International Alliance GO
 |
|
Bente Sandal-Aasen (52)
Her kan du følge hennes blogg fra Burma, hvor hun forteller om små og store opplevelser fra feltarbeidet.
Bente har over 20 års erfaring fra arbeid med barn og unge og lang internasjonal felterfaring fra arbeid med utdanning for barn. Blant annet har hun vært prosjektleder for Flyktninghjelpens utdanningsprosjekter for barn rammet av tsunamien og av den væpnede konflikten på Sri Lanka.
Bentes blogg er nå avsluttet |
|
|
Hjemme igjen! (15. juli 2008) |
|
Nå er jeg hjemme i Norge igjen!
Tusen takk for at du har lest bloggen min :-) Og tusen takk til alle som har sendt inn kommentarer og hilsener underveis.
Hilsen Bente |
|
Zin Mars historie (9. juli 2008) |
|
Det er den 2. mai og familien til Zin Mar forbereder bestemorens begravelse. Zin Mar er 16 år og bor i en liten landsby, Ywa Thit, to timer med båt sør for Bogale i det vestlige deltaet. Det bodde litt mer enn 350 mennesker der, i et lokalsamfunn der alle kjente hverandre.
Faren til Zin Mar døde da hun var liten, så hun, moren hennes og en fetter bodde sammen med onkelen og hans familie i et stort hus bygd av bambus. Det var på to etasjer, bare munkeklosteret var større. Landsbyen lå på en halvøy, og huset Zin Mar bodde i lå litt i utkanten. De hadde flott utsikt mot det vestlige deltaet. Begravelsesseremonien ble gjennomført på tradisjonelt vis, og hele familien, i alt 32 slektninger var samlet for første gang på mange år. Tanten og kusinene til Zin Mar hadde kommet helt fra Yangon, andre slektninger hadde kommet fra Bogale.
Zin Mar fant dette bildet av moren da opprydningsarbeidet var i gang.
Alle var travelt opptatt med å lage i stand mat til hele landsbyen. Dette er en buddhistisk tradisjon når et familiemedlem går bort. Da skal man dele det man har med de fattige, eller, som i en liten landsby som Ywa Thit, servere alle et måltid på vegne av og i respekt for den døde. En slik gest bidrar til å styrke den avdødes Dharma. Alle kvinnene deltok i matlagingen, og to svære kasseroller var lånt inn fra munkeklosteret for anledningen, siden mye ris og bønner skulle kokes, sammen med løk og chili.
Været og spesielt vinden var uvanlig denne dagen. Alle snakket om vinden, som sjeldent kom fra vest når det samtidig var sol og klart vær. Onkelen og noen av mennene hadde vært ute og sett etter en båt, og de kunne fortelle at svære, svarte skyer var på vei inn mot landsbyen i et voldsomt tempo fra vest. Kvinnene ba alle barna om å komme inn og søke tilflukt ovenpå. Det varer ikke lenge før regnet plasker ned, og vinden blir sterkere og sterkere. Moren til Zin Mar ser ut av vinduet og oppdager at mange av landsbyboerne er på vei til munkeklosteret for å søke tilflukt der. Hun foreslår derfor at de skal gjøre det samme, men hennes bror, onkelen til Zin Mar, forsikrer dem om at huset er sikkert og alle kan føle seg trygge.
Uværet blir bare verre og verre, og alle samler seg i andre etasje siden vannet har steget ganske mye allerede. De sitter tett sammen, og det er umulig å snakke sammen, siden plaskregnet og den voldsomme vinden lager et forferdelig bråk. Zin Mar sitter sammen med sin mor. Alle ber, og foreldrene holder godt fast i de minste ungene.
En plastbeholder de bruker under fisket står i et hjørne. Moren til Zin Mar henter den, og binder beholderen fast til datteren. Moren sier at siden Zin Mar ikke kan svømme, kan denne beholderen hjelpe til med å holde henne flytende om forholdene skal bli enda verre. I neste øyeblikk blir taket revet av huset og den ene veggen raser delvis sammen. Alle hyler og skriker i panikk, så sprer stormen dem for alle vinder. Dette er det siste Zin Mar husker. Når hun våkner opp lenge etterpå er alt mørkt rundt henne, og hun holder seg flytende ved hjelp av plastikkbeholderen som mora hadde bundet fast til magen hennes.
Klosteret var det eneste bygget som sto igjen.
Etter hvert kjenner hun at hun kan nå bunnen med beina sine, og Zin Mar skjønner at hun ikke er dratt med elva nedover deltaet, men befinner seg et eller annet sted over rismarkene. Hun far tak i et tre, og klamrer seg fast i treet. Hun henger der i noe som fortoner seg som en evighet før det gradvis gryr av dag. Zin Mar aner ikke hvor hun er, men hun skjønner at tyfonen kan ha ført henne langt av gårde. Etter en stund hører hun stemmer, og kommer i kontakt med noen menn. Vannet trekker seg langsomt tilbake, og hun slår følge med mennene. De vandrer gjennom et kaos av ødelagte hus og døde dyr og mennesker.
De finner noen kokosnøtter som de knuser, så de får seg noe å drikke. Alle er helt utmattet, og etter en strabasiøs ferd kommer de omsider til et munkekloster, der mange overlevende er samlet og det er mulig å få litt hjelp. Zin Mar får omsider vite hvor hun er, i Pyapon, et sted som ligger om lag 30 kilometer hjemmefra. Hun blir i klosteret noen dager og får hjelp av munkene der. Da skjer det plutselig et under, fetteren That Paing Soe kommer inn i klosteret fra det store intet.

Gledelig gjensyn med fetteren.
Gjensynsgleden er ubeskrivelig, og Zin Mar og fetteren bestemmer seg for å gå tilbake til landsbyen og finne ut hva som har hendt med familien deres. Det tok dager å gå tilbake, men omsider kunne de se de kjente konturene av munkeklosteret i landsbyen deres. Men klosteret var dessverre den eneste bygningen som sto igjen. Skolen var borte, hjemmet deres og alle de andre husene likeså, alt var ødelagt.
De skjønte at triste nyheter ventet på dem da de nådde frem til landsbyen. Mange var døde, bare de som hadde søkt tilflukt i munkeklosteret hadde overlevd, deriblant onkelen til Zin Mar. Alle de andre var døde, og Zin Mar fikk vite at hun aldri ville få møte sin kjære mor Daw Than Tin igjen. Mens hun deltok i opprydningsarbeidet i landsbyen i dagene som fulgte, klarte hun å finne et innrammet bilde av moren.
Av de omlag 350 innbyggerne i landsbyen døde 92, mer enn 50 av dem var barn. Den første hjelpen kom til landsbyen fem uker etter stormen, men de hadde hatt mat hele tiden, siden munkene hadde fått forsyninger av ris fra Bogale før katastrofen. Alle i landsbyen har startet gjenreisingsarbeidet.
Grunnmuren er alt som står igjen av skolen.
Da vi besøkte landsbyen ble det organisert matutdeling, i tillegg arbeidet en hjelpeorganisasjon med å sikre vannforsyningen til landsbyen. Landsbybeboerne har også fått utdelt plastpresenninger som blir til tak og vegger på de nye, provisoriske husene deres. Skolen er startet i kjelleren på klosteret, i forrige uke kom en ny lærer til landsbyen. Nå håper de bare på at skolebøkene snart skal komme.
Zin Mar har fullført 11. klasse, og skulle begynt i 12. klasse nå i år. Men uten familie og støtte til skolepenger har det ikke vært mulig for henne å begynne. Hun bor sammen med onkelen og fetteren sin og en annen familie i et lite, nybygd bambus hus. Zin Mar er svært trist, men hun gråter ikke. Hun har ikke flere tårer igjen.
Les intervju med Bente i VG. |
|
Jeg har fått mail 14
(8. juli 2008) |
|
hei tante:) hehe vi følger med va dere driver med selv om dere aldri hører fra oss, synes det er kult at du driver å hjelper till i burma, lurer så veldig på hvordan det står til med min fetter å kusiner, vel klem til alle ihvertfall:) hilsen din hardt arbeidende tømmerstokkrullende nevø;)
|
|
Mitt siste cluster-møte
(3. juli 2008) |
|
Det er onsdag og utdannings-clusteret har sitt faste ukentlige møte. Til disse møtene kommer organisasjoner som jobber med utdanning - det er ikke mange. Det er UNICEF og Redd Barna, i tillegg kommer andre aktører som ønsker å gjøre noe for at retten til utdanning skal innfris. Det er mindre internasjonale og nasjonale organisasjoner.

Dessverre er det slik i Myanmar at mange som ønsker å jobbe med utdanning ikke tør å komme fordi det kan få konsekvenser som kan koste dem livet. Målsettingen med cluster-møtene er å dele informasjon med hverandre og spesiell flagge utfordringer og områder/skoler som ikke får noen som helst oppfølging etter syklonen Nargis herjinger 2. mai.

En enda større utfordring er at utdanningsministeriet (Ministry of Education - MoE) bestemt mener at over 80 % av alle skolene er bygd tilbake og gjenåpnet, noe som organisasjoner som jobber ute i felt vet ikke stemmer. Samarbeidet med MoE er utrolig viktig, men i Myanmar er det bare UNICEF som har en samarbeidsavtale med MoU, noe som betyr at bare UNICEF er i dialog med MoE. Jeg ønsker derfor å nevne noen av utfordringene alle organisasjonene møter i sitt daglige arbeide for at barn skal få tilbake en av sine viktigste rettigheter, nemlig retten til utdanning:

Tilgang. Det rapporteres om et stort antall elever skrevet inn i førsteklasse. Noen steder utgjør førsteklassingene 50 % av elevene, og det er blitt nødvendig å kjøre undervisningen i to skift for å sikre alle skolegang. Det rapporteres dessuten om at enkelte barn blir nektet adgang til skolen med mindre de betaler donasjoner. Dette til tross for at grunnskolen skal være gratis.
Sikkerhet. Bekymring over kvaliteten på midlertidige reparasjoner som har blitt gjort, og for den generelle sikkerheten i skolebygg.
Logistikk. Transport av store telt har blitt gjort med støtte fra World Food Program. Fra nå av vil transport ut til landsbyene by på utfordringer, særlig med tanke på hvordan regntida påvirker fremkommeligheten.
Beskyttelse av barn. Det er en risiko for at barn som ønsker utdanning som ikke lenger er tilgjengelig i nærmiljøet blir skilt fra familien sin i en periode de er svært avhengige av psykososial støtte.
Ut fra disse utfordringene er et av hovedbudskapene at barn ikke må bli forhindret fra å gå på skolen på grunn av skolepenger eller andre utgifter knyttet til skolegangen. Et annet er at tilgang til skole er avgjørende i arbeidet med å beskytte barn i kriser. Å bygge mer solide, tryggere og barnevennlige skoler må bli gitt topp prioritet. I tillegg er det viktig at barns og læreres psykososiale behov blir tatt på alvor.
Sånn er det å vokse opp og leve i et land styrt av juntaen i et militærdiktatur. Jeg er bare gjest her i Myanmar, men har prøvd å gjøre mitt beste for at myndighetene skal forstå hvor viktig det er også i en krisesituasjon at barns rett til utdanning blir innfridd. Jeg kan jo bare sette meg på flyet hjem til Norge hvor mine barn har sine utdanningsrettigheter ivaretatt. Men det bor 54 millioner mennesker i dette fantastisk flotte landet som hver eneste dag i sitt stille sinn kjemper for sine rettigheter på veldig mange plan, men som ikke er i nærheten av å få den innfridd.
|
|
Livsverk i grus
(2. juli 2008) |
|
Grunnskolen i landsbyen Pohn Daw Pyait ble grunnlagt av rektor U Khin Tun for 30 år siden. I løpet av disse årene gjennomgikk skolen stadige forbedringer som resultat av U Khin Tuns innsats. Da landsbyen ble truffet av tsunamien, var det U Khin Tun som fikk ansvaret for å bygge opp igjen skolen. For kort tid siden bidro han til anskaffelsen av solcellepanel slik at de også kunne tilby kveldsundervisning for elevene. Da landsbybeboerne gikk forbi skolen og så lysene var ble de stolte – ingen andre bygninger i landsbyen hadde elektrisk lys.
2. mai, da Khin Tun hørte at kraftig storm var på vei, bestemte han seg for å bli igjen på skolen for å beskytte skolens eiendeler. Flere andre fra landsbyen ble med både for å søke ly og for å beskytte skolen de var så stolte av. Men landsbyen Pohn Daw Pyait ble nesten fullstendig utradert, og svært få overlevde. De som er igjen forteller at skolen ble oversvømt, og at bygningen kollapset. De overlevende antar at U Khin Tun døde inne i den skolen som betydde så mye for han. Verken hans eller de andres lik er hentet ut ennå. Det er så få overlevende i landsbyen at de ikke har hatt mulighet eller overskudd til å begynne opprydningsarbeidet. |
|
Jeg har fått mail 13
(1. juli 2008) |
|
Veldig bra blogging fra Burma!
Jeg har et spørsmål. Mens det er fantastisk at Redd Barna og andre organisasjoner hjelpe i Burma etter katastrofen, hva om det polistiske utvikling i landet?
Kan du/dere snakke om det?
Masse hilsner hjemmefra |
|
Jeg har fått mail 12
(1. juli 2008) |
|
Hei Bente. Jeg følger med på bloggen og tenker masse på deg! Du er fornuftig og vet å passe på deg selv. Jeg reiser sørover den 24. juli og er innstilt på å vandre i norske fjell sammen med deg. Stor klem fra Gry! |
|
Ut på tur 2
(30. juni 2008) |
|
Vi reiser fra Yangon ved lunsjtider, det skal bli deilig å komme bort fra storbyen i noen dager. Ikke mange kilometerne sør for byen endrer naturen seg, rismarker overalt, eller noe som en gang var rismarker, det meste er fremdeles under vann, åtte uker etter syklonen. Dette ser ikke lovende ut for plantingen som skulle vært i gang. Også oversvømt med sjøvann, det ødelegger jo jorda.

Vi er på vei til Bogale, ca. 70 km sør vest for Yangon, i øst deltaen. Veien helt frem til Bogale er åpnen, men forferdelig dårlig, som å kjøre på et grovt vaskebrett. Jeg prøver å døyve humpingen med musikk og har Andrea Bocelli på full styrke, men det hjelper ikke stort. Etter 3 ½ time på vaskebrett kommer vi til Pyapon, med andre ord vi er halvveis, vi, puhhh.
Etter Pyapon endrer landskapet seg, langs den linjalrette, smale vaskebrettveien renner det elv på begge sider, som igjen snor seg utover med landskapet med små énstokks broer slik at man kan passere for å komme frem til bambushusene som står ganske så tett.

Langs veien er det mange små familiebedrifter og kafeer, men akkurat i dag regner det noe voldsomt, så det er ikke like mange kafégjester som det er til vanlig en fredags ettermiddag.

Noen vannbøfler tar sitt ettermiddag gjørmebad og ser riktig så fornøyde ut.

Folket i Myanmar er fattig, veldig fattig. Landet står ovenfor en enorm utfordring når det gjelder å bygge tilbake bedre, sterkere og barnevennlig. I den situasjonen landet er i dag vil verken folk eller infrastruktur tåle en runde til med sterk storm, samtidig som alle vet at det vil skje en eller annen gang.

|
|
Jeg har fått mail 12
(25. juni 2008) |
|
Hei Bente!
Tenker masse på deg. Skriver snart igjen. Pass på deg.
Mange klemmer fra Kristin. |
|
Jeg har fått mail 11
(24. juni 2008) |
|
Hei Bente.
Følger bloggen din, og er kjempeimponert over jobben du/dere gjør. Det føles liksom litt teit å sitt i lille trygge Norge og klage over at det regner i sommerferien.
Takk for at dere gjør den jobben dere gjør, og får oss andre til å tenke!
AG |
|
Fæle bilder fra felt
(23. juni 2008) |
|
Syklonen Nargis traff Myanmar for sju uker siden og fremdeles er vi i første fase av nødhjelpen. Dette går for sakte. Alle prosesser tar forferdelig lang tid. Heldigvis er "fotfolket" fra mange organisasjoner kontinuerlig i arbeid med å få frem nødvendig hjelp til mange som så sårt trenger det, og det kan nesten virke som om det ingen ende tar.
Seinest sist torsdag nådde noen forferdelige bilder kontoret vårt fra felt, hvor nok en landsby som ingen hadde vært inne i tidligere ble ryddet, og rester av lik begravet på en anstendig måte.

Her i Yangon sitter vi i utdanningskoordineringsteamet sammen med ansatte fra alle departementene nå i kveld for å gjennomgå data fra den multisektorelle undersøkelsen. Informasjonen ble overlevert oss i går kveld, søndag, og i dag har vi hatt en work shop sammen med noen få organisasjoner og Utdanningsdepartementet for bare å konstatere at katastrofen er enorm. Nå skal det skrives en rapport som skal videresendes til FNs kontor i Geneve og New York, en såkalt "Flash Appeal". Dette gjøres i alle nødhjelpsoperasjoner. På den måten kan FN nå ut til mange flere donorer og legge frem et multisektoralt behov. På den måten vil det kanskje være mulighet til å bygge opp helhetlig nødhjelpsarbeid. Som dere skjønner er det fremdeles stort behov for hjelp. Når det gjelder utdanning, er det mange ting som skjer hvis ikke skolene blir bygd opp igjen. Jeg prøver å tenke meg hvordan jeg ville ha reagert hvis mine barn mistet all mulighet til utdanning for en kortere eller lengre periode?

Under følger en liste med de mest overordnede tingene som skjer hvis barna ikke så snart som mulig kommer tilbake til skolen. Den er dessverre på engelsk, men håper det går bra. Har ikke tid til å oversette...
- Children have reduced access to basic quality education, and early childhood development
- Communities and families go largely unsupported for children's access to learning opportunities
- Restoration of normalcy delayed for affected children
- Risks for the protection of children
- Psychosocial needs of children, including opportunities for fostering play and recreation, are inadequately met
- No increase in teacher capacity in psychosocial/child-centred methodologies
- Unmet urgent needs for shelter for learning spaces during the heavy monsoon season
- Unimproved learning environments
- Early recovery delayed, including safe reconstruction of child-friendly schools

|
|
På vi til jobben i morges...
(17. juni 2008) |
|
... tok jeg noen bilder som jeg gjerne deler med dere. Etter tre uker i Burma er jeg blitt vant til at det meste rundt meg ser ut som en nedhugd skog som ikke er ryddet. Forskjellen er bare at trærne er så vanvittig store, de fleste har en omkrets på minst tre, fire meter. Tror aldri jeg har sett den størrelsen på trær tidligere.

En annen ting som har undret meg er hvordan alle disse trærne ble tatt av syklonen, men når jeg ser røttene er det jo egentlig ganske logisk. Røttene vokser ikke ned i jorda, men vannrett. Kanskje dette bare er min agrikulturelle uvitenhet, ja, ja, da har jeg i hvert fall lært noe nytt.
Yangon er en stor by med mer enn fire millioner innbyggere, men det er nesten helt umulig å gå seg bort. Grunnen er den prangende, vanvittig flotte pagodaen Shwedagon. Uansett hvor jeg er, ser jeg pagoden - et fantastisk landemerke.

Shwedagon er et umiskjennelig landemerke i Yangon
Noen av mine beste venner der hjemme bekymrer seg for min dårlige stedsans, noe jeg før øvrig er helt uenig i, men her behøver dere ikke være bekymrett: Vet jeg ikke hvor jeg er går jeg i retning av Shwedagon. Og der fra kan jeg veien til hotellet. Og til Shwedagon vandrer munkene hver eneste morgen.
Når kvelden kommer og det er på tide å dra hjem fra kontoret, da reiser vi kollektivt med egen Redd Barna-buss som går klokken 19, 21 og 23. Med andre ord: Her er det ikke sommertid!
Vi utlendingene i Yangon på "Redd Barna-bussen" hjem fra kontoret. Jeg sitter ytterst til venstre.
Feltreisen min er dessverre blitt utsatt med noen dager, ikke fordi jeg ikke har fått reisetillatelse, men fordi jeg som koordinerings-medansvarlig for utdaningsbistanden har ansvar for analysen av datamateriellet som er innhentet i den multisektorelle undersøkelsen som er foretatt etter syklonen. Denne analysen skal danne grunnlaget for den nye bønnen om penger som forhåpentlig skal gi oss muligheten (nye donorer og friske penger) til å bistå med gjennombyggingen av Burma etter syklonen Nargis' herjinger.
Men jeg reiser i felt 26. juni, og jeg lover å komme med mange spennende opplevelser.
I mellomtiden vil jeg gjøre mitt beste for å formidle hva vi gjør i det daglige hjelpearbeide hvor Redd Barna til nå har nådd 400 000 mennesker! |
|
Ut på tur
(16. juni 2008) |
|
En kollega har vært på tur til Ngapudaw. Der falt lærerboligen for 20 lærere sammen. Men husholdersken var der, hun overlevde og greide å komme seg ut og fikk hjelp da hun var skadet.

Møtte også disse skolebarna, som stiller opp på bilde med sitt nye skoleutstyr:

Forteller mer senere... |
|
Jeg er i avisen!
(16. juni 2008) |
|
Se! Det er intervju med meg på VG Nett!
|
|
Jeg har fått mail 10
(15. juni 2008) |
|
Bra blogg Bente!! Du og dine kolleger gjør en flott jobb!!
Godt verden har folk som dere:) Skal bli interessant å høre mer fra denne reisen og den jobben du gjør ... Stå på!!
Hilsen fra Kristine! |
|
Jeg har fått mail 9
(14. juni 2008) |
|
Kjære Bente, jeg er stolt over å ha kjent deg en gang for lenge siden i Tromsø.
Ramlet over denne bloggen og kjente igjen ansiktet ditt. For en kjempejobb du gjør! Imponerende!
Ta vare på deg selv, klem fra Liv |
|
Jeg har fått mail 8
(14. juni 2008) |
|
Hei Bente!
Så flott å lese at dere er igang med å hjelpe i Burma! Og så forferdelig å høre hvordan menneskene har det... :(
Håper virkelig det SNART blir mulig å hjelpe til mer... Godt å vite at dere er der!!!
Vi tenker på dere! Hilsen Cathrine i Miami |
|
Svar til Arve
(14. juni 2008) |
|
Her arbeider jeg midt i en naturkatastrofe der tapstallene er det firedobbelte av det de var under tsunamien i Sri Lanka, hvor jeg arbeidet etter tsunamien i 2004/2005.
Det er derfor et massivt behov for nødhjelp og hjelp til gjenreising av de mest ødelagte områdene, tapstallene kan bli enda større på grunn av manglende forsyninger, medisiner etc. Faren for epidemier er stor i de ødelagte områdene.
Regjeringen i landet har gjort det motsatte av å si at "vi vil ha penger", den har vært meget restriktiv med å slippe inn nødvendige forsyninger og å gi nødhjelps- og bistandsorganisasjoner adgang til de verst berørte områdene. Sivilbefolkningen er overlatt til seg selv i en ekstremt vanskelig situasjon, og derfor er behovet for mest mulig hjelp utenfra tilsvarende stort.
Men når dette er sagt har Redd Barna allerede nådd over 350 000 mennesker med hjelp av alt fra husly til medisiner mat og nå også skolegang.
Takk for at du har lest bloggen og kanskje disse opplysningene kan gi deg et bedre bilde på hvor stor og alvorlig denne katastrofen er. Med vennlig hilsen Bente Sandal-Aasen i Burma for Redd Barna
|
|
Jeg har fått mail 7
(14. juni 2008) |
|
Tror du selv på dette tøvet??
Er selv bosatt på Filippinene, siden 1999. Man kan lese i media om de enorme "tyfonene" som herjer landet gjevnt og trutt. Regntid og tyfoner er like "normalt" i Asia som at det blir vinter og snø i Norge. Studer "bildene" meget nøye... Da gjennomskuer du det hele... Har selv iaktatt hvordan det hele regisseres...
Poenget er enkelt og greit: "Vi vil ha penger" ????
Arve |
|
Jeg har fått mail 6
(14. juni 2008) |
|
Flott innsats, lykke til.
Tone |
|
Jeg har fått mail 5
(13. juni 2008) |
|
Fin blogg, Bente! Jeg er stolt av deg!
Kjell |
|
Jeg har fått mail 4
(13. juni 2008) |
|
Jätteintressant att läsa från din blogg Bente. Lycka till
Inga-Maj
|
|
Les mer om Burma
(12. juni 2008) |
|
Vil du lese mer om Burma? Her finner du stadig nye situasjonsrapporter!

På ReliefWeb (linken over) kan du blant annet følge gjenoppbyggingen av de syklonrammede områdene av Burma. |
|
Snart seks uker etter syklonen
(12. juni 2008) |
|
... er det fremdeles et yrende liv og høyt tempo på nødhjelpskontoret til Redd Barna i Burma. Nye fjes dukker stadig opp for å avløse eller gi en velfortjent pause til de som ankom operasjonen først. Fremdeles er det logistikkteamet som er størst. De tar daglig imot flyfrakt, ikke i små forsendinger, men flere fullastede fly hver eneste dag som skal tømmes og alt innholdet gjennomgås og pakkes om.
Redd Barnas 1100 ansatte i Burma jobber på spreng med å få ut nødhjelpen.
Det kommer plastikktak i tonnevis, sovematter og laken i metervis, kjøkkenartikler i haugevis, litervis av tørrmelkprodukter til store og små, og ikke minst skolemateriell av alle slag som pakkes om til passelige store skolebokser, som inneholder alt en lærer trenger for at undervisningen skal kunne komme i gang. Logistikkteamet, eller "loggutta" som vi kaller dem, har løftet, båret og flyttet på innholdet i titalls av fly de siste to ukene. Og enda er det langt igjen til markede er mettet.
Fullastede biler med lokale distribusjonsfolk kjører i skytteltrafikk ned til katastrofeområdene. Og ikke nok med at alt lastes inn i lastebiler. Men etter å ha kjørt de berømte 50 km på dårlig vei, det tar om lag tre timer, så er det lossing og lasting igjen - fra bilene og over i båtene - for at den siste transportettapen endelig kan starte og lokalbefolkningen kan få den hjelpen de trenger. |
|
Jeg har fått mail 3
(11. juni 2008) |
|
Kjekt å følgje deg på blogg, Bente.
Kjempeflott innsats Redd Barna gjer i Burma! Lykke til vidare!Kjekt å følgje deg på blogg, Bente. Kjempeflott innsats Redd Barna gjer i Burma! Lykke til vidare!
Ingunn |
|
Teltskole på plass
(11. juni 2008) |
|
Nå er en teltskole på plass i Mawlamyinegyun. Men å sette opp telt var lettere sagt enn gjort. Ja, ja, sånn er det når man bare ser på og ikke følger med i timen. Og bruksanvisningen, den skjønte de visst ingenting av...
Alle som kunne krype og gå samlet seg da utdanningsteamet til Redd Barna ankom og kalte inn til landsbymøte. Alle husholdninger i byen fikk utdelt etterlengtet utstyr til sine nye små krypinn. Endelig fikk de egne gryter til å koke mat i. Ungene fikk kortstokk og var i full aktivitet med det samme forpakningen var åpnet.

Barna i Mawlamyinegyun synes det var stas å få spillkort.
De voksne sto i ring rundt Redd Barna-teamet, som åpnet den svære teltpakningen og dro ut den ene teltstanga etter den andre, og forsøkte å sette dem sammen. De klødde seg i hodet, leste litt i bruksanvisningen, snudde stengene og prøvde igjen. Hmmm, dette var ikke enkelt!

Ikke lett å sette opp et skoletelt, nei...
De største guttene ble oppmerksomme på hva som foregikk og kom til, de tok et par teltstenger, så på dem og skrudde dem sammen. De voksne diskuterte og artikulerte og prøvde å se lure ut. Men nei, feil igjen. Noen mindre unger kom til og tok noen stenger, men fikk beskjed om å holde seg unna. Men de ga seg ikke, tok noen stenger og skrudde dem sammen.
De voksne leste bruksanvisning og ble mer og mer høylytt og kranglete, mens ungene monterte stenger og la dem pent til side etter hvert som de ble ferdige. Det hele forløp seg ganske så komisk, for da ungene hadde satt sammen hele rammeverket til teltskolen, overtok de mennene rammene og reiste dem opp som om de hadde gjort alt selv. Ja, ja, det var det. Men de som løste hele bruksanvisning var ungene, og det uten å blunke.
Skolen ble nå ferdig. Og gjett om ungene jublet! Den lille skolestua ble delt i to, matter ble lagt på gulvet og to lærere åpnet andektig skoleboksene. Alt innholdet ble nøye gjennomgått slik at alt skulle være klart til neste morgen, for da skulle alle de 56 ungene i landsbyen på skolen.
|
|
Bilder fra ny skole
(10. juni 2008) |
|
Alle bildene er fra Mawlaminegyun... Det er øst i Irrawaddy-deltaet. Der har Redd Barna satte opp en skole for to klasser i løpet av helga.
Jeg har ikke ligget på latsiden i det siste, men her skjer så mye administrativt at jeg har ikke fått inspirasjon til å skrive, men jeg forteller mer i morgen!

|
|
Tusen takk, Flipperunger!
(9. juni 2008) |
|
Kjære små og store delfiner, fantastisk svømt!
At pengene kommer til nytte der de trengs mest skal dere være 150 prosent sikre på, jeg er her og ser hver dag at behovet faktisk blir større og større. Det er fremdeles områder ingen har vært inne i, men vi jobber nesten døgnet rundt for at alle skal få hjelp.
Tusen tusen takk fra Bente på jobb for Redd Barna i Burma |
|
Penger fra Flipperungene
(8. juni 2008) |
|
Hei Bente!
Her er ukens gladmelding: Flipperungene svømte inn 37 600 kroner til flomofrene i Burma! I nydelig vær og lett medvind på Hellestø onsdag 21. mai svømte ungene på våre Flipper-svømmekurs totalt 9250 meter. Det var ved aksjonens avslutning samlet inn 37 633,90 kroner til flomofrene i Burma, det vil si at det hittil er kommet inn over fire kroner pr svømte meter! Pengene ble innbetalt til Redd Barnas burmakonto 6. juni. Les mer på www.delfinen.no! Vi håper pengene kommer til nytte. Lykke til!!
Hilsen Ingjerd H. Nordhagen, Delfinen |
|
Jeg har fått mail 2
(5. juni 2008) |
|
Hei Bente!
Vi her i Norge følger med og er stolte av det dere får til! Det er litt vanskelig her hjemmefra å forstå omfanget av både krisesituasjonen og nødhjelpsoperasjonen. Kan du si litt om det? Skulle gjerne vært der og bistått. Stå på!
Hilsen fra Elin |
|
Hva jeg gjør i Burma?
(4. juni 2008) |
|
Jeg får spørsmål hjemmefra om hva jeg gjør her.
Å være såkalt "co-lead education cluster" sammen med FNs barnefond UNICEF handler egentlig om å koordinere all nødhjelpsresponsen til utdanning fra alle internasjonale organisasjoner, lokale organisasjoner og FN-organer som UNICEF, UNDP (FNs utviklingsfond) og UNESCO (FNs organisasjon or utdanning, viteskap og kultur) samt passe på at ingen overlapper hverandre. Med andre ord: Det ville være ganske så dumt om Redd Barna og UNICEF møttes på dørstokken til den sammen skolen f.eks. nede i Yangon og skulle dele ut skolesekker til barna, eller sette opp en midlertidig skole og få undervisningen i gang på akkurat det samme stedet.
En slik koordinering forgår også i alle de andre sektorområdene, det vil si: vann og sanitet, husly, mat, ernæring, helse og beskyttelse, der for øvrig Redd Barna også har co-lead sammen med UNICEF. Og syklonen Nargis er en stor nødhjelpsoperasjon.

Mange burmesere har lidd store tap i syklonen - både av familiemedlemmer, venner og eiendommer.
Hvis dere går inn å ser nærmere på kartet som ligger på bloggen min (Se 29. mai!) og legger merke til alle bøkene som er avmerket, er det bare starten på hva Redd Barna vil gjøre, så kan dere jo tenke dere hvordan kartet hadde sett ut hvis alle de andre organisasjonene skulle tegne inn sine bøker også. Heldigvis er det mange små organisasjoner som er ganske enkle å få oversikt over. Men de store organisasjonene ... puh ... ikke helt enkelt. Og her snakker vi om mer enn 3500 ødelagte skoler!
Hver sektor har nå ukentlige møter - tidligere to ganger per uke -hvor alle må melde inn: hvem de er, hva de gjør og hvor de gjør det. Dette er ikke åpne møter, men ganske så stramt lagt opp. Så samler FN-organisasjonen OCHA, som er hovedansvarlig for all nødhjelpsrespons, alle sektorlederne en gang per uke og lager et overordnet bilde over hele operasjonen.
Og ikke nok med det, vi må på hvert vårt område ha nærkontakt og samarbeide med myndighetene. De er tross alt ansvarlig for de enkelte områdene, slik er det også bør være i de fleste land. Og her er det også mange utfordringer som bl.a. språk og kultur.
I tillegg er alle sektorlederne tett med på utarbeidelsen av to forskjellige store såkalte "assessment", som ble vedtatt gjennomført på giverlandkonferansen forrige søndag. En assessment skal avdekke "ødeleggelser og tap" og kommer til å se på de store økonomiske linjene og kostnadene på den totale oppbyggingen av f.eks. skolesystemet. Dette gjennomføres av den burmesiske regjeringen (hvor alle departementer er representert), ASEAN (nabolandene rundt Burma), FN og alle "cluster"-ledere.
En "assessment" er på lokalt nivå. Der ser man på det umiddelbare behovet, f.eks. hvor fort kan midlertidig skolegang komme i gang? Husk, her er alle sektorene involvert. Disse to "assessmentene" er nå planlagt ved at det i går og i dag har vært gjennomført en todagers workshop. Blant annet har jeg ledet gruppene som har utviklet spørmålene vedrørende skole og utdanning til begge "assessmentene", hvor deltakerne har vært de tre hovedaktørene.

|
|
Organiserte burmesere
(3. juni 2008) |
|
"Det burmesiske folk er så organisert". Det var Lissis første kommentar da hun dødssliten ankommet kontoret sammen med resten av Redd Barna-teamet sent i går kveld etter fire dager i felt. Lissi har ansvar for helseoperasjonen i nødhjelpsteamet.
Etter at de sist fredag hadde kjørt bil så langt de kom - de ca. 50 kilometerne med dårlig vei - ble utstyr pakket over i båter som ventet dem og skulle ta dem ned til vestdeltaet. Observasjonen langs elvebredden var alt fra oppløftende til forferdelig.
Ett av stedene de gikk i land hadde det en gang vært en idyllisk liten landsby med pagoda (tempel), helsestasjon og skole, og en befolkning på rundt 400 mennesker. Alt var ødelagt.
Det var en forferdelig opplevelse. Det var helt stille da de trasket innover i den nesten helt flate landsbyen ... men så dukket det opp en mann, som lurte på hvem de var. De lokale i teamet presenterte seg, og snart myldret det med mennesker rundt dem. Mennesker som for fire uker siden hadde opplevd det forferdelige døgnet hvor syklonen hadde tatt fra dem familiemedlemmer og venner, og som nå hadde ryddet områder og på egenhånd startet oppbyggingen av nytt husly av det de hadde rundt seg. De hadde begravd sine døde familiemedlemmer og venner. Og laget mat av det naturen og havet hadde å by på.

Det første en av ungene spurte om: "Starter skolen på mandag, da er det jo nytt skoleår?" Teamet vårt fikk delt ut ekstra mat, ris, dal, te og melkeprodukter til de små barna, og de provisoriske huslyene fikk tette tak. Sovematter og kokeutyr ble også delt ut, samt at det ble satt opp en stor vannbeholder. Så nå vil "vannbåten" med rent vann komme innom daglig, slik at alle kan drikke friskt vann og de minste ungene kan få melkeerstatning.
Før de reiste videre nedover deltaet, hadde de felles samling hvor alle i teamet ble servert te.

Bilde fra Lissis båttur i det hardt rammede Irrawaddy-deltaet. |
|
Svar til Oskar
(2. juni 2008) |
|
Hei Oskar...og alle damene, jeg har det bra, men strevsomt, fantastisk å oppleve for et fantastisk folk burmeserne er, mange har organisert hverdagen sin uten noe hjelp og når endelig noen kommer er det første de spør om når skolen skal starte...
Klem fra Bente |
|
Jeg har fått mail
(1. juni 2008) |
|
Hei Bente.
Vi følger med og krysser fingrene for at ditt oppdrag blir en suksess. Vår virkelighet er nok ganske så forskjellig i øyeblikket her i Norge, men det forhindrer ikke at gode tanker og ønsker går til dere i Burma.
Hilsen Oskar og damene. |
|
Snart ut i felt
(30. mai 2008) |
|
Etter at myndighetene i dag åpnet for at enda flere fra nødhjelps/operasjonsteamet kunne reise i felt steg aktivitetsnivået enormt - som om det ikke var høyt fra før av.
Passene til alle utlendingene (såkalte "expats", som vi kaller det på bitandsstammespråket) ble samlet inn slik at de lokalt ansatte kunne søke reise tillatelse for oss fra regjeringen på burmesisk. Logistikkteamet dro ut til de store lagerhallene for å starte pakking av helseartikler, mat, husholdningsartikler, telt og skolemateriell.
Båter er leid inn slik vi skal nå frem til de som fremdeles ikke har fått noe hjelp. Det er ikke mer enn 50 km dårlig kjørbar vei igjen etter syklonens herjinger, så nå må redningsvestene på, det ga sikkerhetsansvarlig klar beskjed om på kveldsbriefingen.
Alle har reiseveska stående klar på kontoret. Men først skal vi lære å sette opp telt. Men ikke jeg, for jeg har vært på telttur før. Tror forresten det kan bli en morsom seanse, så jeg tror jeg deltar.

Morgenbrief på Redd Barna-kontoret
Operasjons leder David Withwick setter sammen felt-teamene, og alle er nå utrolig spente på hvor mange av oss som på morgenbriefen får beskjed om å reise ut i felt.
God helg til dere alle, her blir det jobb hele helga igjennom! |
|
Operasjon Burma
(29. mai 2008) |
|
Til dere som lurer på hvor Redd Barna Burma operer etter syklonen Nagris og hva vi gjør kan dere forstørre kartet/bildet nedenfor.
Karttegningen viser den delen av Burma som ble truffet av syklonen. Med de små indikatorene til høyre på kartet - for eksempel tegningen av en bok som indikerer utdanning - vil dere se hvilke sektorer som implementeres og/eller skal implementeres i de forskjellige områdene.
Som dere ser er det mange områder, vi dekker alle sektorene og det er vi stolte over!
Jeg er også veldig glad for alle stedene der utdanning (bok) og beskyttelse (ansikt) er planlagt og/eller vi har vært i kontakt med myndigheter eller skoler eller andre ansvarlige slik at barnas skolehverdag snart blir "normalisert".
Klikk her for å se kartet i større format >

|
|
Et følelsesladet møte
(28. mai 2008) |
|
Det ble et følelsesladet møte med alle de ansatte denne morgenen hvor Redd Barnas sjef i Burma Andrew Kirkwood på en fantastisk måte takket staben som har jobbet kontinuerlig i tre uker. Og hvor de avsluttet møte med å synge en felles sang av Diana Ross, "If we hold on together", sangen er blitt Redd Barna Burmas egen sang og brukes i alle sammenhenger. De synger vanvittig vakkert, jeg var rørt til tårer. Det var forøvrig alle utlendingene ... selv de tøffe nødhjelpsgutta. Skal skrive litt mer seinere når jeg har tid, litt travel resten av dagen.
Har brukt kameraet lite, men kommer helt sikkert til å bruke det masse ...

Staben synger (meg i bakgrunnen) |
|
Klar til dyst i Burma
(25. mai 2008) |
|
Tidlig søndag morgen møtte jeg til innsjekkingsgaten til Yangon og ble ganske så forundret over hvor mange mennesker som var der, men skjønte fort at de fleste skulle på giverlandkonferansen som skulle åpne den samme ettermiddagen i Yangon. Og turen ble rene lobbymøtet. Alle var der, ambassadører, FN-folk på alle nivåer, fra øverste sjefer til de som bar veskene deres, frivillige organisasjoner, journalister uten visum, ja i det hele tatt: Det var et eventyr.
Alle løp rundt i flyet, som forøvrig nesten hele tiden fløy gjennom veldig turbulent luftrom, med papirer, protokoller og opprop som skulle diskuteres, forandres og underskrives. Det hele forløp seg ganske så komisk for en som hadde alle oppdrag og papirer for reisen i boks. Da vi endelig stod i passkontroll var det ganske så enkelt, det vil si for oss tre som hadde visum i orden. De andre to køene, en med burmesere og en med diplomater som skulle hjelpe sine respektive lands journalister med å få innvilget visa, derimot... Det var ingen kontroll av oss tre som hadde visa, så alle bare smilte fornøyd og vinket oss ut i ankomsthallen.
Jeg ble møtt av en smilende sjåfør som ikke kunne et ord engelsk, men tydelig var forundret over at jeg var jeg siden det stod Mr. Bente Sandal-Aasen på lappen... Ankom et Redd Barna-kontor overfylt av mennesker klokken 10 søndag formiddag. Operasjonsleder hadde debrief med et 20-talls utdanningsansatte som akkurat var tilbake fra felt. Og alle de andre avdelingene var i full gang med å skrive utlysningstekster, forslag, logistikkskjemaer, lage systemer for utvidelse av kontorene og opprettelse av underkontorer ute i felt...
Alle nye kolleger er vennlige og hyggelige på alle måter. Det er allerede et 20-talls nyankomne utlendinger på plass, som har ansvaret for hele nødhjelpsoperasjonen. Flinke, oppegående mennesker fra alle deler av verden, og i denne bransjen møter man bestandig noen man har sittet på møte med eller vært ute i felt med på et eller annet oppdrag, og det er jo bestandig hyggelig å møte igjen mennesker.

Resten av søndagen gikk med til møter med utdanningsfolkene, samt å sette seg inn i hva som var gjort så langt i samarbeidet med UNICEF. Mandag var det mandag også her. Det vil si, jeg som trodde alle ansatte hadde vært på jobb på søndag, men det tok jeg feil. Nå var det dobbelt så mange her, tre fulle landskap i 1., 3., og 5. etasje uten heis. Så her blir det trim i tillegg. Det var utrolig å oppleve hvor godt organisert alle sektorene var og hvor positivt at temaområdene beskyttelse og utdanning fikk like stor plass på alle nivåer. Det er morgenmøte for hele "nøden" hver morgen klokken 8 og oppsummering klokken 17. Innimellom er det store og små møter over sektorgrensene og alt annet som skal til for at en respons skal nå dit den skal - nemlig til de der ute som lider. Og det gjør de virkelig. Fremdeles er det områder hvor ingen har nådd frem. Man kan jo bare tenke seg hvordan situasjonen er der.
Men staben på ca 500 har gjort en formidabel jobb med primært utdeling av mat, og det mest nødvendige man trenger for å greie seg. I tillegg har de hatt kontakt med skoler i Yangon-området. Totalt har ansatte i Redd Barna vært i kontakt med ansvarlige på totalt 467 skoler, hvor det før syklonen var ansatt 4689 lærere som underviste 160 979 elever. Men det er ikke gjort noen vurdering av omfanget av skadene og hva som trengs så langt. De ansatte må trenes til å gjennomføre en slik "assessment" og vi planlegger et seminar for 25 av utdanningsfolkene torsdag morgen.

Mandag ettermiddag var det møte med den norske og svenske ambassadøren i Bangkok, samt en statssekretær fra hvert av landene og noen svenske og norske journalister (Philip Lothe fra NRK og Marianne Johansen fra VG). Sjefen for Redd Barnas Burma-program, Andrew Kirkwood, orienterte om hva Redd Barna har gjort så langt. Og operasjonsleder for krisesituasjoner, David, gikk gjennom hvordan syklonen Nargis hadde herjet, samt hvor langt vi var kommet i operasjons oppdrag og videre planlegging.
Programdirektør Guy Cava presenterte arbeidet og planene for barns beskyttelse og utdanning, og hvor viktig det var å koordinere hjelpearbeidet godt i begge sektorer. Han brukte omtrent alle sine fem minutter på å utdype viktigheten av utdanning i krisesituasjoner, noe jeg var utrolig fornøyd med, spesielt når vi allerede nå opplever at det er vanskeligere å få penger til utdanning enn til beskyttelsesarbeid. Dette fordi donorer krever hurtige resultater. Tilbakemeldingen fra vår statssekretær Håkon Gulbrandsen var strålende, hvor han oppmuntret oss til å stå på for å få skolene i gang igjen. Han understreket også at vi måtte være oppmerksomme på elevenes situasjon slik at de blir i stand til å greie skolehverdagen.
Det er også kommet gjennombrudd fra regjeringen som nå tillater utlendinger å reise i felt, så nå klokken 16 reiste det første teamet ut. De representerer helse og logistikk, og har i tillegg med seg nasjonale spesialister på området.

For egen del forbereder jeg det første koordineringsmøtet sammen med Niki Abrishamian førstkommende torsdag. Der skal vi blant annet enes med alle organisasjonene om en strategiplan for utdanningstilbudet og hvordan vi skal sikre at det blir best mulig. Det er viktig at alle organisasjonene i Burma er enige om en felles strategi slik at vi kan være godt organisert når det nå ser ut som at organisasjoner som ikke har en avtale med myndighetene kanskje har en mulighet for å komme inn i landet og bidra likevel. Da vil de få en lett tilgang til hvordan vi allerede er organisert og i tillegg ha muligheten til å få førstehånds informasjon om hva som ikke er dekket.
Bente |
|
Redd Barna kjemper for barns rettigheter og for at barn skal leve et verdig liv - uansett hvem de er og hvor de bor.
Redd Barna skaper varig forandring i barns liv! Pengene brukes slik at flest mulig barn får innfridd sine rettigheter til skole, beskyttelse, mat og helse og der behovet er størst. Bli fadder!
Hjelpen når fram til barna!
|
eller abonner på vårt Nyhetsbrev