Jeg har vært i Etiopia i ti uker nå. Hele denne tiden har jeg fulgt statistikken over flyktningene i Dollo Ado med stor interesse. Flere ganger i uken har jeg sjekket hvor mange nye mennesker som har ankommet Etiopia for å slippe unna tørke, sult og vold i Somalia siden sist jeg så på statistikken. Nå, etter å ha vært i flyktningleirene i Dollo Ado selv, har denne statistikken fått en helt ny mening for meg. Jeg har begynt å gi ansikter til statistikken.
Akkurat nå bor det 139 142 somaliske flyktninger i fem leire i Dollo Ado. Jeg pleide ikke å tenke på denne måten tidligere, men hver eneste en av disse 139 142 personene har en sterk, bemerkelsesverdig historie å fortelle. Selv møtte jeg bare et mer eller mindre tilfeldig utvalg somaliske flyktninger da jeg besøkte leirene forrige uke. Likevel går historiene deres virkelig innpå meg; jeg kommer aldri til å glemme menneskene jeg traff i Dollo Ado.
Jeg kommer alltid til å huske Isak (12) som hadde flyktet fra Somalia helt på egenhånd. Nå får han omsorg av Redd Barna, som er i ferd med å finne en fosterfamilie til ham. Da jeg møtte Isak, hadde han nettopp slåss med en annen gutt, som bet ham.
<- Jeg kommer også til å huske Farhan (3), en underernært, apatisk liten gutt med et veldig hovent kne og triste øyne som sto i ensomhet foran fosterfamiliens telt. Og jeg glemmer aldri alle Redd Barnas frivillige som går frem og tilbake i de enorme flyktningleirene mens de leter etter slektningene til barna som er helt uten familiemedlemmer i Etiopia.
Heller ikke glemmer jeg de glade barna som var på skolen eller deltok på det utvidete førskoletilbudet vårt. Eller de to damene som rørte rundt i de største grytene jeg noensinne har sett for å lage grøt til de rundt 1500 barna opptil ti år som hver dag får to næringsrike, varme måltider fra Redd Barna på transittsenteret.
Men den første personen som jeg alltid vil se for meg når noen nevner Dollo Ado er Farhia. Hun er 15 år gammel. Det er mindre enn halvparten av min egen alder. Likevel tar Farhia et ansvar som jeg vanskelig kan forestille meg. Hun er fostermoren til sin fem år gamle niese og sin 13 år gamle nevø.
Da den siste av foreldrene deres døde i Somalia, tok Farhia med seg de to barna og startet den lange, grufulle reisen til Etiopia. Jeg har hørt så mange flyktninger fortelle om sine fryktelige opplevelser på veien at jeg ikke hadde hjerte til å be Farhia gjenoppleve flukten for å fortelle meg om detaljene. Men jeg vet at de tre barna satt tett sammenpakket bakpå et lasteplan i dagevis uten mat eller vann – annet enn det de andre flyktningene hadde å avse.
Farhia føler seg som moren til niesen og nevøen sin og omtaler dem som ”mine barn”. Hun jobber døgnet rundt for å samle og selge ved for å sikre at de får mat, vann og klær å gå i.
<- Farhia og naboene i Kobe flyktningleir.
Ja, Farhia får støtte fra Redd Barna – ting som madrasser, tepper, myggnetting, klær, sko, sukker og melk. Og damen i naboteltet gjør sitt beste for å hjelpe husholdningen som bare består av barn. Men det er Farhia som er der for nevøen og niesen hver eneste dag. Det er den 15 år gamle jenta som setter sitt eget liv på vent for å hjelpe de foreldreløse søsknene. Hun fortalte meg at hun ikke vil gifte seg før barna er voksne. Heller ikke vil hun takke ja til redd Barnas tilbud om å gå på skolen selv.
Farhia har aldri gått på skolen. Hun kan ikke lese eller skrive. Hun skulle ønske hun hadde lært disse ferdighetene, men insisterer på at hun ikke har tid til å gå på skolen. Hun vier livet sitt til å oppdra nevøen og niesen sin. Farhia gjør alt som står i hennes makt for å sikre at de får en god utdanning og muligheter hun selv aldri har hatt for å få en god fremtid og en jobb.
Livet henens er tøffere enn jeg kan forestille meg, men Farhia klager ikke. Tvert imot sier hun at hun aldri har bodd på et så fint, godt sted som Kobe flyktningleir. Hun føler seg trygg der fordi det ikke er noe vold i leiren og fordi Redd Barna og naboene hjelper henne.
Så Farhia er lykkelig. Selv om hun bor i et telt i en flyktningleir nesten uten eiendeler og uten utsikter til en utdanning, en god jobb eller det bortskjemte folk fra Vesten som meg ser som en god fremtid. Så selv om Farhia bare er 15 år, er hun mer moden og ansvarlig enn meg. Og hun har etterlatt seg et evig inntrykk.