Randi Haugland (57) er på beredskapsoppdrag for Redd Barna i den flomrammede Bihar-provinsen i India. I to måneder skal hun sikre at barn som bor i midlertidige teltleire får trygge samlingssteder der de kan leke, lære og utfolde seg under overoppsyn fra voksne.

57-åringen har 30 års erfaring fra barnevernet, men jobber nå som lektor ved Høgskolen i Finnmark. 

Bloggen til Randi er avsluttet.

Hjemme igjen

(24. oktober 2008)

Nå er jeg hjemme i Norge igjen!

Du kan lese en oppsummering av Bihar-oppholdet mitt her.

Takk for at du har fulgt med på bloggen min!

Hjemreise neste

(21. oktober 2008)

Det nærmer seg hjemreise, noe ryggen og nakken min er veldig glad for. Det tar på å sitte timevis i bil på ekstremt dårlige veier.  Har nettopp avsluttet siste reise i felten, som denne gang gikk tilbake til Araria, der jeg i starten jobbet med å etablere barnevennlig sone i en såkalt megacamp (Phulkaha).

Jeg besøkte denne leiren for å ha møte med de frivillige og for å se hvordan tiltaket hadde utviklet seg. Men hovedarbeidet var å gi grunnopplæring til 20 frivillige for en lokal partner, Vikash Vihar, som nå skal etablere barnevennlige soner og barnevernskommiteer i flere leire og landsbyer.

Ettersom vannet nå synker i flere områder, er statens politikk å gi direkte hjelp (penger og mat) til folk som kan flytte hjem for å bygge opp landsbyene igjen. Folk som ikke kan flytte hjem igjen nå, omplasseres til megaleire, som er helsefarlige på mange måter og svært lite barnevennlige. De har riktig nok lege- og veterinærtjeneste, og de fleste er nå i ferd med å etablere midlertidige skoletilbud. Men trangboddheten er stor, skitten flyter og drikkevannet er forurenset.

Lek og adspredelse er viktig for barna som har opplevd den traumatiske flommen. FOTO: Redd Barna

Noen har fortalt meg at bare 17 prosent av husholdene i Bihar har do i eller ved huset sitt, de andre millionene gjør sitt fornødne helt åpenlyst i friluft der det måtte passe (for dem). Det gjør de selvsagt også i leirene, skitne latriner frister ikke. Og resultatet kan man jo tenke seg! 

Vi har derfor mye arbeid med å holde enkelte barnevennlige sonene rene, noe som selvsagt  er et tegn på at ikke alle beboere i nabolaget har fått eierskap til tiltaket. Så dette må det jobbes mere med.

En annen bekymring er at seksuelle overgrep mot barn og kvinner sannsynlig vil øke, slik det vanligvis gjør i katastrofesituasjoner. Fedre og eldre brødre, som vanligvis beskytter sine kvinnelige familiemedlemmer, er i ferd med eller har allerede flyttet til landsbyene, eller de har dratt for å finne arbeid andre steder. Forekomsten av overgrep kan også øke fordi  folk som fungerer godt under normale omstendigheter likevel kan bli farlige for sine nærmeste når de blir utsatt for store påkjenninger. Det er derfor viktig å ha gode systemer for å identifisere utsatte barn (og mødre), barnevennlig sone er en del av dette.

Et annet tiltak som Redd Barna jobber mye med, både i nødhjelps- og i rehabiliterings- og utviklingsfaser, er etablering av lokalsamfunnsbaserte barnevernskommiteer. I motsetning til norske barnevernsutvalg eller nemnder, som er politisk valgt og har et juridisk mandat, består disse av et bredt utvalg av representanter, også barn, fra lokalsamfunnet. De barnevennlige sonene er gjerne representert her, sammen med barnevernsmyndigheten for området. Barnevernskommiteene jobber med forebyggende arbeid i form av opplysningsvirksomhet (awareness) og generelle tiltak for barn, gjerne med utgangspunkt i forslag fra barna. Det kan handle om alt mulig fra trafikksikkerhet, dårlige skoler der læreren slår eller hjemlig  barnemishandling.

Som tidligere nevnt er handel med barn er hett tema her. Mange barn fra Bihar arbeider i teppeindustrien eller annen industri, i bordeller og som tjenere i private hjem og I restauranter over hele India. Enkelte elges også som barnebruder.  Noen barn selges av fattige foreldre, andre betaler en “snill onkel” som tilbyr barna plass på en oppdiktet internatskole, noen rømmer hjemmefra og noen blir bortført. India har flere lover mot dette, det er skoleplikt til barna er 14 år, men hittil er ikke mange dømt for handel med barn eller for å utnytte arbeidskrafta deres. Hittil ser det bare ut til at kriminaliseringen fører til at barn som er handelssvare eksporteres til slaveri  i andre land.

Bihar, som regnes som Indias mest lovløse og underutviklede stat, har vært en opplevelse av de sjeldne. Arbeidet mitt har vært spennende og lærerikt, og jeg har møtt mange flotte mennesker, både i Redd Barna og utenfor. 

Før jeg får litt avstand er det vanskelig å si hva som har gjort mest inntrykk, men jeg tror det må vaere alle de flotte barna og foreldrene deres, som til tross for en ekstremt vanskelig livssituasjon har humor og glimt i øyet. Også møtet med engasjerte partnere og frivillige i leirene har gjort inntrykk, de er reelle humanister som arbeider for “knapper og glansbilder” (symbolske lønninger) for å hjelpe sitt folk. 

 
Takk for følget! 

Jeg har fått mail 12

(16. oktober 2008)

Hei Randi.

Veldig spennede å følge med på arbeidet du gjør. Gleder meg til å få høre mer på samling etter jul.

Marielle

Jeg har fått mail 11

(16. oktober 2008)

Hei Randi. Veldig spennede å følge med på arbeidet du gjør. Gleder meg til å få høre mere på samling etter jul.

Marielle

Jeg har fått mail 10

(16. oktober 2008)

Det er flott med mail Randi, men å lese denne bloggen var spesielt.

Flott info, og så moro at du får så mange hilsner og spørsmål. Stå på de siste dagene før en velfortjent ferie. Det er flott med mail Randi, men å lese denne bloggen var spesielt. Flott info, og så moro at du får så mange hilsner og spørsmål. Stå på de siste dagene før en velfortjent ferie!

Anne Nyhus

Jeg har fått mail 9

(15. oktober 2008)

Hei Randi.

Tonje.

Jeg har fått mail 8

(13. oktober 2008)

For ei flott mulighet du har fått til å hjelpe Randi,jeg og Mathias har det kjempefint her på flyktningetjenesten. Gleder oss til å høre om reisen din i januar. Koos dæ!

Ann Kristin

Jeg har fått mail 7

(12. oktober 2008)

Det var veldig interessant å lese fra erfaringene dine så langt, Randi. Det er utrolig hva du gir deg i kast med, samtidig som jeg er sikker på at du er rett person til å stå på for barna - såvel hjemme som i India! Stå på!

Eivind Pedersen

 Matutdeling

(7. oktober 2008)

Tilbake i Patna igjen etter en feltuke i et nytt område - denne gangen med både bil og båt i Khagaria, bare seks timers kjøring herfra. Må nå bli noen dager i Happy Home på grunn av Durga Puja, en festival som feirer det godes kamp mot det onde. Alle har fri fra jobb. Også leiesjåførene våre og de lokalt ansatte i Redd Barna har ferie, så vi i emergency-teamet kommer oss ikke ut av byen. Ok å kunne ta det litt med ro noen dager, da kan vi sove litt lengre om morgenen, slutte litt tidligere om kvelden, og jobbe med rapporteringer. 

Gudinnen Durga

Det er forresten masse festivaler på gang utover høsten, men ingen andre er visst så heftig som denne. Patna er full av “julepynt” av typen blinkende lys i alle regnbuens farger samt vertikalt og horisontalt glitter. Og ved solnedgang vasser kvinnene ut i Ganges for å ofre blomsterdekorasjoner med levende lys til gudinnen Durga. Den glitrende hovedstaden står i voldsom kontrast til mine opplevelser i felt siste uke, da jeg ble temmelig rystet av helseforholdene i de landsbyene jeg besøkte. De fleste ungene her så deprimerte ut. Mange var tydelig underernærte og så syke ut med tynne armer, store mager, rennende neser og ulike typer utslett.

Helseforholdene i flere av landsbyene er rystende.

De var nok underernærte allerede før flommen, ettersom familiene deres er ekstremt fattige, landløse bønder som må gi halve avlingen til en jordeier. Men seks uker med ekstrem matmangel har ikke gjort situasjonen bedre. En av landsbyene jeg besøkte var befolket av en kaste som kalles Musahar. Det betyr rottespiserne. For å få proteiner spiser de rotter, som de finner i rismarkene. Nå var snegler det eneste supplementet til statsrisen, rottene har druknet.

I denne delen av Bihar består mange landsbyer nesten intakt, men de er omringet av vann helt opp til dørstokken. Noen steder går vannet et stykke inn i landsbyen, slik at de lavtliggende husene i utkanten er ødelagt. De fleste bor i “mud houses” (reisverk laget av bambus, vegger av leire og kumøkk og med tak av palmeblader). Rismarkene som skulle bringe mat og inntekter ligger under vann. Også såkornet er vekk, noe som betyr at folk i disse landsbyene vil mangle livsgrunnlag langt inn i 2009. I følge avisen er migrasjonsmønstret i ferd med å endre seg for de flomrammede områdene i Bihar. Hele familier flytter til byene i stedet for eldre og barn og unge. Staten har distribuert noe ris og linser til de rammede områdene, men denne mater tar slutt om en uke.

I kø for å få IKEA-tepper

En del folk bor derfor i gapahuker langs hovedveien, der Save the Children har et “community kitchen”, der vår partnerorganisasjon Kissan Vikas Trust (KVT) serverer mat en gang per dag, først til barna og deretter til de voksne. Hit kommer også folk fra de nærmeste landsbyene med båt for å spise og for å motta andre ting som distribueres. Denne uken var det tepper fra IKEA.

Flomrammede ankommer i båt for å få mat og annet de trenger.

For å skape bærekraftig endring (sustainable change) pleier Redd Barna vanligvis å implementere programmene sine gjennom lokale organisasjoner, som først får opplæring og deretter veiledning og annen støtte. På denne måten forblir kompetansen om barns rettigheter i lokalsamfunnet når vi trekker oss ut. KVT har heldigvis en del kompetanse på å etablere barnevennlige soner (CFS) fordi vi også samarbeidet med dem under flommen i 2007 – men da i forhold til andre områder i Khagaria. De landsbyene som nå er berørt av flommen har ikke hatt slike forhold siden 1985.

Ved hjelp av KVT kunne vi raskt etablere fire CFS, i tre landsbyer og i bosettingen ved veien. Her er det dårlig plass til ballspill og cricket, men vi fikk ryddet oss litt plass bak kjøkkenet, der ungene kan spille ulike spill og slå badminton. Det var ikke mye fysisk plass i landsbyene heller, men tilstanden var så dårlig at fant det nødvendig å etablere lettversjoner av CFS fortest mulig, hovedsakelig basert på lek og moro. Andre deler av det psykososiale arbeidet får komme senere. KVT rekrutterte to frivillige, en mann og en kvinne, fra hver landsby, og i løpet av to dager ga vi opplæring og skaffet leker og sportsutstyr. På den tredje dagen besøkte vi alle de fire barnevennlige sonene med båt, for å samle erfaringer til tilbakemelding og veiledning med KVT. Det var fantastisk å komme tilbake denne gangen! Ungene og foreldrene smilte og lo. De var ikke blitt mettere, men dagene fikk et mer positivt innhold enn før, noe som er viktig for å styrke ungenes motstandskraft og styrke.

I båt over det som tidligere var rismark.

Jeg skal tilbake til Khagaria neste uke for å gi mer veiledning og opplæring. I tillegg venter vi et team med leger, som skal jobbe med barnas helsesituasjon. Arbeidet her i India er slitsomt, men veldig meningsfylt. Det er bare så fantastisk å se at vi kan gjøre en forskjell i ungenes hverdag. På sikt lager vi Child Protection Commitees (barnevernsutvalg) der barna deltar, og vi jobber med å få skolene i gang igjen. Dersom pengene strømmer inn fra EU og andre land, vil de bli brukt til såkorn, husdyr og annen næringsutvikling i de flomrammede områdene.

Hilsen Randi  

Jeg har fått mail 6

(6. oktober 2008)

Hei,

Vi har et prosjekt på skolen der vi skal samle inn penger til noen som trenger det, å da vil jeg samle inn penger til flommen som rammet India. Hvordan kan jeg få sendt pengene jeg samler inn? jeg skal selge kaker eller noe sånt, så vil jeg at de i India skal få pengene. det blir kanskje ikke så mye, men det er bedre enn ingenting.

Elisabeth

Hei Elisabeth,

Jeg har fått mail 5

(2. oktober 2008)

Hei.

Sitter her og leser artikkelen i VG. Jeg var i India fra desember til april(ferie), nevnes fordi jeg har sans for landet. Jeg er for tiden uten jobb, har en kunstutdanning, og vegrer meg litt for 'normal' 9-4 jobb. Jeg er 34 og ung til sinns, jeg er fra Gratangen i Troms(bor i oslo), og jeg er sosial, snill og står gjerne på for en god sak. Mye kan nevnes, men tanken bare slo meg at hva om jeg kunne reise til India og gjøre noe ekte, og samtidig stille med erfaring på veien videre mot mine mål. Så nå lurer jeg på om du har tiden til å gi meg en feed- back på mine tanker.

Skjønner at det ikke er 'å bare komme', men er det en mulighet?

Er det evt. noen andre i Redd Barna jeg bør henvende meg til først?

Med vennlig hilsen
Veronica

Jeg har fått mail 4

(1. oktober 2008)

Hei,

Syns du gjør en flott jobb.

Jeg har ett sørsmål
Jeg har veldig lyst til å hjelpe barn i India og har et ønske om å starte et hjem der med tid og stunder. Men hvordan kan jeg melde meg frivillig og hjelpe slik du gjør nå i første omgang?
Har så veldig lyst til å bidra.

Mvh Arnhild

Stå på videre med det gode arbeide :)   

Hei Arnhild!

Takk forkommentar, flott at du vil hjelpe. Du kan bidra med penger, men også melde deg som frivillig til ulike humanitære organisasjoner, f.eks Redd Barna. Det kan nok være like viktig å hjelpe barnas familier til å forsørge og ta vare på ungene sine som å etablere barnehjem. Hvis dette ikke er mulig kan fosterhjem ofte være en bedre løsning enn institusjon.

Hilsen Randi

Jeg har fått mail 3

(1. oktober 2008)

Hei Randi!

Hvordan mulig å reise dit for å bidra med noe? Jobber til daglig i innføringsklasse for fremmmedspråklige barn i Lillehammer kommune. Føler akutt behov for å kunne gjøre noe for de stakkars barna.

Marit

Hei Marit!

Du kan melde din interesse til en humanitær organisasjon, Redd Barna, Flyktningehjelpen, Internasjonal Røde Kors osv. Se web- sidene for beredskapsgrupper og utlyste jobber. Det er også viktig å bidra økonomisk, mye av Redd Barnas virksomhet drives av innsamlede midler.

Hilsen Randi

Opprettelse av barnevennlig sone

(1. oktober 2008)

Til opprettelsen av det første ”barnevennlige" området (Child friendly space – CFS) valgte vi Phulkahar tre km fra grensa til Nepal som er en av de statlige leirene som vi allerede har et medansvar for. Dette er fordi leiren er veldig stor (ca 10 000 flyktninger, hvorav 4000 barn), og fordi beboerne her hovedsakelig kommer fra ulike landsbyer ved der det gamle elveløpet Kosi nå renner på nytt. De fleste familiene her har mistet alt, også familiemedlemmer, og de vil måtte bo her i månedsvis. Barna vil måtte leve med stor usikkerhet i lang tid. Fokusgrupper med unger fra ulike leire forteller oss at de ønsket seg skole og muligheter for å leke foran bedre mat. I noen leire er såpe det høyeste ønsket. 

Det tar tre timer å kjøre til og fra Phulkahar, der leiren er bygd opp i og rundt en videregående skole. Denne er nå tatt i bruk som kontorer for leirledelsen, security (soldater med politimyndighet) og helsetjenesten, i tillegg til fungere som lager og boliger. De aller fleste flyktningene bor i telt eller gapahuker rundt skoleplassen, som nå rommer et felleskjøkken der det lages varm mat én gang om dagen. I tillegg har UNICEF opprettet en fødestue og et utviklingssenter (åpen barnehage) for mødre og små barn. Av den grunn valgte vi å fokusere på barnegruppa mellom 5 og 14. Siste dagen jeg var der var det også kommet en liten veterinærstasjon under et tre. Noen av beboerne fikk berget litt av buskapen, og de prøver nå å holde dem i live ved å ta dem på beite rundt leiren, noe som bøndene i nabolaget ikke er så glade for.  

Oppdraget mitt var å etablere CFS på seks dager. For å få et best mulig forhold til vertskommunen valgte vi å involvere folk derfra i etableringen av CFS. Vi fant en “døråpner” i landsbylegen, og de to første dagene gikk med til å involvere leirledelsen samt ulike politiske og administrative myndigheter i vertskommunen og distriktet. Også grunneieren måtte kontaktes, ettersom vi valgte et jorde rett ved leiren med god plass til både sportslige uteaktiviteter og en bambuskonstruksjon til beskyttelse mot regn og sol. Deretter måtte vi rekruttere fire frivillige og finne en som kunne levere bambusstenger og sette opp reisverket. Presenninger til tak, en vegg og golv hadde vi selv. Konstruksjonen ble satt opp mens vi kurset de frivillige fra landsbyen; to voksne kvinner og to unge menn. De fikk basiskunnskaper om Redd Barna herunder egen og andres oppgaver i forbindelse med CFS, om ulike former for barnemishandling og omsorgssvikt, om Child Protection Policy, dvs. hvordan de skal forholde seg når de identifiserer barn med problemer og Code of Conduct, dvs. hvordan de skal forholde seg til barna og hverandre. Kastesystemet gjør at vi i opplæringen må legge stor vekt på at alle barn skal inkluderes, og at de frivillige må jobbe aktivt for at dette skal skje.

Vi startet opp med sportslige aktiviteter som frisbee, cricket og badminton allerede før konstruksjonen var helt ferdig, og utvidet tilbudet med tegning og ulike spill. To dager brukte vi også til å undersøke barnas situasjon nærmere gjennom Risk mapping og Body mapping. Begge brukes mye av Redd Barna for å øke barnas deltakelse i identifisering, diskusjon og løsning av problemer. I den første øvelsen tegnet barnegruppene leiren på et stort ark og markerte steder der de følte seg trygge/utrygge, og kom med tre ønsker for forandringer. Ønskene var knyttet til skole, en renere leir og bedre mat. Den andre øvelsen var mer personlig.

På gråpapir tegnet hver gruppe et stort barn (en av ungene var modell) og diskuterte hva øynene så, ørene hørte, magen fikk pg bein og armer gjorde som gjorde dette barnet glad, lei seg og bekymret. Vi gjorde først øvelsene med de frivillige, både for at de skulle lære redskapet og for å sjekke ut hva de tenkte om barns tanker, følelser og kompetanse. De morsomme var at de, akkurat som norske barnevernsarbeidere, ble forundret over hvor reflektert unger er. Ungene som deltok mente at de var trygge hos foreldrene, i templet og på CSF. Utrygge steder var elva, det skitne vannet som flyter mellom teltene, latrineområder og lignende. De var også opptatt av at drikkevannet var utrygt for det var skittent, at det var mye mygg og at det var mye søppel og dritt fra kyr og geiter i leiren. De var ellers redde for ny flom, krangel mellom voksne, våpen og hva framtiden ville bringe.

Seks timer i bil hver dag på ekstremt dårlige veier var ganske slitsomt. Opp klokka seks, hjem i sju – åtte-tiden om kvelden, så en rask dusj før kveldsmøte der de to timene I området diskuterte dagens innsats og planer for neste dag. Noen kvelder tenkte jeg at jeg var heldig som rakk å legge meg før jeg sovnet. Men kjøreturene ga tid til refleksjon, selv om veistandarden gjorde det umulig å sove. Jeg ble også helt betatt av kvinnene i sine vakre sarier – på jordene eller langs veien med tunge hodebør med for til dyrene eller brensel.  De er som store sommerfugler i alle regnbuens farger. Et annet syn jeg stadig gleder meg over er “buffalo kids”: barn som gjeter families bøfler. De sitter på ryggen til bøflene sine hele dagen, ofte med en paraply som beskyttelse mot sola. Om ettermiddagen kan man se dem i grupper, der de ler og prater.

Oppdrag CFS i Phulkahar ble utført på en liten uke. Etter at de frivillige har fått mer erfaring skal de få mer opplæring og oppfølging, noe den lokale staben vil ta seg av. Jeg er nå tilbake i Patna for å avgi rapport, og i morgen drar jeg til et nytt område.

Les forøvrig intervju på VG om hvordan barn blir utsatt for traficking.

Randi      

Sterke inntrykk fra felt

(25. september 2008)

Etter fem dagers forberedelser i regionhovedstaden Patna bar det ut i den flomrammede delen av Bihar. Teamet bor riktignok på tørt land og på hotell. I nabodistriktet Purnia (jeg har fått rom med "air con"!) der vi også har et lager til presenninger, jerrykanner, tepper, leker, klær og andre såkalte NFI, ”non food items”, som må lastes om før de fordeles til leirene. En del kjøpes lokalt, men mye kommer langveisfra.

Folk tar seg gjennom vannmassene i Araria med de få eiendelene de har klart å berge fra flommen. FOTO: Redd Barna

Det går forresten mye i forkortelser her. WATSAN, CCF, MSF, CFS, FTP, ICDSI inngår alle i bistandsarbeidernes stammespråk. Jeg klarer ikke å lære mer enn halvparten av alle forkortelsene før jeg skal hjem igjen, men prøver å se sånn passe opplyst ut mens jeg leter etter meningen på jukslappen.

Bihar er en region med et elvedelta, som hvert år rammes av flom i forbindelse med regntiden. Store deler av delstaten er et jordbruksområde med både gamle og nye irrigasjonssystemer av demninger og kanaler. De eiendomsløse og småbøndene bor på flatene mellom disse, der åkrene med ris, mais, jute og mye annet er. Disse menneskene blir naturlig nok rammet i regntiden når elvene og kanalene renner over.

Jeg har fått mail 2

(23. september 2008)

Hei Randi,

Lykke til med ditt videre arbeid og takk for sist i Sør-Afrika. Jeg skal følge med på bloggen din.

Hilsen Aina

Jeg har fått mail 

(22. september 2008)

Kjære Randi,

forstår at det er STORE oppgaver å ta fatt på. Jeg er sikker på at du kan bidra mye med din erfaring, evne til oversikt og innlevelse, ditt engasjement! Lykke til! Jeg følger med på bloggen din.

Klem fra Inger

Første møtet med Bihar 

(18. september 2008)

Jeg har vært fem dager i Patna allerede, regionhovedstaden i Bihar, uten å ha gjort annet enn å bli litt kjent med Redd Barna Indias landprogram, mennesker jeg skal samarbeide med. Jeg har også forberedt meg til vannet, heten, myggene og menneskene i nord i Araria, distriktet der jeg skal arbeide de neste åtte-ti dagene. Dette er et grensedistrikt til Nepal, litt øst for elva som løper løpsk og har tatt nye veier.

Nærheten til Himalaya gjorde at jeg tok med ullsokker fra Norge, men de får jeg neppe bruk for.  Det er fuktige 35 varmegrader i Patna og enda varmere og fuktigere i Araria. Uten air conditioning!!  Her skal jeg etablere ”Child Friendly Spaces” i to forskjellige leire, i en av våre leirer og i en av de statlige leirene. For de som ikke vet det, er ”Child Friendly Spaces” et typisk redskap eller tiltak for Redd Barna, basert på det såkalte styrkeperspektivet. Og for å bruke enda mere sosialarbeiderspråk: Det handler om å minske barnas indre stress og eventuelle reaksjoner gjennom “normalisering” av en vanskelig og uforutsigbar situasjon, og om å styrke deres mestringskompetanse. Vi samler unger i forskjellig aldere og lar dem leke, tegne og male. I tillegg arrangerer vi ulike gruppeaktiviteter som tar sikte på stressreduksjon og læring av nødvendige ferdigheter for den situasjonen de lever i, samt barns rettigheter. Vi kan også gi proteinkjeks/frukt (mange er underernærte), identifisere unger med særskilte behov, veilede foreldre og etablere mer formell undervisning knyttet til skolesystemet. Det meste skjer ved hjelp av frivillige fra leirene, ofte lærere fra de ødelagte landsbyskolene. 

Hva har vi gjort hittil? De første ukene har arbeidet handlet mest om distribusjon av mat, vann (og klorintabletter til rensing av vann), tepper og telt eller presenninger samt kokekar, stearinlys, såpe, klær o.l. De som er vanskeligst å nå er grupper av mennesker som sitter fast ute i oversvømte områder, som det blir stadig vanskeligere å nå med båter fordi vannet synker.

Vannet synker i Bihar-provinsen, men fortsatt er det mye flomvann igjen. FOTO: Redd Barna 

I denne uken har vi i tillegg kommet i gang med å hjelpe til med gjenforening av splittede familier. Mange kom bort fra hverandre under redningsaksjonene, der små båter bare kunne ta med to-tre familiemedlemmer av gangen. Sammen med staten, en lokal frivillig organisasjon, Røde Kors og Unicef er vi nå i gang med registreringen av “missing persons”, for deretter å hjelpe til med gjenforening. Også dette arbeidet gjøres i stor grad av frivillige. Et kriseteam er satt sammen av noen fra Redd Barna India supplert med internasjonale Redd Barna-eksperter fra Storbritannia, Sverige og meg fra Norge. De fleste er trenet i nødhjelp.

Alle som har sett filmer og lest bøker fra India, eller har reist her, vet at dette fargerike landet, som nesten er en verdensdel for seg selv, har nød overalt. Mange mennesker lever på gata og søppeldynger, og kastesystemet bidrar til at endring skjer uhyre langsomt. Tidligere har jeg bare vært på ferie i Kerala, en av statene med best økonomi.  Dette er definitivt annerledes. Bihar er den fattigste staten, men fravær av turisme gjør at det er få tiggere å se på veien fra mitt midlertidige hjem i Happy Home Guesthouse til Redd Barnas kontor.

Meg utenfor Redd Barna Indias kontor. FOTO: Redd Barna

Barnearbeid (under 14 år) er forbudt ved lov, men dette forhindrer ikke at fattige familier aktivt sender sine barn av gårde for å bidra til families økonomi, eller at både lovlydige og kriminelle arbeidsformidlere har nok å gjøre. Erfaringer fra tsunamien viste at trafficking av barn økte voldsomt når familier sto helt uten inntekt. Forebygging av barnearbeid og trafficking er derfor en av Redd Barnas satsingsområder, som vi må ha fokus på under denne nødhjelpsaksjonen i det katastroferammede Bihar. Vi er derfor i gang med å lage en såkalt ”Joint intervention” der strategier for barns beskyttelse, utdanning og gjenopprettelsen av et levebrød ses i sammenheng. 

Hvordan det går, skal jeg fortelle mer om senere.