Redd Barna - Blogg fra Ingrid i Indonesia

Ingrid K. Lund (35) er på jordskjelvrammede Vest Sumatra i Indonesia for Redd Barnas internasjonale beredskapsgruppe. Der jobber hun som kommunikasjonsrådgiver, og har blant annet ansvar for å skrive to detaljerte, ukentlige situasjonsrapporter om Redd Barnas nødhjelpsarbeid og å intervjue barn ute i felt.

Ingrid har jobbet i Redd Barna i tre år, og til daglig er hun organisasjonens webredaktør. Tidligere har hun jobbet mange år som kulturjournalist i diverse norske aviser, lengst i Aftenposten. Dette er Ingrids første beredskapsoppdrag.

Padang, 29. oktober

"She's leaving home"

I dag er det min siste dag i “Big Brother”-huset her i Padang. Flyet hjem til Norge går klokka 8 i morgen tidlig. Jeg kan ikke tro at jeg har vært her i tre uker alt … eller at jeg ikke har vært her i tre måneder. Merkelig nok har jeg begge de to følelsene på en gang.

Jeg vet jeg har snakket en god del om å miste grepet på tiden allerede. Men det er virkelig en snodig følelse. Hver dag er så lang og ekstrem at det er vanskelig å huske dagen før. På den måten føles det som om jeg har vært i Indonesia bestandig. Den evige miksen av for mye arbeid, for lite søvn og null privatliv har gitt meg en enorm mengde både spennende og ikke-fullt-så-spennende opplevelser hver eneste dag.

Jeg har møtt mange smilende barn i Indonesia. Landsbyen til denne jenta ble nærmest jevnet med jorden under jordskjelvet. Nå har de startet oppryddingsarbeidet.

På en måte føles dette som hjemme nå. Kollegene mine her i Padang har vært hele livet mitt de siste tre ukene. Vi har vært sammen 24/7 og vet så mye om hverandre nå at vi nesten er blitt familie.

På den andre siden kommer det til å bli fantastisk å komme tilbake til mitt virkelige hjem også. Jeg klarer ikke å slutte å drømme om den ekte dusjen jeg skal ha når jeg kommer hjem: Varmt vann som renner nedover hodet mitt. Muligheten til å skylle sjampoen ut av håret for første gang på tre uker. Rene klær. Å, dette kan fort bli mitt livs beste dusj!

I morgen, når jeg starter den lange reisen hjem til den dusjen, vil nøyaktig en måned ha gått siden jordskjelvet rammet Vest-Sumatra. Så langt har Redd Barna delt ut livsviktig nødhjelp til mer enn 98 000 mennesker – inkludert nesten 50 000 barn. Det betyr at Redd Barna er den humanitære organisasjonen som driver det største nødhjelpsprogrammet her. Nå er vi to tredeler på vei til å nå målet vårt om å få ut nødhjelp til 150 000 mennesker hvorav 75 000 barn. Det er utrolig bra, og er mer enn god nok betaling for de lange arbeidsukene på 80-90 timer!

Jeg kommer til å huske Popot og smilet hennes.

Når jeg tenker tilbake, tror jeg tolv år gamle Popot er den personen som har gjort størst inntrykk på meg. Jeg har fortalt deg om henne før. Huset hennes ble totalt ødelagt av jordskjelvet. Jeg møtte Popot i et av de 80 skoleteltene Redd Barna har satt opp så langt. Jeg la merke til henne fordi hun var den jenta som smilte bredest og lo mest. Hun så oppriktig lykkelig ut for å være på skolen sammen med vennene sine.

Jeg kommer aldri til å glemme Popots store smil!

Padang, 28. oktober

For mye og for lite vann

I går skjedde det et mirakel på kontoret vårt! For første gang siden jeg kom til Padang var det faktisk mulig å trekke ned toalettet! Ok, det fungerte bare en gang. Men likevel var det behagelig å slippe å helle vann fra en bøtte med den spesielle teknikken som trengs for å narre toalettet til å trekke ned … Fremdeles har bare 20 prosent av innbyggerne i Padang by (778 000 mennesker) tilgang til rennende vann i husene sine på grunn av skadene fra jordskjelvet. Det betyr at de fleste må vente veldig lenge før de kan få seg en ordentlig dusj.

Dusj á la Padang: Et par blå øser med kaldt vann over hodet. Herlig!

Her på kontoret er vi rundt 15 mennesker som arbeider, sover og spiser nærmest oppå hverandre. Ingen av oss har dusjet under rennende vann på tre eller fire uker. Og det overfylte kontoret vårt er ekstremt varmt. Vi har tre vifter til å kjøle oss ned, men i mitt hjørne utgjør de ikke store forskjellen. Så vi er alle svette og varme og lukter definitivt IKKE godt. Alle heller et par bøtter med kaldt vann over hodet et par ganger om dagen, selvfølgelig. Og siden vi alle lukter omtrent likt, legger vi ikke så godt merke til det lenger. Men hvis du plutselig kom inn i huset her, ville du nok blitt slått i bakken av lukten ;-)

Rommet jeg deler med tre kolleger. Jeg har i motsetning til Katherine vært heldig og fått min egen seng ...

I dag har vi hatt en ny runde med voldsomt regn og torden. Regnet renser luften. Det er supert for alle oss i nødhjelpsteamet som sitter lenket til datamaskinene våre hele dagen. For oss betyr regnet først og fremst et litt svalere kontor. Men for familiene som bor i de jordskjelvrammede områdene – som også står i fare for jordras (det har vært flere alvorlige jordras området her i det siste) – utgjør styrtregnet en alvorlig fare. Det fører til at nødhjelpsarbeidet haster enda mer.

Både i går og i dag har distribusjonsteamene våre satt nye rekorder. I går delte de ut livsviktig nødhjelp til rekordmange 2178 familier. I dag toppet de denne rekorden og nådde ytterligere 2517 familier. Distribusjonsteamene gjør virkelig en fantastisk jobb!

Nestleder for Redd Barnas nødhjelpsoperasjon i Vest-Sumatra Charlie på vei inn i huset vårt.

I denne første fasen av nødhjelpsarbeidet har Redd Barna delt ut telt, og pakker med alskens husholdningsgjenstander (se under!) og hygieniske artikler. Det kommer vi til å fortsette med til 30 000 familier har fått denne nødhjelpen. Samtidig har nødhjelpsdistribusjonssjef Karine akkurat fullført en plan for hvordan familiene kan få mer solide tak over hodet i den tiden som gjenstår før husene deres er gjenoppbygd. De jordskjelvrammede familiene kan ikke bo i telt laget av presenninger lenge, særlig ikke når regnet fortsetter å strømme ned. Derfor haster det å starte gjenoppbyggingen av hus. I mellomtiden trenger de hjemløse familiene midlertidig, men mer solid tak over hodet.

Padang, 27. oktober

Smil og ablegøyer

I dag har jeg brukt mye tid på å legge inn bildene jeg har tatt i Padang-kontorets digitale arkiv. Det første som slår meg når jeg ser alle bildene er hvor mange smilende, tøysende barn jeg har møtt mens jeg har vært her.

Jeg har allerede fortalt om besøket på skole SDN 10 i Limo Hindu. Enda mer lek, latter og ablegøyer så jeg ved skole SDN 09 i Padang Sago. Der har Redd Barna satt opp tre midlertidige teltskoler fordi alle skolens seks klasserom ble så skadet av jordskjelvet at de ikke lenger kan brukes. Skolens rektor Drs. Mansyuhir bruker fremdeles kontoret sitt, selv om både veggene og taket har store sprekker.

– Jeg ser stor fremgang hos elevene. Tidligere hadde barna det dårlig og mange så ut som om de led av traumer. Nå har de det mye bedre og trives godt på skolen. Det ser du jo, sier han.

For barna i skolegården er det åpenbart stor stas å få besøk av en utlending med et digert kamera. De gliser fra øre til øre, vinker, skråler, ler og gjør seg til – alt for å kunne se seg selv på den lille skjermen på baksiden av kameraet etterpå.

– Hallo! Ta bilde av meg, da, roper en liten gutt mens han vinker med armene i håp om å få oppmerksomhet.

Her kan du se bilder av noen av barna:

Padang, 26. oktober

Ørsmå skritt mot et bedre liv

Det gjorde seg virkelig med en ny frisøndag i går. Vi skulle egentlig dra på stranden for å slappe av igjen, men for mye regn og svarte skyer gjorde at vi heller spiste lunsj på en restaurant med fascinerende, blinkende julelys.

I dag har jeg for første gang i mitt liv pakket opp en av Redd Barnas esker med husholdningsartikler. Så langt har vi delt ut 6656 slike nødhjelpspakker til familier som har mistet alt de eier i jordskjelvet. I løpet av et par uker skal 30 000 av de hardest rammede få slike husholdningspakker – i tillegg til telt og pakker med hygieniske artikler. Men i dag er første gangen jeg selv har åpnet opp en slik pakke med nødhjelp og sett på alt innholdet.

Mine nye logistiker-venner har for lengst lært meg at husholdningsboksene består av 37 forskjellige gjenstander. Men en ting er å se en liste med punkter av typen ”Tannbørste voksen (Pepsodent), 4 enheter”, ”Rep, plastikkrull (Tebal), 1 enhet” og så videre. Noe helt annet er det å pakke opp esken selv og kunne studere de ulike gjenstandene på nært hold. Punktet som på listen tørt, mystisk vis omtales som ”Tøfler (Swallow og Sunswallow) – 3 medium & 3 for barn” viste seg å være seks par flippflopper. Særlig liker jeg det knall oransje paret badesandaler i liten barnestørrelse.

For familiene som har sett hjemmene sine blitt slått til pinneved under jordskjelvet, og som har mistet alle eller nesten alle eiendelene sine i naturkatastrofen, må en slik eske utgjøre en enormt stor forskjell. To tiliters vannkanner, en kokeplate, tallerkener, bestikk, såpe, sjampo, bøtte, undertøy, regnfrakk, vaskemiddel, en diger myggnetting og alle de andre livsnødvendighetene er lett å ta som en selvfølge for alle oss som bor komfortabelt på kontoret. Ok, så har vi ikke rennende vann eller mulighet til å trekke ned toalettet eller noen mulighet til privatliv. Men vi får lunsj og middag servert hver dag, vi har klær, datamaskiner, mobiltelefoner (to hver, til og med!), møbler, vifter som gjør varmen på kontoret til å holde ut, en stri strøm av vannflasker og alskens ting vi fint kan klare oss uten, men tar for gitt. Å se gjennom innholdet i husholdningspakkene gjør det lett å se hvilket luksusliv jeg i virkeligheten lever her. Og hvor mye nødhjelpspakkene - som lett blir til tall på en liste - faktisk betyr for hver enkelt familie som mottar dem.

– Tusen takk, nå får vi verdigheten tilbake, sa en familiefar jeg møtte under en nødhjelpsutdeling forrige uke.

Nettopp derfor jobber Redd Barna og alle de andre humanitære organisasjonene på spreng for å få ut nødhjelpen. Fremdeles er det familier i avsidesliggende landsbyer som ikke har fått den hjelpen de trenger. Men hver eneste dag får rundt 5000 nye personer livsviktig nødhjelp av Redd Barna. Det er derfor vi er her! Da er det veldig bra å se at innsatsen virker.

Padang, 24. oktober

Venner som kommer og venner som går

I dag er en litt trist dag. Evaluerings- og rapporteringsekspert Hana har nemlig akkurat forlatt huset og nødhjelpsarbeidet her i Padang. Dette høres ut som et ”Big Brother”-program på TV. Faktisk er ikke det så langt unna sannheten; det blir unektelig en spesiell atmosfære når du samler rundt 15 mennesker – som stort sett aldri har møtt hverandre før – inni det samme huset og holder dem der nær 24 timer i døgnet i uke etter uke.

Selv om jeg ikke har kjent de andre i mer enn to uker, kjenner vi alle sammen hverandre ekstremt godt nå. Heldigvis er vi ikke låst inne på kontoret/hjemme på samme måte som i ”Big Brother”, men likhetene er likevel mange. Hvis jeg legger sammen alle timene som jeg har vært alene siden jeg først kom hit til Padang, er jeg overbevist om at du lett kan telle dem på én hånd. Så det er trist å vinke farvel til Hana. Vi har delt soverom og skrivebord i det som føles som en hel evighet.

Forrige søndag var mine to nye amerikanske venner Hana (til venstre) og Katherine på stranden og drakk frisk kokosmelk. Før i dag forlot dessverre Hana oss andre, så på ukens fridag i morgen får vi en person mindre å henge sammen med.

I går kom jeg meg imidlertid ut av kontoret, som jeg alt har fortalt deg om. For første gang hadde jeg med meg en oversetter ut i felt. Hun var en ung dame som holder på å ta de avsluttende eksamenene i engelsk ved universitetet her i byen. Før vi forlot Redd Barna-kontoret, var hun veldig spent- Hun hadde ikke vært i de hardest rammede områdene etter jordskjelvet og var spent og engstelig for hva vi kom til å se.

– Da jordskjelvet rammet, var jeg i andre etasje. Alt ristet i minst fire minutter. Det var umulig å stå oppreist; jeg falt ned på gulvet og slo foten min. Jeg var kjemperedd og overbevist om at jeg kom til å dø, fortalte hun.

Den første uken etter naturkatastrofen var hun livredd for at det skulle komme et nytt jordskjelv.

– Jeg var traumatisert den første uken etter jordskjelvet. Jeg ble veldig redd og lei meg når jeg hørte om alle menneskene som lå fanget under ruinene, og tenkte mye på dem. Nå går det bedre med meg, forklarte hun.

Ettersom bilen vår kom nærmere og nærmere de områdene av Vest-Suamtra der skadene er størst ble oversetteren mer og mer stille. Hun satt og nistirret ut av vinduet på alle hjemmene som har blitt slått til pinneved i naturkatastrofen. Så kom vi til skolen jeg fortalte deg om i går. Her sang og lekte barna. Vi ble møtt med brede smil og latter. På de neste to skolene vi besøkte, traff vi enda mange flere smilende, nysgjerrige barn.

– På vei opp hit til Padang Sago prøvde jeg å stålsette meg for hva jeg kom til å få se. Alle de ødelagte hjemmene og skolene er virkelig et trist syn. Men det som har vært så fint har vært å se at barna smiler, ler og løper rundt. Jeg trodde alle ville være traumatiserte, og at vi ville møte triste fjes og tomme blikk. Dette har vist meg hvor viktig det er at barna komme rtilbake på skolen så fort som mulig etter en naturkatastrofe. Redd Barnas midlertidige skoler utgjør en stor forskjell, sa oversetteren i bilen på vei tilbake til Padang.

Padang, 24. oktober

– Nå føler jeg meg trygg her på skolen

Det er midt på natten, og omsider har jeg fått tid til å skrive litt mer til bloggen. Beklager at jeg ikke skrev noe i går, men jeg var altfor travelt opptatt med å lage et enormt skjema for å kunne rapportere med 100 prosent nøyaktighet til FN nøyaktig hva Redd Barna har delt ut i hvilken landsby når. Dette kunne vært en enkel jobb dersom indonesiske landsbyer hadde ett, enkelt navn. Men det har de definitivt ikke. Jeg vet absolutt alt om dette nå – om hvordan myndighetene deler opp landet i provins – distrikt – underdistrikt - landsby – underlandsby, mens innbyggerne kaller landsbyen sin det den alltid har hett. Uansett, jeg tilbrakte mesteparten av gårsdagen med å finne igjen alle våre landsbyer på FNs liste over alle landsbyene i området her. Det lar seg kun gjøre ved å finne den riktige, tisifrede koden for hver landsby. Blir ett tall feil, blir hele rapporteringsskjemaet feil … Utrolig nok fikk jeg det til slutt til! Dessverre må denne statistikken oppdateres hver eneste dag. Men det bekymrer jeg meg ikke for før i morgen :-)

I dag har vært en mye bedre dag! Jeg sto opp klokken fem i dag tidlig for å kjøre hele den lange veien til underdistriktet Padang Sago. Der besøkte jeg landsbyen Limo Hindu (landsby nummer 1306620002 på FNs liste, der den heter Nagari Batu Kalang. Ja, jeg vet hvorfor navnene er totalt forskjellige, men tro meg, du vil virkelig ikke vite forklaringen!)

Bare ti meter fra landsbyens skole, utløste jordskjelvet et stort jordras som nesten rutsjet hele skolen ned i et krater. I stedet mistet skolebygningen bakveggen. De veggene som står igjen er full av store sikksakk-sprekker. Nå er skolen altfor farlig å bruke.

Rektor ved skolen i landsbyen Limo Hindu ser utover jordskredet som gikk bare ti meter fra skolen hans da jordskjelvet rammet Sumatra.

Flesteparten av familiene som bor i landsbyen mistet hjemmet sitt og så å si alle eiendelene sine i naturkatastrofen. Det var en dramatisk opplevelse for barna. Nå er skolens rektor bekymret for at barna er traumatisert. Derfor er han så glad for at Redd Barna satte opp to digre, hvite skoletelt og ett telt som kan brukes som trygt lekeområde for barna på et tryggere sted på andre siden av Limo Hindu. Der kan barna leke og lære i trygge omgivelser under overoppsyn fra voksne. Slik kan barna bearbeide de skremmende opplevelsene fra jordskjelvet og få på plass en viktig følelse av normalitet i hverdagslivet igjen.

Skolen

På skolen møtte jeg 12 år gamle Popot. Huset hennes ble totalt ødelagt i jordskjelvet. Heldigvis slapp både foreldrene og alle de fem søsknene hennes helskinnet fra naturkatastrofen. Den første tiden etter jordskjelvet var Popot veldig redd for å miste familien sin ut av syne. Hun turte ikke gå på skolen, og fryktet at et nytt jordskjelv ville ramme når som helst. Nå, tre uker etter jordskjelvet, går Popot på Redd Barnas midlertidige skole. Hun smiler og leker med klassekameratene sine. Barna synger ”Old MacDonald had a farm” og ”Hode, skulder, kne og tå” på indonesisk, og det er tydelig at Popot har det gøy mens hun spiller maracas.
– Nå føler jeg meg trygg her på skolen, sier hun.

Popot (12) føler seg trygg på skolen. Når jeg besøker, spiller hun maracas og synger sammen med vennene sine.

Totalt 34 080 jordskjelvrammede barn som Popot vil få muligheten til å gå på Redd Barnas midlertidige teltskole mens mer solide skoler blir bygget. Så langt har utdanningsekspertene våre satt opp 75 skoletelt i de hardest rammede områdene. Om ikke lenge vil de ha nådd målet om å sette opp 200 telt. Det vil utgjøre en stor forskjell for mange barn.

Padang, 21. oktober 2009

Tuting, villedende blinklys og effektiv radio

En ny dag med rapportskriving er over. I dag dro Hana og jeg for å møte noen folk som jobber i FNs organisasjon for koordinering av nødhjelp, OCHA, her i Padang. Jeg skal ikke kjede deg med alle detaljene om vår diskusjon om rapporteringsmaler … I stedet skal jeg fortelle litt om kjøreturen tvers gjennom byen for å komme til OCHAs kontor.

Fortsatt er ødelagte hus åpne sår i bybildet både inne i Padang by og ute på landsbygda, der ødeleggelsene er enda større.

Som i en hvilken som helst indonesisk by med en befolkning på rundt 900 000, er Padang plaget med en travel, kaotisk trafikk. Biler kjører forbi uavhengig av om det kommer biler i motsatt retning eller om det er i en sving. En familie på fem får lett klemt seg sammen på den samme mopeden. Rundkjøringer virker mer som dekorasjoner midt i veien enn som en måte å kontrollere trafikken på ettersom biler og motorsykler ofte kjører akkurat som de vil helt uavhengig av rundkjøringene. Det er heller ikke noe problem å gjøre forbikjøringer på innsiden. Legg til en god porsjon tuting og hektisk bruk av blinklys for å signalisere at ”Her kommer jeg, flytt deg!”, så får du god idé om hva jeg mener. Generelt kan du si at den viktigste trafikkregelen synes å være ”Unna vei, her kommer jeg!”.

Det er ok, for Redd Barnas sjåfører kan jobben sin godt. Problemet er alle barna som tigger etter penger i veikanten – særlig her inne i byen, men også på de tungt trafikkerte landeveiene. Det kan være ekstremt farlig, for trafikken er tung og uforutsigbar. For å løse dette problemet har Redd Barna kringkastet en melding fem ganger om dagen i fem dager på seks lokale radiostasjoner. Meldingene handler om barnas sikkerhet. De oppfordrer familier og lokalsamfunn til ikke å tillate barn å tigge på gaten. Det setter både barns liv i fare, i tillegg til at det er til hinder for utkjøringen av nødhjelp.

I dag så vi heldigvis bare to barn som tigget mellom bilene i løpet av vår kjøretur til og fra møtet. Forhåpentligvis betyr det at radiomeldingene har nådd frem til de fleste.

Padang, 20. oktober 2009

Tall og fakta som lever

I går var det to etterskjelv her i Padang ganske sent å kvelden. Noen av oss spiste middag på en restaurant og kunne ikke kjenne noe til rystelsene. De Redd Barna-ansatte som var igjen i huset vårt, kjente imidlertid jordskjelvene ganske tydelig. De fulgte umiddelbart jordskjelv-prosedyrene som sikkerhetssjefen fikk oss til å trene på forrige uke: Søke tilflukt under bordet eller nærmeste dørkarm, for så å gå ut til samlingsplassen så fort skjelvingene var over.

Logistikksjef Dave har i dag vært på flyplassen for femte gang for å ta i mot et fly fullastet med nødhjelp på vegne av Redd Barna. Det er en effektiv måte å få nødhjelpen raskt inn i de hardest rammede områdene på.

I dag har vært en veldig, veldig lang dag ettersom det er dagen situasjonsrapporten må leveres. Poenget med denne rapporten, som nå skal komme to ganger i uken, er at den skal inneholde alle tall og fakta som beskriver hvordan nødhjelpsarbeidet ligger an. Jeg har derfor tilbrakt brorparten av dagen med å plage kollegene mine med å mase etter alle former for statistikk, tolke tall og fylle inn alle detaljene i dagens rapport.

Av og til må jeg innrømme at alt dette papirarbeidet blir litt slitsomt og kjedelig. Det er mye morsommere å være ute i felt, møte folk, se hvordan de klarer seg og hvordan Redd Barna kan bedre situasjonen. I virkeligheten ligger mye viktig arbeid til beste for barn skjult i den knusktørre rapporten. For eksempel, i går alene delte Redd Barnas folk ut nødhjelp til 1583 familier. Det betyr at 7915 personer – hvorav 4749 er barn – fikk telt og grunnleggende husholdnings- og hygieneartikler fra Redd Barna. I løpet av en dag fikk alle disse menneskene tryggere, renere og bedre levekår.

Summerer du alle tallene, akkurat sånn jeg har gjort i dag, ser du at Redd Barna har nådd hele 51 975 av de hardest rammede jordskjelvofrene på Vest-Sumatra. 31 185 av dem er barn. Det gjør meg faktisk ganske stolt.

Så tenker jeg på jenta jeg møtte ved ruinen av det som før var skolen hennes. Under jordskjelvet, mistet hun både hjemmet og skolen sin. Nå har hun midlertidig tak over hodet, de viktigste livsnødvendighetene og en midlertidig skole å gå til. I tillegg til denne jenta har 51 974 enkeltpersoner fått tilsvarende nødhjelp fra mine hardt arbeidende kolleger i løpet av de knapt tre ukene som har gått siden jordskjelvet rammet. Plutselig er ikke alle tallene i rapporten min så kjedelige lenger!

Padang, 19. oktober 2009

Regn, mygg og nye møbler

Jeg endte opp med å nyte en lat, behagelig dag på stranden i går. Det gjorde godt å slappe av en dag og ikke bare tenke på arbeid og stirre inn i dataskjermen til en forandring.

Hana og jeg slappet av på stranden i går.

I dag har vært enda en lang dag på kontoret. Nå har enda en forbedring gjort livet på kontoret enda enklere og mer behagelig – jeg har fått mitt eget skrivebord :) Nå trenger jeg ikke sitte som sild i tønne ved et gebrekkelig, ustødig plastikkbord for å skrive lenger. Veldig, veldig bra! Og helt plutselig dukket det nettopp to sofaer, en behagelig lenestol og et bord opp i første etasje av huset vårt. Der har folk hele tiden sittet på gulvet med datamaskinene sine på fanget. Nå har vi fått et fint sted vi kan sitte og spise også. Så langt har jeg spist alle måltidene her i huset samtidig som jeg arbeider...

Som tidligere nevnt har regntiden nettopp startet. Voldsomt regn overrasket også på stranden i går. Hver eneste dag gjør minst ett skybrudd alt gjennomvått. Det er åpenbart dårlige nyheter for de rundt 250 000 menneskene som har mistet hjemmene sine i naturkatastrofen. Mange av dem bor nå i telt utenfor ruinene av hjemmet sitt.

En annen uheldig effekt av alt regnet er at det blir stadig flere mygg. I løpet av den uken jeg har vært her i Indonesia, har flere og flere mygg kommet seg inn i kontoret/huset vårt. For oss er det ikke så farlig med litt mygg; vi kan lett beskytte oss med myggnetting over sengene, myggmiddel og myggspiraler. Noen av oss har til og med malariatabletter. For de sårbare barna og deres familier som har mistet hjemmene sine og brorparten av eiendelene sine i jordskjelvet, er all myggen et langt større problem. De er mye mer utsatt for sykdommene som myggen kan føre med seg. Ved siden av malaria, er faren for de lumske sykdommene dengue-feber og chikungunya-feber temmelig høy – og stadig voksende i takt med at nedbørmengden stiger.

Det er grunnen til at Redd Barna deler ut myggnettinger som en viktig bestanddel i pakkene med nødhjelp. Målet er å dele ut telt og pakker med husholdningsartikler og hygieniske produkter til 150 000 mennesker – hvorav 90 000 barn. Nødhjelpspakkene inneholder også presenninger, en kokeplate, kjeler, panner, bestikk, såpe, tannpasta, vaskemiddel og andre hygieniske artikler. Alt dette er avgjørende for at jordskjelvofrene skal få gjenopprettet verdigheten og privatlivet, minske helsefarene og komme tilbake til hverdagslivet igjen.

Padang, 17. oktober 2009

Da livet ble snudd på hodet ...

I dag har jeg tilbrakt hele dagen på kontoret/hjemme. Jeg har prøvd å skrive et par artikler om stedene jeg besøkte da jeg var på tur i felt for to dager siden. Snodig, egentlig. Torsdag føles som en hel evighet siden. Jeg kan ikke tro at jeg bare har vært her i fire dager … Tiden går tilsynelatende i et helt annet tempo her. Det kan være fordi dagene er så lange og timene med søvn så få.

Apropos miste grepet på tiden – alle på kontoret vet i hvert fall at i morgen er søndag. Det blir den første fridagen for de ansatte siden jordskjelvet rammet. Staben har jobbet døgnet rundt i to og en halv uke. Alle er slitne nå og fortjener virkelig en hviledag. Jeg har ikek bestemt meg for hvordan jeg skal bruke fridagen ennå. Noen av kollegene har tenkt seg til Bukittinggi. Det er en høy ås som er et populært reisemål for turistene som kommer til denne delen av Indonesia. Der kan man se den vakre Sianok-dalen, et stort klokketårn ved navn Jam Gadang som nederlenderne bygde og et nettverk av underjordiske bunkere og tunneler som japanerne bygde under andre verdenskrig. Det andre alternativet er å slå seg sammen med den gjengen som har tenkt seg til stranden og late seg i sola...

Kontrastene er store. Å skrive disse artiklene fikk meg til å gjenoppleve deler av feltturen. Noen opplevelser kommer jeg til å huske lenge. Som besøket på skolen der bakveggen har falt sammen i flere klasserom. Bare to av klasserommene lar seg fremdeles bruke. Det tvang lærerne til å dele elevene inn i to skift. To og to klasser må dessuten ha felles undervisning.

Redd Barna kom til skolen for å kartlegge ødeleggelsene. Utdanningsekspertene ble glade for å se at lærerne hadde stengt av ruinene med tau. Kollegene mine bestemte seg raskt for å komme tilvake til landsbyen neste dag for å sette opp et stort, hvitt skoletelt i skolegården.

Det jeg virkelig kommer til å huske er imidlertid alle barna som var samlet i skolegården da vi kom. Noen smilte og lo, andre var velsig stille og sky. Disse barna har nettopp fått livet snudd på hodet. De to stedene der alle barn burde være trygge – hjemme og på skolen – har begge blitt ødelagt. Mange av barna har mistet hjemmene sine og brorparten av eiendelene sine i naturkatastrofen og bor nå i telt. Og skolen har også store skader. Jeg kan ikke forestille meg hvor redde og oppskaket de må være etter at hele verdenen deres bokstavelig talt falt sammen under jordskjelvet.

Det er grunnen til at Redd Barna gjør mer enn å sette opp midlertidige skoletelt og samarbeide med indonesiske myndigheter på alle nivåer om å støtte de rammede lokalsamfunnene med å bygge opp igjen bedre, tryggere skoler. Vi sørger også for at lærerne får opplæring i barnevennlige undervisningsmetoder og lokalsamfunnene får trygge, barnevennlige lekeområder for at barna skal kunne bearbeide de dramatiske, traumatiske opplevelsene. Det føles fint å være (en veldig liten!) del av det viktige arbeidet.

Padang, 16. oktober 2009

Flyplassmoro og nye venner

Rommet vårt blir bare bedre og bedre :) Da jeg omsider kunne legge meg i går, oppdaget jeg plutselig at vi hadde fått to digre bøtter med vann på badet. Jeg grep umiddelbart muligheten til å vaske håret for første gang siden jeg dro hjemmefra mandag morgen. Det gjorde godt – selv om halvparten av sjampoen fremdeles er igjen i håret mitt...

Sammen med mine nye kolleger og venner (fra venstre) Zenal, Hana og Dave hadde jeg det gøy på flyplassen i Padang i dag tidlig.

Sto opp grytidlig i dag – rundt klokka fem – fordi logistikksjef David, sikkerhetssjef Zenal og jeg måtte være tidlig på flyplassen. Vi ventet på at russisk fly lastet med 1458 pakker med telt som det britiske svaret på Norad, DFID, har gitt til Redd Barna. Vi skal dele ut disse teltene til noen av de barna og deres familier som ble hardest rammet under jordskjelvet. Etter planen skulle flyet lande klokka 8. Det kom bare én time for sent – slett ikke ille! Det ble startskuddet for en imponerende og hektisk aktivitet på rullebanen. To digre lastebiler kjørte så tett inntil lasterommet som mulig. Menn dirigerte, pekte og kommanderte på flere forskjellige språk. Gjennom lasteluken bak lempet menn 16,9 kilo tunge pakker i rekordfart. Gjennom sidedøren løftet de pakkene med telt av og på et rullebånd og stablet dem elegant på lasteplanet. Fascinerende! Og bade søndag og mandag må mennene gjenta bragden; da kommer to nye DFID-fly fullastet med telt til flyplassen til Padang.

Indonesiere er veldig hyggelige, gjestfrie folk. Ved den humanitære hangaren på flyplassen har en familie laget en improvisert kafé. Jeg gikk dit for å kjøpe en iskald cola (det er virkelig varmt og fuktig her…), og selv om vi ikke kunne noen av de samme språkene, hadde damen og jeg en lang samtale bestående av viftende hender og store smil. Det hele endte med at hun ga meg en kopp te ”Gratis, gratis”. :)

Etter at jeg hadde tatt 399 bilder av flyet og lempingen i enhver tenkelig vinkel – inkludert å klatre opp på taket av den ene lastebilen, inn i flyets lasterom og langs kanten av rullebåndet – kom rapporteringsekspert Hana for å hente meg. Vi hadde et møte i en by omtrent en times kjøring fra Padang. På veien dit så vi enda flere ruiner. Jeg begynner på bli vant med synet av kollapsede bygninger, dessverre. Det slutter aldri å overraske meg hvorfor noen falleferdige skur av noen hus helt slapp unna skader fra jordskjelvet, mens nye, fancy hus er blitt ødelagt.

Padang, 15. oktober 2009

Rundt omkring i felt

Rommet vårt blir bedre og bedre for hver dag. Den kvelden jeg kom hit, var sengene flunkende nye. Frem til det måtte folk sove på gulvet, så alle var Så glade for endelig kunne sove i en ordentlig seng igjen. Og da jeg la meg i går, hadde jeg plutselig fått myggnetting over sengen min, i tillegg til både laken og putetrekk. Herlig, dette burde sikre meg mot malaria!

Apropos sikkerhet, i dag tidlig hadde vi jordskjelvøvelse på kontoret. Alle stupte under skrivebordene sine og dekket hodet. Eller klamret seg fast til en dørkarm, slik vi har blitt drillet til å gjøre hvis et nytt jordskjelv dukker opp. Så gikk vi fluktruten opp til nærmeste ås. Den må vi sprinte etter at et eventuelt jordskjelv er over – for å være trygge hvis det kommer en tsunami.

Så la jeg ut på en veldig lang kjøretur for å se hvordan Redd Barna faktisk arbeider for å hjelpe de hardest rammede barna og deres familier. Da vi kjørte ut av Padang by, så jeg stadig flere og flere hus som er smadret helt til pinneved av jordskjelvet. Utenfor ruinene satt folk tett klumpet sammen i telt i forskjellige farger – alt ettersom hvilken humanitær organisasjon de har fått teltet fra. Det så ikke særlig hyggelig ut, særlig ikke siden det styrtregnet så voldsomt som jeg knapt har sett maken til. Det tok ikke lange tiden før veiene var forvandlet til elver.

– Når det regner så mye som dette blir absolutt alt gjennomvått, sier en mann som har mistet hjemmet sitt og alle eiendelene sine i jordskjelvet. Nå deler han et stort telt uten gulv med 15 andre personer.

På plussiden var det bra å se hvor mange mennesker og lokalsamfunn som trosset uværet og jobbet knallhardt med å bygge opp igjen husene sine. Overalt gjør folk så godt de kan for å gjøre det beste utav situasjonen. Veldig inspirerende!

En annen svært positive opplevelse var besøket ved den første midlertidige skolen som Redd Barna har satt opp. Et stort, hvitt telt med vinduer og lufteluker sto godt fortøyd ved siden av den ødelagte skolebygningen i den lille landsbyen Durian Jantung. Skoledagen var dessverre slutt da jeg kom på besøk, men en sniktitt gjennom et av vinduene viste meg et ryddig klasserom med en tavle og pulter plassert på geledd.

Utenfor det digre teltet møtte jeg ti år gamle Rio. Han var ferdig med første skoledag i teltskolen og var veldig glad for å kunne begynne på skolen igjen.

Jeg ble også imponert over disiplinen som styrte varehusene der Redd Barna oppbevarer alt nødhjelpsutstyret som venter på å bli delt ut der det trengs aller mest: presenninger til telt, skoletelt, pakker med skoleutstyr, telt til trygge lekeområder for barn, esker med hygieniske artikler, leker og en masse annet.

Nå er klokka akkurat passert midnatt og jer er klar for å stupe I seng, selv om jeg egentlig har masse uferdig arbeid jeg burde ha gjort. Jeg må tidlig opp i morgen. Klokka 8 skal det lande et fly på flyplassen i Padang fullastet med presenninger. Om flyet er i rute, da … Men uansett må vi stå klare for å tømme flyet med en gang det lander.

God natt! Jeg skriver mer i morgen :)

Padang, 14. oktober 2009

Jeg har akkurat sett den indonesiske byen Padang i dagslys for aller første gang. For to uker siden ble dette området vest på Sumatra rystet av et kraftig jordskjelv som målte 7,6 på Richters skala. Ser man bort fra at det kryr av biler med klistremerker fra hjelpeorganisasjoner over hele byen, ser Padang ved første øyekast ut som hvilken som helst annen travel indonesisk by med en befolkning på rundt 900 000. Selv om jeg vet at 135 299 hus er blitt alvorlig ødelagt av jordskjelvet, er det ikke mange skader å se akkurat her – rundt det midlertidige Redd Barna-kontoret. Her har jeg akkurat truffet kolleger fra hele verden og en imponerende gjeng av lokalt ansatte. De jobber døgnet rundt for å få ut den nødvendige nødhjelpen til de hardest rammede barna og deres familier.

Jeg kom hit i går etter en 24 timer lang og utmattende flytur Oslo-Bangkok-Kuala Lumpur-Padang. Da rakk jeg bare så vidt å hilse på alle, før jeg spiste noen middagsrester og stupte i seng. De andre Redd Barna-ansatte virker kjempehyggelige. Det er jammen bra, ettersom vi bor oppå hverandre her på kontoret. Jeg deler et stort, rent rom med tre andre damer. Vi er de heldigste, for vi har vårt eget bad. Riktignok er det ikke rennende vann her i huset, men jeg har allerede lært hvordan man best dusjer med en bøtte og hvordan man trekker ned toalettet ved å helle i vann på akkurat den riktige måten.

Bortsett fra en kjøretur til den nærmeste butikken for å hamstre Cola og snacks, har jeg tilbrakt hele dagen inne på kontoret. Men i morgen håper jeg at jeg kan komme meg en tur ut i de hardest rammede områdene for å møte barna.

I går åpnet Redd Barna opp den første midlertidige skolen bestående av tre telt i nærheten her. Vi startet også opp det første trygge lekeområdet. Der kan barna leke og lære i trygge omgivelser under overoppsyn fra voksne med spesialerfaring. Slik kan barna bearbeide de dramatiske opplevelsene fra jordskjelvet og gjenopprette en følelse av normalitet i hverdagslivet. Jeg håper virkelig at jeg kan besøke enten skolen eller lekeområdet i morgen!

Skriv ut denne siden Del på Facebook

Del på Twitter Tips en venn