Sine Dyrby Christensen (31) skal jobbe som utdanninsrådgiver for Save the Children in Uganda i to år. Sine har jobbet i Redd Barna i seks år, og skal først og fremst jobbe med kampanjen "ABC redder barna". Sine er utdannet Cand Ed som betyr at hun har tatt embetsstudie i pedagogikk. Hun har spesialisering  i organisasjon og ledelse.   

Bloggen til Sine er avsluttet.

Skolestart: Én million uten skoleplass i Uganda

                                                                                        (15. august 2008)

Nå er det lenge siden jeg sist satt meg ned og blogget, og mye har skjedd siden sist. Dessverre har bloggen fått lav prioritet i hektiske perioder. I tillegg har jeg vært hjemme i Norge og Danmark på lang sommerferie, noe som selvsagt var veldig deilig, men som også fikk meg til å tenke enda en gang på hvor heldige vi er hjemme i Skandinavia og på hvor privilegerte norske barn er.

Nå er skolestart om hjørnet i Norge - mange spente og forventningsfulle seksåringer tripper rundt med ny ransel og sommerfugler i magen. De eldre barna gleder seg gjerne til å komme tilbake på skolen og møte klassekammerater og lærere etter sommerferien. De fleste barn i Norge har det bra på skolen. De har gode, profesjonelle lærere som underviser på en inkluderende måte, lar elevene ta aktiv del av egen læring og støtter og gir individuell oppbakking til hver enkelt elev. Alle skoler har godt med undervisningsmateriell, bøker, utstyr og fasiliteter. Mange skoler har til og med en PC til hver elev! I tillegg er det trygt å gå på skolen, og det er heldigvis få elever i Norge som opplever å føle seg utrygge eller redde på skolen. Men de fleste tar det også for gitt at man skal ha det bra på skolen. Og man tar det for gitt at man skal gå på skolen. Og det synes jeg er bra. Men jeg har lyst til å reflektere litt over hvordan retten til utdanning kan utarte seg så forskjellig for barn som bor i Norge og barn som bor i Uganda.

I Uganda er det forsatt over én million barn som ikke har tilgang til utdanning. Grunnene til det er mange - krig, fattigdom og arbeidende barn blant annet, men hovedsaklig er det fordi utdanningssystemet ikke har kapasitet til å ta imot alle barna på en god måte. De fleste barn som ikke går på skole bor på landsbygda hvor det er langt mellom hver skole. Hvis de vil gå på skole har de ofte mange kilometer lang skolevei, til fots og det er ikke alltid at skoleveien er trygg. Skolene på landsbygda har ofte lite tilsyn fra utdanningsmyndighetene, noe som dessverre ofte betyr at kvaliteten er ganske dårlig. Ofte er det alt for få lærere i forhold til antall barn, ofte har ikke lærene lærerutdanning, ofte kommer ikke lærerne på jobb (fordi de ikke har fått lønn, fordi de er syke, fordi det regner, fordi de er beruset...)- og elevene møter til et tomt klasserom.

Ofte er det ikke klasserom nok til alle elevene, så de som ikke får plass inne må sitte ute under et tre eller i skyggen fra de andre klasserommene. Det betyr at det ikke blir noen undervisning på regnværsdager.

Som regel er det ikke nok bøker til alle barna, og de må gjerne dele opp til 8 barn per bok. Bøkene er ofte veldig gamle og utdaterte. Det er sjeldent at toalettfasilitetene er gode nok i forhold til antall barn, og ofte må gutter og jenter dele. Uten dør. Og dessverre er det sjokkerende ofte at lærere og andre ansatte på skoen misbruker barna - enten med vold, utpressing av penger eller tjenester, mobbing eller seksuelt misbruk.  Her forleden dag ble det rapportert i avisen om en helt fersk undersøkelse utført av Verdensbanken i Uganda som avdekket at mer enn 4 % av barna i grunnskolen har opplevd å bli seksuelt utnyttet av en lærer. Det betyr mer enn 40 000 barn! I tillegg er det store mørketall. Og de barna som ikke har opplevd å bli slått på skolen er i mindretall.

Ikke rart at det er mange foreldre som ikke synes det er verdt å sende barna sine på skole når forholdene er så dårlige! Allikevel er det slik at de aller fleste barn selv ønsker å gå på skole. De vet at det å få seg en utdanning er deres billett til en bedre framtid. Men det tilsier selvsagt at de må lære noe på skolen, at de ikke blir misbrukt på skolen, og at de kan fullføre sin skolegang og komme ut sterkere og mer rustet til å møte verden på egen hånd.

Unge skoleelever Lærer å skrive 

Redd Barna prøver å hjelpe utdanningsmyndighetene med å bedre på forholdene i skolen –og til å bedre kvaliteten på utdanningen. Og å sikre at flere barn i Uganda får tilgang til utdanning. Det er en stor jobb. Det er også mange hensyn å ta som ikke er nødvendig i norske skoler. Skolen må tilpasses barnas verden som nok er mer forskjellig fra barn til barn i Uganda enn det er for norske barn. Det betyr blant annet at skolen må være mer fleksibel og å gi rom for alternative former for skolegang slik at alle barn i forskjellige situasjoner kan få tid og mulighet til å gå på skolen. Det har vi i Redd Barna i Uganda jobbet for at myndighetene skal være enige med oss i, noe som endelig har resultert i at det har blitt inkludert i den nye utdanningsloven for Uganda. Fleksibel og alternativ utdanning, så kalt uformell utdanning, skal nå vaere en del av det nasjonale utdanningssystemet som skal sørge for at alle barn i Uganda har mulighet til å innfri sin rett til utdanning.

 
I Redd Barna i Uganda har vi blant andre et utdanningsprosjekt som heter ABEK- Alternative Basic Education in Karamoja. Det er et eksempel på hvordan et fleksibelt, alternativt utdanningstilbud kan skape mulighet for barn i spesielle situasjoner og vanskelige forhold til å få utdanning. Karamoja, som ligger nordøst i landet, er den minst utviklede regionen i Uganda. Her lever folk på svært tradisjonelt vis. De fleste lever av kvegdrift, og mange er nomader. Barn bidrar med arbeid fra de er veldig unge; gutter gjeter kuene, jentene sanker ved, lager mat og passer på søsken. Blant annet. I tillegg er sikkerhetssituasjonen i Karamoja vanskelig og det er stor fattigdom og harde levekår.

Unge ABEK-studenter

Kort fortalt går ABEK ut på at små lokale skoler blir etablert med få midler - gjerne under et tre, men med en lokal lærer som har blitt trent i å undervise på en barnevennlig og profesjonell måte. Skoletidene er fleksible og tilpasset barnas dag, og innholdet er spesielt tilpasset deres verden slik at kunnskapen og evnene barna får oppleves som relevante, nyttige og håndterbare for barna og deres lokalsamfunn. Samtidig gir det barna en mulighet til å fortsette på videregående utdanning. Dette programmet har nå blitt del av det nasjonale utdanningssystemet for Uganda, og vi håper at liknende former for fleksible og tilpassede skoleformer vil spre seg også til andre deler av landet hvor det er behov for det. Dette bidrar til at flere barn i Uganda får en reell mulighet til å gå på skole.

Barn i Norge vet med sikkerhet at når de blir seks år gamle, skal de begynne på skolen. De vet med sikkerhet at der kommer de til å lære å lese og skrive og regne, og tilegne seg viktig og nyttig kunnskap. De vet med sikkerhet at de kommer til å ha skoleboker og all nødvendig læremateriell tilgjengelig og utdannende, profesjonelle lærere til å undervise seg i trygge omgivelser.
Det er en rettighet alle barn i verden har men dessverre ofte et privilegium å få innfridd. I hvertfall i Uganda.

Sine

        Hundre barn og én førskolelærer

                                                                                      (19. mars 2008)

I forrige uke var jeg på planleggingsworkshop sammen med alle aktørene som jobber med emergency education i nord Uganda, det såkalte FN-cluster for education in emergencies. Hensikten med clusteret, som er opprettet av FN, er først og fremst å sikre koordinering og bedre samarbeid. Internasjonalt er clusteret for education in emergencies ledet av UNICEF og Redd Barna-alliansen. I Uganda er det UNICEF som leder det, men med støtte fra Save the Children. I Uganda ble clusteret opprettet under krigen i nord da Lords Resistance Army (LRA) terroriserte sivilbefolkningen og kriget mot myndighetene. Denne konflikten har vart i 21 år, men nå er fredsforhandlingene i gang, og det er våpenhvile. Det forhandles i disse dager om en permanent fredsavtale for regionen, men freden er fortsatt skjør.

Fredsforhandlingene i Uganda gir barna håp for framtida. 

Myndighetene har lansert en strategi for hvordan regionen skal rehabiliteres etter krigen og bidra til varig fred. Befolkningen i de mest berørte områdene har levd i flyktningeleire fram til nå, men har nå så smått startet hjemvendingsprosessen. I noen områder har de fleste vendt hjem, i andre områder føler befolkningen seg fortsatt ikke trygge nok til å vende hjem. Et problem er også at landsbyene de vender tilbake til er ødelagte og nedbrutte av den lange krigen. Mange vender praktisk talt hjem til ingenting. Infrastruktur, sosiale tilbud som utdanning og helse må rehabiliteres eller bygges opp på ny. Dette tar tid. Men folk har ikke tid til å vente. Mange barn og ungdom har gått glipp av hele deres utdanning på grunn av konflikten. Derfor er det viktig at alle aktører, nasjonale og lokale myndigheter, FN, nasjonale og internasjonale organisasjoner samarbeider om å raskest mulig bidra til at befolkningen i nord skal kunne gjenopprette sine liv og en fredelig framtid.

I forbindelse med planleggingsmøtet for clusteret som foregikk i nordregionen besøkte jeg en førskole i Katakwi. Her bor den største andelen av befolkningen fortsatt i flyktningleire.

Skolegutt i Katakwi

Sikkerhetssituasjonen er fortsatt ikke slik at befolkningen føler seg trygge nok til å vende tilbake. Det er for øvrig ikke kun på grunn av LRA, nå er det mer på grunn av kriminalitet, først og fremst utført av Karamojongene og deres såkalte ”cattle rustling”. Karamojongene er urbefolkningen fra nordøst delen av landet, Karamoja. Karamoja er den minst utviklede delen av Uganda. De fleste her lever fortsatt etter deres tradisjonelle levesett. De er semi-nomader og lever stort sett av kvegdrift. Interne stridigheter mellom de forskjellige klanene, kamp om beiteområder og kuer har de senere årene blitt mer og mer voldelig og de tradisjonelle spydene har blitt byttet ut med automatvåpen. Myndighetenes forsøk på tvungen demobilisering har også ført til væpnet konflikt mellom Karamojongene og myndighetene. Dette har påvirket sikkerhetssituasjonen for de nærliggende distriktene ettersom konflikten sprer seg, Karamojongene blir presset lenger og lenger vekk for å finne fruktbar beitemark, og desperasjonen etter mat og penger skaper økt kriminalitet.

Førskolen i Katakwi var en jordhytte med stråtak og jordgulv, egentlig brukt som kirke men nå også som førskole for barn under 5 år. Dette er ikke en skole som får støtte fra Redd Barna, men er drevet av lokalsamfunnet på egen hånd. Hensikten med møtet var at vi skulle få et inntrykk av situasjonen. Vi ble møtt av 100 barn og en lærer. Barna var fra 2 til 9 år. Det var ingen møbler, ingen leker, ingen bøker, ingen do eller vaskefasiliteter og mange av barna var nakne. Mange av barna så syke ut - de var slappe og blikkene deres var tomme og triste. Det var vondt å se. De satt i støvet på rekke og rad. De største barna ropte i kor etter læreren ABC og telte til 10. Bortsett fra det var det lite som minte om en førskole. Læreren var en frivillig ung jente fra flyktningleiren. Hun hadde selv kun grunnskoleutdanning, men hadde vært på et tre dagers seminar og lært litt om barns utvikling. Selv om metodene hennes ikke svarer til hvordan vi ideelt sett mener at man burde drive en førskole med alderstilpasset, deltakende metoder gjorde hun en stor innsats og så godt hun kunne. Hun var alene om å passe på 100 barn, uten noen hjelpemidler og uten lønn. Hun gjorde et sterkt inntrykk på meg. Hun er 28 år og enslig mor med 10 barn å brødfø. Fire av dem er hennes egne, seks av de er hennes avdøde søsters barn. I tillegg tar hun seg av sine to gamle foreldre. Hun er HIV-positiv og har ingen inntekt. I tillegg jobber hun frivillig som lærer for den community-baserte førskolen. Hun fortalte at det gjør hun fordi hun syntes så synd på alle barna som går rundt i leiren alene og uten tilsyn mens foreldrene er ute og jobber med å skaffe mat, hente vann, dyrke marken osv. 

Førskolebarn i Katakwi

Lokalbefolkningen støtter henne med litt mat for innsatsen, men bortsett fra det må de klare seg med det de selv klarer å dyrke, noe av det blir solgt på markedet for penger til andre varer.

Førskolene er egentlig ment for barn fra 3 til 6 år. Men her var det flere barn over 6 år. Jeg spurte de hvorfor de ikke var på skolen. Da sa de at de ikke turte å gå på skolen for de ble slått av læreren hver gang de svarte feil på sporsmålene. Jeg spurte forskolelæreren om hun også slo barna og det bekreftet hun at hun gjør, men bare sjeldent og ikke de minste barna. Jeg spurte om hun visste om noen andre måter å holde orden og disiplin i forskolen på uten å bruke vold. Det visste hun ikke. Og hvordan skulle hun vite det? Hun har selv vokst opp i en kultur hvor det er normal praksis å slå barna sine. Hun har aldri blitt fortalt at det er galt og hun har aldri lært om andre metoder for å holde orden og disiplin i klasserommet. Det er derfor det er så viktig at alle lærere og forskolelærere får skikkelig trening og oppfølging. Det tar lang tid å endre holdninger. Hun fortalte at hvis man ikke slår barna sine snakker naboene om hvor dårlig mor man er som ikke tar skikkelig ansvar for å oppdra barna sine. I tillegg til denne kulturen i forhold til barneoppdragelse har samfunnet også blitt preget av mange tiår med krig og voldelig konflikt. Det påvirker også samfunnets forhold til bruk av vold. Det blir normalisert. Og den voldelige kulturen sprer seg inn i hjemmene- far banker mor, mor banker barna og barna banker hverandre og vokser opp til å banke sine barn. Den eneste måten denne spiralen kan endres på som jeg kan komme i tanke om, er utdanning og opplysning. Men da nytter det jo ikke at barna blir slått på skolen også...

Etter at vi hadde vært noen timer på førskolen og snakket med læreren, barna, observert hvordan de aktiviserer barna og snakket med lokalsamfunnets styringskomité for førskolen, gikk vi en liten tur innom skolen ved siden av hvor barna hadde fortalt oss at de blir slått. Inni alle klasserommene fant vi pinner og stokker som blir brukt til det formålet. Jeg spurte læreren hva stokken i hjørnet blir brukt til. Han sa den var til for å bruke som pekestokk. Så spurte jeg barna - de svarte i kor at den ble brukt til å slå med. Da jeg knakk pinnen og kastet den ut av vinduet utbrøt det gledeshyl fra barna. Læreren så faktisk ut til å være glad for å ha bli kvitt den han også.

Sine

Interressant og velskrevet

                                                                                               (8. februar 2008)

Hei Sine, takk for en velskrevet og innsiktsfull blogg. Det var veldig interessant å få vite mer om situasjonen for befolkningen i Kenya. Hilsen Else

“Alt jeg har igjen er utdanningen min”                   - Flyktning fra Kenya i Uganda)

                                                                                               (6. februar 2008)

I forrige uke besøkte jeg flyktningleiren 20 km fra Tororo, ved grensen til Kenya hvor Redd Barna driver nødhjelpsarbeid for flyktninger fra Kenya. Det gjorde sterkt inntrykk. 

Etter valget i desember 2007 har det vært store problemer i Kenya. President Mwai Kibaki som tilhører Kikuyu-stammen er anklaget for å ha fusket seg til valgseieren, og valgprosessen sies å ha vært uregelmentær fra begge sider. Opposisjonslederen, Raila Odinga, som tilhører Luo-stammen, vil ikke godta valgresultatet og har oppfordret til demonstrasjoner som har resultert i voldelige kamper blant sivilbefolkningen. Fler enn tusen mennesker er drept i kampene mellom Luo-folket og Kikuyu-folket, og flere enn to hundre og femti tusen mennesker er fordrevne fra sine hjem og på flukt.

Cirka syv tusen mennesker har flyktet over grensen til Uganda. Mange har mistet alt – hjemmene deres er brent ned, familiemedlemmer drept og levebrødet ødelagt. Og alt skjedde i løpet av noen få dager rett etter jul. Situasjonen ser ikke ut til å bedre seg med det første. Volden øker og sprer seg stadig til nye deler av Kenya. Det har utviklet seg til å bli en krig mellom de to stammene, og mange får skumle assosiasjoner til hva som skjedde i Rwanda noen år tilbake. Vi ser fryktelige bilder av vold og drap i media, det snakkes om etnisk renselse og "kakerlakk-meldinger" på radioen. Folk som for jul var naboer og gode venner er plutselig hverandres fiender. Og hele regionen er fortsatt rystet over at dette skjer i Kenya - landet som har hatt blomstrende økonomisk vekst, fred og tilsynelatende god utvikling de siste årene. Afrika viser seg fra sin skjøre side.

1300 mennesker oppholder seg nå i Mulanda-leiren. 

Mulanda heter den nyopprettede transittleiren for flyktninger som kommer fra Kenya til Uganda. I denne leiren bor det nå ca 1300 mennesker. De andre flyktningene oppholder seg spredte steder langs grensen, hos venner og familie, eller i leide leiligheter i de mindre byene - inntil de går tom for midler. Det antas at antallet flyktninger vil øke kraftig. Redd Barna var raskt ute med nødhjelp til flyktningene som krysset grensen til Uganda. Madrasser, myggnetting og tepper ble distribuert til to tusen mennesker. Nå er det beskyttelse av barna og utdanning Redd Barna konsentrer seg om. UNHCR har distribuert telt til hver familieenhet, og sanitære fasiliteter, drikkevann og matforsyninger er organisert. FN og mange organisasjoner er til stede, men det er fortsatt mange ting som mangler.

Folk er slitne, frustrerte, redde og bekymret for framtiden. En enslig mor – som så veldig ung ut - med tre små barn fortalte at mannen hennes hadde blitt drept med henne og barna som tilskuere. I tillegg hadde hjemmet deres og familiens levebrød, en liten skobutikk, blitt brent ned. Hun måtte løpe med barna til nærmeste politistasjon for å søke tilflukt også derfra videre til Uganda neste morgen. En ung mann fortalte om en liknende hendelse, hvor konen hans var blitt voldtatt og drept foran øynene på deres to barn på åtte måneder og to år mens han var ute etter mat. Det virket på meg som om han fortsatt var i sjokk, verken han eller barna hadde blitt vasket på mange uker og de halvnakne barna var slappe og vanskelig å få øyekontakt med. De får nå hjelp og støtte fra blant andre de nyopprettede ”child protection committees” som er etablert blant flyktningene med støtte fra Redd Barna.

I tillegg til fysisk beskyttelse og tilfredsstillelse av de mest elementære behovene, har de fleste flyktningene, og særlig barna, et sterkt behov for psykososial støtte og rekreasjon. Et av tiltakene Redd Barna har satt i gang på dette området er å opprette et såkalt ”safe space” for barn inne i flyktningleiren som er en stor inngjerdet og ryddet plass beregnet kun for barn. Her skal barna i trygge og beskyttede omgivelser få være barn uten ”voksenbekymringer” noen timer hver dag. Det er viktig at man får etablert en slags struktur på dagene og få "normalisert"  tilværelsen til barna så fort som mulig. Her kan barna i påsyn av voksne som har blitt trent opp til dette formålet, få leke fritt og more seg sammen med andre barn. I tillegg organiseres aktiviteter som har en god effekt på traumebehandling og stressmestring for barna. Her får man også god oversikt over barna i flyktningleiren og kan kartlegge problemene og hvordan disse skal tas videre.

Lek og skole er viktig for å behandle traumer og stress hos barn. 

Rundt 250 barn fra tre til tolv år var organisert i grupper etter alder og var i full gang med forskjellige aktiviteter da jeg besøkte leieren. Man kunne høre latter og sang og gledeshyl mange hundre meter unna. Formiddagene er beregnet for de yngste barna, og ettermiddagene for de eldre barna. Det var fantastisk å se og oppleve så mye og glede og latter oppe i all elendigheten.

I tillegg er det opprettet ungdomsgrupper som skal drive med sportsaktiviteter, dans og drama, men også brukes som forum for såkalt ”life skills training”som for eksempel HIV/AIDS informasjon, fredsbyggende aktiviteter, og diskusjonsgrupper og gruppe- rådgivning.  Mange av ungdommene er traumatiserte, andre er rastløse og frustrerte og henfaller lett til destruktiv adferd som å ruse seg. Det er derfor viktig å få raskt etablert aktiviteter som de kan engasjere seg i og gi dem noe annet å tenke på.

Trygge omgivelser for lek og læring er viktig for flyktningbarna  

Det vi nå er i full gang med å opprette er et utdanningstilbud for flyktningene. Både barna og foreldrene deres er veldig opptatt av utdanning og bekymret for om de nå kommer til å gå glipp av deler av utdanningen sin. For mange er utdanning det sterkeste framtidshåpet de har. En 16 år gammel gutt fortalte at han har mistet alt han hadde, hjemmet er brent ned og han vet ikke hvor foreldrene er. Han sa, ”det eneste jeg har igjen er utdanningen min”. Utdanning representerer håp og noe å bygge en bedre framtid på.

Fire klasser for åtte klassetrinn i tillegg til forskoleklasser blir opprettet til å starte med, undervist av lærere fra flyktningbefolkningen, basert på det kenyanske skolesystemet og med kenyanske skoleboker. Hensikten er å forhindre at læringsprosessen blir avbrutt og at de får mangler i sin grunnutdanning. Den allerede tragiske situasjonen som konflikten har medført for barna skal ikke forverres av at de blir frarøvet sin rett til utdanning. Et skoletilbud medfører også at livet for barna kan ”normaliseres”- de får en struktur på hverdagen og andre ting å tenke på. Utdanningstilbudet blir også tilpasset til konfliktsituasjonen ved å inkludere relevante temaer som er spesielt viktig for barna å kunne noe om nå, som helse og hygiene, HIV/AIDS, ikke-voldelige meglingsteknikker, demokratibygging og toleranse. Dette kan forhåpentligvis også fungere som en motvekt mot volden og hatet som mange av barna har sett og opplevd og som preger hjemlandet deres for tiden.

Til tross for den tragiske situasjonen og all sorg, frykt og elendighet ble jeg overasket og imponert over hvordan de fleste menneskene takler situasjonen. De viser mot, styrke, tiltakslyst og engasjement. De engasjerer seg i komiteer og arbeidsgrupper, de viser omsorg for hverandre. De smiler, er imøtekommende og vennlige. De viser en sterk motstandskraft som er beundringsverdig. Jeg håper de snart kan vende hjem til et fredelig Kenya og gjenopprette sine liv og en lysere framtid.

Sine

 Takk for fin blogg

 (5. desember 2007)

Hei Stine

Marianne

 The Queen er i Uganda...

 (28. november 2007)

Kampala står på hodet om dagen. Uganda er vertsland for det store Commonwealth-møtet som arrangeres annethvert år for de forskjellige Commonwealth-landene (tidligere britike kolonier). CHOGM, Commonwealth Head of Government Meeting, er årets store begivenhet her, og forberedelsene til dette har preget Uganda, særlig Kampala, hele året. Hele byen er mer eller mindre pusset opp for anledningen, og Kampala framstår nå striglet og blankpolert, som en relativt velfungerende og moderne afrikansk hovedstad.

Alle veiene har blitt reparert – der hvor vi vanligvis er vandt til å kjøre slalåm mellom store potholes i veien, er nå omgjort til flotte avenyer, alle fortau er feiet, all søppel er fjernet, de fleste bygninger har blitt reparert og malt, blomster og trær er plantet langs veien, nye bygninger, store luksushoteller og konferansesaler har poppet opp som paddehatter, og til og med lyktestolper, gatelys og veiskilt har dukket opp. Nå er det pyntet med Ugandiske og britiske flagg over det meste av byen, og den britiske dronningen smiler beskjedent fra store plakater som er hengt opp på de underligste steder i byen. Det britiske kongehuset og statsledere fra de 53 Commonwealth-landene, i følge med 5000 delegater har nå invadert byen for det som nå har kuliminert til helgens store arrangement, selve møtet med Dronningen. Mange av innfartsårene til byen har blitt avstengt, det meste av sentrum er avstengt sone, kun CHOGM delegater har tilgang til byens fleste hoteller og restauranter – og til og med flere sykehus er reservert i denne perioden for å stå i beredskap kun for CHOGM-deltakerne.

Politistyrken har blitt mangedoblet – golfbanen er omgjort til campingplass for de mange tusen sikkerhetsvaktene, og over hele byen har man den siste måneden møtt på horder av mennesker i neongule vester som koster og maler og pusser og gnikker på hver en lille flekk av byen. De tre dagene som dronningen er i Uganda har blitt erklært som offentlige fridager – det har blitt oppfordret fra myndighetene om å holde seg hjemme eller dra ut av Kampala. Man vil ikke ha den sedvanelige osen fra tett trafikk og mylder av mennesker i gatebildet.

Å få være vertsland for CHOGM blir betraktet som et privilegium og en god mulighet for vertslandet til å få vist seg fram fra sin glansside. Det er andre gang i historien at denne ”æren” har blitt gitt til et afrikansk land. Ansiktsløftet av byen er et positivt tiltak, og til en viss grad også tiltrengt. Mange tusen mennesker har blitt satt i arbeid og resultatet er flott. Men til hvilken pris? Mange av de små salgsbodene og markedsplassene som fungerer som levebrød for mange av Kampalas innbyggere har blitt fjernet av politiet – de passer ikke inn i byens nye image som en moderne og velutviklet hovedstad.

Hjemløse mennesker har blitt jaget vekk fra bybildet og jeg lurer på hvor det har blitt av alle barna som pleier å stå langs veiene og selge aviser, og andre småting. Det har blitt gravd dypt ned i statskassen for å finansiere det hele – på bekostning av andre ting-

som blant annet det allerede spinkle utdanningsbudsjettet som har blitt kuttet flere ganger i løpet av året til fordel for CHOGM. Det samme med budsjettene for helsevesen og andre sosiale velferdstjenester (forsvarsbudsjettet har så vidt jeg vet ikke måttet lide…).

Mediene er fulle av CHOGM-stoff, men oppmerksomheten rundt innholdet i dette  og møtet hva man ønsker at utfallet skal bli, har ikke fått mye plass. Presidenten har annonsert at alle Ugandas innbyggere vil dra fordel av CHOGM. Jeg lurer på hvordan. Jeg tror for eksempel at skolebarna i de mange landsbyene nord i landet som nå nylig har kunnet venne tilbake til sine hjemsteder etter mange år i flyktningleire på grunn av den tidligere borgerkrigen, heller ville ha ønsket seg mat, skolebøker, gulv i klasserommet eller en lærer som får lønn…? Man kan komme til å klø seg i hodet over hvorfor de spinkle midlene som i utgangspunktet var forbeholdt dette heller har blitt prioritert til  å brukes på dronningen av England?

Man spør seg jo også om hvorfor, for eksempel, den tiltrengte rehabiliteringen av veinettet i og utenfor Kampala har måttet vente til dronningen kommer med å bli satt i gang? Men det blir vel kanskje det samme som når man venter til man får besøk av mor hjemme med å gjøre den nødvendige rengjøringen?

Det mange også spør seg om er hva som skjer på mandag – når det hele er over. Jeg mistenker at det blir en blåmandag… Hva skjer med alle menneskene som har vært i arbeid? Hva skjer med de mange store luksushotellene som har blitt bygget for å huse de 5000 delegatene når de reiser hjem? Hvor lenge vil det tynne laget med ny asfalt vare før vi igjen er i gang med slalåmkjøringen? Og hva skjer når Uganda må betale første avdrag på det store lånet de har tatt opp for å finansiere denne festen? I mellomtiden benytter vi oss av anledningen til å nyte den flotte ”nye” Kampala og kose oss med de fine presentasjonene av Uganda fra sin glansside.

Sine

Spennende!

 (20. november 2007)

Hei Sine!

Utrolig spennende å høre om dine opplevelser i felten! Kan tenke meg det gjør inntrykk å værre midt oppe i en helt annen virkelighet enn vi er vant med her hjemme. Setter ting i perspektiv..

Lykke til videre, gleder meg til høre mer:)

Monica

Første blogg

 (11. oktober 2007)

Hei, jeg heter Sine – dette er min første blogg fra Uganda. Jeg er sekondert fra Redd Barna i Norge til Redd Barna i Uganda for å jobbe som rådgiver for utdanningsprogrammet her i ett år. Redd Barna i Uganda har et stort og omfattende program for barn med hovedvekt på utdanning og beskyttelse.

Jeg har nettopp kommet tilbake til Kampala fra en feltreise i den vestlige delen av Uganda som er preget av fjellkjeden Rwenzori, eller månefjellene som de kalles. Denne reisen har jeg lyst til å fortelle om i min første blogg.

Rewrite the Future ("ABC redder barna" på norsk) heter Save the Children-alliansens globale utdanningskampanje. Den har som mål å bedre tilgangen til og kvaliteten på utdanning for 8 millioner barn som lever i områder preget av krig og konflikt. Disse barna tilhører den gruppen av barn i verden som mest sannsynlig ikke har tilgang til et godt utdanningstilbud. Mange av disse barna bor i områder som ligger utenfor allfarvei (eller uten veier i det hele tatt) – inne i jungelen, oppe i fjellene, nede ved innsjøene… og blir derfor ofte kalt ”hard to reach children”. Mange av disse områdene er isolerte både geografisk, sosialt og politisk og blir ofte ”glemt” eller ignorert av myndighetene, ofte som resultat av krig eller konflikt. Som del av "ABC redder barna" jobber Redd Barna i Uganda med å styrke og bedre utdanningstilbudet for barn i disse områdene, og med å ”minne” myndighetene på at disse områdene også har rett på oppmerksomhet og at barna her har samme rett til utdanning som alle verdens barn.

Jeg synes jeg har fått erfare hva som menes med ”hard to reach”. Forberedt for fjelltur med gode sko, vandrestav og nok av vann i sekken startet turen oppover i Rwenzori-fjellene i 28 graders varme tidlig om morgenen. Da hadde vi lagt bak oss en times kjøretur gjennom jungel og regnskog fra Budibugyo som ligger langs grensen til DRC. Dette området har vært preget av uroligheter og konflikt med rebeller fra både DRC og Uganda i flere tiår. Malet for turen var Kiongo primay school og offisiell åpning av deres nybygde skolebygning, finansiert av Redd Barna i Uganda.

I løpet av 2008 skal 54 nye klasserom bygges i området. Vi hadde dagen før hatt møte med byggefirmaene som skal gjøre jobben for å diskutere hvordan vi kan involvere lokalsamfunnet mer i selve byggeprosessen. Det er viktig for å senke prisene på hver enkelt bygning slik at vi har midler til å bygge så mange klasserom som mulig for midlene vi har til rådighet. Men det er også viktig for å sikre at lokalsamfunnet føler seg delaktige i prosessen og at de føler eierskap til de nye bygningene slik at de vil ivareta dem gjennom mange år. Ved å bruke lokalt produserte materialer og arbeidskraft bidrar vi også til bedre lokal omsettning som igjen vil kunne bidra til bedre samarbeid og kommunikasjon med lokalsamfunnet. Dette betyr imidlertid også at byggefirmaene som er ansvarlige for byggeprosjektene taper profitt. I tillegg er det vanskelig å gjennomføre mange av disse byggeprosjektene på grunn av fremkommeligheten - det er ofte veldig vanskelig å få fraktet materialer og maskiner til de områdene hvor skolene skal bygges. Til tross for dette var flere av byggefirmaene likevel svært positive til initiativet og villige og interesserte i å prøve ut denne metoden. De uttrykte selv at de satt stor pris på å bli sett på som ”partners in development” og glade for å kunne bidra til positiv utvikling i distriktet. Det var et inspirerende møte for alle parter.

Etter fire timers klatring i relativt bratt stigning på smale stier – i fantastisk landskap – men med blodsmak i munnen og tomme vannflasker, kunne vi endelig skimte en nymalt og skinnende ny skolebygning i et lite dalsøkk 1800 meter over vannet. Vi kunne høre barnesang og musikk i det fjerne, og folk strømmet til over de mange toppene, pyntet i finstasen bærende på mat, materialer, vann og småbarn. På vei opp fjellet ble vi rett som det var overhalt av folk i full fart oppover fjellsiden barbeint og bærende med ved, materialer eller vann på hodet. For aller første gang hadde også representanter fra de lokale myndighetene tatt turen oppover fjellene (vel og merke et par timer forsinket til fots etter et mislykket forsøk på å ta seg oppover på motorsykkel).

Høytidlige taler, og offisiell åpning av tre nye klasserom ble etterfulgt av et herremåltid servert på tallerkener samlet inn fra hele landsbyen og brus båret opp i kassevis på hodet opp fjellene for anledningen. Det er sjeldent at det kommer besøk til disse områdene. Men det var helt tydelig at de setter pris på det når det skjer. Folk trenger å føle seg sett, hørt og tatt hensyn til – menneskene som bor i disse områdene har de samme rettigheter som alle andre. Gjennom Redd Barna i Ugandas innsats for denne skolen og gjennom samarbeid med myndighetene og lokalsamfunnet har dette området nå endelig fått mer oppmerksomhet enn på lenge. 

Forhåpentligvis er dette kun starten. De har nå fått tre nye klasserom og kontor til rektor. Men mye gjenstår. Lærerne har ingen steder å bo. Mange lærere har flere timers gange til skolen hvis ikke lokalsamfunnet tilbyr de husly over natten. Det betyr ofte at elevene møter opp til skoledag uten lærer. Det er stor mangel på skolebøker og materiell. Jenter blir sjeldent prioritert når foreldre må velge ut hvem av barna de har råd til å sende til skolen, og blir heller ofte giftet bort helt ned fra 12 års alder. Dette er bare noen få av mange hindringer for disse barnas skolegang. Men gjennom samarbeid med og støtte til lokalsamfunnet, bevisstgjøring om hvordan utdanning kan bidra til utvikling og et bedre liv, og ved å støtte myndighetene i å bedre tilbudet, kan disse barna kanskje også snart få innfri sin rett til et godt utdanningstilbud og håp om en bedre framtid.

Det er krevende å jobbe i disse områdene. Mange av mine kollegaer i Redd Barna i Uganda bruker mye av sin tid på å oppsøke avsidesliggende områder som er svært vanskelig å nå fram til, ofte innebærer det flere dagers vandring og overnatting under åpen himmel. Da vi skulle gå tilbake etter endt program og møte med lokalsamfunnet, åpnet himmelen seg og monsunregnet stod ned i strie strømmer. Tordenet rallet i fjellveggene, vi var gjennomvåte, stiene ned over de bratte fjellskrentene var omgjort til små fossefall og fotfestet glapp så adrenalinet pumpet flere ganger…Å komme meg opp til denne skolen for så og vende hjem igjen samme dag var en ekstremopplevelse for meg. For folkene som lever i disse områdene (flere hundre tusen mennesker) og for mange av mine kollegaer er det jeg kaller en ekstremopplevelse helt dagligdags…

Sine