Foto: Redd Barna/Marianne Skogen
Inga Marte Thorkildsen henger opp sitt løfte på "sikkerhetsnettet" under lanseringen av Jeg er her - kampanjen i Drammen på 13.april

Hvorfor forteller ikke barn

1. De tror det er normalt å ha det sånn.
 
Når ingen forteller hva som er normalt og ikke, og temaet heller ikke snakkes om, så tror barna at det er vanlig. Selv grove overgrep normaliseres i barnas liv. Derfor må vi snakke med barn, på konkrete og forståelige måter, om hva som er normalt og ikke, og hvilke rettigheter barn har.
 
2. De utsettes for trusler og tvang.
 
Mange barn er redde for å fortelle. Noen kan være utsatt for drapstrusler, andre kan ha blitt fortalt at de vil miste familien sin, at barnevernet vil komme og ta dem, at den som forgriper seg kommer i fengsel (for noen barn vil det være en alvorlig trussel), eller at ingen vil tro på dem uansett, og de vil få skylda.
 
3. De føler ansvar og skyld
 
Mange barn som utsettes for overgrep, har aldri sagt nei til det som skjedde. Det kan skyldes flere ting, for eksempel at de aldri har kunnet bestemme egne grenser selv. Kanskje har de aldri fått lov til å si nei eller å vise følelser, men at det eneste som har blitt anerkjent er lydighet og snillhet. Det kan også være at de tilpasser seg for å unngå at noen oppdager det, fordi det vil kunne ødelegge familien eller føre til uhåndterlige konsekvenser. Noen barn oppsøker selv overgriper fordi de i det minste får en slags annerkjennelse der, kanskje opplever de en form for kjærlighet, eller de får mat, penger osv. Barn som vokser opp med omsorgssvikt og vanskjøtsel er derfor i risikosonen for å bli utsatt for seksuelle overgrep.
 
4. De skammer seg
 
Så lenge "ingen" snakker om overgrep med barna selv, tror mange barn det er dem det er noe galt med. At de fortjener det som skjer med dem. Seksuelle overgrep mot barn karakteriseres av det vi kan kalle "skyld og skam på avveie". Forskningen viser at jo flere overgrep barna utsettes for, jo mer skammer de seg.
 
5. De tror ikke at voksne vil tro på dem
 
Når voksne sjelden eller aldri bringer tematikken på banen, blir barna redde for ikke å bli trodd. Det er vanlig at overgripere sier dette til barna. Derfor må de ofte overbevises om at voksne vil ta dem på alvor.
 
6. De er redde for å bli stempla og mobba
 
Det er nok av eksempler på barn som har opplevd at det er de som får skylda, og som henges ut og mobbes for det de har opplevd. Første bud er derfor å alltid plassere ansvaret riktig sted. Barn har ALDRI ansvaret. Voksne er viktige rollemodeller for hvordan barna vil oppføre seg.
 
7. De vet ikke at det er hjelp å få
 
Det er fortsatt uvanlig i Norge at barnevernet oppsøker barn i barnehager og skoler. Det er heller ikke vanlig at andre snakker med barn om vold og seksuelle overgrep, foreldres rusmisbruk og andre alvorlige problemer. Noen steder har heldigvis støttesentrene begynt å oppsøke skolene, og til og med barnehagene. Andre steder har barnevernet begynt med dette. Da får de mange henvendelser fra barn, både barn som selv er utsatt og barn som har venner de er bekymra for.
Foto: Redd Barna/Marianne Skogen
"Jeg skal være med og tale overgrep ihjel" skriver Inga Marte på sitt løfte og lover å bryte tausheten rundt seksuelle overgrep mot barn.

Hva skal til for å fortelle

1. At barna virkelig tror at voksne vil tro på dem. Voksne må vise barna at de bryr seg, og bringe temaet på banen selv. Gjerne ved hjelp av eksempler, historier, filmer og bøker.
 
2. At barna får god informasjon, både om at det er hjelp å få og hva som vil skje videre hvis de forteller. Informasjon er fryktelig viktig, men erfaring viser at informasjonen ofte er for dårlig, eller at voksne overtar og glemmer at det er barnas egne liv. De blir veldig utrygge uten god informasjon og gode forklaringer.
 
3. At de har noen de stoler på, som vil følge dem opp og være der uansett. Hvis f.eks barnevernet kommer inn i bildet, kan barna bli redde. De kjenner ikke de nye menneskene, de kan ha blitt fortalt at barnevernet er farlig, og de kan være redde for at de må flytte vekk fra det de kjenner og som er forutsigbart for dem. Barna trenger ei hånd å holde i, og noen de stoler på.
 
4. At de kan være trygge, og ikke vil bli straffa. Dette må voksne ta ansvaret for. Om vi ikke kan love barna trygghet, må vi forklare hvorfor, og samtidig si hva vi kan love dem. For eksempel at vi vil gjøre alt vi kan, og være der for dem uansett. Det bør lages sikkerhetsplaner for barn som er utsatt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep.
 

Råd til voksne

1. Skaff deg kunnskap. Den fins.
 
2. Snakk med barna, både egne og barn du har ansvar for. Våg å snakke om de vonde tingene, også om vold og seksuelle overgrep, og om gode og vonde hemmeligheter.
 
3. Vis at du bryr deg, at du tar barna på alvor. Gi barn du tenker trenger det litt ekstra oppmerksomhet og varme. Gå bak "atferden", ikke døm for lett. Spør hvorfor.
 
4. Har du en dårlig magefølelse, snakk med noen. Sett ord på følelsene. Hvorfor er du bekymra?
 
5. Er du fortsatt bekymra etter at du har snakket med noen du stoler på om det, gå videre med bekymringen. Ikke tro at alle andre gjør noe, gjør noe selv.
 
6. Ring til barnevernet for en uformell prat og gode råd. Eller ring til barnehuset i ditt distrikt, eller til familievoldskoordinatoren eller SO-teamet.
 
7. Hvis du sender en bekymringsmelding, snakk først med barnet, og vis gjerne hva du har tenkt til å skrive eller si. Det kan trygge og skape tillit. Forklar og informer, heller en gang for mye enn en gang for lite.
 
8. Er du en fagperson? Sørg for å finne ut av hvem du har rundt deg. Hvem kan du snakke med, be om råd, og samarbeide med hvis du får vite noe, eller hvis du skal ivareta et barn i krise?
 
9. Press på for at arbeidsplassen din setter "barnevernet" i system. Barna fortjener voksne som vet hva de skal gjøre. Dette er faktisk en menneskerettslig forpliktelse ansatte i velferdsstaten har. Da må det øves!
 
 
Inga Marte Thorkildsen er tidligere Barne-, likestillings- og inkluderingsminister. Hun er tilknyttet kompetansenettverket Barns Beste og jobber i Forandringsfabrikken. Nylig ga hun ut boken Du ser det ikke før du tror det, et kampskrift for barns rettigheter. 
 
 
 

Denne filmen er lagd av Anti og vises under reklamefri dag, 1.Pinsedag, 24.mai på TV2 og TVNorge. Du kan se flere filmer i Jeg er her - kampanjen her >

Les mer om Jeg er her - kampanjen her >