Hva er «seksuelle overgrep mot barn»?

 

I følge Straffelovens kapittel 19 omfatter seksuelle overgrep mot barn:

  • seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd (feks blotting, å vise fram kjønnsorganet eller forslag om sex)
  • seksuell handling med barn (beføling av bryster eller kjønnsorganer)
  • seksuell omgang med barn (samleie eller samleielignende forhold som slikking og suging av kjønnsorgan)

 

Strafferammene forbundet med seksuell omgang er høyere enn for seksuell handling som i sin tur er høyere enn ved seksuell atferd.

Den såkalte voldtektsparagrafen (strl § 192) vil i mange tilfeller ikke brytes i saker om seksuelle overgrep mot barn fordi overgriper heller har manipulert barnet, og det ikke er nødvendig å bruke vold eller trusler for å oppnå seksuell omgang.

Straffeloven har også egne bestemmelser som gjelder overgrep mot barn via digitale medier

Det finnes mange ulike definisjoner av seksuelle overgrep mot barn. Forskning viser at det tar i gjennomsnitt 17 år før personer forteller om overgrep som skjedde da de var barn, og det som kan oppleves som en ”frivillig handling” når det skjer, kan oppleves som et overgrep når barnet vokser og forstår sammenhengene og konsekvensene bedre.

Om ubehaget eller krenkelsen oppleves på et senere tidspunkt er det like fullt et overgrep.

 

Hvor mange barn blir utsatt for seksuelle overgrep?

 

Hvordan man definerer seksuelle krenkelser eller seksuell atferd og hvordan man stiller spørsmålene i undersøkelser i tillegg til hvem man spør kan bety mye for hvilke resultater undersøkelser kommer ut med.

I en undersøkelse fra 2012 (Steine et al 2012) rapporterte 35,9 prosent av kvinnene og 12,7 prosent av mennene at de hadde blitt utsatt for uønskede seksuelle krenkelser før de fylte 16 år.

I en annen undersøkelse fra 2014 (NKVTS: Vold og overgrep i Norge 2014) svarte 21,2 prosent av kvinnene at de var blitt utsatt for en eller annen form for uønsket seksuell atferd før de fylte 18 år. 7,8 prosent av mennene rapporterte det samme.

Andre norske studier har vist at omtrent 20 prosent av alle jenter og i litt under 10 prosent av alle gutter utsettes for seksuelle overgrep i barndommen.

Ut fra de to undersøkelsene fra 2012 og 2014 kan man si at mellom 20 % og 36 % av norske kvinner og mellom 7 % og 13 % norske menn er blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn.

Hva betyr dette i ditt nærmiljø?

 

Se for deg en barnehage, en barneskole og en ungdomsskole med til sammen 400 barn, halvparten jenter og gutter. I dette nærmiljøet vil minst 40 av jentene og minst 16 av guttene ha opplevd seksuelle krenkelser.

Til sammen 58 av de 400, eller 1-2 barn i en skoleklasse med 28 elever.

 

Hvem er barna?

 

Seksuelle overgrep skjer mot barn i alle typer hjem og i alle kulturer, uavhengig av familiens sosioøkonomisk status.

En del barn kan være sårbare for å bli utsatt for overgrep fordi de har et stort behov for å bli sett og få tilbakemeldinger av voksne. Likevel er det mange barn som ikke fremstår som sårbare, men som blir utsatt for overgrep fordi overgriperen bruker mye energi og lang tid for å bearbeide barnet, gi positiv oppmerksomhet, gaver og omsorg – såkalt grooming.

Barn og unge utsettes også for overgrep gjennom internett eller mobil, og mulighetene til å ta i bruk personlig kommunikasjon med barn benyttes også fordi mange barn bruker de digitale enhetene og tjenestene uten voksne tilstede.

Redd Barnas kunnskapsundesøkelse fra 2015 viste at i Norge kjenner halvparten av alle voksne en eller flere som var blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn.

 

 

Hvem er overgriperne?

 

Norske fagmiljøer anslår at det finnes ca. 7 overgripere for hvert 10. barn som blir utsatt. Dette betyr at mange overgripere begår overgrep mot flere enn ett barn.

Forskning viser at omtrent en tredjedel av overgrepene skjer av jevnaldrende, i ungdomsårene. Dette er hovedsakelig kjærester, venner og andre bekjente.

Bare ett av ti overgrep begås av en ukjent.

Resten er altså voksne overgripere, i stor grad personer barnet har et tillitsforhold til - familie, naboer, venners familie, trenere i idrett, ledere i religiøse organisasjoner, tillitspersoner på barns fritidsarenaer osv.

Det er flest menn som begår overgrep både mot jenter og gutter, men nesten 1 av 5 overgrep mot gutter begås av kvinner alene.

 

 

Hva kjennetegner seksuelle overgrep mot barn?

 

De aller fleste seksuelle overgrep mot barn begås av en barnet kjenner godt

 

Overgriperen er i ni av ti tilfeller en som barnet har en mer eller mindre nær relasjon til, og som bruker denne posisjonen til å skape den seksualiserte handlingen/situasjonen. Det kan være:

  • Familie: Foreldre, steforeldre, søsken, besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner
  • Venner: Egne venner, familievenner eller noen i familien til barnets venner.
  • Sosiale relasjoner: Trenere, ungdomsledere, speiderledere, prester, lærer, nabo eller andre voksenpersoner i barnets nærhet

 

De fleste seksuelle overgrep mot barn skjer uten noen direkte form for brutalitet, tvang eller trusler

 

Overgripere med et forhold til barnet kan bruke relasjonen og barnets tillitt til å få overgrepet til å fremstå som en omsorgshandling, eller kjærlighet. Overgriperen vil også ofte selv hevde at handlingen er en omsorgshandling, eller noe barnet selv ønsket.

For barnet fremstår ikke handlingen der og da nødvendigvis som uønsket. Barn og ungdom kan selv kan ta initiativ til slike handlinger av ulike grunner - spenning, tilfredsstillelse, bli sett, få fordeler/gaver og lignende. Barnet kan ha opplevd de seksuelle handlingene som gode og lystbetonte, men gjerne sammenblandet med følelser av at det er ekkelt, pinlig og smertefullt.

Det er viktig å være klar over at alle slike handlinger er overgrep, uansett hvordan barnet opplever det, og at handlingen utelukkende er den voksnes ansvar. Barnet kan aldri bli stilt ansvarlig for den sitasjon det er satt i.

 

Svært mange seksuelle overgrep mot barn blir aldri oppdaget eller anmeldt

 

Mange barn holder på informasjon om at de blir eller er blitt utsatt for seksuelle overgrep som en hemmelighet. Overgriperen kan for eksempel ha truet med at barnet kan komme i fengsel, bli tatt av barnevernet eller at de og foreldrene aldri kan se hverandre mer, eller at de har tatt bilder som de vil sende til foreldrene eller andre, hvis barnet forteller. Barnets følelse av skam og skyld, som troen på at man selv er delaktig og medskyldig i noe som ikke er akseptert, frykt for ikke å bli trodd, redsel for splittelse av familien og lojalitet til overgriperen bidrar også til hemmelighold. I gjennomsnitt holder et barn som blir utsatt for overgrep på hemmeligheten i 17 år.

Dersom det i tillegg til overgrepet er blitt tatt bilder, og disse er spredd via internett og mobil, oppleves dette ekstra vanskelig for barnet fordi de vet at "hele verden" kan være vitne til det som har skjedd.

 

Selv det vi kaller «mindre alvorlige» seksuelle overgrep mot barn kan ha store konsekvenser

 

Hvilke konsekvenser et seksuelt overgrep mot barn/ungdom kan få er individuelt. Men selv det vi kaller et «mindre alvorlig» overgrep gir stor risiko for psykisk skade. Barn utsatt for seksuelle overgrep har også betydelig større risiko for å bli utsatt for alvorlige overgrep senere.

 

Foto: Foto: Lisbeth Michelsen

Hvorfor ser vi ikke seksuelle overgrep mot barn?

 

Det er nærmest umulig å se på et barn at det blir utsatt for seksuelle overgrep. Hvis ikke barnet forteller om det, er det sjelden noen som ser hva som foregår eller har foregått. De vanligste grunnene til at barn ikke forteller om overgrep er at:

  • De er redde for ikke å bli trodd
  • De er redde for konsekvensene for seg selv, familie og overgriper
  • De føler skyld og skam for ikke å ha stått i mot, eller delaktighet

 

Beretninger fra voksne som er blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn viser at det i gjennomsnitt tar 17 år før de forteller om overgrepet til noen andre. Når vi vet at så mange barn ikke forteller om det de har opplevd eller opplever i hverdagen, er det også en stor sannsynlighet for at veldig mange aldri forteller om det som skjer eller har skjedd. Det er derfor en viss sannsynlighet for at de overgrepssakene som blir registrert – gjennom omfangsundersøkelser, anmeldelser, domfellelser eller andre kilder, bare er toppen av et isfjell, og at de reelle tallene er høyere enn det vi vet.

Hva slags signaler gir barn om at de blir utsatt for seksuelle overgrep? 

Hvordan snakker jeg med barn om seksuelle overgrep?

Les mer om hvorfor barn ikke forteller om seksuelle overgprep

 

Hvorfor gjør ikke voksne noe når de får en mistanke?

 

Om barnet forteller, er det en stor sannsynlighet for at ingenting skjer - det er rett og slett vanskelig å tro på det man ser. De voksne er:

  • Redde for å tro på barnet - hva om det er feil?
  • Redde for konsekvensene av å tro på barnet - familien kan gå i oppløsning, venner kan forsvinne osv.

Vi ser det samme når voksne reagerer på en annen voksens oppførsel mot et barn. Det blir enklere å bortforklare det man ser enn å ta sin egen uro på alvor og gjøre noe. Enda vanskeligere blir det fordi den man reagerer på kan være en nærstående, gjerne respektert og tilsynelatende fullstendig normal person.

 

Du kan gjøre en forskjell - bryt tausheten!