Endelig lørdag. Opp når jeg våkner og en tur på trimapparatene – deretter litt svømming i bassenget. Det begynner å bli kaldt i vannet, for i går morges var det bare 12 grader ute. Gartnerene synes det er VELDIG kaldt. Så de sto bak buskene og kikket mens jeg hoppet uti, de var nok parate til å redde meg dersom jeg skulle bli til is. Lang frokost med fruktsalat og bacon. Kaffe med kanelsnurr til frokostdessert, Dorris Lessing og ”African Laughter”. Vaske underbukser. Ut å vandre i byen. Bruktbutikkene er en blanding av favoritt og trist – hvor kom det lille korallkjedet fra, ble hun som eide det spist av en løve og så spytta den ut korallene? Det store spisestuemøblementet, har det tilhørt en av de hvite farmerne som ble kastet ut? Sodasiffongen – ble den brukt til pjolteren når storviltjegerne satt utenfor teltene sine etter at de hadde lagt ned et par bøfler og et nesehorn? Hadde han som serverte dem hvit serviett over armen der ute i ødemarken? Møbelbutikkene er en blanding av favoritt og forferdelig – en slags parodi på engelsk kolonialismesmak fra 60-tallet, her har de vegg til vegg lenestoler i gammelrosa blomster og mye annet for øyet. Noen bærer butikken sin på hodet – jeg fatter ikke at det er mulig med å balansere brett med brusflasker på toppen mens man har en unge på ryggen – ikke uten unge heller.

Med jobben på hodet.

I byen er jeg fremdeles den eneste hvite. Hvor er de andre? De som bor her (rhodeserne) går på shoppingsentrene i hvitkanten, men hva med alle dem som jobber for internasjonale organisasjoner, synes de ikke at de skal ta seg en runde i byen og glo litt på livet? Ikke det nei. Skal de bare være sammen med hverandre og mimre over hvor de traff hverandre sist – wasn’t it Darfur?  Sorry I have to rush – I’m on my way to Pakistan.

Forrige helg var det rastafari-festival. Det tror jeg må være en prøvelse for arrangørene. Jeg kom kl 14, da hadde akkurat det første bandet begynt å spille – de skulle ha begynt kl 12. Etterpå kom sangkoret fra rastafari-kirken og sang Salomos salmer fra det gamle testamentet.

På rastafari-festival.

I det koret ville selv Tom Waitz har hørt ut som en kastratsopran. De sang lenge, for de neste som skulle spille dukket ikke opp. Det kom flere publikum til med mye hår eller veldig høye hatter - iført rødt, gult og grønt og i en eim av marihuana (som vokser vilt). Jeg var litt usikker på om jeg også hadde røyka noe som påvirket synet, for plutselig så jeg julenissens postkasse! Men den var virkelig! Klokka 16 gikk jeg for da begynte det å regne og da hadde konferansieren vært framme tre, fire ganger for å spørre etter folk som skulle spille.

Julenissens postkasse.

Jeg er ikke ute etter mørkets frambrudd lenger. Jeg var ikke det i begynnelsen heller, men så går det bra og så blir jeg litt tøffere i trynet. Men forrige fredag ble en mann ranet av fem da han gikk hjem fra the Book Kafé rett nedi gata. Det var egentlig pent gjort av han, for jeg kom en time etterpå samme veg. Så nå må jeg også gå hjem fra jobben før det blir mørkt. Det blir nok jobbing likevel, jeg er en flittig maur og jobber fra åtte til seks hver dag og litt mindre på søndager. Det er ikke rart at lørdag er favoritten? På jobben sier vi nå: nå er det like før jeg drar, å nei skal du dra så snart, jeg kommer til å savne dere, har tre måneder gått allerede, vi vil savne deg, vil du komme hjem til meg på fredag og spise litt, kan dere ikke bare bli med til Norge da, du kan vel bare utsette hjemreisen... Det er veldig fine folk på kontoret, mye humor og kvalifikasjoner.

Fredag var jeg på 17. mai-mottakelse i hagen til ambassadøren med masse folk fra herfra og derfra. Norske flagg og nasjonalsang, spekemat, kransekake, krumkake, røykelaks og akevitt. Det var deilig! Uka som var holdt jeg work-shoper for lærere og annet på et gatebarnsenter og i Bulawayo. Det var kjempegøy. Moses, min kollega, var litt nervøs for denne gangen dro jeg uten han.

Fra workshopen.

Han prøvde å forklare meg at lærerne der ute i de små lanndsbyene er litt konservative. Han ble enda mer nervøs når jeg sa at jadda – det skal nok gå så bra så (men det var jo etter 15. mai-markeringen). 3x3 hurra for lærerne i Zimbabwe. De går på jobb selv om de nesten ikke får lønn, ikke har bøker, har 75 elever i klassen og blir trua av foreldrene. De ble beæret, inspirert og motivert når de fikk litt input og gledet seg til å ta fatt med Child Freindly School. Neste uke er hjemreiseuke  - så rett som det er ser dere meg tasse rundt. Fanakofta er dessuten snart ferdig, holder på med det siste ermet, men nå er det ikke mere hvitt garn igjen.Og her kommer et bilde av rosinen i zimbabwepølsa – det mobile bibliotek!

Hifa - enlight10ment! Den 10 kunstfestivalen i Harare er snart over. Det har vært kjempespennende, fra den veldig politiske og vakre åpningen på tirsdag til Rina Mushunga and the Zimfellas i dag på søndag. Klovner fra Holland, barn med sang og dans, kunstutstilling, ansiktsmaling, massevis av deilig mat, ballett fra Zimbabwe, popkonsert med Malaika fra Sør-Afrika, salgsboder med kunst og håndverk, melankolsk fra Mali, lokal dans med de mest utrolige kostymene, tett med folk seint og tidlig...  

Det har vært noen VELDIG fine dager. Alt har gått på skinner og jeg kan tenke med det ikke har vært enkelt å få til i et land hvor hele pengesystemet klappa sammen for noen måneder siden. Flinke folk. Første kvelden var det nesten bare hvite folk - alle med klappstoler og kjølebag og alle ville sitte i skyggen og fortsette å være hvite. Noen innfridde fordommene litt mer enn andre. Men ettersom dagene har gått og konsertene kanskje er blitt litt mer lokale så har publikums-sammensetningen også endret seg. Det er i det hele tatt mange flinke

folk her, mange har også flytta til andre land. Det påstås at det er flere sykelpeiere fra Zimbabwe i London enn her - og det er jo forsåvidt ikke så rart, for her er det nesten ingen, og et sted er de vel? Men mange av dem som er igjen er også utrolig flinke og positive under veldig vanskelige forhold. Når man drar ut på landet der folk er utrolig fattige, så er det likevel massevis av positive krefter som jobber for nåtida og med tanker for framtida. De jeg har truffet her som også har jobbet i mange andre land sier at zimbabwere er helt spesielt bra.

De som ikke er bra er ”the fat cats” de som har grafset til seg på bekostning av det folket de skulle tjene. Sykehusdirektøren som tok alle containerne med medisiner som var gitt i gave fra et eller annet land og sendte det hele til de apotekene han selv eide slik at sykehusene måtte kjøpe medisinene tilbake derfra! Da tok den siste spesialisten med seg stetoskopet sitt og gikk. Eller hva med direktørene på frøbanken? Etter at bøndene hadde sendt inn frøene som skulle brukes til å så neste år, så solgte de høye herrene frøene på svarterbørsen. Så var det ikke noe å så i år hvis man ikke hadde penget til å dra til nabolandet og kjøpe tilbake frøsekkene som det sto Zimbabwe på. Det hadde ikke de fattige bøndene her. Det går jo an å forstå at folk som har stått med hatten i hånda i årevis og sagt ”yes madam, thank you” blir helt gale når de kommer til makt, men det går ikke an å akseptere det. Dette landet har det meste når det gjelder godt klima, fruktbarhet, naturressurser, innsatsvillige folk og grådige ledere.

Etterhvert har jeg blitt litt kjent med folk rundtomkring her også. Det blir vel å dra det litt langt å si at jeg har fått venner, men jeg har da noen jeg skravler med. På hotellet hvor jeg bor fremeles (sukk) treffer jeg mange slags folk.

Huset mitt kanskje?

Den norskamerikanske damen som bor i nærheten kommer hit hver morgen og mater hotellkatten. Den har fått stor mage og er vel den eneste katten i Zimbabwe som får kattemat på boks. I dag hadde jeg frokost med biskopen av Botswana. Vi kom i prat fordi jeg ga han et kompliment for den pene kjolen - svart med rosa kanter og rosa knapper - rosa silkebånd rundt livet og rosa kalott! Stort kors og ring med rosa stein. En riktig flott kar altså! De skulle insette ny biskop i Zimbabwe og han var her fordi han var overbiskop for alle landene sør i Afrika. Sjåførene skravler jeg selvsagt masse med. Det er de som lærer meg shona - lokalspråket. Jeg er blitt ganske god nå! Sarai shakanaka - see you. John (sjåføren som her jobbet med Redd Barna i omtrent 20 år) synes jeg skal bli her. Han skal finne et lite fjell jeg kan kjøpe og bygge huset mitt på - huset har jeg forresten funnet allerede.

Fjellet mitt kanskje?

Det står rett borti gata her og har stor skyggeveranda. Men jeg kan vel flytte huset? Så skal han finne en mann til meg som kan flytte inn i huset på fjellet, og så blir jeg her.

Korpsdrill 2. mai  

Ved matbutikken er jeg også blitt kjent. Jeg går jo forbi der hver dag. Avisdamene roper ”maneru - god kveld” - når jeg er på vei hjem altså (bare så dere skal forstå at jeg jobber lenge). Ungene roper shakanaka, shakanaka, shakanaka for de synes min uttale av shona er noe av det morsomste de kan tenke seg. De slemme gateguttene som sitter oppå biler og som ”pleier” å slå ned folk som har armene fulle av bæreposer, roper "hello mama Ellen". Jeg er ikke så sikker på om vi blir bestevenner, de sniffer for mye lim.

Til informasjon og opplysning: Den 2. mai er den internasjonale pressefrihetsdagen, det er mye å lære på en spasertur i byen på en lørdag. I en park var det taler og korps og drilljenter med alt for store hatter. Det var godt de hadde bretta ut ørene ellers hadde hattene ramlet ned på skuldrene. Det var også markeringen av at Zimbabwes journalistforening nå har fått seg eget kontor med søtte fra Canada - heia Canada og heia journalistene i Zimbabwe!

18-april! Frigjøringsdagen! I 1980 ble Zimbabwe et fritt land og Mugabe ble president. Det er han fremdeles. Jeg sitter og ser på tv-overføringen fra idrettsstadion, snart skal jeg sette meg i en drosje og dra dit sammen med en utdanningsdame fra England. Må jo få med meg det som skjer. 

Frigjøringsdagen feires med brask og bram.

Det ser veldig militært ut, soldater med høye kneløft og gule alpeluer, grønne uniformer og mye snorer, sabler høyt i været, trommeslagere med leopardskinn og Mugabe selvsagt - strunkt marsjerende med grønt ordensbånd. Det ser ikke ut til at han er særlig preget av de 85 årene han har levd, bortsett fra kanskje i øverste etasje. Men det synes jo ikke utenpå. Jeg får ta på meg 18. april-bunaden og komme meg av gårde.  

I påsken var jeg på ferie i Tanzania - det anbefales! Zanzibar med snorkling, 30 grader i vannet, sol, fisker i alle slags farger og fasonger som passerer korallrev i alle farger og fasonger rett der nede.

Slett ikke ille.

Zanzibar Stone Town med bygninger inspirert fra Afrika, India og arabiske land, gater i krinkelkroker som gjorde at jeg alltid ble overrasket over at jeg havnet der jeg gjorde, nattmarked med mat med spennende smaker og lukter. Zanzibars historie, utskiping av 50 000 slaver årlig i den værste perioden, The House of Wonders - det første med elektrisitet og heis, sultanens bad, krydderøya og masse, masse mer. Dar-es-Salaam, en ekte afrikansk storby med fiskemarked, trafikkaos, nytt og gammelt, søplete gater og lekre hoteller, småbutikker og boder og hus for de hvite bak høye murer med piggtråd. Safari i telt med massevis av nattlyder og nærkontakt med løver, elefanter, bøfler og... sommerfugler.

Tett på sjiraffene.

Bare de får orden på kortautometene så blir det nok bra å dra på ferie i Zimbabwe igjen også. For tida må man ha med seg alle de pengene man trenger i kofferten. Det oppleves jo ikke så trygt å drasse rundt på en haug med dollar når man er på tur. Jeg skrev vel i forrige blogg at man treffer spennende folk på flyet, det gjelder fremdeles. Jeg satt ved siden av Colin på veien tilbake - han er fra Kenya og jobber med frivillige organisasjoner for å styrke dem. Det var en skikkelig hyggelig fyr. Fredag spiste vi middag på den portugisiske nærrestauranten. Innehaveren så ut til å ha spilt alle skurkerollene som har vært filmet - glinsende hår, arrete fjes, spisse hvit sko, gul blank dress med vest og vegg til vegg slips. Og så var det KARAOKE!!! Innocent sang ”Money, money, money” og Marvellous sang “Youve got a friend”, Beauty sang ”My way”, og jeg sang med på det meste. (Jeg tuller ikke - folk har slike navn). Jeg tror det er blitt fredagsfavorittstedet mitt. Jeg får finne noen nye jeg kan dra med meg neste fredag for Colin er dradd. Kanskje jeg må ut og fly igjen?

I Harare er det bryllupstid og alle vil ha mottakelsen i hagen på Bronte - for der er det jo så vakkert. Det blir tatt massevis av bilder med nydelige kjoler og lange slep og brudepiker i ulike størrelser - alle like fine. I går var det en litt eldre hvit mann og en litt yngre dame som giftet seg på hotellet. De hadde ikke brudepiker. Han så ikke noe glad ut - ikke hadde han pyntet seg noe fint heller. Men hun så glad ut og hadde flott kjole og mange brudepiker. Til frokost kom han ned i treningsbukser og forballtrøye med Ronaldo på, han så litt blidere ut da.

Brudepikene!

På jobben går det ganske bra, men utdanningssytemet kommer ikke til å være på beina i nær framtid. Det er jo ikke penger til noe som helst, og nå truer lærerne med streik igjen. Det er ingen donorer som vil gi penger til lønn til alle lærerne i et land. I fjor var skolene stengt i 6-7 måneder. Får håpe det går bedre nå. Neste uke skal vi ha seminar med skolefolk. Jeg skal holde et par innlegg, og nå har jeg mitt på det tørre. Jeg har vært i departementet, og der sa de at det egentlig ikke er lov å banke unger eller å sende dem hjem fordi foreldrene deres ikke kan betale skolepenger. Det er ikke sikkert jeg  blir så populær, men det er jo ikke derfor jeg er her heller.

Hårpynt, ikke krem, gjør susen foreløpig. 

Damene på jobben begynt med noe de har stor tro på. En krem som de kan smøre på magen og så blir magen mindre. De påstår at magen ble litt mindre på en dag, og ikke fordi de holder den inne. Så dersom det skulle funke - så har jeg nok en forretningsidè, kan jeg slå meg opp som magekrympekremimportør. Jeg er dessuten blitt litt mer afrikansk uten hjelp av krem, men med afrikansk hodepynt!

Ellen

Nå har det vært ungdomsfestival rett rundt hjørnet, på Book kafè, sponset av dansker. Det var veldig greit gjort av dem. Det er et lite rom for diskusjon og ytringer nå på grunn av de politiske endringene, det er om å gjøre å ta i bruk det rommet. Unge kunstnere debatterer og opptrer. For en måned siden hadde det neppe vært mulig å komme med kritiske ytringer uten å bli satt inn.

Danskstøttet ungdomsfestival.

Det er ganske spennende å være i et land hvor det skjer saker i så rasende tempo, men det føles veldig skjørt. Sjåføren fikk for eksempel hetta da jeg pekte på et hus som viste seg at var presidentkontoret – ”ikke pek på det huset, da blir vi bare stoppet av sikerhetspolitiet”. Festivalen varte i tre dager og lørdag var det ti timer med poesi (som jeg ikke forsto noe særlig av), hip hop, verdensmusikk og lokale ungdommer som danset med fysrtikkbein som gikk som trommestikker og med kuleleager i hoftene. Det kom en fyr bort og konverserte – det vanlige – hvor kommer du fra og slikt. Så ville han plutselig hente vennen sin – en riktig snasen kar med store overarmer, hvit caps, helsetrøye og hvite bukser. Hei – hvorran ståre til a! Hei? Jeg jobber på Posten i Oslo, det har jeg gjort i tolv år! Han bor på Günerløkka og er rett som det er på Stargate – dere får se etter han der.

Jeg har vært i Chimanimani i tre dager for å se hvordan det står til med skolegangen der. Det gjør det bare så vidt. Det er sju timer å kjøre fra Harare. Jeg skal lage en søknad til EU for å få penger til mer skole. EU er veldig nøye, de vil ha 30-40 siders søknad enten man er medlem eller ikke. De fleste søknadene er sikkert klippet og limt fra noen gamle, så de kjenner dem vel igjen. Noe som gjør det letter å lese gjennom alle sammen selvsagt. Chimanimani er et område på grensen til Mosambik – veldig vakkert! Høye fjell så langt man ser, frisk luft, fosser, furutrær – nesten som hjemme altså, bortsett fra at det er grønt og frodig på 2000 moh. 

Grønnkledde fjell.

Det er trangt om plassen i en del av skolene og nesten ikke møbler eller bøker. Foreldrene kan ikke betale skolepenger, og det er jo ikke rart når de jobber som skogsarbeidere og tjener 25 dollar i måneden. Mange barn må hjelpe til i skogen eller jage bavianene vekk fra åkrene. Staten betaler nesten ikke noe til skolene. Det er bare så vidt det går rundt og strykprosenten er kjempehøy. For ti år siden hadde dette landet Afrikas beste skolesystem!

Vi bodde på et stilig lysegrønt 50-tallshotell, riktignok uten strøm mesteparten av tida, men slik var det kanskje på 50-tallet? Det er utrolig at man ikke har lysestaker i et land hvor strømmen går hele tida. Starinlysene smeltes derimot fast på tallerkner og så velter lysene. Nok en forretningsidé altså – i tillegg til rundpinner og refleks. Badekaret hadde plass til hele slekta, men det var jo ikke særlig interessant så lenge vannet var kaldt.  Verandaen hadde utsikt mot fjellene. Om natta flerret lynet fjellene over Mosambik og kakerlakkene og nattsvermerne var enige om at jeg skulle ha senga om natta, tror jeg da.

Forresten, jeg ble ikke invitert på ambassademottakelse, jeg tror ikke vi er venner:-(

Forresten, vi har fått 10 mill fra Norge til utdanning, jeg tror vi er venner, og vi i Redd Barna skal bli enda bedre på utdanning :-)

Fjerdeklasse.

Dere har sikkert sett mye fælt om Zimbabwe på tv, det er muligens så ille her, men det er ikke det jeg opplever til daglig. Da går det ganske bra, det meste fungerer i hvert fall for oss som har dollar. Massevis av deilig frukt og grønnsaker, avokadoer som ikke bare smaker gress og pasjonsfrukter som er søte. Alle kyra er ute og går på de evige gresslettene og snakker om hvilken mage de driver og fordøyer i nå.

Kyr på beite.

Ikke en belgisk blå så langt øyet kan se. Godt kjøtt også altså. Men noen som kommer hit har nok lest norske aviser og vel så det. Jeg traff en dame som hadde tatt med seg vann for hele oppholdet, godt hun ikke skulle være her så lenge. Det hadde jo vært nokså utenkelig at en by på to millioner ikke skulle ha vann?

Nå har jeg fløyet til Tanzania – jeg hadde noe krøll med visumet og hit skulle jeg uansett for familien kommer på påsketur. Det ble litt av en reise! Satt mellom en hyperaktiv indisk astrolog og et dameparlamentsmedlem fra Tanzania med albinisme. Astrologen ville bare ha nye kunder, og kanskje dame. Jeg er en vanndrage. Før var jeg en liten, urolig og rampete bekk, nå er jeg blitt en stor elv med mye kapasitet og blir etterhvert blir jeg en rolig innsjø. Folk som er vanntegn trenger grenser, ellers kan de flyte helt ut. Damen var ikke så opptatt av stjerner, mer av poltikk. På flyplassen så jeg en dame med pose fra Illum boligmagasin som jeg gikk bort til. Hun var ikke dansk, men svensk arktiekt som tegner det nye kulturhuset her. Hun hadde dessuten lokale penger og la ut for drosjen – vi skal treffes i morgen. Man bør reise mer med fly!

Dere får snart en mail fra Eva J med et spørsmål fra meg. Jeg trenger gode, praktiske opplegg og tips som lærere kan gjennomføre uten bøker. Her er resultatene av utdanningen elendige - 85 prosent stryker til 7. klasse.

Kan dere sette ned en huritgarbeidende komité og sende ideer hit - så kan jeg lage et nyttig hefte og holde litt kurs for lærere.
 
Ellen

Her på Holumskogen går alt i sin vante dus - nok å bruke tida til, men ikke alt er like spennende! Men i dag skinner sola fra blå himmel og det glitrer i de store snøhaugene som er måket ned fra taket. Til helgen går turen til hytta på fjellet for å gå på ski! Det er ikke så verst her hjemme heller selv om jeg gjerne skulle hatt litt sol og varme!!

Ha en god dag og lykke til med oppdraget ditt!

Hils alle sammen og ta godt vare på deg selv.