Foto: Redd Barna
De frivillige bestiller mat på McDonald's

Siden jeg aldri har vært på Hijab-fest før møtte jeg opp uten formening om hva vi skulle gjøre, men tenkte at det nok ble mer eller mindre som vanlig: prat om hverdagslige problemer med god mat til. I stor grad er gutter gjenstand for samtalen da dette er jenter mellom 14 og 18 år.

En av jentene hadde tatt med sjal i ulike farger og størrelser de frivillige skulle få låne. Det tok en liten stund før alle innså at vi hadde blitt utfordret. Utfordringen lød som følgende:

Dere skal være med oss på McDonalds – i Hijab!

I starten følte jeg meg, for å være ærlig, litt ukomfortabel over tanken. Det var ikke selve tildekkingen som gjorde at jeg nølte med å vise meg offentlig i hijab; for min egen del har jeg tidligere gått med sjal over håret, men da som beskyttelse mot naturens elementer.

Ubehag og forfengelighet

Kanskje var ubehaget knyttet til redsel for å bli gjenstand for de negative holdningene mange har ovenfor Islam og bruk av hijab, som jentene selv har erfaringer med. I tillegg var nok også forfengelighet involvert.

Jentene i gruppen som til vanlig går med hijab har inkorporert den på en stilfull og sømløs måte i klesstilen – den er en del av en helhet skapt av jentene selv for å reflektere personligheten deres. På oss frivillige føltes den litt som et påtvunget fremmedelement, et kostyme, som brøt med måten vi til vanlig forsøker å fremstille oss selv.     

Etter vi hadde spist og de frivillige hadde fått hjelp av jentene til å få hijaben nogen lunde korrekt på, inntok vi Bergens brosteinsbelagte gater. «Tenk hvis noen hadde kommet opp til en av de frivillige med en rasistisk bemerkning, det hadde vært gøy», utbrøt en av jentene etter at en forbipasserende så på oss med en viss forundring.

Økt samhold

Det var kanskje heller ikke så rart; sjeldent har jeg sett 8 jenter med så stor variasjon i alder og utseende gå sammen i Bergen sentrum – nesten alle med hijab. Inne på McDonalds pustet en av de frivillige lettet ut: «Sånn, nå er vi her, kan vi ta av hijaben da?». «Nei, ikke så fort! Dere skal sitte sammen med oss og spise is først, slik at fler kan se dere».

Mens vi satt rundt et lite bord i andre etasje av McDonalds, pratet og lo, var ikke lenger utfordringen hovedtema for samtalen. Hijaben føltes ikke lenger så fremmed, men mer som et lite tegn på økt samhold gjennom en felles erfaring.

Selv om vi nok vekket enkeltes forundring og kanskje var med på for en liten stund å bryte deres vante forestillinger om hvordan en muslimsk kvinne ser ut, tror jeg utfordringen var like nyttig på et personlig nivå. Det føles nesten befriende å gå utenfor komfortsonen en gang i blant. Neste gang er det kanskje de frivilliges tur til å lage utfordringen?