Å få et postkort fra et barn et annet sted på kloden, åpner døren mot en ny og fantastisk verden. Vi ble med da Amund (7) og Signe (5) møtte Einant fra Kambodsja.

Tekst: Elin Toft | Foto: Ingvil Ljones

Får nye venner fra mange land

– Oj, her er det et postkort!

Amund på 7 år er i postkassen for å se etter nye Vidunderpost-kort, godt hjulpet av lillesøster Signe som for anledningen har pyntet seg med enhjørning-hårbøyle.
Og så ligger det et nytt kort i postkassa!
De to barna snur og vender på kortet. Studerer bildet og klistremerkene på forsiden nøye.

– Her står det k-a-m-b-o-d-s-j-a. Det har jeg ikke hørt om før! Og hvorfor sitter de barna i vaskebaljer?

Hele familien er med

Redd Barnas Vidunderpost er laget for å åpne barns horisont mot en større verden. I år, når de fleste land i verden fysisk sett er stengt for oss, er dette kanskje viktigere enn noen gang. For familien Korum/Ljones er Vidunderpost blitt en aktivitet og et samlingspunkt for både barn og voksne.

– Vi entrer døren til verden rundt oss sammen, hele familien, forklarer Solveig Korum mens hun loser barna tilbake til leiligheten.

– Det at barna får et fysisk postkort gjør verden rundt oss veldig konkret. Barna gleder seg veldig til at det skal komme nytt kort, legger Andreas Ljones til.

Gutten i vaskebaljen

Så får de møte Einant, den 12 år gamle gutten som de skal bli kjent med denne gangen. Han bor i en flytende landsby i den enorme innsjøen Tonle Sap i hjertet av Kambodsja, og bruker en vaskebalje som framkomstmiddel.

Amund og Signe sitter musestille, hypnotisert av den lille filmen som viser hvordan Einant står grytidlig opp om morgenen for å fiske, og hvordan han padler av gårde i en vaskebalje til skolen etter frokost.

– Det er annerledes enn sånn som jeg kommer meg til skolen – jeg går! utbryter Amund.  

Solveig og Andreas sitter sammen med barna når de går gjennom nye Vidunderpost-land på PC ‘en. Siden barna er forholdsvis små – fem og sju år gamle – trenger de av og til litt hjelp til å lese og bla seg nedover sidene.

– Vi finner ut av det i fellesskap, forteller Andreas, – noen litt eldre nabobarn blir også med av og til. Det er fint å se at de også blir veldig engasjert.

Men stort sett klarer sjuåringen Amund brasene selv. Han koser seg med å lese og lære om andre land og barna som bor der. Mens lillesøster Signe kan bli litt rastløs, synes Amund at oppgavene på slutten er morsomst!

Skal åpne barns horisont

Amund kaster seg over kryssord og puslespill, oppgaver og quiz, og gir seg ikke før alt er løst. Kryssordet må han ha litt hjelp med, men å lære å telle til 10 på et nytt språk går som en lek. Både Amund og Signe teller fort til 10 på khmer, som språket i Kambodsja kalles.

– Forrige Vidunderpost-kort var fra Italia. Da lærte barna noen italienske ord, og rett som det er kommer det italienske gloser, ler mamma Solveig. Hun synes det er bra at barnas horisonter blir åpnet opp tidlig, og synes Vidunderpost fungerer fint i så måte:

– Det er viktig at barn får møte andre virkeligheter enn sin egen, og at de blir introdusert for nye barn og land på en positiv måte. Amund og Signe blir kjent med barn i andre deler av verden gjennom Vidunderpost. De opplever mange fellestrekk med sine egne liv, men også at mye er forskjellig.

Hvordan verden egentlig ser ut

Vidunderpost forteller om land der Redd Barna arbeider, og naturlig nok kan barn i disse landene ha det ganske vanskelig. Dette balanserer Vidunderpost bra, mener Solveig og Andreas:

– Barna våre får oppleve at verden er vakker og at andre barn har en hverdag, en familie, en skole og kanskje et kjæledyr, slik som dem selv. Samtidig lærer de at barn i endel land har andre problemer og utfordringer enn dem.

Solveig utdyper:

– Jeg tror vi kan snakke med barn om det meste, også om det som er vanskelig i verden. Vidunderpost gir oss noen pedagogiske hjelpemidler der; en mulighet til å ta opp med barna om hvordan verden egentlig ser ut.

Hun synes det er fine historier som fortelles:

– Vidunderpost greier å gå bak vårt vestlige utgangspunkt og har ikke et ovenfra- og -nedblikk på andre mennesker og kulturer. Det viktigste er imidlertid de nye barna vi møter hver gang: ansiktene og fortellingene om livene deres. Vidunderpost snakker til barn på en personlig, nær og tillitsfull måte som engasjerer dem. Signe og Amund føler virkelig at de har fått venner andre steder i verden. Barna de får høre om lever videre med oss i hverdagen vår.

Mens mamma prater henger Signe opp klistrebildet fra Kambodsja på tavla si. Amund er ferdig med oppgavene og øver seg på å telle til 10 på Khmer. Snart er det middag, og Amund tenker tilbake på Siraj, gutten fra forrige Vidunderpost fra Italia.

– Siraj har pizza som favorittmat – det har jeg også! Håper vi får pizza til middag i dag!

Og med et lurt smil teller han til 10 på italiensk.