Foto: Marianne Skogen/Redd Barna
Øyvind Barland, tidligere barne- og ungdomsarbeider, under folkemøtet på Teater Ibsen i Skien 23.mars.

Øyvind Barland er tidligere barne- og ungdomsarbeider. Han holdt appell under folkemøtet da Jeg er her - kampanjen ble lansert i Skien 23.mars. Her kan du lese hans appell. 

Jeg føler meg ganske ydmyk over å stå her, når jeg hører på de andre foredragsholderne. Jeg er jo bare en helt vanlig mann som har hatt en del med barn og ungdom å gjøre. Jeg føler meg ikke som noen helt. Jeg tror det er mange her som er i samme båt. Mange av dere som sitter her har med barn og ungdom å gjøre uten å ha det som lønnet jobb. Foreldre, trenere, ungdomsledere etc. Jeg vil gjerne fremsnakke dere litt. Ingen kan erstatte dere! Dere ser de som helsesøster og andre profesjonelle ikke ser. Dere står der når de profesjonelle går hjem for dagen. Dere kan få kontakt med de som glipper unna. Hvem er der når alt annet svikter? Det er dere det! Dere er heltene!

Jeg står altså ikke her som fagperson eller på bakgrunn av lang utdannelse eller erfaring. Jeg har heller ikke selv vært utsatt. Heldigvis! Jeg er bare en som fikk låne bort ørene mine, først til en og senere til et par andre flotte unge mennesker som har satt ord på overgrep for første gang. Det føles rart å si at jeg har vært heldig. Selve historiene skulle jeg gjerne vært foruten. Men likevel, - å få bære noen menneskers liv og historie i mine hender på den måten gjør meg ydmyk. Å oppleve et menneske som setter ord på sin hemmelige smerte er dyrebart, fordi jeg har tro på at det som kommer frem i lyset mister sin kraft. Akkurat som trollene i folkeeventyrene.

Bak fasaden

Jeg møtte en flink jente for mange år siden nå. Jeg var ung voksen og ansatt som barne- og ungdomsarbeider. Hun var en frivillig leder. En livlig, musikalsk, morsom og utrolig begavet ungdom. Men ved noen anledninger møtte jeg et annet ansikt. Et sårbart og usikkert blikk. En kommentar. Kroppsspråk som var vanskelig å tyde, - hun frøs liksom til av og til. Noe ble også sagt som gjorde meg urolig. Det var grunnen til at jeg en dag tok mot til meg og begynte å spørre etter det som var under skallet.

Så viste det seg altså at bak fasaden var en annen historie. På et direkte spørsmål: «Kan det være sånn at du har vært utsatt for overgrep?», bekreftet hun det. Jeg har også forstått at den livlige jenta, måtte være livlig for å forsøke å holde det vonde på avstand. At kontaktbehovet hennes egentlig var en måte å teste meg på, og når hun frøs til i kroppsspråket var det kanskje angsten som hilste på.

Senere har jeg også fått vite at mange andre hadde også sett dette, uten å reagere. Hvorfor er vi så redde for å se og høre? Det kan nok være så mange grunner til det. Kanskje vi er aller mest redde for ansvaret. Men å se og høre uten å handle er ansvarsløst. Vi må våge å lytte. Seksuelle overgrep mot barn og unge er et stort samfunnsproblem som vi må ta inn over oss. Det krever mot å høre etter, og det krever mot å spør direkte. Men vi må bry oss!

Relasjonsmot

Jeg liker ordet «Relasjonsmot.» Det handler om å våge å si det du tenker, og spørre om det stemmer. De vi møter har så mye å forsvare. Det kan derfor noen ganger være klokt å unngå så mange spørsmål, men heller å si: «Jeg ser at du ikke har det så bra nå. Vil du prate om det?» Så må vi tåle å bli avvist. Vi må tåle at den andre trenger tid. Vi må også være klar over at det tar lang tid å snakke om det som har skjedd. Som regel er den virkelige historien større og verre enn den første som blir fortalt.

Foto: Marianne Skogen/Redd Barna
Hjerter på sikkerhetsnettet i Skien med tydelige budskap om hvor viktig det er å forebygge overgrep på alle arenaer der barn er.

Redningsmenn som ikke tar risiko, redder ingen

Det er ikke så lett å være den som må gå videre med historier. Men hvis vi ser, og ikke handler, skaper vi inntrykk hos de utsatte om at vi aksepterer overgrepet. Her må vi jobbe med våre egne holdninger. Overgrep skjer i alle sammenhenger, og de må ikke ties i hjel. De skal snakkes i hjel!

Noen ganger kan løftet om ikke å fortelle det til noen, bli umulig å holde. Det er ikke enkelt, men det kan i ytterste konsekvens handle om å redde liv. Da tror jeg vi skal tenke på oss selv som redningsmenn. En redningsmann som ikke vil utsette seg for risiko, redder ingen.

Noen ganger burde vi hatt både rustning og risikotillegg. Vi blir opplært til å være varsomme, og passe på oss selv. Det skal vi gjøre. Men vi må ta sjansen på at de utsatte eller andre kan bli veldig sinte på oss, eller at vi kan bli utsatt for anklager.

Når jeg varslet barnevernet, ble det en opplevelse av fullstendig kaos. Det var så mange regler å forholde seg til, og forskjellige personer som stilte de samme spørsmålene. Jeg visste heller ikke at mine samtaler ble referert og journalført. Vi opplevde også å bli sviktet av de som skulle hjelpe, ved at de i praksis ikke gjorde noe som helst. Jeg gjorde sikkert også mange feil. Likevel er jeg overbevist om at jeg gjorde det rette.  Jenta som det gjaldt opplevde en stund å miste kontrollen over sitt eget liv og ble naturlig nok sint, også på meg. Den flinke jenta orket ikke å være så flink lenger og anklaget ofte seg selv og meg. Det må vi respektere, og tåle!

Perspektiv 

Å tenke at det jeg står i nå, vil se annerledes ut om 2 eller 5 år. Det som er sannhet i dag kan bare være en bit i et stort bilde.

Jeg tror på å ha et varmt hjerte og samtidig et kaldt hode og is i magen. Vi vil bry oss. Vi vil være modige voksne. Vi må ikke være så lettskremte! Vi må være kloke voksne som ikke overreagerer, men likevel handler. Det er det barn og unge i dag trenger.