- Jeg fikk gjøre
det jeg ville

Adam på to år og fire måneder er den første som møter meg når jeg ringer på døra til Sebastian Tjørstad. Adam kommer løpende mot utgangsdøren, mens Sebastian roper i bakgrunnen. Sebastian har nettopp flyttet inn i en leilighet på nedre Grünerløkka, hvor det er en dør ut til en liten hageflekk, samt en stor bakgård der Adam kan boltre seg.

Før vi kan starte intervjuet, må Sebastian følge sønnen på do.

- Vent på pappa, Adam! Alore!

Tok et valg

Sebastian bodde i Italia en stund, og snakker flytende italiensk. Han lærer Adam litt italiensk, og Adam skjønner også noe engelsk.

Sebastian er mest kjent som komiker, men han er også foredragsholder, danser og skuespiller.

Byen var min lekeplass

Sebastian har to mindre søsken, en søster og en bror. Helt fra han var liten, fikk Sebastian stor frihet til å gjøre det han ville.

- Det viktigste var ikke hva jeg kunne gjøre, eller ikke kunne gjøre. Så lenge jeg fikk være med de andre barna, så fant vi selv ut hva vi kunne gjøre sammen. Mamma og pappa satte meg ut i rullestolen, og så tok vi det derfra.

Han er glad for at han vokste opp på den tiden han gjorde.

- Jeg vant på å komme fra min generasjon, vi fikk lov til å finne ut av ting selv. Jeg hadde nok tapt på å være barn nå som alt er så organisert og kontrollert, sier han.

Sebastian er opptatt av at voksne ikke trenger å kontrollere barn.

- Det holder at de voksne fasiliterer så barn kan være sammen. Det er selvfølgelig viktig å lage trygge rammer. Det må være mulig for en rullestol å komme inn på lekeplassen.

Oslo-gutten Sebastian vokste opp på Uranienborg, og hadde byen fra Aker Brygge til Tøyen som sin lekeplass.

- Jeg var et ekte bysbarn, dro ofte og skatet. Jeg var heldig som vokste opp i en storby. I Oslo har du mer å spille på, og du har muligheten til å finne likesinnede. Det er viktig å få være i sitt nærmiljø, med barn på noenlunde samme alder.

Finner løsninger

Sebastian har alltid vært sosial, og hatt mange venner. Han og kompisene fikk både frihet og ansvar av foreldrene.

- Da jeg var ti år gammel, dro jeg og noen kompiser alene med bussen fra Solli plass for å bade på Bygdøy. Vi fikk lov til å dra og bade alene, så lenge vi passet på hverandre.

Mens vi snakker, kommer Adam bort og lener seg på pappa. Sebastian har delt omsorg for Adam, og sønnen bor hos ham annenhver uke. De har akkurat vært på hyttetur med noen venner da jeg treffer dem.

Venner som assistenter

I dag er også Ida Sjølander tilstede som assistent for Sebastian. Hun jobber til daglig for Redd Barnas regionkontor i øst. Ida skal passe på Adam mens jeg intervjuer Sebastian.

- Ida og jeg var venner lenge før hun begynte å jobbe for meg, forteller Sebastian. Han har valgt venner til å være assistenter for ham siden han fikk rett til å velge selv gjennom BPA, brukerstyrt personlig assistent.

- Jeg fikk ikke BPA før jeg var 18 år. På barne– og ungdomsskolen hadde jeg skoleassistenter. Første året på videregående fikk jeg en kul fyr, som var assistent for meg i ett år. Andre året fikk jeg selv ansette assistenter, og da var det naturlig for meg å ansette venner.

Sebastian sier at det å ha venner som assistenter kan by på noen utfordringer, særlig i begynnelsen da han begynte med denne ordningen.

- Det var vanskelig å måtte fortelle en venn at han ikke gjorde en god jobb. Men i det lange løp var det riktig for meg å ha venner som assistenter. Og nå har jeg det drømmeteamet! Nå er det også mer arbeidsforhold og vennskap sammen.

Det er viktig for Sebastian at sønnen Adam får en god relasjon til de som jobber for ham.

- Jeg vil at Adam skal vokse opp med at de som jobber hos oss er noen som er glad i pappa og ham, og som han kan bli glad i tilbake. Det funker, Adam kaller assistentene mine for onkler og tanter, og ser på dem som familie, sier Sebastian, og ser etter Adam som nå leker sammen med Ida i bakgården.

Sebastian har fem faste assistenter, og tre vikarer.

- Man kan tenke at mennesker med funksjonshemninger koster mye, men man kan også tenke på at de skaper arbeidsplasser. De sier at BPA er så dyrt. Men jeg skaper tre arbeidsplasser, i en person. Det er god samfunnsøkonomi, sier Sebastian og ler.

De som faller utenfor

Sebastian har også mange tanker rundt dette med barn og unge som faller utenfor, og hva vi kan gjøre for å nå disse ungdommene.

- Det blir kostbart for samfunnet i lengden at barn og unge faller utenfor. Hva med å gi disse ungdommene jobber som kan skape et bedre miljø der de bor, spør han.

Hans store fanesak er fritidsklubbene som har blitt endret.

- Fritidsklubbene var et lavterskeltilbud som alle kunne gå på. Nå har klubbene blitt gjort om til miljøhus, med organiserte aktiviteter. Konseptet har blitt endret, og jeg mener at det er et stort feilgrep.

I sommer har det vært mye fokus på ungdom i Groruddalen. Sebastian mener at løsningen er noe annet enn mer politi.

- Du må gi ungdommene et lavterskeltilbud. Det er ikke vanskelig. Og det er lurt å ansette folk fra nærmiljøet, som kan være forbilder ungdommene kan relatere seg til.

De mange avisoppslagene og politikerutspillene om Groruddalen får også Sebastian til å reagere.

- Med en gang ungdom gjør noe feil, så kommer politikerne på banen. Men hva har politikerne gjort for å forbedre livene til disse ungdommene? Ikke en dritt. Det er høy arbeidsledighet blant ungdom. Disse ungdommene kan få jobbe for andre unge som er utsatt. Vi som samfunn har ikke råd til noe annet.

Ikke undervurder barn

Vi hører latter og glade rop fra bakgården. Adam har funnet seg en venn, en jente som er litt eldre enn ham. De sykler rundt i full fart, hun på sykkel med støttehjul, han på sparkesykkel. Ida følger med, og Sebastian ser på sønnen som suser av gårde. Adam har full kontroll på sparkesykkelen.

- Voksne har så mange meninger om hva barn skal gjøre. Mange voksne er altfor redde. Jeg oppdrar Adam til å være vennlig, og til å kommunisere godt med voksne. Jeg lar ham også få herje litt. Det er lov å falle og slå seg. Jeg vil ikke være en overbeskyttende far.

Sebastian mener at barn må få muligheten til å være sammen, uten at de voksne overvåker alt.

- Barn finner ut av ting selv. Om noen har funksjonshemminger eller minoritetsbakgrunn – barn bryr seg i utgangspunktet ikke om det.

Sebastian sa ja til å være med på Redd Barnas kampanje om rett til lek og fritid fordi han har mange tanker om hvordan vi bedre kan inkludere alle barn. Tidligere i år møtte han Redd Barnas barne – og ungdomsambassadører, og holdt foredrag for dem.

- Det er veldig givende å møte barn og unge som vil bidra til at nærmiljøet skal være inkluderende. De barne – og ungdomsambassadørene jeg traff har empatien utenpå klærne sine. Det er slike barn vi må bruke når vi skal tilrettelegge for alle, sier Sebastian, og fortsetter:

- Det er egentlig veldig enkelt: se her, hør på barna! Voksne undervurderer barn hele tiden. Barn kan mye mer enn de voksne tror.

Adam kommer med sparkesykkelen opp på plattingen på hageflekken til leiligheten. Det er på tide å avslutte intervjuet, for nå skal Sebastian, Adam og Ida dra på besøk til farfar på Holmen ved Røa.