Stemmer fra felt

Ketil: Shopping i Juba

(14.05.2012)

Supermarkeder finnes i Juba, men markedet er der lokalbefolkningen handler. Å handle mat på markedet er noe helt annet enn å gå med handlevognen i Norge.

Ikke bare er det mye, mye varmere, men utvalget er begrenset i et land hvor de fleste lever fra hånd til munn. Men trenger man en geitefot eller kumage til suppe er det lett tilgjengelig.

Vann til byens befolkning pumpes opp fra Nilen og distribueres til private vanntanker. De som ikke har råd til vanntank, kjøper vann i små plastdunker av vannselgere som selger vann fra kjerrene sine. Verken elvevannet eller vannet i kranen kan drikkes.

Drikkevann selges derfor i plastflasker og i heten drikkes det mye vann. Plastflaskene ligger og slenger, men de samles av barn, som jo egentlig skulle ha vært på skolen, og selges til oppkjøpere.

Plastflaskene distribueres videre til kvinner på markedet, som fyller dem med matolje og flytende honning. Siden folk har veldig lite penger, kan man kjøpe varer i bittesmå kvanta. Man kan faktisk kjøpe en spiseskje te og sukker til dagens tepause.

Frukt og grønnsaker danderes i små pyramider og selges gjerne tre og tre. Det ser ut som små kunstverk.

Sør-Sudan har ikke fått i gang jordbruk eller industri ennå og dermed må alt importeres – enten fra Kenya og Uganda i sør eller via Sudan i nord. Nå er forsyningslinjene fra nord stengt, og det er lite valuta til import.

Prisene øker og øker og jeg føler med mine venner i Sør-Sudan.

Ketil: En imponerende mann

(10.05.2012)

Alle som leser aviser og ser på TV i Norge vet om konflikten mellom Sudan og Sør-Sudan. Over 100 000 flyktninger har kommet over grensen til Upper Nile og over 25 000 til Unity, som begge er delstater i Sør-Sudan. Fyktningene kommer fra Nubafjellene og statene Sør-Kordofan og Blå Nilen,  som alle ligger i Sudan.

I flukten mister ofte familiemedlemmer hverandre. Redd Barna i Sør-Sudan har et familiegjenforeningsprogram som fungerer godt. Heldigvis gjenforenes mange barn med sine  foreldre hver uke. 

Jon Cunliffe fra Manchester har virkelig noe å bryne seg på. Han har erfaring fra Afganistan og det bra for det er ikke lett å arbeide i Sør-Sudan. Jon leder en av Sør Sudans største frivillige organisasjoner, Redd Barna. Han er landdirektør og sjefen for 700 lokalt ansatte, rundt 85 internasjonale eksperter og rundt 1000 personer som lønnes via samarbeidspartnere.

Redd Barna har arbeidet i Sør-Sudan siden 1991 og har dermed lang erfaring og ekspertise. Det er 14 feltkontor i tillegg til hovedkontoret og vi har et samlet budsjett på 60 millioner dollar.

Redd Barna har både langsiktige utviklingsprosjekter innen for eksempel utdanning og helse, men også nødhjelpsoperasjoner. Slik situasjonen er nå, er det nødvendig at mer av støtten går til nødhjelp.

Ketil: Luftmadrass på Nilen

(07.05.2012)

Mens jeg gikk langs Nilen i heten, tenkte jeg at det hadde vært artig å seile nordover på en gummimadrass. Men så kom jeg på alle krokodillene, som kan bli opp til fem meter, og forkastet planen.

Nilen renner gjennom Juba. Ikke den Blå, men den Hvite Nilen. De to Nilene møtes i hovedstaden i Sudan, Khartoum. Den Hvite er slett ikke hvit, men heller ganske brunaktig fordi den drar med seg masse jord på sin vei. Hvis du kaster uti en pinne der Nilen begynner ved Victoriasjoen (man er ikke enig om hvor Nilen begynner, men uansett … ), vil den nå Middelhavet etter en måned.

Det er noe eget å gå langs Nilen. Jeg tenkte tilbake på alle de gamle oppdagelsesreisende, der jeg gikk. Nilen er heller ikke en rett strek, slik det så ut på kartene i geografitimene. Den bukter seg, er smal og bred, det er øyer i den. Og på sin vei nordover går den gjennom verdens største våtmarkområde. Det at Nilen renner gjennom Sør Sudan gir landet store muligheter.

Ketil: Vanskelig å få endene til å møtes i Sør-Sudan

(06.05.2012)

Vi leser om Sør-Sudan i avisene hjemme i Norge og at grenseområdet mellom Sør- Sudan og Sudan bombes. Jeg er på jobb i hovedstaden i Sør- Sudan Juba en ukes tid og lurer på hvordan folk i byen klarer seg i disse tider. Svaret er enkelt: Folk har det fryktelig vanskelig.

Jeg blir fortalt at lokalt ansatte til og med forlater sine jobber i FN. De klarer ikke å betale det det koster å brødfø familien sin og betale for transport til og fra arbeid lenger. Løsningen er å dra til landsbygda og dyrke mat selv til familien sin.

Videre er det slik at valutaen taper verdi, og på svartebørsen får man fem sudanske pund for en dollar. I banken er den offisielle kursen 1:3, og nå er det heller ingen dollar å oppdrive lenger. Det er ille for alle foreldre som fremdeles har barna sine på skoler i naboland og som de betaler skolepenger for. Mange velger å betale for skolegang utenfor landets grenser fordi kvaliteten på undervisningen stort sett er svært dårlig i Sør-Sudan.

Tenk dere å tjene 250 pund per måned, som er det en lærer tjener. På markedet koster én gulrot – ikke ett kilo, men én enkelt gulrot – 2 pund. Og bønner, som er det folk spiser til både frokost og middag, har kostet det dobbelte siden Sudan uoffisielt stengte grensen og Sør-Sudan stengte oljekranene i januar.

Ellen: Hvile og rekreasjon

(12.03.2012)

Når det er 39,5 grader inni kroppen og 39,5 grader utenfor kroppen så kjennes det veldig varmt og utmattende – fra søndag til onsdag har jeg stort sett sovet – feber og trøtt. Sovekur  pleier jo å hjelpe mot det meste, men ikke helt denne gangen.

<- Flyplassen i Dollo

Dollo Ado har ikke akkurat det store helsetilbudet – Leger uten grenser har en klinikk og der kunne de konstatere at de ikke var malaria. Kom meg på fly til Addis og til en klinikk der – jeg har infeksjon litt her og der, og nå er det medisiner. Kjøpte termometer også – og da jeg tok det i bruk kjente jeg meg skikkelig sjuk inntil jeg skjønte at det viste gradene i Fahrenheit. Begynte på medisinkuren i går og kjenner meg allerede bedre.

Så da blir det Bahir Dar neste – jeg skulle dit uansett på R&R – rest and recreation. Det er en pålagt ferieuke man skal ta etter seks uker hvis man jobber på steder der det er ekstra vanskelige  forhold. Nå har jeg vært i Dollo i omtrent to måneder og det skal bli nydelig med noe annet enn pasta og geitekjøtt, 40 grader, begrensete bevegelsesmuligheter … Hotellet jeg skal bo på har deilig mat, massasje, fotbehandling, gode senger, mildt klima, fin utsikt – tror jeg da. 

Nå er jeg her/der – er det mulig! Bare helt utrolig deilig og jeg har bestilt full pakke med massasje, pedikyr og manikyr – og i kveld skal jeg sitte på et utebord med utsikt over Lake Tana og spise og spise grønnsaker og frukt og kanskje en liten fisk :) For en nedtur :( - ikke noe appetitt.

Mandag morgen drar jeg tilbake til Dollo hvis helsa er ok – og det er den sikkert. Flyplassen i Dollo en også av rød sand og den virker bare når det ikke regner, for når det regner er den et gjørmehav. Det går ett fly om dagen, bortsett fra i helgene. Så man må sikre seg billett i god tid. Jeg har allerede sikret meg billett til den dagen jeg skal hjem – det skal ikke bli noe kluss med den saken! Utvalget i tax free-en er lite i Dollo, men av og til kommer en eselkjerre inn på landingsplassen.

<- Jente med gavepakke med hygieniske artikler

Denne uka mottok vi et fjell av tekstbøker til skolene – 7000 i alt – nå blir nok ungene glade, lærerne også. I forrige uke var jeg med Unicef og delte ut pakker med bind etc. til store skolejenter. Det var noen digre kasser og de stakkars jentene forsvant nesten under dem der de vaklet hjemover. Det var litt merkelig innhold– det var altså bind (med tape), men ikke noen truser å sette dem fast i. Så var det fem speil – og vel er jentene forfengelige her også– så da har de speil for en stund. Så var det dopapir, men det er det ingen som bruker, de bruker vann. Så var det tannbørste og tannpasta og det er det heller ingen som bruker, de bruker en børstepinne. Da jeg skulle vise fram utstyret forklarte jeg at den tannbørsta var til å bruke oppe – og ikke nede – det synes de var gøy.

Dukkene vi har levert har jeg visst skrevet om før – med hvit hud, blå øyne, lange lyse krøller og klær som blir fulle av rød sand hvis de blir lekt med. De synger “Twinkle, twinkle little star” med kinesisk dialekt også. Jeg tror ikke de blir lekt med – de står nok der bare til pryd. Jeg er full av angst for at noen av våre samarbeidspartnere skal dra ut i leirene og få øye på dem og spørre om hvem i all verden som skaffet de dukkene. Da kan dette fort bli mitt siste oppdrag. 

<- Et ekspemplar av dukkene på bilde sammen med Goran – han er sjefen for nødhjelpsarbeidet vårt i Dollo og er oftest like blid som her.

IKEA er her – eller har sagt fra at de gjerne vil bruke noen av pengene sine her – temmelig mye også - 60 millioner dollar! Og da drypper det nok litt på barnehager og skoler. Heia Sverige – hvor blir det av Skeidar?

Ellen: Halvveis og litt mer enn det

(27.02.2012)

Det er så varmt! Nå sitter jeg helt stille på en stol og klokka er snart 10 om kvelden – jeg renner bort i strie strømmer. Det er vanskelig å sove pga varme og jeg våkner mange ganger i løpet av natta og lengter etter en kald vinternatt. Det skal bli varmere i mars. Utesoving er heller ikke å anbefale, for her er det mye mygg som bærer både malaria og dengue. Dessuten er det temmelig fullt på utesengene, for vi er flere folk enn vi har rom til. Så jeg er heldig som har et rom.

I dag skulle jeg skifte på senga fordi det lukta så vondt på rommet mitt. Jeg antok det var svett sengetøy som var stinkekilden. Da jeg tok av sengetøyet og skulle snu madrassen oppdaget jeg kilden. Noen hadde plassert en musefanger under senga mi! Musefangeren var et pappstykke med noe veldig klissete lim bestrødd med løk. Jeg visste ikke at mus var glade i det – trodde det var ost, men ost finnes ikke her. Bortsett fra løk så var limet fullt av døde insekter og en død mus! Da jeg sa fra til husmannen at jeg IKKE ville ha slike limfeller på rommet mitt og at det stinket og at den døde musa kunne ha ligget der lenge, så sa han at den ikke hadde ligget lenge, bare to-tre dager.

Jeg har hatt flere besøk på rommet også – herr Flagger Mus stakk innom en ettermiddag og hengte seg opp på veggen og lukket øynene.

Så der hang han og da det ble kveld dro han ikke ut på jakt – han var vel trøtt. Neste morgen og neste ettermiddag var han fremdeles der, men hang nå bare etter en fot. Kanskje en akrobatflaggermus? Men akk og nei, det var blitt en død flaggermus – men han ser tøff ut!

Dette et et pinneland– alle hus og gjerder er bygget av pinner. Det vokser ikke trær her så det er jo ikke så rart at de ikke bruker planker. De tradisjonelle husene er runde, som igloer (det høres kaldt og godt ut). Reisverket er av pinner og så et det matter av blader utenpå. De litt mer moderne og firkanta husene er også laget av pinner – en slags pinnevev. Innhegningene for dyra er av pinner – noen med skikkleige torner som ligger i en sirkel og så bor geitene eller kamlene inni der om natta. I leirene har de bygget vannposter med vegger av tomme vannflasker hengende på reisverk av pinner selvsagt - de er fine.

Mange av dem som bor her flytter med dyra ettersom beitene er gode her eller der – eller noen i familien følger dyra og noen bor fast. Det er et digert sletteland - tørt og med lave busker – og folk bor spredt. Vi er rett på grensa til Somalia – bare noe kilometer unna – så nær at vi bruker mobilkort derfra – det etiopiske funker ikke her. Folkene som bor her er også somaliere – de snakker og opplever seg som det, men bor I Etiopia. Det er mange ulike folkegrupper og språk i dette landet.

Det er heftige tider i Somalia og håp om bedre tider kanskje. Militære styrker forsøker å nedkjempe al-Shabab og i England er det en stor konferanse om landets framtid. Noen ganger er vi uten mobildekning – da er det nok en militær offensiv og nettet et kutta for at fienden ikke skal kunne kommunisere.

Denne helga har jeg hatt et todagerskurs for dem som jobber med skole i leirene (ledere og veiledere) – målet for kurset var “stopp repetisjonene”. Det er somaliske flyktninger som er lærere, de har ikke lærerutdanning og stror sett ikke videregående heller. Folk herfra Dollo er veiledere - de er også glade i læring ved repitisjon. Å få snudd på uvanene i skolen er ikke helt enkelt – men jeg har ikke tenkt å gi opp.

Det de gjør i klasserommet er å gjenta det lærene sier ord for ord: en-en, pluss-pluss, to-to, er-er, tre-tre. Ikke mye læring i det altså, og jeg viste dem at jeg kunne bli kjempegod i somalisk uten å skjønne et ord bare med å gjenta hva de sa. Så nå har vi gått gjennom og prøvd ut noen enkle metoder som de skal lære bort til lærerne. Lamineringsmaskiner er kjøpt inn og vi har produsert lesestoff på somalisk så det lukter svidd lamineringsplast lang veg. Det skal bli spennende å se om det kan bli en liten utviklig før jeg vender nesa hjem.

I forrige uke hadde jeg forresten 6000 elever på skolene “mine” daglig og like mange i barnehagene. Det er flinke unger det!

Ellen: Brev nr tre fra Dollo

(16.02.2012)

Her i dette landet har myndighetene leid ut jorda til andre land – som Kina og India for matproduksjon eller Holland for blomsterproduksjon. Alle de bøndene som hadde gårdene sine der før, har måttet flyttet. Kanskje fikk de litt penger eller kanskje fikk de land et helt annet sted der de måtte begynne helt på nytt. Det er jo litt rart å leie ut jorda si når man ikke engang har mat nok til sin egen befolkning.

Ellen: Brev nummer to fra Dollo

(03.02.2012)

Jeg har sett en linerle her, flyr de helt hit med den passe dårlige flygeteknikken sin? Og så har de marabustorker her. De er virkelig stygge med masse rød hud under nebbet – dessuten spiser de bare kadavre og søppel. Hvordan kunne Freia finne på å ha det dyret som logo for sjokolade og andre godsaker?

Ellen: Brev fra Dollo Ado

(18.01.2012)

Dollo Ado - stedet med båter – navnet har blitt gitt fordi det er to elver her og Dollo Ado er i Etiopia på grensa mellom Etiopia, Kenya og Somalia. Det er varmt, det er tørt, det er støvete og det er rød sand. Mange har flyktet hit fra Somalia pga tørke og ikke minst pga uro og krig i hjemlandet. Jeg skal jobbe med utdanning – barnehager og skoler – mest med skoler - for de barna som bor i leirene her. Over 90% av dem har aldri gått på skole før.

Ingrid: Menneskene bak statistikken

(13.12.2011)

Jeg har vært i Etiopia i ti uker nå. Hele denne tiden har jeg fulgt statistikken over flyktningene i Dollo Ado med stor interesse. Flere ganger i uken har jeg sjekket hvor mange nye mennesker som har ankommet Etiopia for å slippe unna tørke, sult og vold i Somalia siden sist jeg så på statistikken. Nå, etter å ha vært i flyktningleirene i Dollo Ado selv, har denne statistikken fått en helt ny mening for meg. Jeg har begynt å gi ansikter til statistikken.