Linda Pérez Bukåsen (36)

har jobbet i Redd Barna i over fem år, og har tidligere jobbet i Flyktninghjelpen og Amnesty International Norge.

Hun har utdannelse innen kommunikasjon og økonomi, og tar nå en master i Development Management ved Universitetet i Agder. 

Nå er Linda i Colombia på feltarbeid med støtte fra Redd Barnas forskningsfond.

Har du spørsmål eller kommentarer til Linda, send en e-post her.

Ferdig!

                                                       (August 2009)

Siste innspurt

                                                       (8. april 09)

Reisetips i Colombia

                                                       (9. februar 09)

Heisann,
 
Så hyggelig at du leser bloggen min! Det høres ut som en spennende reise dere skal på til sommeren. Jeg har akkurat kommet hjem og har tenkt å skrive en liten oppsummeringsblogg før jeg avslutter. Ellers er det skriving av oppgaven som gjelder akkurat nå:-)

Jeg har busset lite over lengre strekninger i Colombia. Første gangen jeg var der i 2000 var det rett og slett for utrygt, og senere har jeg bare busset på karibiakysten mellom Cartagena og Santa Marta og til kaffesonen (Manizales) og Los Llanos. Men en del av strekningene skal være en god del tryggere nå, sjekk Lonely Planet på nettet, der har det ganske gode oppdateringer.

Jeg traff en dame utenfor Santa Marta (fire timer fra Cartagena) som hadde tatt nattuss fra Medellín og skrøt veldig av standarden på den. Personlig er jeg forsiktig med nattbusser, men slikt er lurt å sjekke med lokale der og da, hvis dere har den muligheten, da. Ellers er det bare ni timer fra Bogotá til Medellín, så det skulle være en avstand som fint går an å gjøre i løpet av en dag om en reiser litt tidlig. Det blir mørkt i sekstiden (i alle fall på denne tida av året, vet ikke hvordan det er i juni, sikkert ikke så stor endring), så sikkert greit å komme seg av gårde tidlig. Når det gjelder busselskaper er det ulike selskaper som dekker ulike områder. Generelt vil jeg tro at busser fra terminalene holder relativt god standard, betaler du litt ekstra vil du sikkert få bedre seter og kanskje bedre plass. Shop litt rundt på terminalen hvis det er flere selskaper...

Taganga utenfor Santa Marta. FOTO: We where there/Worldpress.com 

Siden jeg snakker spansk har jeg ikke full oversikt på hvem av kontaktene mine som evt. snakker engelsk, men tror nok ikke lærerne ute i felt gjør det, i alle fall ikke mye. De som jeg derimot tror snakker engelsk er flere av kontaktene i de nasjonale organisasjonene som er ansvarlige for implementeringen av læresirklene, dvs. Corporación Infancia y Desarrollo og Fundación Escuela Nueva. Og hvis ikke de gjør det så vet jeg at Flyktninghjelpens feltansatte i Bogotá gjør det. Hvorvidt det er mulig å besøke prosjektet avhenger nok av deres tid og evt. policy i forhold til besøk utenfra, men jeg anbefaler deg å ta kontakt med dem, hvem vet! Det ville sikkert vært spennende for dere i alle fall. Jeg sender deg et par mailadresser i egen mail, må bare finne dem fram først.

Gamlebyen i Cartagena. FOTO: www.virtualtourist.com. 

PS. Skulle dere forville dere til Santa Marta og det mindre stedet Taganga (som ligger 15 minutter utenfor) anbefaler jeg Casa de Felipe, et flott sted å ligge i hengekøye, se på solnedgangen, lage egen mat og møte hyggelig folk. I Santa Marta bodde vi på Hotel Nueva Granada, det var også et hyggelig sted. Ellers er Cartagena naturligvis veldig flott. Blir dere lei stranda, kan dere besøke Hotel Charleston, et gammel kloster som er gjort om til hotell i gamlebyen. Det er fryktelig dyrt å bo der, men om dere legger lunsjen til toppen (6. etg., gjester utenfra kan enten betale inngang eller spise noe) er det et svømmebasseng med utsikt over hele den gamle og nye bydelen som man kan benytte. Det blir en sterk kontrast til opplevelsene dere vil få om dere besøker noen av prosjektene i Soacha (eller ser andre skyggesider for den saks skyld). Men det er sånn det ofte er i Colombia, naturskjønt, vakkert og vennlig på den ene siden, rått og brutalt på den andre. En inspirasjonsreise vil det nok uansett bli på dere alle, ønsker dere lykke til og en god tur!

Linda

Jeg har fått mail 3

                                                       (4. februar 09)

Kjære Linda!

SÅ informativ , inspirerende og flott blogg!

Ramla borti den på nettsøk etter info om busstransport i C.
Har du litt tid til å lese videre?

Sammen med mor + datter, 29år, i Tromsø skal vi ( datter,25 år, +jeg) på tilbakereise til C i juni / juli.To mål, opplevelse og søken etter røtter.Veldig spennende for alle fire. Nok om det, mye praktisk er på plass ang reisen, overnatting i Giradot (sannsynligvis privat, faktisk hos svigenrmor til en av mine kolleger. Verden er liten!) og hotell i Bogota og Medellin er reservert. Avslutningsvis skal vi til Cartagenaområdet.Så, vi skal bevege oss over lange strekninger, men tenker å busse. Har du tips om sikrest/best busselskap. Pullman eller andre? Har du tid, er vi taknemlige for tips.

Regner med at du ikke er i Bogota 22. juni, men har du engelskkyndige kontakter som ev kan tenke seg å treffe oss, er vi takknemlige for det. Begge jentene våre er førskolelærere, kanskje vi kunne legge inn et "faglig" besøk ... på ett av dine kontaktsteder? Vel, kan være at min idemyldring går litt langt, men er vant til nettverkbygging.

Har også kontakt m UIA! Konflikthåndtering/mekling, Har et lite engasjement på videreutdanning "Psykososialt arbeid med barn og unge", i mars sammen med dr grads stipendiat Espen Foss.
Da er det tid for en liten kveldstur i snørik vinterkulde. Vakkert!

Optimistisk hilsen
Berit Follestad, Oslo

Tro, håp og kjærlighet

                                                     (22. desember 08)

Ute blinker julelysene om kapp med rytmen i musikken som dundrer ut av et hvert eneste åpne vindu. Vallenato, salsa, merengue, reaggaeton og cumbia – ingen dag i nabolaget her jeg bor uten masse lyd. Om kveldene blir det imidlertid roligere.

Vi er nemlig inne i la Novena, de ni siste dagene før jul som markeres med at hele familien samles til bønn og sang - villancicos. Troen er sterkt til stede i dagliglivet blant mange colombianere fortsatt. Sitter du på bussen, ser du at mange, bussjåføren inkludert, korser seg. Katolske helligdager feires med brask og bram, og kirkene fylles opp på søndagene. Spesielt dersom kirken har ry for å være et sted der det skjer mirakler, som la Iglesia 20 de Julio.

Julaften kommer vi til å vente på el Divino Niño (Jesusbarnet) til midnatt. 

En av de viktigste dagene i året nærmer seg, dagen da Jesubarnet, el Divino Niño, skal komme. I motsetning til hjemme i Norge, tar ikke julefeiringen ordentlig av før el Divino Niño ankommer ved midnatt. Små og store venter i spenning i mange timer etter at middagen er fortært og pakkene åpnet hjemme. Først etter at klokken har passert midnatt kommer vi til å sette oss til bords å spise sancocho de gallina. Hos naboen spiser de kanskje lomo de cerdo (svinefilet) eller ajiaco. Etter maten venter gavene. Jeg er spent på hvor lenge treåringen min holder ut. Kanskje blir det gaveåpning på nord-amerikansk vis, på sengekanten tidlig 25. desember?

Pyntet julegate rett utenfor der vi bor. FOTO: Alejandro Pérez

Men jul og nyttår i Colombia vi handle om mer enn tro. For mange handler det også om håp. Håp om at landet snart skal finne en fredelig løsning på konflikten. Håp om at de kidnappede blir frigitt. Håp om at godene blir mer rettferdig fordelt. Og håp om at livet blir litt lettere neste år.

For Redd Barna er håp en viktig ingridiens i satsingen på utdanning. Vår tese og erfaring er at skolegang gir håp for framtida. Denne ideen ser ut til å stemme godt overens med den oppfatningen barna jeg har intervjuet har. Så og si alle jeg intervjuet mente de ville finne en jobb når de blir voksne. Kanskje ikke nødvendigvis drømmejobben, eller en fast jobb, men en betalt jobb. Nesten alle trodde de kom til å fullføre grunnskolen, og like mange regnet med at de skulle, med Guds hjelp og litt flaks, komme seg igjennom videregående.

Arbeidsledigheten tatt i betraktning, og den relativt lave prosentvise andelen av ungdommer fra dissse områdene som begynner på videregående (noen tall antyder 30 prosent), så er det mye som tyder på at barna har mer håp enn man egentlig skulle anta. Sannsynligvis betyr det at det å ha fått et tilbud i en læresirkel med garantier om fremtidig plass i det ordninære skolesystemet gir håp. I tillegg var det tydelig at mange av barna mente at det ha tro eller ha håp om at noe skal skjer, bidrar til at det skjer.

– Hvis man virkelig vil en ting og tror at det skjer, så er alt mulig, var det flere av barna som sa til meg.

En av lærerne i Altos del Pino sammen med flere av elevene. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

En annen faktor som bidrar til økt håp, er hvordan barna og ungdommene blir møtt og respektert i læresirklene. Langt over halvparten trives bedre i læresirklene enn på den vanlige skolen. Mange forteller at det vanket mye kjeft og lite omsorg på skolen der de gikk før. Flere av barna jeg har intervjuet forteller om lærer som nekter elevene å gå på do, og lærere som er raske til å straffe elever med rapp over fingrene med linjal.

Om lærerne i læresirklene vanker det stort sett bare godord; barna snakker om lærere som er genuint interessert i å lære bort. Lærere som lytter til hva barn har og si, og som ikke kjefter. Som er hyggelige og behandler dem bra. Mange av elevene er tidligere blitt stemplet som bråkmakere, andre er så fattige at de ikke har penger til å kjøpe vann og vaske seg og klærne like ofte som andre. De fleste har opplevd flukt og fattigdom på kroppen, og volden i hjemmet og nærsamfunnet påvirker selvfølgelig elevene.

Dette krever mye av lærerne, og derfor legger organisasjoner som Infancia y Desarrollo og Fundación Escuela Nueva som driver læresirklene mye vekt på det apsektet når de kurser lærerne. På veggenene står ord som ”respeto” og ”amor” – respekt og kjærlighet. I comedoren har noen skrevet med rødt ”educa con amor” – undervis med kjærlighet. Lærerne jeg har snakket med forteller om utfordrene, men givende arbeidsdager. – Te llegan el en corazón – de treffer deg i hjertet, sa en av dem da jeg gjennomførte et fokusgruppeintervju.

God jul!

Yolaine (9) lærer andre barn å lese

                                                     (18. desember 08)

Ett av områdene jeg fokuserer på i feltarbeidet mitt er det som ofte kalles sosial kapital. Sosial kapital er en betegnelse som brukes på mobilisering av lokale ressurser der nettverk, relasjoner og samhandling mellom personer blir sett på som en innsatsfaktor på lik linje med penger og vanlig betalt arbeidskraft.

Fordi utviklingsprosjekter oftest er av begrenset varighet, og poenget er å få igang tiltak som enten lokalsamfunnet eller nasjonale myndigheter overtar, bestemte jeg meg for å se på hvordan læresirkelene benytter seg av eksisterende sosial kapital og hvordan de bidrar til øke (eller eventuelt redusere!) den i de to bydelene i Soacha der jeg gjennomfører feltarbeidet.

På vei opp til den fattige bydelen Altos de Florida i Soacha. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Områdene jeg studerer er preget av stor mobilitet på grunn av den store tilstrømingen av internflyktninger. Det å etablere varige relasjoner som betyr noe på sikt, er ofte mye vanskeligere enn i mer stabile lokalsamfunn. Men det er mulig.

La Abuelita, som driver skolekjøkkenet der elevene spiser lunsj, er en person som gjennom sin innsats og samarbeid med andre bidrar til å øke den sosiale kapitalen. Det samme kan skje med mødrene jeg skrev om som passer på kyllingene elevene har ansvaret for i skoleferien.

Like interessant for oppgaven min er imidlertid hvilke relasjoner barn etablerer seg i mellom, og hva disse relasjonene kan bety for nabolaget der de bor. Forrige uke traff jeg to jenter som jeg synes fortjener oppmerksomhet fordi det de gjør i bunn og grunn er et godt eksempel på hva sosial kapital kan bety.

Jeg snakker med Yolaine på snart ti år. (Informantene mine og det de forteller er taushetsbelagt, slik at jeg alltid anonymiserer det de sier. I dette tilfellet har jeg hentet inn samtykke til å dele noe av det med dere, inkludert bilde og fornavn.) Vi er kommet et godt stykke på vei i intervjuet da hun forteller meg at hun og venninnen Gloria har startet en mini-skole lenger opp i åsen der de bor, i Altos de Florida.

Yolaine drømmer om å bli flyvertinne. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

– Jeg har lært å sette pris på det jeg har, og vil gi det videre. Før hadde familien min penger, og vi hadde alt vi trengte. Så måtte vi flykte, og vi mistet alt, forteller hun. 

En av de lokale lederne, Don Jairo, anslår at det i området rundt Florida og Altos de Florida bor 10 000 barn. En del går på de offentlige skolene, men det er på langt nær plass til alle. For ett år siden gjennomførte UNHCR og flere andre humanitære organisasjoner en kartlegging av området, og fant ut at det var nesten ingen tilstedeværelse av humanitære organisasjoner, og svært få utviklingsprosjekter på gang. Det fantes for eksempel ikke noe permanent utdanningstilbud til de mange som faller utenfor systemet fordi de ankommer midt i skoleåret eller ikke har penger til uniform eller transport.

I dag, ett år senere, går 200 barn i læresirkler i regi av den colombianske organisasjonen Corporación Infancia y Desarrollo. Yolaine er en av dem.

Yolaine og Gloria (til høyre) lager sine egne lærebøker når de lærer de andre barna å lese. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

– Jeg og Gloria lager små lærebøker som vi bruker når vi underviser de andre barna der vi bor som ikke går på skole eller i læresirkel. Alt vi lærer, lærer vi bort videre, sier hun og forteller at de allerede har greid å lære en jente å lese.

Gleden ved å lære og lære bort er tydelig. Drømmeyrke i framtida er imidlertid ikke å bli lærer, men flyvertinne.

– Jeg har veldig lyst til å lære mange språk og reise. Jeg vil ha en karriere og tjene penger slik at jeg kan hjelpe mammaen og pappaen min og andre som trenger det, sier Yolaine.

Jeg blir sittende og tenke en stund før jeg fortsetter intervjuene. Yolaine har fortalt meg om gjengene som herjer og skuddene hun hører om natta. Om hvordan hun gjemmer seg i senga til foreldrene eller broren når det står på som verst. Om portforbudet klokka ti, og om risikoen man løper hvis man oppholder seg ute etter det:

– Da skyter de deg, svarte hun enkelt.

Jeg håper for hennes egen del at hun kan komme seg langt vekk, tilbake til det livet hun levde før. Samtidig er det slike som henne som gir håp om at ting kan bli bedre i Altos de Florida. Slike som henne som bidrar til å styrke den sosiale kapitalen.

A Dios le pido                           (15. desember 08)

Rockekonserter i Colombia er ikke som andre rockekonserter - i hvertfall ikke når det er superstjernen Juanes som står på scenen.

Juanes.

Når man bor i Bogotá slik jeg gjør, er det lett å glemme at man befinner seg i et land med en intern konflikt som har vart siden 1965. Javisst har jeg intervjuet flere titalls intert fordrevne barn og noen voksne, men krigen skjer på en måte ikke her. Den skjer i områdene Chocó, Cúcuta, Putumayo, Caldas og Meta, og først og fremst på landsbygda. Og når krigen er tilstede i Soacha der jeg gjør feltarbeidet mitt, så er finner den sted – i mitt hode – på kvelden.

Ofte er krigen ugjenkjennelig fordi det kan være vanskelig å skille politisk vold fra gjengvold og vanlig vinningskriminalitet. Uansett innbiller jeg meg at krigen i hvertfall ikke er til stede akkurat der jeg befinner meg. For mange colombianere har en slik følelse av (falsk) trygghet vist seg å være faltal. Tusenvis av kidnappede befinner seg i den colombianske jungelen, mange av dem kidnappet av geriljaen. Kidnapping i Colombia er ikke noe nytt fenomen og heller ikke bare geriljaens metoder, også narkobaroner og kriminelle har brukt kidnapping for å skremme, tjene penger eller finansiere krigen. Det som er nytt de siste årene, i alle fall for meg som har fulgt situasjonen i Colombia de siste ti årene, er at folk samles i store masser verden over og krever gislene frigitt. I går fikk jeg også oppleve at en rockescene ble arena kampen for å få frigitt gislene.

Opp på scenen kommer en gutt som har ventet på at pappaen skal komme hjem siden han ble født. Foran 10 000 publikummere og filmkamerane til de største TV-kanalene sender gutten en hilsen til pappen sin.

Johan hilser til pappaen sin. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

– Jeg ønsker å sende en hilsen til deg pappa, uansett hvilken jungel i Colombia du befinner deg i. De ti siste årene har vært veldig vanskelige, men i nå har jeg håp om at vi endelig skal få feire jul sammen, sier han og legger til "si Dios quire", "om Gud vil".

Juanes åpningslåt og landeplage da jeg var her i 2002 "A diós le pido" ("Til Gud jeg jeg ber om...") føles ekstra relevant. Låta som følger, "Sueños", handler direkte om frigivelse av gislene og føyer seg inn i rekka av musikalske bidrag som gjør det lett å forstå hvorfor Juanes er så populær. Han jobber aktivt for fred og mot miner uten å (forhåpentligvis) tråkke noen for mye på tærne. Han synger kun på spansk, skriver tekster som speiler hverdagen til mange, også de som lever på skyggesiden. Rocken har elementer fra tradisjonelle rytmer som cumbia, og hvilket annet sted enn her drar en tidligere heavyrocker og nasjonalt rockeikon en saftig salsa-coverlåt, "No le pegue a la negra", innimellom sine egne hiter?  

Juanes er superpopulær i Colombia. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

I løpet av konserten gjentok Juanes også president Àlvaro Uribes utspill samme dag der FARC-geriljaen har fått tilbud om amnesti og økonomisk kompensasjon dersom de frigir gislene. Dette er et forslag som nok kommer til å bli heftig diskutert i dagene som kommer.

Amnesty har allerede sendt ut en pressemelding der de advarer mot å gi amnesti for alvorlig brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett. Amnesty eller ikke, jeg forlater konsertlokalet Coliseo i en blanding av oppstemthet på grunn av musikken og engasjementet til Juanes, og bildet av gutten som aldri har kjent sin egen far på netthinna. Det blir vanskelig å være prinsippfast i forhold til menneskerettigheter når du hører håpet i stemmen til en tiåring. Tenk om han kunne fått feiret jul med pappaen sin? Med eller uten amnesti - a Dios le pido. 

Møt la Abuelita                           (10. desember 08)

I de fleste lokalsamfunn finnes det ildsjeler som gjør en innsats som virkelig betyr noe. I Altos del Pino er en av disse Islena Aroca, eller la Abuelita – bestemor som alle kaller henne. Hver dag finner du henne på plass på kjøkkenet på den lokale comedoren, spisestedet, der hun med hårnett og oppbrettede armer tilbereder dagens skolelunsj. For mange av elevene i læresirklene er dette dagens eneste varme måltid, for noen det eneste overhodet.

– Jeg startet opp for fem år siden. Jeg sa til meg selv: Denne plassen mangler et sted der barna kan spise - mange av barna er både feilernærte og underernærte, forteller la Abuelita.

Abuelita er ferdig med dagens økt. FOTO: Linda Pérez Bukåsen 

Med unntak av sju år i et firma, har hun helt siden hun var 14 år jobbet med barn.

– Jeg liker veldig godt å jobbe med barn, sier hun.

For å finansiere driften får hun støtte fra skolemyndighetene og organisasjoner som støtter læresirklene. I dag spiser mellom 50 og 70 barn skolelunsj hos la Abuelita hver dag. I begynnelsen var tallet enda høyere.

– Da lå tallet på 135 barn, og inkluderte også elever fra flere av skolene i nabolagene i nærheten. Det kom elever fra La Isla, Oasis og flere andre steder i tillegg til de som går i læresirkelene. I dag har det kommet til flere spisesteder slik at de ikke trenger å komme helt hit, forteller hun videre.

Maten som serveres er basert på friske grønnsaker, bønner og frukt. I tillegg er det alltid ris og noe kjøtt eller egg. Salat og krydderurter sørger elevenes urtehage for.

Elevene sørger for at comedoren har salat og friske urter fra urtehagen. FOTO: Linda Pérez Bukåsen 

– Jeg legger vekt på at de får i seg så mange næringsstoffer som mulig for å bøte på feil- og underernæring, sier la Abuelita.

Hun sier at situasjonen for barna har bedret seg en del siden hun begynte. I begynnelsen kom det mange barn på ettermiddagen før hun stengte og spurte etter rester. I dag er det færre slike henvendelser. Hun merker også stor endring på barna og ungdommene som spiser her etter at læresirklene har blitt mer etablert. Det første året var det mye uro og bråk, og spisesalen var et eneste stort kaos.

Ingen lunsj uten fersk juice! FOTO: Linda Pérez Bukåsen

– I dag er barna roligere, oppfører seg bedre og sloss mindre seg i mellom. I tillegg sto grupper av ungdommer utenfor, og oppførte seg ofte truende. At miljøet er blitt bedre er mye læresirklenes fortjeneste, sier hun.

Om det er noe hun ønsker var annerledes?

– Det måtte være at foreldrene bryr seg mer om hvordan det går med barna deres. Foreldrene betaler en liten egenandel for barnas lunsj. Av de som kommer innom, er de færreste interessert i om barnet spiser bra og hva det spiser. Mange er dessverre mest opptatt av om barna har betalt for seg eller om de skylder noe, sier la Abuelita.

Drømmen om Norway Cup               (8. desember 08)

På en fotballbane i den fattige bydelen Usme sør i Bogotá varmer en gruppe med håpefulle fotballtalenter opp. De utgjør 20 av de siste 50 ungdommene som er igjen etter at fotballskolen som støttes av Constructors of Peace hadde første audition for spillerne som neste sommer skal delta i Norway Cup.

Noen av gutta varmer opp. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Spillerne er enten internt fordrevene eller kommer fra svært trange kår. Å kunne spille organisert fotball på fritida er et kjærkomment tilbud for ungdom som ellers har få fritidstilbud. Muligheten til å delta i en internasjonal cup på andre siden av kloden fremstår som en fjern og nesten uoppnåelig drøm. Det at de i dag ikke bare får se, men også prøve de offisielle t-skjortene fra Norway Cup gjør drømmen hakket mer virkelig.

Lagbilde med Norway Cup t-skjorter. FOTO: Alejandro Pérez

Men fremdeles er det et stykke igjen. 30 av de som er igjen skal ut, og i dag er dagen kommet for fire av dem. Det er hjerteskjærende å se skuffelsen i ansiktene deres.

Smilet til den første av de to som offisielt er valgt ut av juryen, ti år gamle Jordan, flytter imidlertid fokuset over på dagens hovedbegivenhet: første skritt på veien til å finne de beste lagspillerne som skal være med i Norway Cup.

- Tusen takk for at dere gir meg denne muligheten. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at vårt lag vinner, sier en tydelig glad, men sjenert Jordan.

Jordan (10) ble lykkelig da han fikk være med på laget til Norway Cup neste sommer. FOTO: Alejandro Pérez

Gratulasjonene hagler, men det kommer også en liten formaning:

– Vit at dere må vise at dere er tilliten verdig, og fortsett å spille godt og vise god lagånd. Selv om dere nå er offisielt valgt ut, betyr ikke det at dere ikke må fortsette å bevise, sier Hugo, Norway Cup-koordinator i Constructors of Peace.

Hver uke framover vil to og to spillere sikres plass – det blir spennende å se hvem som dukker opp på Ekerbergsletta neste sommer!

Hugo Flores er Norway Cup-koordinator i Constructors of Peace. FOTO: Alejandro Pérez

Den egentlige grunnen til at jeg er på fotballbanen dennen lørdagen er fordi flere av spillerne fotograferes som en del av et fotoprosjekt som skal stilles ut i Oslo under Norway Cup. Jeg fikk lyst til å bli med for å kunne snakke med internt fordrevne ungdommer som ikke nødvendigvis går i læresirkeler, men gjør noe annet på fritida som bidrar til å beskytte ungdommene fra livet på gata og gi dem viktig lærdom som samarbeid og ikke-voldelig konfliktløsning.

I likhet med læresirklene fokuserer Constructors of Peace på å bidra til å bygge en fredskultur i Usme og Ciudad Bolívar, to bydeler ikke langt fra Soacha der jeg gjør feltarbeidet mitt. I dag er det jentene som skal fotograferes.

Jeg blir med fotograf og assistent som femte hjul på vogna. Først skal jentene fotograferes hjemme, i morgen på fotballbanen. Zulay fotograferes først på senga i sin egen sovekrok, og blir bedt om å dagdrømme. Moren står ved siden av, tydelig stolt over at bilder av datteren skal reise til et land langt borte selv om hun aldri har hadde hørt om Norge før det ble snakk om cupen.

Etterpå blir Zulay fotografert ute, med og uten ball. I likhet med Altos del Pino i Soacha er det en enormt flott utsikt. Husene klamrer seg oppover skråningene, og på den andre siden av dalen ruver grønnkledde fjell.

Utsikten fra vinduet til Zulay. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Endelig er vi ferdig, og jeg får muligheten til å prate litt med henne. For Zulay (16) er fotballen alt.

– Jeg har flere venninner som av og til spiller litt bare for gøy, men for meg er det en lidenskap. For noen år siden ble jeg valgt ut av fotballskolen som potensiell deltaker i en internasjonal fotballcup på New Zealand. Det sto mellom meg og ei jente fra den nordlige delen av Bogotá. De valgte henne uten engang å se meg spille. Kanskje det kom av at jeg kom fra den fattige delen av Bogotá, mens den andre jenta kom fra et bedre strøk, spør Zulay.

Zulay blir foreviget til utstillingen neste sommer. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Uansett er hun nå klar for Norway Cup, og spiller fotball så ofte hun kan. Livet utenfor fotballbanen er tøft. Hun, moren og broren er blitt fordrevet to ganger. Sist gang var for ett år siden. Siden de flyktet tilbake til Bogotá har de flyttet to ganger.

– Vi prøver å etablere oss på nytt, men det tar litt tid. Jeg savner de gamle vennenen mine, så foreløpig går jeg lite ut. Jeg bruker all tid på skolen eller fotballen. Heldigvis er jeg tilbake på skolen etter å ha gått i læresirkel en periode. Jeg har bare ett år igjen før jeg fullfører bachillerato (colombiansk ungdomsskole og videregående), forteller hun.

Planene fremover? Matematikklærer eller lege.

– Jeg liker realfag best, sier Zulay.

Zulay (16) dagdrømmer på rommet sitt. FOTO: Alejandro Pérez

Ungdom i Soacha ofre for utenomrettslige henrettelser                           (4. desember 08)

Utenomrettslige henrettelser gjenomført av politi eller militære styrker i Colombia er ikke noe nytt fenomen. Det som er spesielt er at drapene på elleve ungdommer fra Soacha og nabobydelen Ciudad Bolívar har ført til en stor, offentlig skandale som hittil har felt tre oberster og generalen Mario Montoya.

Skandale feller høystående militært personell. FOTO: Semana

Den yngste gutten fra Soacha ble bare 17 år. Utenomrettslige henrettelser i Colombia kan bære preg av en sosial opprensking - limpieza social – og brukes ofte som et virkemiddel i konflikten mellom geriljaen, paramilitære styrker (selv om de nå er formelt demobilisert) og hæren. Uønskede elementer, for eksempel ungdom som antas å kunne være eller bli kriminelle eller ville slutte seg til geriljaen, forsvinner for så å dukke opp senere kledd i geriljauniform og kategorisesrt som ”omkommet i kamp”.

De siste årene har fenomenet blitt forsterket gjennom at colombianske myndigheter utlover en dusør på 550 amerikanske dollar (nærmere en halv årsverk på minstelønn) for hver geriljasoldat som enten blir fanget eller ”beviselig” har dødd i kamp. Press på nasjonle militære styrker i kampen mot geriljaen har ført til at drepte sivile blir registrert som geriljasoldater. På den måten fremstår militæroperasjonene som mer vellykket og regjeringen som handlekraftig i å få slutt på den interne konflikten.

I Soacha ser det nå ut som om kriminelle gjenger har samarbeidet med militært ansatte gjennom å love ungdommene godt betalte jobber et annet sted i landet. For hver person som gjengene rekrutterte, skal de ha fått utbetalt 250 dollar. Felles for ungdommene er at de kommer fra fattige kår, og de derfor ble ansett som et lettere bytte enn ressursterk ungdom med et større nettverk rundt seg. Omstendighetene rundt forsvinningen av guttene, og det faktum at de dukket opp i en massegrav hundrevis av kilometer unna Soacha relativt kort tid etter, gjorde at saken fikk stadig større oppmerksomhet i mediene. Det er ikke vanlig at en fersk geriljasoldat sendes rett ut i kamp. Treningen varer normalt i mange uker, og dersom man analyserer når guttene forsvant og hvor og når de ble funnet, har de knapt hatt tid til å ankomme stedet der de ble funnet, før de ble drept i kamper. 

Fortvilet mor gråter ved funnet av sønnes døde kropp. FOTO: Semana

I følge nasjonale og internasjonale medier er drapene på de 19 ungdommene bare toppen av et isfjell. Mange spør seg hvor utstrakt denne praksisen er, og hvorfor det har tatt så lang tid før myndighetene har reagert. Skandalen har ført til at mange flere familier anmelder lignenede saker over hele landet. For tiden etterforsker Colombias påtalemyndigheter 780 lignende saker.

Colombias forsvarsminister, Juan Manuel Santos, reduserer på sin side saken til å dreie seg om korruposjon, skjødesløshet og manglene kontroll- og kommandolinjer i det militære.

En ting er i hvert fall sikkert: Elleve unge gutter fra Soacha er blitt drept, og for en gangs skyld har noen stoppet opp og spurt seg hvem som er ansvarlig og hvordan noe slikt kan skje. Forhåpentligvis fører internasjonal oppmerksomhet og tilbakeholdelse av militære midler fra det allierte USA til at praksisen kan fortsette. At USAs nye president Barack Obama har signalisert at blant annet handelsavtalen mellom USA og Colombia står i fare på grunn av grove menneskrettighetsbrudd (blant annet mot fagforeningsaktivister), er et annet pressmiddel som kanskje kan bidra til at færre ungdommer utsettes for angrep fra de som skal beskytte de sivile i land – de militære.

Han bare forsvant                      (1. desember 08)

Jeg og ”Francisco” har satt oss ned på en stein utenfor læresirkelen i Altos del Pino. Bak oss bretter landskapet seg ut, og avslører en fantastisk utsikt. Foran meg sitter en 14 år gammel gutt med røff og bustete hårsveis. Han og familien har flyktet fra Caldas-regionen og bodd i Soacha de siste årene. Blikket flakker og kroppen er urolig.

Jeg forsikrer meg en gang til om at han har lyst til å prate før vi begynner på ordentlig. Først snakker vi om læresirkelen og hvordan han han synes det er å få alternativ undervisning mer på elevenes egne premisser. Så hva skolegangen betyr for han personlig.

– Før hang jeg mye i gatene og gjorde mye rart, kom borti ting, hvis du skjønner hva jeg mener. Nå bryr jeg meg mer om å lære, sier han.

Og legger til at han har fått mange venner. Sånn var det ikke før. Han er også blitt valgt som viseformann i elevrådet, og er blitt leder for komiteen for ikke-voldelig konfliktløsning.

Francisco forteller hvor vanskelig det er å bo i denne delen av Soacha. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

– Jeg liker at vi lærer andre ting enn på den vanlige skolen, og vil ikke tilbake dit, sier han.

Men Francisco vet at han må det en dag dersom han vil fortsette utover 5. klasse der han er nå. Læresirklene samarbeider med vanlige skoler, og målet er at elevene etter ett eller to år er klare for å gå inn i det formelle skolesystemet igjen. Francisco har gått i læresirkel i to og et halv år, og er der på overtid. Videre vil han definitivt.

– Jeg skal studere masse, masse, masse, sier han og holder blikket mitt. Hva han ønsker å bli? – Soldat.

Alle menn i min familie er soldater. Ordet ”soldat” får noe til å løsne i han. Plutselig forteller han meg at geriljaen bortførte en av brødrene hans for seks-sju år siden. Tidlig en morgen dro unggutten som da var på Fransiscos alder for å kjøpe kjøtt. I nærheten av der utsalget var, hadde geriljaen i lengre tid forskanset seg. Naboer fortalte at han og flere andre sist hadde blitt sett inne på området der geriljaen oppholdt seg. Samme dag forsvant både geriljaen og broren, og siden har ingen har hørt noe fra han.

– Han bare forsvant. Jeg vet ikke om han lever eller er død, sier Francisco.

Han ser utover mot fjellene før han forteller at eldstebroren døde for to måneder siden.

– Han døde i en trefning med geriljaen . Han var også soldat, akkurat som jeg skal bli. Da skal jeg ta dem, hevne meg for det de gjorde mot brødrene mine, sier han og presser leppene sammen.

Det er vanskelig å finne på noe fornuftig å si, og enda vanskeligere å fortsette med spørsmålene. Vi blir sittende en stund uten å si noe. Jeg prøver å tenke på metode-boka og heftet om hvordan konsultere med barn. Ingen gir meg egentlig noen gode svar på hva jeg bør gjøre akkurat nå. Er jeg menneske, student eller Redd Barna-ansatt? Heldigvis for meg bryter han tausheten, og forteller hvor vanskelig det er å bo i denne delen av Soacha.

– Det er flere gjenger her som opererer i nabolaget, jeg kjenner flere av de som er med. Og oppi gata der, más arribita, holder de paramilitære til. Det siste hvisker han mens han nikker opp mot det jeg tror er Altos de Cazuca.

Jeg tenker på alt jeg har lest og hørt om ikke-voldelig konfliktløsning, utdanning som beskyttelse og traumebehandlende siden jeg kom, og spør:

– Hva slags temaer snakker dere om i komiteen for ikke-voldelig konfliktløsning?

Han svarer konflikter mellom elevene og barna i nabolaget. På bussen hjem tenker jeg på forholdet mellom mikro- og makronivå. Og hvor vanskelig det må være å få til i praksis det som skal være mulig i teorien: Lindre barnas og ungdommenes traumer og få de til å bryte ut av volds- og konfliktspiralen.

Hva hjelper det om Francisco leder læresirkelens komité for ikke-voldelig konfliktløsning hvis hans eneste karrieremål er å bli soldat for å ta hevn og knekke geriljaen? Hm. Jeg velger å tro at alternativet er verre. Hvor ville han vært uten læresirkelen å gå til? Kanskje hos de der oppe, más arribita?

Jeg har fått mail 2                       (29. november 08)

Hei igjen ...
Koselig med rask tilbakemld.

Vi er i Bogota 12.-15.des.................Cartagena fra 21.des til 2.jan......vi gleder oss...Sååååå spennende.
   
Ha et fortsatt fint opphold.
 
Heidi

Svar på mail                          (28. november 08)

Så hyggelig at dere følger med på oppholdet i Colombia! Jeg kommer til å være i Bogota til 26. desember, deretter drar jeg til kysten (Cartagena, Santa Marta), for deretter å ta en tur til Leticia v/Amazonas i begynnelsen av januar. Om dere skal til kysten er det bare å si ifra :-)

Vet ikke hvor dere skal, men deler av Colombia er relativt trygt, og hvis man tar forholdsregler og sjekker litt på forhånd, så pleier det å gå bra. Bogota er blitt mye lettere å reise rundt i etter at de fikk Transmilenio, det er nesten en buss som nærmest fungerer som en metro over bakken med hyppige avganger og behjelpelige ansatte som geleider deg til riktig rute. Kjenner dessverre ikke Pasto eller Ibague.
 
Jeg håper dere får et hyggelig og problemfritt opphold - colombianere er generelt utrolig hyggelige og gjestfrie, og det er sjelden jeg trives så godt når jeg er ute og reiser som i Colombia.
 
Linda

Jeg har fått mail                      (27. november 08)

Hei...
Leste nettopp om oppholdet ditt i Colombia, så flott!!!
 
Vi er en familie på fem som reiser til Colombia 12. desember, og skal være til 3. januar. Det blir en tilbakereise for våre to eldste barn på 19 og 16. De er født i hendholdvis Ibague/Pasto, to byer vi skal besøke. Vi er spente ........ håper det vil bli et problemfritt opphold med store positive opplevelser.

Hvor i landet er du? Og hvor lenge til skal du være?

Lykke til med den flotte og viktige jobben du er med på.

mvh
Fam.Grimstvedt

Djevelens bakård?                      (24. november 08)

Kommunen jeg har valgt å gjøre feltarbeidet mitt i heter Soacha og ligger i åsene i utkanten av Bogotá i forlengelsen av den fattige bydelen Ciudad Bolívar. I enkelte steder er nærmere 70 prosent av alle innbyggerne internt fordrevene, og hver dag ankommer nye familier på jakt etter et sted å være. For mange er retur til hjemstedet utopisk og ensbetydende med trusler og massakrer. Fattigdom, traumer og en usikker framtid preger mange.

Voldsnivået i hjemmet så vel som ute på gatene er alarmerende høyt, og mulighetene for å bedre situasjonen de lever i er ofte få. Manglende håp for framtida gjør at gjengene - såkalte pandillas - og lokale væpnede grupper (paramilitære og gerilja) trekker til seg barn og ungdommer som ikke har noe meningsfylt å gjøre eller noen form for beskyttelse. Tilbud om skolegang og aktiviteter som fotball og teater blir sett på som en nøkkel til å gi ungdommene kunnskap, bedre selvfølelse og beskyttelse mot mange av farene som de til daglig utsettes for.

Første dag i felt tar jeg bussen sammen med Marcela fra organisasjonen Fundación Escuala Nueva Volvamos a la Gente. Jeg er veldig spent på hva som venter, og kan ikke la være å tenke på en artikkel jeg leste for et halvt år siden der Soacha ble betegnet som ”djevelens bakgård” på grunn av høyt voldsnivå, prostitusjon og kriminalitet. Den lille "busetaen" klatrer seg oppover de humpete og svingete grusveiene og avslører etter hvert en fantastisk utsikt. Sola skinner, og til tross for at husene er fattigslige og jeg vet at jeg på ingen måte bør begi meg hit på egen hånd, så er det i grunnen ganske pent her.

Veiene er humpete og svingete, og husene er fattigslige i Soacha. Likevel er det ganske pent her. FOTO: Linde Pérez Bukåsen

Marcela ler litt og sier jeg skulle vært der to dager tidligere da et massiv regnskyll, aguacero, gjorde veien uframkommelig og full av gjørme, og de tunge skyene var like representative for alle problemene innbyggerene står overfor som sola i dag kan innby et snev av håp. Den positive følelsen forsvinner imidlertid ikke når vi kom ankommer Altos del Pino, snarere tvert mot.

Dette treet viser verdiene barna jobber etter. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Når vi banker på blir vi møtt av læresirkelens velkomstkomité. De tre guttene har som ansvar for å vise besøkende rundt og forteller meg hvordan de jobber.

Først får jeg en guidet tur innom de ulike pilarene i læresirkelen, kartet over bydelen der barna registerer deltakelse og der hver enkelt er representert med sitt eget hus og en kalender, verdiene de jobber etter, slik som frihet, vennskap, ansvar, toleranse, ”Vennskapsbrev” - cartas de amistad - der alle har hver sin postkasse og der de skriver lapper med unnskylding etter krangel eller en hyggelig melding, forslagskasse og ”cuaderno viajero”,  som er en slags felles dagbok for hele sirkelen.

Skolehagen. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Etterpå bærer turen opp på taket der guttene stolte viser de fram kyllingene som elvene sammen med foreldrekomiteen har et ansvar for. Deretter klatrer vi ned for å besøke urtehagen i skråningen nedenfor der elevene dyrker salat, koriander og andre krydderurter.

Guttene er stolte av kyllingene på taket. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Fordi mange av de internt fordrevne kommer fra landsbygda, er tanken bak at det å jobbe med dyr og jorda skal ha en terapeutisk effekt. I tillegg er kylling og urtehagen ment å binde elevene sammen. Det at også foreldrene trekkes inn, er ment å være en måte å styrke kontakten mellom læresirkelen og nabolaget, og bidra til at foreldrene får et positivt syn på skolen.

Den colombianske sommerferien står for døra, og et av Marcelas prosjekter denne dagen er å få noen av foreldrene til å forplikte seg til passe på kyllingene når læresirkelen tar to måneder ferie.

Sandra, Blanca og Mercy gestikluerer med hendende.

– Det er ingen som tar ansvar! Eller, jo, de sier at de vil, men så dukker de ikke opp, sier Sandra oppgitt.

– Det burde være noen form for system på det, sånn at det ikke går an å bare la vær å dukke opp, sier Mercy.

Mødrene diskuterer kyllingproblemet. Hvem skal ha ansvaret for skolens kyllinger i ferien? FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Blanca nikker, og Marcela skjønner at de er klare for å gå et skritt videre. Om de kanskje kunne tenke seg å utgjøre den lille gruppa som har ansvaret for kyllingene i sommerferie, sammen med henne? Mødrene er på glid og begynner å diskutere hva som må gjøres, hvordan kyllingene best bør fôres og hvor ofte de trenger tilsyn.

I mellomtiden går jeg ut å for å gjennomføre mine første intervjuer. Før dagen er omme har jeg fått mitt første intervju med en internt fordrevet unggutt, som har fått oppleve den interne konflikten tett på kroppen. Intervjuet med ”Fransisco” (14) får du lese i neste blogg. 

Skole til flere tusen internt fordrevne                                     (24. november 08)

1. november gikk jeg ut i fem måneders permisjon fra jobben i Redd Barna for å gjøre feltarbeid i forbindelse med en master i utviklingsstudier. De siste årene i Redd Barna har handlet mye om "ABC redder barna", kampanjen som skal gi åtte millioner barn i land rammet av krig og konflikt tilgang til god og relevant utdanning innen 2010.

Ett av disse landene er Colombia. I mer enn fire tiår har landet med 40 millioner innbyggere vært preget av en intern konflikt mellom geriljagrupper, paramilitære styrker og regjeringshæren. Konfliktens ofre er primært sivile, som ofte befinner seg i skvis mellom de ulike væpnede gruppene.

Her er jeg i Soacha, nabokommunen til Colombias hovedstad Bogotá, sammen med noen lokale jenter. Det er her jeg gjør feltarbeidet mitt. FOTO: Alejandro Pérez

Mange av landets internflyktinger har måttet forlate familie, hjem og eiendeler, og befinner seg i dag i de fattigste bydelene i utkanten av de større byene. I Colombia er et sted mellom to og fire millioner mennsker på flukt i eget land. Det reelle tallet er i følge pålitelige, ikke-statlige organisasjoner nærmere fire millioner, men fordi ikke alle er registrert i myndighetenes registre, er landets offisielle tall nærmere halvparten.

Uansett er problemet enormt, og Flyktninghjelpens programkooridinator Oscar Rodriquez i Bogotá anslår at minst 500 000-700 000 barn i grunnskolealder er internt fordrevet. Barna har krav på et skoletilbud, men barrierene for å retten innfridd er dessverre mange. Da britiske, svenske og kanadiske Redd Barna skulle gå i gang med planeggingen av arbeidet med å skaffe intern fordrevne barn i Colombia tilgang til utdanning, fant de ut at utgiftene til transport og uniformer var av grunnene til at barna ikke ble sendt på skolen.

En annen viktig årsak er at utdanningssystemet er lite fleksibelt, blant annet så er det mange skoler som ikke aksepterer nye studenter midt i terminen. Sikkerhetsaspektet har også vist seg å være en viktig faktor til at foreldre velger å ikke sende barna sine på skolen selv om de skulle få plass. Ofte er skoleveien lang og faren for at barna skal bli (tvangs)rekruttert til geriljaen, paramilitære styrker (som til tross for at de er formelt demobilisert, fortsatt opererer mange steder og enkelte steder) eller gjenger er stor. Enkelte steder, særlig på landsbygda, kan skoleveien være dekket med miner.

I tillegg kvier foreldrene seg for å gi slipp på barna fordi de er en verdifull ressurs for å holde familieøkonomien i gang. Barnas arbeidskraft er ofte avgjørende for å sikre at helt grunnleggende behov som mat og klær til familien blir dekket. Så hvordan løse en slik floke?

En måte å løse det på har vært gjennom såkalte ”Læresirkler”  (Círculos de Aprendizaje). Den ikke-statlige organisasjonen ”Fundación Escuela Nueva Volvamos a la Gente” var den første som gjennom å ta i bruk ideer fra blant annet Freire og Montessori, utviklet en fleksible læringsmodell der barna står i sentrum. I stedet for rigide læreplaner, et standard klasserom og en autoritær lærer - som fortsatt er normen i mange offentlige og private skoler  Colombia - ligner læresirklene mye mer på det som er vanlig i Norge i dag. Modellen baserer seg på arbeid i grupper og prosjekter, og fokus blir lagt på fleksibilitet og nærhet til den virkeligheten barna lever i. Lærersirklene tilbys der barna bor, og i stedet for tradisjonelle skolebygg, brukes samfunnshus, helesetasjoner og andre fellesområder.

Disse jentene trives på skolen! FOTO: Linde Pérez Bukåsen

Studietidsstart er fleksibelt, og dersom barna må gjøre noen annet en dag, er det akspet for det. Samarbeid med lokalsamfunnet er viktig. Dersom foreldrene og lokale krefter deltar, er ideen at læresirklene får større aksept og at flere støtter opp om at barna bør og skal ha utdanning. I stedet for lærere har de instruktører, og disse er ofte unge studenter med kreativitet, pågangsmot og et minimum av pedagogikk i bagasjen. Er de fra området, er det et ekstra pluss.

En typisk dag begynner med et spørsmål knyttet til et fag eller tema, aller helst stilt av elevene selv. Innstruktørens rolle er å bidra til å vekke nysgjerringhet og avdekke hva elevene ønsker å vite noe om. Avhengig av nivå (en læresirkel har ofte elever på flere trinn samtidig), danner spørsmålet grunnlag for videre jobbing både individuelt og i gruppe. På denne måten jobber elevene selv aktivt med å forme egen kunnskap, noe som gjør at den oppleves som mer relevant for det livet de lever. I tillegg til kunnskap i kjernefag som språk, matematikk, naturfag og samfunnsfag, lærer barna om hvilke rettigheter de har og hvordan de kan delta i samfunnet og bli hørt. Elevråd og ulike trivsels- og temakomiteer er obligatorisk, og alle er med i en komité. Ikke-voldelig konfliktløsning og vennskap er viktig for at læresirklene skal ha en mer helhetlig tilnæring til elevene og de utfordringene de lever under. Det samme gjelder frihet under ansvar.

Slik fører elevene fravær. FOTO: Linde Pérez Bukåsen

I stedet for at innstruktøren tar opprop, har elevene selv ansvar for å krysse av for når de er til stede. Har eleven mye fravær, følger prosjektrådgiverne opp med hjemmebesøk for å finne ut av hva grunnen kan være. For å bøte på det økonomiske tapet som foreldrene opplever ved å sende barna til læresirklene, mottar foreldrene en pengesum jevnlig dersom de bidrar til å støtte opp under barnas læring og skolegang. I tillegg får elevene næringsrik lunsj og frokost eller et mellommåltid.

Gratis skolelunsj gjør hverdagen lettere for skolebarna. FOTO: Linda Pérez Bukåsen

Men tiden i læresirkelene er begrenset. Gjennom samarbeid med colombianske undervisningsmyndigheter, er hver læresirkel knyttet til en ”moderskole” der elevene når er klare for det (fortrinnsvis innen et år eller to) overføres. Samarbeidet skal sikre elevene plass, og parallelt med tilbudet som gis til den enkelte, jobber flere nasjonale og internasjonal organisasjoner i Colombia med å jobbe for at skolemyndighetene i større grad skal bruke lignende undervisningsmodeller også i den tradisjonelle skolen. Slik håper organisasjonene at fattige som rike, internt fordrevene så vel som bofaste skal få et skoletilbud som setter barna i sentrum.

Etter å ha fått en innføring i modellen blir det spennende å se hvordan det hele fungerer i felt. Det er ofte et stykke mellom drøm og virkelighet selv om det allerede er blitt gjort evalueringer som tilsier at modellen på mange områder fungerer bedre for internt fordrevne og fattige barn i Colombia enn den tradisjonelle skolen. Oppgaven min blir liten i den store sammenhengen, men forhåpentligvis vil månedene i Colombia gi meg noen eksempler på hva som fungerer, hva som ikke fungerer og ikke minst hvordan det fungerer.