Barn trenger å føle seg trygge før de kan fortelle om vold og overgrep.

Det er de voksne som må ta initiativ til og tilrettelegger for en samtale.

Det er viktig at den voksne tåler å høre om barnets erfaringer, og formidler dette til barnet.  Det kan også være nødvendig å tematisere overgrep mot barn som noe som skjer i familier, samtidig som en må være varsom med å snakke med barnet på en ledende måte.

Vi må våge å se...
selv om vi har
mest lyst til å
snu oss bort
og glemme

Reidun Dybsland viser til følgende i sin studie ”Fra bekymring til handling” (Senter for barnevernstudier, UiB 2007):

”Noen ganger forteller barn selv at de er utsatt for overgrep. Det mest vanlige er likevel at barna ved sin atferd viser symptomer og signaler som de voksne kan reagere på, signaler og symptomer som samtidig kan være uklare og tvetydige. For disse barna er det viktig å møte voksne med tilstrekkelig kunnskap om, og sensitivitet overfor, de signaler barna viser. Dette er viktig for at vold og overgrep mot barn skal oppdages og meldes videre, slik at barna kan sikres den hjelp de har behov for” .


Grunner til at barn kan oppleve det som vanskelig å snakke om vold og overgrep:

  • overgriper kan ha truet barnet til ikke å fortelle
  • barnet kan frykte konsekvenser som krise i familien (skilsmisse, involvering av politi og barnevern)
  • lojalitet til overgriper og/eller familie
  • barnet kan frykte de voksnes reaksjon og være redd for å ikke bli trodd
  • følelse av skyld og skam
  • barnet fornemmer samfunnets tabu i forhold til overgrep mot barn
  • barnet forstår ikke og mangler begreper om det som det ikke er satt ord på  

Bruk av fysisk og psykisk straff av barn

De aller fleste foreldre eller omsorgspersoner vil det beste for sine barn. I vanskelige og stressende situasjoner er det ikke alltid lett for foreldre å vite hvordan de skal sette grenser for barna. Bruk av fysisk og psykisk straff kan gi uheldige og skadelige konsekvenser og har vist seg å ikke være effektive verktøy for å lære barn respekt og disiplin.

Forskning viser at barn som blir slått eller krenket fysisk og psykisk ofte blir redde, sinte og føler seg ydmyket. Andre konsekvenser kan være konsentrasjonsproblemer og dårlig selvtillit. Barn som blir slått har også lettere for å slå andre barn. Det er derfor all grunn til å velge andre metoder enn makt for å oppdra barn.

Alle former for vold mot barn er forbudt og må bekjempes. Barnekonvensjonen gir alle barn rett til å vokse opp uten å bli utsatt for vold og overgrep. Dette gjelder alle former for vold, også bruk av fysisk og psykisk straff.

Foreldre/foresattes betydning

  • Foreldre er nøkkelen til å endre holdninger og praksis som har gått i arv gjennom generasjoner.
  • Foreldre som bruker vold mot barna har et ansvar for å bryte det negative mønsteret og eventuelt søke hjelp for å endre sin egen atferd.
  • Foreldre kan stille seg spørsmål om det er nødvendig å slå og ydmyke sine barn. Vil det gjøre barnet i stand til å vokse opp til å bli en god samfunnsborger?
  • Foreldre er eksempler for sine barn – barn lærer av sine foreldre hvordan de kan løse konflikter, lytte og vise kjærlighet og respekt for hverandre.
  • Foreldre kan lære sine barn om rett og galt gjennom å snakke vennlig og bestemt.
  • Foreldre kan vise kjærlighet med å lytte til sine barn, leke med dem, understreke når barnet har gjort noe bra og la barnet få en god selvfølelse.

Handlingsalternativer

  • Gi masse positiv respons på det du mener er ønsket adferd. Det kan gjøre barnet trygg på hva som er bra og motiverer til god oppførsel
  • Snakk med barnet.. Forklar hva barnet har gjort feil uten å skrike og kjefte
  • Lytt til barnas tanker og spørsmål og svar med tålmodighet og ærlighet
  • Behandle barnet med respekt
  • Forsøk å finne ut av om det er en grunn til barnets uønskede oppførsel
  • Finn andre måter å gi tilbakemeldinger på enn å slå eller si sårende ting
    Aktuelle artikler om vold og overgrep

Familierådgiver Øivind Aschjem i ATV Telemark hevder:
”Ubehaget ved å melde en bekymring er for ingenting å regne mot å leve som barn i konstant utrygghet. Du kan utgjøre en livsviktig forskjell!”

Les hans artikkel "Livbøye eller fortsatt forlis?" her >