlig i det som hadde vært Nord-Jemen, beholdt sin lojalitet ovenfor klanen sin, fremfor en lojalitet til landet og institusjonene som ble etablert i det nye Jemen. 

Houti-bevegelsen får støtte 

I sør opplevde mange at de ble skjøvet til siden. Skolevesenet og helsevesenet forfalt, samtidig ble landeiendommer som hadde vært eid av den marxistiske staten lagt ut på billigsalg og kjøpt opp av en mer kapitalsterk elite, mange fra nord. 

De følte heller ikke at de var tilstrekkelig representert i maktsenteret i hovedstaden Sana’a, særlig urettferdig føltes det fordi oljeressurser, om enn ikke så store som i rikere naboland, ble utvunnet i sør. 

Et ønske om løsrivelse fikk stadig mer grobunn. 

Samtidig kjempet regjeringen i Sana’a mot opprørere i nord. Houti-bevegelsen vokste fram fra tidlig på nittitallet, først som en moderat religiøs bevegelse forankret i Zaidi-teologien, en retning innen islam som hadde vært så viktig under Imamens styre. Innbyggerne i nord følte seg, som i sør, neglisjert, overkjørt og nedprioritert, og misnøyen vokste. Houti-bevegelsen fikk en mer militær karakter og flere støttespillere blant klanene i nord.

Folkeforsamling som demonstrerer
Den arabiske våren i Sana’a, Jemen. Datoen er 3. februar 2011. Foto: Sallam / Wikimedia Commons 

Saleh i hovedstaden var ikke begeistret, han fikk hjelp av nabolandet Saudi Arabia, og bombet nordområdene i flere omganger mellom 2004 og 2010. 

Så kom den arabiske våren. I Jemen samlet protestene folk fra hele landet imot presidenten med krav om at han skulle gå av. 

Saleh gikk til slutt med på å gi fra seg presidenttittelen, men betingelsene hans var at han fremdeles skulle få bli i landet, og at han ikke skulle måtte stilles til ansvar for det han som president hadde holdt på med, inkludert hvordan han hadde sørget for at både han og familien hadde bygget seg opp en stor formue.

Blomstrende korrupsjon 

De som hadde protestert var fornøyde, man fikk igjennom et valg, selv om riktignok bare en kandidat fikk stille, og etablerte en overgangsregjering. FN ble bedt om å organisere en nasjonal dialog der et bredt spekter av representanter, både ungdommer, kvinner, lederer fra nord og sør, og alle de politiske partiene, skulle inkluderes. 

Målet var en ny valglov og en ny grunnlov – og et mer demokratisk styre. 

Men diskusjonene var ikke så enkle å manøvrere. Det var mye man skulle enes om på kort tid. Kriger, økonomisk ulikheter og manglende innflytelse i flere tiår hadde påført innbyggere i både nord og sør mange sår, de ville ha en form for oppreisning, og følte ikke at de ble tatt på alvor i hovedstaden. 

Samtidig fortsatte korrupsjonen å blomstre. Al-Qaeda og IS fortsatte å terrorisere, og amerikanske droneangrep i kampen mot terrorisme fortsatte å ta sivile liv. 

Bygninger i ruiner
Et hus ligger i ruiner etter et Saudi-ledet luftangrep i Sana’a 12. juni 2015. Foto: Ibrahem Qasim / Wikimedia Commons 

Økonomien gikk ikke bedre, og da man ville ta bort subsidier på drivstoff hadde mange fått nok. 

Den tidligere diktatoren fortsatte å jobbe i kulissene og hadde fortsatt mye han skulle ha sagt overfor de mange klanene, særlig i nord. De hadde vært fiender, men nå samlet de styrkene sine i et mer eller mindre offisielt samarbeid, og tok gradvis kontroll over hovedstaden Sana’a fra september 2014. 

Som tatt ut av en film 

De første månedene av 2015 i Jemen er som tatt ut av en film, med mye politisk drama. Houtiene fra nord hadde tatt kontroll over de fleste institusjonene. Den nasjonale dialogen hadde gått i stå. 

Etterhvert sa overgangspresidenten, Hadi, opp jobben sin, han var fanget og hadde ikke handlingsrom. Men, før han fikk sagt opp på ordentlig foran stortinget, som konstitusjonen krevde, så ombestemte han seg. Han ble han satt i husarrest og innelåst av Houtiene i Sana’a. 

Nå hadde Jemen hverken regjering eller storting, og dessuten en innelåst president. 

På mystisk vis klarte Hadi å flykte til sør, og så videre ut av landet. Mot slutten av mars 2015 ba han arabiske naboland om hjelp til å nedkjempe Houtiene i hovedstaden. Saudi-Arabia fikk med seg en koalisjon og startet sine luftangrep. Krigen, som nå har vart i seks år, var i gang. 

USAs daværende utenriksminister John Kerry håndhilser på president Hadi
Den styrtede presidenten Hadi er USAs allierte mot Al-Qaeda og IS. Her møter Hadi USAs daværende utenriksminister John Kerry (7. mai 2015). Foto: Glen Johnson / Wikimedia Commons 

Hadi og hans regjering dro i eksil i Saudi-Arabia, og der er han stort sett ennå.  Forsøk på å komme frem til en fredelig løsning har så langt ikke lyktes. 

To millioner underernærte barn

Jemen var allerede før krigen det fattigste landet i regionen. Bare tre av fem kunne lese og skrive. Mange levde et helt liv uten å komme i kontakt med det offentlige helsevesenet. 

Konfliktene de siste tiårene hadde drevet mange på flukt. Vann var en mangelvare, og landet var avhengig av å importere 90 prosent av matvarene sine, og enda mer av medisinene de trengte. 

Krigen har gjort at ting har gått fra vondt til verre. Den humanitære krisen i Jemen er nå den verste i hele verden. 

  • Mer enn 100 000 mennesker er drept i krigshandlinger.  
  • En av fire sivile som drepes eller skades er barn.  
  • 2 av 3 jemenitter er helt avhengige av nødhjelp, mer enn halvparten av dem er barn. 
  • 2 millioner barn i skolealder går ikke på skole. 
  • Mer enn 4 millioner mennesker er drevet på flukt i eget land. 
  • 20 millioner har ikke tilgang på nok mat.  
  • 2.2 millioner barn er alvorlig underernærte, for 50 000 småbarn er det nå så alvorlig  at de holder på å dø.   
Måling av omkrets på en barnearm som viser at barnet er under ernært
To millioner barn er nå alvorlig underernærte. Foto: Mohammed Awadh / Redd Barna 

Økonomien har kollapset. Partene i konflikten gjør det vanskelig for private aktører å importere og å distribuere varer. De fleste ansatte i samfunnskritiske yrker ikke har fått lønn på flere år. 

Dessuten er det vanskelig for hjelpeorganisasjoner å komme fram med hjelp, mange steder boikottes og blokkeres hjelpen av partene i konflikten. 

Kolera, en sykdom som særlig rammer små barn, har tatt livet av hundrevis av små barn de siste årene. Bare halvparten av sykehusene og klinikkene går for full kapasitet. 

Og så kommer en ny korona-bølge. Timingen er den verste du kan tenke deg. 

En delvis skjult pandemi 

Ikke mange testes, og sykehusplassene er få. Offisielle COVID-19 tall har lenge vært forholdsvis lave, og Houtiene i Sana’a har nektet for at COVID-19 er et problem. Det finnes ikke en god oversikt over hverken smitte, sykdom eller døde, og tallene er bare toppen av isfjellet.  Likevel, legger vi til grunn tall fra verdens helseorganisasjon ser vi at Jemen på mange måter slapp unna den første bølgen, men at de nå står ovenfor en bølge nummer to. Mens det mellom oktober i fjor og til februar i år kun ble registrert et eller to smittetilfeller daglig, registreres det nå mellom 70 og 140. Tallene viser også at av de som tester positivt dør hele 20 prosent. 

I Norge har vi bedre forutsetninger for å beskytte oss, og for å få behandling. Det er annerledes i Jemen. 

For å «holde deg hjemme» må du ha et hjem 

For å vaske hendene må du ha vann, for å bruke såpe må du ha såpe. For at familien din skal kunne spise, må du skaffe mat, uansett om du utsetter deg for smitte. Alternativet er å sulte. 

Dersom du blir syk finnes det få muligheter til behandling: Få helseansatte, knapt verneutstyr, et fåtall intensivplasser. 

Hva gjør du da? Hva ville du ha gjort? 

Det kan virke håpløst, men mye kan gjøres 

Selv det minste man gjør kan bety mye. Vi i Redd Barna er særlig opptatt av:  

For det første, midt i alt dette, trenger barn, kanskje mer enn noen gang, en hverdag som gir litt glede og håp. De må få fortsette å leve og beskyttes mot overgrep, og få fortsette å lære. 

Jenter i klasserom
Barn i Jemen må få fortsette å lære. Foto: Mohammed Bamatraf / Redd Barna 

For det andre, vi må fortsette å hjelpe de helsestasjonene vi kan med utstyr og kapasitet. 

For det tredje, vi må fortsatt insistere på at partene i konflikten slipper nødhjelpen frem til de barna som trenger det aller mest. 

Og sist, men ikke minst, nå som Norge dessuten er blitt medlem i FNs Sikkerhetsråd: Vi må, på vegne av barna i Jemen, insistere på at krigen tar slutt. Denne krigen er menneskeskapt og kan ta slutt dersom de rette menneskene og partene vil. 

Barn skal ikke bombes. Barn skal ikke utsettes for voksnes krigføring. 

Situasjonen for barn i Jemen er desperat, og korona har gjort hverdagen, livet og framtiden enda mer usikker. Det minste vi kan gjøre er å få en slutt på krigen – de skal slippe å være redde for bomber i tillegg.