Gunnar Andersen er Redd Barnas stedlige representant i Nepal. Han er utdannet fra Sosialhøskolen og har en bred yrkesbakgrunn som lærer, fisker og fabrikkarbeider. Han har tidligere jobbet for Redd Barnas på Sri Lanka og i Kambodsja, vært assisterende generalsekretær i Flyktningehjelpen og generalsekretær i Care Norge. Han har i også jobbet for Kirkens Nødhjelp.

Han har i flere år ledet bistandsvirksomhet i land som Zambia, Afghanistan/Pakistan, Kambodsja, Sri Lanka og nå Nepal.

Gunnar er 55 år, gift og har et barn på 15 år.

Gunnars blogg er nå avsluttet.

Redd Barna og utdanning i Nepal

(6. oktober 2008)

Hei Gunnar,

Jeg reiste i Nepal med min kjæreste i juni, og ble forbauset da en hel landsby på en av åsene mellom Pokhara og Kathmandu visste hvor Norge var. Det viste seg at Redd Barna stod bak landsbyskolen, hvor kjæresten min (som er fra Kathmandu) senere på sommeren tok seg en måneds arbeid som engelsklærer. En veldig positiv opplevelse. En ting fikk jeg imidlertid ikke helt klart for meg; involverer Redd Barna seg i undervisning og administrasjon av slike skoler etter de er bygget, eller er det kun selve byggingen av skolen det er snakk om? Hadde vært interessert i å få vite mer om bistandsarbeidet som gjøres der, da det sannsynligvis blir (mange?) flere turer på meg.

Hei og takk for spørsmål.

Vi har tidligere vært mye involvert i bygging av skoler. Vi er fortsatt det, men har de siste årene også fokusert mer på innhold. Blant annet har vi arbeidet mye med lærere for å utvikle mer barnevennlig undervisning. Mye ressurser går med til lærebøker og undervisningsmateriell som vi også trener lærere i å benytte. "Active teaching learning methods" kaller vi dette. Skolene i Nepal er mye preget av "enveiskjøring" og lite trivsel, og et viktig element er å få elevene mer aktivt med i undervisning. Et stort problem i Nepal er at elver blir borte etter et par år og mye skyldes at de ikke har en opplevelse av å delta. I de skolene hvor vi er aktive med denne type program er frafallstallene sterkt redusert.

Når det gjelder administrasjon er vi bl.a. engasjert med å etablere "School Management Committees" hvor målet er å trekke landsbyen og elever inn i driften av skolen. Nepal har en ekstremt dårlig lokal infrastruktur når det gjelder lokalt engasjement og styring fra myndighetene. Det har vist seg at dette engasjementet ikke bare bedrer skolen, men også blir et bidrag for lokalt engasjement også på andre områder.

Håper dette svarer på noe av det du lurte på. Hvis du ønsker mer informasjon om dette, ville det være fint om du skrev på engelsk og jeg kan få en av mine nepalske kollegaer, som arbeider direkte med skolene, til å bidra med mer informasjon.

Vennlig hilsen,

Gunnar

Dear Gunnar

(2. juni 2008)

Dear Gunnar,
It has been long since we read your last blog. A lot of turmoils and developments have taken place in between, but we are missing pictures and your informative blogs. Please keep posting new blogs.
Warm regards.

R B Thapa

Dear Gunnar

(22. mai 2008)

Kuul blogg med tashi i blomsterkrans. Håper alt stpår bra til med dere alle sammen. Vi trives godt i Rwanda.

Florry og Steinar

Pause i bloggen

(6. februar 2008)

Dette blir den siste bloggen på en stund. Vi tar en pause. Regner med en arbeidsom periode med en del farting rundt til prosjekter i tiden som kommer. Kan bli litt vrient å blogge regelmessig. På landsbygda i Nepal gjør hverken mobil eller laptop nytte for seg.

Ellers hangler Nepal gjennom vinteren med åtte timer strømkutt for hele landet. Folk flest har ikke strøm i det hele tatt, inntektene svikter og et fra før fattig land sliter i motbakke. Ungene fryser og det er fortsatt mye uro i deler av landet. Det kan kanskje virke litt trist.

Ofte spør folk jeg kjenner i Norge meg om det ikke er deprimerende? Det er det ikke. Tvert i mot det mye oppmuntring hvis man ser både stort og smått på det. Fredsavtalen fra 2006 holder, ernæringssituasjonen for barn ble bedret i 2007, vi bidro til at tusenvis av barn og unge fikk et trygt skoletilbud og i en landsby sitter en ung gutt jeg ble kjent med og leser en bok han ønsket seg. Nepal har mange muligheter, det vil bare ta litt tid før vi er på den første store bakketoppen.

Rent personlig er det et privilegium å kunne jobbe og bo i Nepal i disse dager. Historie skrives og det er jo bare spennende. Jeg har 90 gode kolleger. Vi gjør mye nytte for oss og  det er sjelden en dag uten opplevelser man aldri ville være foruten.

Været var klart på vei hjem i kveld. Solnedgangen ga de største fjell rødskjær i horisonten. Jeg stoppet ved en statue av Ganesha og kjøpte en blomsterkarans til hunden vår fordi han alltid er glad når jeg kommer hjem.

Ellers kan jeg tenke på den kortvokste konen som prøver å tjene noen rupee for å passe på den levende gudinnen. Sjelden ser man levde ansikter som hennes. Jeg ser dem hver dag. Og, når det blir litt fri i helgen kan vi ta en tur til den historiske bydelen i Patan. Ta en kopp te, se på ansikter og lure på hva som gjemmer seg bak. Et privilegium, ikke sant?

Trim, språk og litt større linjer

(30. januar 2008)

Jogging har aldri vært min greie, men jeg har gjort noen forsøk for å holde linjene i sjakk her i Nepal. Litt forfengelig er man jo, selvtillit skal man ikke undervurdere. Men jogging er ensomt og gir fort hjemlengsel. Dermed har løpeturene blitt korte, linjene avrundet og selvtilliten synkende. Nabolaget er dessuten bebodd av ulike store hundearter som glefsende bykser ut fra mørke skygger for å få en smakebit av møre leggmuskler fra en nordmann i sin beste alder. Belastningen dette kan påføre allerede tungt arbeidende organer, er antakelig mer enn en full maraton. Dermed tapte både linjene og forfengeligheten denne runden og oppe i bakken sitter noen blandingsraser og smiler overbærende.

Dette kunne selvfølgelig ikke vare, for sviktende selvfølelse er lite konstruktivt. Nå har jeg funnet meg en tennispartner. Jeg har uregelmessig holdt på med denne idretten noen år og har stort sett glede av dette – hvis jeg vinner eller får inn noen slag det står respekt av. Tennis er kanskje forbundet med hvit bekledning, kontrollerte følelser, vinn og tap med samme sinn, type gentleman-håndtrykk over nettkanten og te og småkaker etter endt dyst.

Jeg opplever det sjelden slik. Påkledningen er uvesentlig, det kan ta flere dager å komme over et urettferdig tap og sentimentalt har jeg beholdt den samme racketen i 15 år. Hjemme i Norge hadde jeg mange dyster med en kompis som også tar dette veldig alvorlig. Var det jevnt mot siste sett var spenningen nesten uhandterlig, ordvekslingen og sosial aspekter forsvant fra arenaen og blodtåka lå tung over pannebrasken – i alle fall min. Ærlig talt er jeg ikke sikker på om vi fortsatt hadde vært venner om jeg ikke stort sett hadde vunnet disse slagene.
  
Min partner her i Nepal er rank, slank og en langt bedre spiller enn jeg. Belastningen ved gjentatte tap var derfor overkommelig for jeg er voksen nok til å akseptere at det er forskjell på folk, om enn bare utenpå og kun i forhold til ulike ferdigheter. Dessuten er Krishna 20 år yngre enn meg, spiller regelmessig og skrøt høflig hvis jeg fikk inn en treffer. Dette fungerte rimelig bra en periode inntil han en lørdag morgen, under en lengre ballveksling som jeg tapte, utbrøt følgende: ”You are soooo sweet, so sweet.”

Hæææ???? Her har jeg stoisk og med verdighet godtatt at jeg som regel taper og så kaller han meg søt ... søt! Først jager han meg fullstendig ut av banen som en annen villhund og dermed sier at mine desperate forsøk på sportslig anerkjennelse og litt rakere linjer er søte. Denne form for bevisste forsøk på undertrykkelse av mine muligheter til utfoldelse på tennisbanen var tungt å overkomme. Det tok litt tid før jeg bad om revansj. Jeg drømte til og med en natt at jeg prøvde å slå tennisballer fra basecamp til toppen av Mount Everest mens Krishna stod ved siden av og klukket: ”Soooo sweet”.

For å lette litt på trykket fortalte jeg om min ydmykelse til en kollega. Min kollega er fra en lav kaste i Nepal, snakker et annet språk enn de fleste, men har lært seg flere språk og han ler ofte. Han har opplevd store deler av sitt liv som en sammenhengende ydmykelse fordi han vokste opp hvor undertrykkelse var satt i system. Og når man bor i Nepal, er det lett å se hvilke slag han, og veldig mange som han, har sloss. Han fortalte at når det var som verst pleide han å tegne seg i bedre humør. Nå er jeg like dårlig til å tegne som til å slå grunnlinje slag så det ville neppe hjelpe, forklarte jeg. Forøvrig fortalte min kollega at min tolkning av Krishnas bruk av uttrykket ”søt”, hadde sammenheng med at det på ”nepalsk” ville være mer å forstå som en oppmuntring for heroisk innsats. Noen dager senere ga han meg en tegning. Jeg spurte ikke, men kanskje han tegnet fordi hans barn ble mobbet på skolen. Denne tanken satte både synkende linjer og andre mindre utfordringer litt i perspektiv. Tegningen er vedlagt:

Powercuts

(22. januar 2008)

Politisk har 2008 begynt brukbart i Nepal sammenlignet med avslutningen på 2007. Lederene i sjupartialliansen har fjernet de mørkeste skyene på den politiske himmelen, klargjort posisjoner og er enige om valg 10. april. Nå holder de folkemøter sammen hvor løftene kommer som regnbyger over folkemassene i monsuntiden. Folk krevde styring og økende vold og uro i deler av landet  fikk antakelig politikerene til å snu, ta ansvar og sette en felles kurs mot april. 
 
Sola har også snudd og dagene er noen minutter lysere. En mild skur av det årlige vinterregnet har renset luften litt i Katmandudalen, men ikke gitt mye vann i magasinene og strøm i kontaktene. Flomregnet fra i fjor er for lengst i det Indiske Hav og strømmen er borte seks timer hver eneste dag. Resten av døgnet er spenningen ofte så ustabil at sikringer svir og spenningsregulatorene hyler. En dag takket stereoanleggets harmoniske toner for seg med et smell. Ingen garanti for slikt og det var bare å investere i nytt. Men altså, så langt er alt ganske bra og vi greier oss uten strøm noen timer. 
 
Nepal vil også gå på en smell hvis politikerene ikke holder løftet om valg og følger opp noen av sine garantier. Kanskje får vi et politisk kraftsenter hvor representantene er legtime gjennom valg, kanskje ikke. I april vil vannmagasinene fylles og kraftvakumet reduseres. Vi får se om politikerene oppnår det samme, har kontakt med befolkningen og reduserer faren for økende uro og farlige spenninger slik som monsunen i april bringer vann i magasinene og kraft til folket.    

 Feiring av sjupartialliansen. FOTO: www.smh.com.au

Kraftige smell har det også vært på de to folkemøtene sjupartialliansen har holdt så langt i 2008. Utover disse to var det i løpet av forrige uke 13 mindre bombeanngrep i Biratnagar i det sør-østlige Nepal. Bombene i 2008 har ikke drept noen - enda, men det lover ikke så godt. Nepal vil mest sannsynlig også i 2008 være ustabilt, og vi får neppe mer strøm neste vinter heller. Mange grupper er misfornøyd og ikke alle vil være med. Den sentrale politiske ledelsen når ikke alle, og flere grupper har allerede sagt at valg vil de ikke være med på. Dette er ikke uvanlige når fredsprosesser får positivt momentum og favner mange, slik som de siste ukene i Nepal. De som ikke er med, eller velger ikke å være med, føler og mener seg skviset og tyr ofte til de sterkeste virkemidler for å bli hørt. ”Spoilers” kalles det på fagspråket.   
 
Hvorfor jeg i det hele tatt blander strømforskyning og politikk er kanskje litt forvirrende, men jeg tror det er på grunn av følgende: Noen er veldig misfornøyde med å bli kortsluttet, mange har ikke strøm i det hele tatt, andre har egen generator og er sure fordi den bråker, og flere er bare oppgitt fordi det tar så lang tid før Nepals store vannressurser kan føre til stabil og varig kraftleveranse. Politikk og demokrati handler vel egentlig også om stabilt å levere nok av  både strøm og andre goder. Der har Nepal et stykke fram, men vi skal bidra så godt vi kan i 2008 også.

Bandh

(10. januar 2008)

Siden demokratibevegelsen for fullt kom ut i det offentlige rom på nittitallet og ulike grupper kunne fremme sine krav, har Nepal utviklet en egen form for streiker – bandhs. Bandhs kan anta ulike former og er mer en form for demonstrasjon å regne.

De vanligste bands kan oversettes med stengning. I Katmandu, litt avhengig av kraften bak en stengning, kan vi oppleve at hele byen stopper opp. Ingen motoriserte kjøretøyer kan ferdes i gatene og alle forretninger blir stengt. De som bryter en bandh kan få seg en omgang, så det er best å bevege seg til fots. Hvem som helst kan organisere en bandh, og i et land hvor mange har mye å streike for kan det lett ta overhand. I Katmandu har det roet seg de siste par ukene med bare mindre demonstrasjoner, men av og til i 2007 har vi hatt scener som mest minner om Midtøsten med brennende felger og ungdommer som kaster stein.

I dag er det for det meste i Terrai, lavlandsbeltet som grenser mot India, vi opplever bands og mye voldelige opprør og demonstrasjoner. Hver dag drepes mennesker i denne politiske striden hvor alle ser sin mulighet for å fremme sine krav, ofte ikke med demokratiske virkemidler. De siste årene har det vært så mange bandhs at noen fant det riktig å opprette en egen webside for å holde oversikten.

Til og med jentegudinnen mente det nødvendig å gå til streik for et par år siden (se forrige blogg og les her) Hun fant vel neppe på dette av seg selv og ifølge historien var det hennes foresatte som krevde ti prosent av inngangspengene som betales for å besøke bakgården til jentegudinnen. De foresatte truet med at jentegudinnen ikke lenger ville vise seg i vinduet til glede for både turister og byens beboere hvis ikke byens myndigheter bladde opp. Kravet ble avvist, men det ryktes at jentegudinnes pensjonspakke ble økt.

De mange demonstrasjonene kan være en plage, av og til skjønner jeg hverken hensikten eller kravet, men like ofte har demonstrantene min sympati. I et land hvor undertrykkelsen av store folkegrupper har vært og fortsatt er massiv, er det mange rettferdige krav som fremmes. Vi har som Redd Barna bl.a. vært med å støtte en av de mest undertrykte gruppene, Badi-kvinnene, i sine krav for de mest fundamentale rettigheter. Denne kvinnegruppen har tradisjonelt vært en slags omreisende sanger og dansere, men også involvert i prostitusjon.
 

For et par måneder siden samlet de seg, holdt for første gang en nasjonal konferanse, diskuterte sin situasjon og utviklet sitt manifest. Et av kravene var retten til statsborgerskap for sine barn. Uten dokumentasjon av farskap var det ikke juridisk rom for å gi barna statsborgerskap. Kravene ble lydhørt fremmet og kvinnene arrangerte en måneds ”sit-ins” ulike steder i hovedstaden, klatret over gjerdet til statsministeren og fikk solid pressedekning for sine ulike bandhs. De vant fram med noe, og statsministeren lovte at deres barn skal ha statsborgerskap selv om barnefar er ukjent. Som Redd Barna holder vi lav profil på denne typen engasjement, men jeg er litt stolt av at vi i flere år har arbeidet med denne gruppen og bistod deres ledere med tilrettelegging og gjennomføring av Badi-kvinnenes konferanse. Økonomisk støttet vi også Badi-kvinnene i seksukersperioden de på relativt fredelig vis gjennomførte sine mange demonstrasjoner i Katmandu. 

I denne perioden av Nepals historie kan vi regne med mye bandh og ulike demonstrasjoner. Det er neppe noen annen vei framover. Et stort antall har mye de skal ha sagt og mange har rettferdige krav i et land hvor undertrykkelse og underkastelse har vært satt i system. Kanskje om noen år vil Badi-kvinnens barn bruke sitt statsborgerskap og sin lovlige rett til på demokratiske vis å støtte andre undertrykte gruppers rettigheter.

Jentegudinnen

(4. januar 2008)

Over hele Katmandu-dalen er det utallige statuer av det uendelige antall hinduguder – 33 millioner ifølge skriften. Statuer av sement, stein eller trevirke som står der ganske livløse. Hver dag mottar de offergaver og respektfulle berøringer uten å fortrekke en mine, men de holder liv i tro og håp for et folk som utsettes for mange prøvelser. Noen ganger lurer jeg på om denne omfattende respekten for alle de myteomspunnede gudene er med på å forsterke den fortsatt sterke undertrykkelse av mange folkegrupper i Nepal.

Midt i Katmandu bor også en levende gudinne som både puster og gråter – ”The Living Godess” Kumari Devi. En jentunge som få får se, bortsett fra noen ganger i året når det er festivaltid og hun slipper ut for å paraderes. Ellers i året må hun nøye seg med å kikke ut av vinduet. Hvordan Kumari Devi-tradisjonen oppstod er uklart. En pedofil konges forbrytelser og rykter om et jentebarn som var besatt av gudinnen Durga er historier som sirkulerer. Huset hun bor i er fra 1757, og like lenge har et utall levende jentegudinner bodd der. Huset er ikke særlig stort, men så er den levende gudinnen bare et barn som ikke trenger så stor plass. Hun har neppe lov til å boltre seg noe særlig heller. Hun velges i fire-femårsalderen og hennes gudommelighet varer til puberteten. Da er hun tilbake blant oss jordiske og skal forsøke å leve et vanlig liv. Det kan nok være en prøvelse etter år med opphøyet status hvor hennes egne foreldre må berøre hennes føtter i respekt før hun kan snakkes til. Det er forøvrig strengt forbudt å motsi dette barnet.

For å kunne flytte inn i jentegudinnens lille slott må den utvalgte også prøves. Først og fremst er det utseende som teller. 32 forskjellige egenskaper, tannstilling, øyenfarge osv. må tilfredsstille kriteriene. En slags missekonkurranse for barn. Hennes psykiske egenskaper settes også på prøve når 108 menn med grusomme bøffelmasker prøver å skremme vettet av gudinnekandiatene. Den som holder seg rolig og ikke lager grimaser er vinner av sju-åtte år i tilnærmet isolasjon med bare nærmeste familie og utvalgte lekekamerater som omgang i dagliglivet og folkets hyllest som premie ved festlige anledninger. Selv tror jeg at all sminken som håpefulle foreldre smører på kandidatene gjør det vanskelig å lage grimaser, og at den som vinner egentlig er så vettskremt at hun ikke får fram en lyd.

For oss som jobber med barn og ungdoms rettigheter og utvikling, kan mange av Nepals religiøse tradisjoner virke direkte skadelig. Jeg tenkte litt på dette en morgen jeg satt på trappa til jentegudinnens hus og lurte hva hun holdt på med der inne. Kanskje hun gjorde hjemmelekser? For noen år tilbake fikk jentegudinnen lov til å få skolegang i en slags erkjennelse av at hun ikke bare er gudinne, men også et barn. Livet hennes er muligens ikke så forskjellig fra den et kongebarn i Norge eller England. De må jo også passes godt på, kan ikke leke med hvem som helst, kan kanskje bli litt skremt når de må vinke til folkemengden fra en slottsbalkong óg, det er ikke bare hyggelig når du er på tur med kjæresten og turister og andre paparazzier vil ha et bilde.

Er denne oppveksten et brudd på barnekonvensjonen, f.eks. artikkel 15 eller 19, eller en gammel tradisjon vi bare skal la passere? For de som ønsker å vite mer om denne oppveksten kan jeg anbefale boken: "From Goddess to Mortal” av Rashmila Shakya. Rashmila var selv Kumari fra 1984 til 1991 og boken hun skrev førte til en del oppstyr da den kom ut i 2005.

Jentegudinnen er selvfølgelig blitt en turistattraksjon, og huset hun bor i er verdt å se selv om du neppe får et glimt av hennes høyhet. Det koster noen rupier å komme inn i gården. Og for litt ekstra får du et postkort med bilde.  

Ved inngangen til jentegudinnens hus traff jeg et høyst levende bevis og et annet eksempel på Nepals undertrykkende tradisjoner, kastesystemet. En fattig liten kone som tilhører gruppen ”the untouchables” - de man ikke berører. Hun søker å karre til seg litt inntekt ved å fortelle om jentegudinnens hus til besøkende. Det er bare meg her denne første juledag morgen, og jeg lar meg lett å sjarmere av krokete tenner og et rynket smil. Hun er full av fakter og bruker et språk jeg ikke helt forstår. Som takk for hennes livlige nærvær, bidrar jeg med en solid gave og en forsiktig og respektfull berøring av hennes hand. Jeg tror bidraget er nok til noen gode måltider og jeg håper jentegudinnen snart slipper ut.

Interesting!

(2. januar 2008)

Kjære Blogger,
Blogg fra RR i Nepal are interesting. Wish these were also in English. The pics are fantastic, realistic and depict what's going on in the country and SCNN's programme. Please keep writing.
Regards.
Merry Christmas and Happy New Year 2008 !

RB Thapa
(ex-SCNN staff)

Jul, nyttår og noen drømmer

(20. desember 2007)

Det var frost i gresset i åssidene rund Kathmandu tidlig i morges. Fikk litt julestemning når det lysnet og det var en hvit antydning i snauklipte rismarker. Bedre politiske signaler var det også i dagens nyheter nå når partiene ser ut til å bli enige om ny dato for valg og prinsippene for mandatsfordeling. Det er en fin førjulsgave til folk som nok mest ønsker seg fred på Nepals jord nå når vi har jul og nyttår i vår nordlige del av verden. Enighet er det også om å etablere republikk. Sesongen hvor de hellige tre konger og julenissen bringer gaver ser ikke ut til å å ha hjulpet kong Gyandendra der han sitter ganske ensom i sitt palass midt i det travle Katmandu. Snarere tvert i mot så holder man på å konfiskere både hans eiendommer og øvrige formue. Den kommende republikk forsyner seg av kongens overflod. Vi får håpe det kommer de mange nyfødte barn tilgode. Mange av dem fødes med hverken krybbe, en lun stall eller en politisk repsektfull adel som ønsker vedlkommen.

Juleevangeliet eller juleforberdelser ser forøvrig ikke ut til hverken å oppmuntre eller bekymre folk i Nepal. De fleste har nok med å holde varmen. Nyttår er det egentlig ikke i Nepal før i midten av april og få har midler til gaver eller litt ekstra på tallerkenen. Vi får se framover. Det blir både valg (kanskje) og overgang fra år 2064 til 2065 i denne Hindu-dominerte del av verden i midten av april. Landets mange bønder kan forhåpentlig ta en pust i bakken før nye planter skal i jorda og bestemme hvem de skal gis sin stemme for det fremtidige Nepal.

Disse førjuls dager tenker jeg ofte på H.C. Andersens ”Piken med fyrstikkene”. Hver morgen og kveld faktisk. Det er mot frysepunktet før sola er oppe og når jeg er på vei hjem er det mørkt og kaldt igjen. Mange små bål langs veikanten er møtepunkt hvor folk samles før de kryper under fellen og venter på at sola igjen skal gi varme i kroppen. Små bål som ikke varer lenger enn et par fyrstikkesker er rasket sammen fra det som måtte være brennbart og varmende i nærheten. Frostrøyken driver og unger med tynne klær klynger seg fast til de voksne fra knehøyde og oppover mens de stirrer inn i flammene. Kanskje de ser det samme som piken i eventyret når hun brant sine fyrstikker? Neppe helt det samme forresten. Hverken juletre eller gåsestek fylt med epler og svisker er vanlig i Nepal. En  kakkelovn er heller ikke vanlig, men jeg er sikker på at de ser seg selv i et rom som er varmt mens de slumrer med nok mat i magen.

Piken med fyrstikkene. Illustrasjon: http://www.stud.hsh.no

Heldigvis varer ikke den kalde perioden så lenge i Nepal. Allerede i mars er det tid for kortbukser og varme. Kanskje det er det ungene ser og drømmer om når de hutrer ved bålet disse vinterkveldene. Flammene kan minne om sola som legger seg sent og glørne holder deg varm til sola igjen hilser dagen velkommen. Lange varme dager med lek og skolegang.

I Nepal er det langt fram til disse drømmene kan bli oppfylt for barn flest. Det beste vi kanskje kan gjøre er hele tiden å se disse drømmene og bidra til at de blir virkelighet ved å dele våre kongelige goder med noen unger i Nepal.

Med dette lille ønske er det bare å si god jul, godt nytt år og måtte alle gode drømmer bli oppfylt i 2008 eller 2065.

” Hun har villet varme seg,” sa folk. Ingen visste om alt det vakre hun hadde sett - i hvilket strålende lys hun sammen med gamle mormor hadde gått inn i det nye året.
 

Noe har vi felles. Om noen dager snur sola. Det blir mer lys og varme. 

Gunnar

Dikteren

(19. desember 2007)

På en fjelltopp i vestlige Nepal ligger en skole vi har samarbeidet med. Utilgjengelig, fattig, grønt og vakkert. Om skolebygningen ikke var noe Soria Moria, var det alikevel et slott med liv og røre. Jeg traff en gutt der for et par måneder siden. Han er 17 år, 75 cm lang og sitter krokete i en sliten rullestol. Hodet er nesten større enn overkroppen, armene er tynne og det er bare én som virker. I den holder han en blyantstump.

Gutten har et dypt blikk med klokskap som minner om en Barne-TV-onkel fra gamle dager. Gutten ble syk som spedbarn, kroppen ble aldri som den skulle ha vært, og han hadde kanskje fortsatt vært gjemt bort i en kjeller, hvis ikke en av mine kollegaer hadde funnet han for noen år siden.

Vi har et stort program i Nepal, og barn og ungdom møter jeg over alt. På feltreiser er det alltid et barn eller ungdom som treffer deg så sterkt at du har lyst til å ta dem med hjem. Det blir mange slike opplevelser. Om jeg ikke tar de med hjem, prøver jeg allikevel på et vis å ta vare på dem så de ikke forsvinner i møter med skoleledelser, undervisningsministere, rapporter og budsjett.    

Gutten fra skolen på fjelltoppen går i 10. klasse og hadde forbløffende god engelsk. Han er kvikk og hoppet over et par år når han først kom opp fra kjelleren og inn i klasserommet på fjelltoppen. Vi fikk oss en god prat mens vi så på utsikten. Han vil bli dikter. Han lurte på om jeg hadde hørt om Hemmingway. Det var den eneste vestlige forfatteren han hadde lest. En lærer hadde funnet en kopi av ”Den gamle mannen og havet” som han nå hadde lest flere ganger.

Jeg kjenner denne forfatteren, så jeg fortalte om Hemmingway og hans tidlige liv i Paris, den spanske borgerkrigen, tyrefekting og at han en gang styrtet med et fly i Afrika under en jaktekspedisjon. Gutten ble tenksom før han spurte om det var mulig å bli dikter uten å reise og oppleve så mye som Hemmingway. Jeg hadde ikke noe godt svar på dette, men utsikten fikk meg til å si at det går jo an å reise mye i sitt eget hode. Min unge venn likte denne ideen, så jeg fulgte opp med Beethoven og fortalte at han skrev sine største verker når han var døv. Jeg fortalte også om en mann jeg kjente som kun kunne bevege fingrene mens han skrev bøker med en pinne som han siktet inn på tastaturet på en elektrisk skrivemaskin.

Vel tilbake i Katmandu fikk jeg sendt en liten bokkasse til gutten. Han hadde laget en liste med bøker han hadde hørt om. Hans tanke var at det ville bli lettere å reise i sitt eget hode når han kunne ta del i tanker fra hele verden. Høyt på ønskelisten var en samling av hindumyter og fortellinger. En tykk, stor bok med skinnende rødt omslag og gullskrift. Det er fint å avslutte en ukes jobb og tenke at gutten kanskje akkurat nå ser utover verdens mektigste fjell, reiser langt over horisonten i sin slitne rullestol, tar sin del i nye opplevelser og at han en dag kan fortelle om reisen med sin blyant.

Gunnar

Vinter

(30. november 2007)

Vinteren har kommet til Nepal. Ikke med snø og frost annet enn på de høyeste fjell, men med kalde morgener som hver soloppgang bringer befolkningen i Katmandudalen på jakt etter dagens første varmende stråler. Som en klar oktober dag i Norge hvor sola nesten får deg til å kaste jakka. Forskjellen er at mange ikke har varme jakker og hus for å beskytte seg mot kulda. Om morgenen er det mange barn som hutrer rundt et bål som er raket sammen av rusk og rask fra gata eller noen bladrester etter rishøsten. Ikke før i april blir dager igjen varme og netter svale i Nepal.

Politisk er det også kaldt i disse dager. Vi skulle hatt valg for noen dager siden, men partiene kunne ikke enes. Retorikken er ikke lovende og for noen dager siden (22/11) proklamerer Maoistenes formann, Prachanda, i landets aviser, at de vil kjempe i 40 år, koste hva det koste vil, for å få sine krav innfridd. Han sa ingen ting om hva det vil koste landets befolkning.

Kostnadene er allerede for store. En vinter til uten en lovlig valgt regjering og et statsapparat som blir mindre å mindre i stand til å beskytte sitt eget folk er en høy pris å betale for maktkampen som utspiller seg. Det er 835 000 foreldreløse barn i Nepal og menneskerettighetssituasjonen er kritisk. Politi og rettsvesen så svakt at det meste går ustraffet. I fjor forsvant over 2000 mennesker som følge av bortføringer. De flese sakene er fortsatt uoppklart, får liten oppmerksomhet og vi er redd tallene for 2007 blir like høye. Mye av volden, kidnappinger og annet er politisk motivert, men mangel på grunnleggende lov og orden gir også spillerom for det meste hvor motivasjonen kun er vinning. Annslagsvis blir 12 000 nepalske jenter og unge kvinner solgt per år.

En sak som fikk stor oppmerksomhet var kidnappingen og drapet på den unge journalisten Birendra Sah. Motivasjonen for drapet er fortsatt litt uklart, men de som er arrestert for deltakelse i ugjerningen er knyttet til Maoistenes ungdomsorganisasjon - Young Communist League (YCL).  Det tok lang tid før Birendra Sah ble funnet. Blandt de forkullede restene som ble funet i et skogholdt  var en penn og et pressekort. Han betalte med sitt liv fordi Prachanda ikke har kontroll på sitt eget partis ungdom og de kampmetoder de har rom for å bruke. Han vil aldri straffes for sitt ansvar i dette.

Oppmerksomheten har imidlertid fått Prachanda til i landets aviser å uttale at YCL har engasjert seg i aktiviteter som er utenfor partiets direktiver og at YCL vil slutte bortføringer, utpressing og angrep. Dette er første gang vi ser at ikke partiledelsen borforklarer eller på annen måte fraskriver seg ansvar. Disse innrømmelsene er imidlertid en liten pris å betale for Birendra og de mange som er forsvunnet og drept både p.g.a YCLs og andre gruppers ulovlige handlinger.

Håpet om en beskyttende rettstat og utvikling som fredsavtalen i 2006 tente, er nesten sluknet disse første vinterdagene. Maktkampen mellom landets politiske ledere fortsetter å svekke landets evne til å ivareta folks mest grunnleggende rettigheter. Dette er ansvarfraskrivelse fra den politiske ledelsen, både maoistene og andre.

Vinteren kan bli tøff for veldig mange. Før varmere dager skal vi fortsette å gjøre det vi kan for Nepals unge mens vi håper at landets ledere kan finne en vei framover. De prøvde igjen i går 29/11, lykkes ikke, og mange har i dag tatt veien til gatene for å fortelle landets ledere at tålmodigheten snart er slutt. Birendra Sah er ikke der  med sin penn for å dekke hendelsene.

Gunnar

Kveg og politikk

(22. november 2007)

Etter å ha lest siste logg ser jeg at den ku-liminerte i en lett personlig besettelse knyttet til kveg. Jeg er dessverre ikke helt ku-rert fordi jeg ser at kuas politiske betydning i denne delen av verden ble for lite beskrevet. Den er omfattende og bør omtales. Jeg skal forsøke å være kort.

Stormakten India er i likhet med Nepal etnisk og religiøst svært sammensatt. I The Economist November 3rd – 9th 2007, er hovedartikkelen The New Wars of religion og artikkelen som omtaler India har tittelen: Bridging the divide. Artikkelen beskriver ulike sider ved konfliktlinjer hvor menneskers forhold til religion kan bidra til eller har bidratt til konflikt. At dette for India og muslimske Pakistan ikke fostrer godt naboskap er godt kjent, har historiske røtter og er i disse dager i første rekke knyttet til striden om Kashmir. Khasmir-konflikten har sterke religiøse overtoner.

Dette dårlige naboskap er  levende i dag til tross for at begge land elsker Hindi filmene som produseres i Bollywood. Filmer med danserinner fyrigere enn Anitra og helter større enn hele verden. Mindre oppmerksomhet enn i problemene i Kashmir får de interne indiske forhold og her spiller kveg og andre religiøse elementer en viktig rolle. I India, som i følge grunnlov er en sekulær stat, er majoriteten Hindu og for dem er kua hellig, lager problemer for trafikken i Calcutta og slaktes ikke. I India, som i Nepal, ender dessverre det hellige kveg ofte og sterkt paradoksalt, sine dager på søppeldyngene, til tross for at deres fordøyelsesystem har en velutviklet reinkarnerende evne. I de fleste av Indias stater er det forbudt å slakte kveg, men det er ikke en føderal lov bindende for landets stater og en stor hinduistisk bevegelse Hinduvata, har som prioritert sak at slakt av kveg skal være forbudt i alle landets stater.

Indias 150 millioner muslimer er begeistret for mer enn yoghurt og vil gjerne også ha en kebab. 150 millioner er ca. 32,5 ganger Norges befolkning og utgjør en stor minoritet (sic). De uforenlige synspunktene på betydningen og bruken av kveg kan ha stor følelsesmessig betydning og kan lett misbrukes av en god agitator i store folkemengder. Denne type symbolkraft er det vanskelig, selv for kloke politikere, å styre. Heller ikke så lett for oss nordboere å forstå kanskje. Vi spiser biff uten skrupler og, i denne sammenheng,  tenker vi vel kun på ganens relativt primitive gleder, ofte uten åndsnærvær. Den yngre generasjon norske kvinner og menn tror kanskje også at Freia Melkesjokolade er kvegets forfedre. Ikke vet jeg,  men kveg vil neppe utløse borgerkrig i vårt norrøne kongeriket selv om våre forfedre var helt overbevist om at torden og lyn ble hjulpet fram av en hest med mange bein i vill fart over himmelen. Det skal vel mer til enn en noen sleipe politiker i Norge for å lage voldsom krangel av dette, men jeg er ikke helt sikker. Jeg er derimot helt sikker på at verden blir mindre. Hadde et fly med Sleipners evner vært klar til avgang fra Kathmandus flyplass i kveld,  kunne Sleipner og jeg sett soloppgang over Jotunheimen i morgen tidlig. På kvelden skulle vi flomlyst Stortinget og med oss i saltaskene ville vi ha hinduismens grunnleggende budskap -  fredelig sameksistens.

Enkelte politikere og agitatorer har dessverre ofte en evne til å utnytte at folk flest føler seg tryggest i eget selskap. Rikdommen i mangfoldet av verdens religioner misbrukes og gjør oss fattigere. (Se også nevnte nummer av Economist om britisk innvandringspolitikk.)

Vi ser dette også i forhold til diskusjoner om hva Norge skal gjøre med folk som har forfedre et stykke sør for Svinesund. Dette er politisk vanskelig og i Inda har migrasjon og smugling av kveg ført til regulerende tiltak. I en artikkel i Himal SouthAsian/Octobert-November 2007, under tittelen Beefing up Security beskrives tiltakene.Bakgrunnen for sikkerhetstiltakene, som i hovedsak består i at kveg for egne pass med bilde, har motsatt tyngdepunkt av hva vi vanligvis ser i norsk innvandringsdebatt, ikke hvem skal komme inn, men hva gjøres for å unngå utvandring. India vil ikke at landets kveg får et ubehagelig og kort liv ved å krysse grenser, i dette tilfellet til Bangladesh. Ku- passene er ment å begrense dette. Denne uønskede utvandring, sett fra et hinduistisk synspunkt, er særlig truende i forbindelse med muslimske festivaler hvor det konsumeres mye biff. Resten kan forklares av en porøs grensekontroll og at markedsøkonomiens grunnleggende prinsipp, tilbud og etterspørsel, overstyrer den hinduistiske viljen til å beskytte sitt kveg. Kupassenes varighet er kun to år, men jeg er redd problemstillingen vil være aktuell i hele vårt nye århundre. Jeg håper at Indias landsfader, Jawaharlal Nehru’s drøm om et samlet, fredfult og sekulært India, ikke blir et voldsomt mareritt hvor menneskers ulike meninger om kvegs bruksområder spiller en utløsende rolle.

I denne sammenheng går tanken til en norsk forfar, Fridtjof Nansen. Han er mest kjent for grensesprengende innsats og diagonalgang i ugjestmilde strøk. Mindre kjent er det at han har et eget pass oppkalt etter seg, Nansenpasset. Bakgrunnen var de mange armenske flyktningenes som ble statsløse for nesten hundre år siden i kjølvannet av den første verdenskrig. Nansen skaffet armenske flyktninger identitet og pass slik at de kunne leve et liv i relativ trygghet.

Navnet Nansen er i Armenia, landet ved foten av fjellet hvor Noas Ark i sin tid grunnstøtte, nesten symbolsk med fred og frihet. Så vidt jeg husker var det kveg ombord i Noas Ark og jeg tror de levde i harmoni med resten av mannskapet. Før vi i vi vår lille verden både tror og erkjenner at vi er i samme båt er det dessverre mulig at både folk og fe i store antall ikke får en fredfull landlov, med eller uten pass.

Dyr, mennesker, kjærlighet og politikk

(15. november 2007)

Det er slett ikke lett for en enkel nordmann å forstå seg på alle de ulike elementene som danner grunnlag for tro og folklore i Nepal. Til helgen er det Tihar, lysfestivalen. Vinteren er her og i familiene vaskes gulv og bæres ved. En viktig dag i Tihar er når velstandsgudinnen Laxmi feires med tente lys og oljelamper i alle hjem. God mat skal det være og i dagene rundt Tihar får enkelte dyr også en smak av velstand. Tidlig i uka ble kråka hyllet og i går fikk landets hunder god mat. Den dagen dette skrives er det kuas dag. I morges ble de velsignet, fikk en rød fargeklatt i pannen (Tika) og en duftende blomsterkrans (Mala) rundt halsen. Det virket litt uklart for kveget hva blomsterkransen skulle være godt for og enkelte, uten hell, forsøkte å spise opp hele stasen. Kua er også et enkelt vesen og mener vel at en blomst er en blomst og kanskje kan spises, selv om gleden blir kortvarig. Jeg fant litt trøst i dette, fellesskap gir styrke, og var ikke helt alene om ikke å forstå dybden i Nepals mytiske ritualer.

Laxmi

Kua er Nepals nasjonal dyr, nyter stor respekt i befolkningen hver dag, har utvidede rettigheter og straffes ikke. Trafikkpolitiet i Nepal har bl.a. ikke fullmakt til å sette en ku i fjøs eller på annen måte begrense dens bevegelsesfrihet. Dette til tross for at kveg ofte skaper det absolutte kaos i trafikken. En vennlig anmodning om å gå til siden er det sterkeste virkemiddelet jeg har sett benyttet. Dette er vanskelig å forstå når du er ute i trafikken i embets medfør og har litt dårlig tid. Urbant kveg spiser også mye søppel som slett ikke er bra for dem. Dette burde myndighetene stoppe når vitenskapen har dokumentert at konsekvensen er synkende kvalitet på kvegets avkom og produkter. Dette er forvirrende og uforståelig sett i forhold til kvegets opphøyde posisjon i landet.

Ved ettertanke er  forresten respekten for kua i Nepal på mange måter lettere å forstå enn at noen kontinuerlig hyller kråker. I Nepal får kråka oppmerksomhet bare en dag i forkant av Tihar, kun en liten smakebit av befolkningens frokost denne dagen. I Moss i sørøst-Norge derimot, er kråka symbolet for ca 25 000 innbyggere hver dag, hele året. Kråka har  en dominerende plass i byens flagg og på rådhusets østre vegg. Hva Mossekråka symbolisererer er også uklart for meg, men at den brutalt jager både småfugl og duer fra julenek har jeg sett mange ganger.
 
I Nepal symboliserer kua den store mor fordi hun gir etterkommere liv. Mødre skal, hvis de oppfører seg ordentlig, selvfølgelig respekteres, men kråker har for det meste dårlig atferd og skulle i motsetning til kveg, kun oppholde seg på søppelplasser. Bystyret i Moss bør kanskje gjøre en vurdering av byens symbol før neste 17. mai. Da vaier kråka fra mange flagg og en flaggborg som domineres av svarte kråker på gul bunn, er vel mer som skremsler enn positivt symbol å regne. Kråkers produksjon, adferd og utseende har ingen oppbyggende kvalitet.

Som ansatt i Redd Barna er jeg bekymret for at kråka som byens symbol kan utløse uønsket adferd. Jeg har bodd i dette området og flere ganger så jeg gråtende barn i barnetoget. Om kvelden i mosseregionen har jeg sett unge gutter prøve å skyte kråker med luftgevær. Dette var velfødde gutter fra gode hjem og det kan ha sammenheng med opplevelser på 17. mai. Jeg har aldri sett en fattig gategutt i Kathmandu kaste som mye som grus i retning av en ku. Derimot har jeg, mens jeg sitter fast i Kathmandu-trafikken og bruker ord og andre lyder som symboliserer sinne, observert fotgjengere passere kuer, gi dem et varlig kjærtegn mellom hornene for deretter å føre hånden til sin egen panne i en velsignet, fredfull og ydmyk bevegelse. Til tross for at sangen Mannen Han Gikk Seg I Veaskog er pensum på barneskolen i Moss (For de som ikke kjenner sangen, omhandler teksten en mann som skjøt ei kråke og brukte kråkas ulike kroppsdeler til nyttige formål), kjenner jeg ingen i Moss som kjærtegner kråker eller at kråker fremmer fred og harmoniske sjeler.

Kua i Nepal er også følgesvenn for Krishna, en populær Gud i hinduismen. Alle de store gudene i hinduismen har et dyr som kjøretøy og følgesvenn og jeg er redd det kan bli mange blogger av dette. Informerte kilder forteller at det er 33 millioner guder i hinduismen. Ikke alle har kjøretøy, men alikevel. Krishna hadde ikke bare kua si, var trolig mer til kar enn Per Spelmann og i følge legenden omga han seg med 16 000 seterjenter. Om det store antallet seterjenter er bakgrunn for Krishnas popularitet vet jeg ikke, men Nepal har lang tradisjon med foredling av melkeprodukter. Jeg vil tro de mange seterjentene har vært  viktige i denne sammenheng og dermed også fortjener plass i den mangfoldige Nepalske mytologi. Ingen gode hinduer spiser biff. Dette kan også være bakgrunnen for at det går gjetord om Nepals surmelk fordi begrensningen i kvegets bruksområde førte til spesialisering innen produktet kveget leverte i levende live. Ingen i Moss spiser kråke,  så vidt jeg vet, men der slutter vel også all relevant sammenligning mellom denne østlandsbyen og fjellandet Nepal.

På det personlige plan har jeg også stor repekt for kua. Dette skyldes ikke mytiske eller religiøse anfektelser, men en lett forståelig og enkel angst, som er vitenskaplig forklart av Sigmund Freud, tror jeg. En kortvarig karriere som gårdsgutt i øvre del av barndommen førte til noen kortvarige blåmerker i hoftehøyde, vedvarende kvalme også i voksen alder etter nærkontakt med surmelk og et livslangt arr i sjelen. Antakelig hadde jeg hverken talent eller riktig motivasjon for å være fjøskar. Det kreves et eget håndlag som jeg ikke har og motivasjonen var ærlig talt en seterjente fra Hedemark.

Uten talent og riktig motivasjon blir det gjerne både galt og vondt, men jeg håper seterjenten fortsatt er vakker, er en god mor og beveger seg med ynde den dag i dag. Hun var desverre vennlig med meg bare en kort periode til tross for at jeg hver dag forsøkte å flette blomsterkranser rundt hennes unge hjerte. Kuene i mitt liv i denne perioden var aldri vennlige, fortjente ingen blomsterkrans eller kjærtegn og deres hælspark var rykkvise, hadde ingen sødme, var slett ikke grasiøse og varte hele sommeren. Bakoversparkende kveg påførte dermed denne talentløse og uerfarne fjøsrøkter stor smerte, traumer og ingen estetiske opplevelser. I mitt tilfellet førte dette ikke bare til en angstfull respekt for kveg, men også til et kortvarig politisk standpunkt om nedleggelse av alt norsk landbruk. Dette politiske standpunktet har jeg siden moderert, men jeg mener fortsatt at Norge bør åpne opp for mer landbruksimport fra fattige land, f.eks. Nepal. Dette er selvfølgelig ikke enkle saker rent politisk. En nepalsk bekjent, som har hovedfag i Freud o.l., mener at min angst heller ikke er enkel og at kuene kun har symbolsk betydning i denne delen av min interne mytologi. Kuer, om hverken yndige eller grasiøse, er trofaste dyr mener han. Seterjenter derimot kan være troløse, sette dype spor i menns folklore og de har i genrasjoner påført gårdsgutter sår. (For ordens skyld vil jeg ku-n anføre at jeg  har hørt at ku-røktere også kan være troløse, men at de sjelden er grasiøse.) Dette er ikke enkelt å ku-rere mener min venn og anbefalte seg selv som ku-rator til 16 000 rupees pr. time. Ku-ul it, du får ikke meg som ku-nde, svarte jeg, jeg er ingen ku-jon, lar meg ikke ku-e, vil ikke på ku-r og trenger ku-n en rusle tur i det ku-perte Katmanku, ku-rtisere en ku-ltivert ku, legge min hand varsomt på dens ku-lørte tika panne, be ydmykt om ku-liminerende angst, klargjørende ku-nnskap og at Tihar vil kaste lys på livets mysterier. 

Gunnar

Barnekunst og lobby

(5. november 2007)

Et lands styrke bør proporsjonalt måles mot evnen til å ivareta de svakestes rettigheter og levekår. Enkelt sagt er dette også basis for FNs årlige rangering av verdens beste land å leve i. Land som har ulike historier og forutsetninger for denne nasjonalstatenes levekårstevling. Norge topper og Nepal er nummer 138 av de totalt 177 land som rangeres. Økonomi, styresett, deltakelse, rettsikkerhet, tilgang til skolegang etc. er de store parametere som vurderes. I forrige århundre var Norge preget av framveksten av en sterk likhetsideologi og kultur som i lange perioder også dominerte de politiske beslutninger. Alle har like rettigheter og skal bli gitt like muligheter var mantra vi ble minnet om i barneskolen. I Norge har vi kommet et godt stykke på vei, men i Nepal har det inntil de senere år vært nesten motsatt. Kultur, religion og tradisjon har vært dominert av en mindre gruppes rett til å utøve urett. Kaster, status og føydale tradisjoner har definert et hierarkisk system hvor store folkegrupper ble gitt få muligheter foruten underkastelse og hvor like rettigheter og gode levekår kun var fjerne drømmer.

Nepals nåværende grenser går tilbake til 1858 og landet var i hovedsak styrt av ulike konger uten demokratisk sinnelag helt fram det første valg i mai 1991. Siden er en urolig historie skrevet. Kongens bilder er fjernet fra sedler og parlament, men i nasjonalbiblioteket henger fortsatt alle hans forgjengere, bortsett fra en. Hans portrett ble for et par uker siden erstattet av et bilde malt av funksjonshemmede barn. Sammen med mennesker som tilhører de laveste kastene i Nepal har funksjonshemming historisk sett vært synonymt med rettsløshet og de verste levekår.
  
Redd Barna har i flere år arbeidet for funksjonshemmede barn og ungdoms rettigheter. Vi får til mye, men det er langt fram før vi kan si oss fornøyd. For et par uker siden startet vi en liten kunstkampanje. En gruppe barn og ungdom med ulik funksjonshemming fra hele landet var samlet i to uker for å male sin visjon av fremtidens Nepal. Det ble et flott bilde som minner meg om veggene i Oslo Rådhus. En guttunge uten armer, men med sterke ben, når toppen av Mount Everest, en døv ungjente maler seg selv som lærer. Det hele på en fargerik bakgrunn med vennlige, store og små mennesker rundt omkring. Et bilde som fortjener både synlighet og en vegg med historisk ramme i et bygg som har kommet for å bli. Etter intens lobbyvirksomhet og bred mediedekning, hvor bl.a. noen av landets poeter og kjente skribenter var våre allierte, fikk vi både undervisningsminister og stortingspresidenten med oss. Det største bildet fikk plass på en naken vegg i et av parlamentets store møterom og en mindre versjon i nasjonalbiblioteket. Utfordringen i nasjonalbiblioteket var som sagt at veggene allerede var fullt behengt med massive portretter av opp til flere kongerekker.

Nasjonalbiblioteket og undervisningsdepartementet holder til et gammelt kongepalass omgitt av hager som mangler vedlikehold. Det samme gjør parlamentet. Gammelt, litt slitent og med mørke, undertrykkende og støvete korridorer, men også med et sus av historie og fremtid. Fremtid fordi det er her viktige beslutninger fortsatt vil fattes. Stortingspresidenten tok seg tid til å være med på avdukningen til tross for viktig besøk fra India i denne politisk turbulente tid. Undervisningsministeren stilte også villig opp i nasjonalbiblioteket med taler og lovnad om støtte, men jeg mistenker at den gamle konge ikke var helt fornøyd med å bli satt på lager. Jeg har aldri truffet kongen som ble fjernet fra veggen i nasjonalbiblioteket. For alt jeg vet, var han en grei kar til tross for sitt strenge portrett. Som gjest i Nepal og ansatt i Redd Barna har jeg vel i prinsippet ingen offisiell mening om kongdømmets framtid, men om en bedre framtid for landets barn og unge avhenger av at enkelte undertrykkende tradisjoner og symboler blir satt på lager, har det min fulle prinsipielle støtte. Kunstkampanjen er over og vi høstet en sterk liten seier for en gruppe barn og ungdom som har andre forutsetninger enn de fleste. Jeg håper vårt lille bidrag til Nepals kommende historie vil ivareta deres rettigheter og levekår, at landets ledere er sterke, og at våre bilder stadig minner dem om en gruppe barn og unge som de ikke har lov til å glemme.
 

Hjemreiser.

(29. oktober 2007)

Festen er over for Nepals hinduer og de fleste er på reisefot. Dassain er festivalen som fører til folkevandring. Alle vil hjem for å besøke slekt og tiden har i dag kommet for retur. Den 12 år lange perioden med Maoistenes folkekrig i Nepal førte til stor migrasjon fra landsbygda til byer og tettsteder. Nå, etter festen, er antallet reisende fra land til by stort og sitteplassene få. Landets slitne busser er heldigvis vennlig innstilt og tilbyr sjenerøst klamrer seg fast plass på taket til redusert pris. I løpet av uken håper jeg de fleste er trygt hjemme.

En gruppe som aldri er kommet trygt hjem fra by og land i Nepal er de tibetanske flyktningene.  De er mange og har bodd i Nepal siden 1950-tallet. Maos frigjøringshær invaderte Tibet i 1949/50, Kina har siden tviholdt på makten, og håpet om hjemreise for de mange som flyktet i årene etter invasjonen er svakt. Tibets mest berømte flyktning og åndelige leder, Dalai Lama, er den som holder liv i håpet. Han er ofte på reise. Tålmodig og utrettelig besøker han verden og taler vennelig om tibetanernes rett til sitt land og retten til religiøs frihet. For noen dager siden var Dalai Lama i USA og fikk kongressmedaljen av President Bush. Bush er ikke min venn, men han skal denne gang ha ros for å la fremme av en rettferdig sak komme foran olje og handelsinteresser. PR-verdien var riktignok stor for både han og kona. Som norske mener vi vel også å ha litt del i Dalai Lamas mange reiser og rettferdige kamp. I 1989 reiste han til Oslo og fikk Fredsprisen. Denne karismatiske hedersmann har fått mange vel fortjente utmerkelser.

Photo: Lobsang Wangyal  

Kinas makthavere var i helgen samlet til kongress i det Kinesiske Kommunistparti. Mange delegater hadde reist langt i dette enorme landet, men den noe foryngede sentralkomiteen utmerket seg ikke med signaler om autonomi og religiøs frihet for våre tibetanske venner. Rapportene vi kunne lese var reinkarnasjon av gamle ideer, fortjener lite heder og var ingen invitasjon til håp. Det ser dessverre ut til at det kan ta lang tid før Dalai Lama blir invitert til Beijing. En hedersmedalje vil han vel aldri få og den kinesiske tendensen til langsiktig politisk tenkning gjør at Dalai Lamas milde latter neppe vil høres på den Himmelske Freds Plass.

Mer internasjonalt upåaktet enn både kongressmedaljen og kongress i Beijing de siste dager, er en ny lov som kinesiske myndigheter vedtok i forrige måned. Loven er et nytt dolkestøt mot tibetansk religiøs frihet. Tilsvarende forordninger har riktignok vært praktisert en stund og ”utnevnelser” av reinkarnerte tibetanske buddhistiske ledere har lenge vært et stridstema. Den nye loven som oversatt heter omtrent: Ledelsetiltak for reinkarnasjon av levende Buddha i tibetansk buddhisme; fastslår utvetydig at reinkarnasjoner av tibetanske buddhistiske ledere skal godkjennes av kinas politiske ledere. Loven er i seg selv meningsløs for tibetanske buddhister fordi at det kun er reinkarnasjoner som kan utpeke nye reinkarnasjoner. Det er ikke kjent for meg at noen i det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité er reinkarnert til tross for at de gjentar de samme mantra, men gitt litt tid, finner de vel en kandidat som svarer til behovet for å gi beslutninger om nye reinkarnasjoner religiøs legitimitet. Dalai Lama er selv sin 14 reinkarnasjon og loven er selvfølgelig ment for langsiktig å ta kontroll over de fremtidige mest innflytelsesrike tibetanske religiøses ledere. Reinkarnasjon, som er sentralt i tibetansk buddhisme, er et komplisert tema, særlig for en tvilende ikke buddhist, men det har stor politisk og religiøs betydning i Tibet, Nepal og de store nabolandene Kina og India. De som ønsker mer kunnskap kan lese: The Dances of 17 Lives av Mick Brown. Boken omhandler den 17. Karmapas (Karmapa er øverste leder av en av de 4 hovedretningene innen tibetansk buddhisme) flukt fra Tibet, via Nepal til India i romjula 1999. Hans forgjenger, den 16. Karmapa, flyktet fra Tibet sammen med Dalai Lama i 1959.

Nepal har vært gjestfrie med tibetanske flyktninger for tibetanere er vel som venner og slektninger å regne. Sterk hindudominans både i antall, synlighet og dominerende festivaler, har ikke begrenset tibetansk buddhisme fra fri utfoldelse i Nepal. Snarere har de tibetanske flyktningene gitt ny kraft til Nepals egen buddhistiske befolkning. De er en synlig del av Katmandus innbyggere, ikke bare i form sine mange religiøse læresteder, men også sitt sterke engasjement i turisme og reiseliv. Hvor mange som ville reise hjem hvis de, på egne premisser, fikk muligheten etter så mange år i utlendighet, er ikke godt å si, men kunne jeg bestemme, skulle vi sendt invitasjon med det samme. Vi kunne fylle hva vi har av kjøretøy med alle som ville hjem, tatt turen over fjellet umiddelbart og avsluttet med en fest i Lhasa, Tibets hovedstad. Alle billetter, inklusive taket, ville være gratis. Foreløpig ser dette ut til å være bortenfor både bønner og håp. Jeg er redd sentralkomiteene i Beijing ikke vil være sjenerøse og gjestfrie med Dalai Lama eller hans reinkarnasjon. Deres mange reiser ser ikke ut til å bringe de nærmere hjem, men håpet lever, og dit de reiser treffer de venner.
   

Gunnar

Politikk, festivitas, husdyr og demokratiske besettelser.

(16. oktober 2007)

Uka som gikk ga ingen politisk avklaring. Siden vi stevner mot Nepals viktigste festival og ferie periode blir det vel neppe noen avklaring om valg før tidligst om et par uker. Jeg er litt besatt av valg for tiden fordi det er så viktig at folk i Nepal kan bestemme hvem som skal styre. Før valg avholdes har sittende overgangsregjeringen ikke folkets mandat ved valg. Det er ikke tilfredsstillende i lengden, selv om det så langt er langt bedre enn de siste 12 år med borgerkrig. Vold og opprør er økende og usikkerheten stimulerer denne tendensen. For Redd Barna er det også en utfordring fordi vi trenger stabile samarbeidsforhold med landets myndigheter for f.eks. gjennomføringen av arbeidet vi gjør innen grunnskolen. Et uvaklart tema er fortsatt kongedømmets framtid.

Historie, nasjonale symboler og ritualer er viktig og derfor blir selvfølgelig spørsmålet om monarkiets framtid så stort i Nepal. Utover symboler og følelser skal kongens historiske kontroll over hæren kanskje heller ikke undervurders i denne sammenheng, selv om overgangsregjeringen har økt sin innflytelse over generalene i det siste. Plitisk uklarhet og skuffelsen over utsatt valg var påtakelig blandt mine nepalske kollegaer og folk jeg snakket med i butikken i det siste. Mot slutten av forrige uke ble skuffelsen gradvis erstattet med glad forventning om litt fri, familiesamvær og festivitas. De neste to ukene i Nepal er som norsk jul og nyttår samlet hva gjelder fest og bordets gleder - for de som har råd til det. Nesten 40 % av Nepals befolkning lever under fattigdomsgrensen.

Dassain heter festivalen som startet lørdag 13. oktober. Hver uke er det en eller annen festival knyttet til ulike religiøse hendelser eller ritualer, men Dassain er den store i Nepal og en tur i byen i helgen ga mer inntrykk av glede enn politisk utrygghet. Folk har fortjent et avbrekk og sjøl fikk jeg også et snev av festivalfeber. Dassain har mange tiltrekkende sider. Risen skal snart høstes, luften er klar og himmelen blå, men, det jeg liker best, er at Dassain representerer det godes seier over det onde. Jeg har alltid vært litt svak for enkle problemstillinger, blant annet fordi vi daglig lever i realpolitikkens verden og den er jo ikke enkel. Livet og verden forøvrig kan også av og til være litt vond og udemokratisk og da kan det være oppmuntrende med litt fest og fjas, vakker heltinne og en klar seier for det gode. Dassain kalles også Durga Puja fordi den feirer Gudinnen Durgas seier over det onde. Det onde var i denne sammenheng bøffelen Mahisasura. I følge legenden var Durgas kamp med Mahisasura en ganske blodig affære og det har kanskje gitt bakgrunnen for all slakting og ofring som utføres i forbindelse med Dassain.

Slaktingen fører til at Dassain ikke er en forventningen og gledens tid for landets sauer og geiter. Durgas seier over det onde ga ikke amnesti og stemmerett til geiter og selv ikke Nepals mange vegetarianere lar geitenes tragiske skjebne overskygget monarkiets rolle som prioritert sak i den politiske drakampen. Innen dyreriket er det heller ingen sympati for geitene og Neapals hellige kuer har ikke brukt sine høye status for geitenes beste. Selv om det av og til virker som de demonstrerer for noe når de blokkerer Katmandus trafikk. Kuers noe eleverte posisjon i samfunnet gjør det vel også tvilsomt om de ville nedlate seg til rollen som stemmekveg.  Dette er ikke ironisk ment, men bare et eksempel på at hverken festivaler eller realpolitikk evner å gjøre alle til lags, hverken folk eller fe. Dette er ikke spesielt for Nepal og hvis noen leser denne blogg, vil jeg bare minne om hvilke problemer vi kunne få i nord om noen av våre tradisjoner skulle rokkes ved. For eksempel ribbe, sylte, medisterpølser, pinnekjøtt, fårerull og smale sauehoder. Durgas kamp med bøffelen ville fortone seg rent platonisk om politiske partier i Norge skulle lage kampsak om fjerning av denne bearbeidede slakt fra julebordene. Dette til tross for at mange nordmenn er godt kjent med kolesterolets ulemper for fysikken og belastningen økte helsebudsjetter kan påføre skattenivået.

Hva gjelder politisk innflytelse over norsk budskap forøvrig, har jeg hørt rykter om at noen mener de få som fortsatt gjeter sauer, periodevis har hatt uforholdsmessig stor politisk innflytelse. Dette kan ha sammenheng med at en storvokst gjetergutt i sin tid var elevert som minister for norges husdyr. Maktposisjon kan fort føre til udemokratiske forskyvninger. Riktignok lokket partiets hyrde i denne sammenheng med seg nok stemmer til å krysse sperregrensen til regjeringskontoret, men om dette var mange nok til å forsvare den proposjonalt store makt gjetergutten fikk, har vært diskutert. Med andre ord: Det er mange hensyn som spiller inn i demokratiske beslutningsprosesser og noen har mindre innflytelse enn andre og noen kan ha mer makt enn de ærlig talt fortjener. Det overnevnte som skyldes festivalfeber og ønsket om litt fri fra alvoret i Nepals politiske ulvetid, leder meg til det andre store alvorlige utfordring og stridsspørsmål partiene i det midlertidige parlament ikke fant løsning på i forrige uke – proposjonal representasjon ved valget. Dette er valgteknisk komplisert, men i hovedsak dreier det seg om å finne et system som sikrer rettferdig balanse mellom partienes uforholdsmessige store makt og minoritetsgrupper og den enkelte nepalesers mulighet for innflytelse i et valg.

Nepal er en mosaikk av ulike grupper og språk med svært ulike forutsetninger for reell politisk inflytelse utover stemmeseddelen. Politiske partier har kort historie, begrenset demokratisk tradisjon og er i hovedsak et urbant fenomen. Hvordan gjøre valgsystemet rettferdig når kun 49 % av landets befolkning har lese og skriveferdigheter og 85% bor på landsbygda, kan fortone seg som nesten umulig på kort sikt. 

En enkel problemstilling er det slett ikke og derfor er det fint å at Dassain er underveis. Jeg håper at hva det enkelte parti mener er best, ikke blir det godes fiende, og at Dassain’s enkle budskap vinner fram.

Gledelig Dassain.

Gunnar

Hva med valget?

(9. oktober 2007)

Hei!

Hvordan trives dere i Nepal? Som jeg ser av dine blogger skjer det politiske endringer der nede. Kan dette utløse uroligheter i forbindelse med valget?

Hils fra oss i Son!

Arvid Ervik

Politikk og værforhold 2

(8. oktober 2007)

I overgangen mellom regntid og høst er det stort sett solskinn i Nepal. Atmosfæriske spenninger og temperatur-skifter utløser litt buldrende torden og en byge eller to på kveldstid, men for det meste er det skyfritt, og vi kan skimte omrisset av de mektigste fjell i det fjerne. Den politiske spenningen ble også utløst mot slutten forrige uke. Det buldra en del, men lysende og visjonære meldinger fra den politiske ledelsen glimret med sitt fravær.  For to uker siden ble nominasjonsprosessen utsatt en uke og fredag 5. oktober ble valget utsatt på ubestemt tid – for andre gang. De politiske lederene satt samlet lenge i uka som gikk, men greide ikke å finne løsninger.

En flau vind hvirvlet opp støv i Kathmandu-gatene og gjorde sikten uklar på hjemveien denne fredagskvelden. Stemningen er laber og usikkerheten om den politiske framtid tok trykket fra energien som lå i håpet om snarlig valg og litt medvind i landets utvikling. Noen tok til gater og parker fredag ettermiddag for å fortelle politikerene at de ville ha valg og framdrift. Politikerene svarte uten særlig verdighet ved å skylde på hverandre. Plakater og faner med krav om valg ble borte i støvet og solnedgangen denne tidlige høst kvelden, fredag 5. oktober.

For de som ønsker en lengre og innsiktsfull analyse av denne siste utviklingen, anbefales artikkelen The People Be Dammed av Kanak Mani Dixi i siste utgave av Himal South Asia. Kanak er en klok og energisk publisist og jeg har hatt gleden av å høre hans kunnskap og erfaring noen ganger. Kanak og jeg er nok helt enige om at det virker som landets politikere gir blaffen i folket og helst hadde sett at folk flest ikke blandet seg i politikk i det hele tatt.

Heldigvis finns det mange som Kanak i Nepal. Mennesker med spennende tanker og masse energi. Nå planlegger vi å lage et nytt blad sammen, Nepals første fagblad for lærere. Her som ellers er det viktig at landets lærere tar tak og gir ungene det de har rett til. Lansering blir i oktober. Det vi søker å få til er et kritisk og inspirerende blad for Nepals skolefolk.

Et blad hvor fag og skolepolitikk skal få plass å boltre seg. Mange spenningsmomenter i dette arbeidet. En av spenningene er om vi greier å få med oss de ulike fagforeningene som organiserer landets lærere. Her som på den øvrige politiske arena i Nepal har de partipolitiske grupperingene vært aktive med mobilisering, men det er litt vanskelig å se at skolene har blitt bedre av det som så langt har ledet til fragmentering av landets lærerkrefter.

Fredag var som sagt lavtrykk, men lørdag morgen kom litt høytrykk tilbake.  

Redd Barna har begynt å støtte en sammenslutning av landets ungdomsorganisasjoner. (Association of Youth Organizations Nepal –AYON.) www.ayon.org. Lørdag startet vi en landsomfattende konsultasjon som skal lede fram til ungdommens visjon for et nytt Nepal. Det var en sann svir å få være med på åpningen. 350 ungdommer fra hele landet var trykket inn i lokalet. Sola skinte og varmen ga lokalet en liflig odør av manglende deodorant og ungdommelig brunst. Herlig, ingen parfymerte taler og rett på sak. Vi skal ha demokrati, vi skal ha valg, vi skal ha gratis skolegang for alle, var gjennomgangsparolene. Jeg ble litt revet med og tror faktisk jeg knyttet neven på slutten av åpnings apellen. Hadde akkurat lært meg det nepalske ordet for framover – aagadi- i et forsøk på å få med meg ungdommen. En lett knyttet neve og litt opphisselse kan man vel tillate seg når salen koker og ungdommen svarer en moden mann med rungende aagadi, aagadi.

Konsultasjonens startfase varer i tre dager og prosessen vil i løpet av noen måneder ha gjennomført høringer med ungdommer rundt i landet. Opersajon Dagsverk er en viktig bidragsyter til dette prosjektet. Fint å vite at en dags arbeid fra ungdom i nord er med å skape håp og visjon for ungdom i sør.

Mandag morgen og vi vet ikke helt hva som skjer i løpet av dagene framover. Mest sannsynlig får vi en snarlig avklaring på når valget vil gjennomføres. Statsministeren hadde hjemmekontor på søndag og i følge dagens ferske nyheter var alle de andre sentrale politiske lederene på besøk. Ryktene sier at april er mest sannsynlig tidspunkt for valget. Det er lenge til og spenningen vil knytte seg til om den sittende overgangsregjeringen greier å holde en stødig kurs så lenge og ta fatt i de viktige utviklingssakene. Det er mange svære oppgaver som venter, samarbeidsklimaet er ikke det beste og vinteren kan bli lang. All forskning og historie jeg kjenner til, forteller at et lands kapasitet ikke kan øke hvis en forpliktelse til utviklingssaker er fraværende hos landets politiske elite. I det siste har dette fraværet vært særdeles nærværende.

Uansett, blir det valg i april klinger jo det godt for oss som måtte lære Bjørnstjerne Bjørnsons dikt på rams i barneskolen. Bjørnson valgte seg også april, og hvis jeg husker riktig skulle det nye få feste i denne måneden. Her er jeg litt usikker fordi april er også begynnelsen på regntiden i Nepal. Jeg tror vi må tenke i et lengre perspektiv og da velger jeg å satse på ungdommen, agaadi.

Ha en god uke.

Politikk og værforhold

(2. oktober 2007)

Regn faller tett, men stille og skyene henger tungt over Kathmandu lørdag morgen 29. september 2007. Vanligvis ser vi byen, fornemmer Kathmandu-vrimmelen og hører lyder fra religiøse seremonier i nabolaget.

Lørdag ble en dag uten mange seremonier

I dag er det rolig, og seremonier som vanligvis bringer folk og familier sammen på lørdager høres ut til å ha tatt en fridag. Nede i byen sitter landets politiske ledere sammen. De jobber overtid og jeg håper de finner veien ut av de mørke skyene som har omgitt Nepals politiske forhold de siste par ukene. Men, regntiden varer lenge i år og vi er ikke sikre. Usikkerheten er mest knyttet til det klare inntrykk av at landets politiske ledere er mer opptatt av egen makt enn av framtiden for landets millioner unge. Politikk handler selvfølgelig om makt, men Nepal tåler ikke stort lenger at maktkamp binder opp all politisk framdrift og handlekraft.

Fram til tirsdag i forrige uke var det lettere politisk skydekke og frisk bris nå mot slutten av regntiden, og innspurten mot valget i november. Kulingen kom 18. september da maoistene brøt ut av overgangsregjerningen og proklamerte en ny folkets krig i sin kamp for republikk og folkemakt. Et par dager senere ble utsagnene moderert og definisjonen av krig klargjort til å være demonstrasjoner, streiker og andre mer fredelige virkemidler.  

Onsdag 26. september ble to store partier slått sammen. Samlet tok de umiddelbart mye av kraften fra maoistenes krav om republikk ved raskt å proklamere at en demokratisk føderal republikk vil være det nye forente partiets politiske plattform. Andre kompromisser er inngått, og i dag sitter de igjen sammen for forhåpentligvis å finne en kurs som samlet kan ta dem mot valg i november. Mandatfordeling er dagens store stridsspørsmål, og partiene skal i henhold til valgreglementet nominere sine kandidater før midnatt søndag 30. september. En blogg passer neppe til lengre beskrivelser av de politiske manøvreringene i detalj, men i dag er det spennende. Kanskje akkurat i dette øyeblikk fattes en beslutning som vil gi landet styrefart.

Sjøl brukte jeg forrige uke øst i lavlandet for å jobbe med Redd Barnas prosjekter i de flate jordbruksområdene som grenser mot India i sør. Travle småbyer og grønne rismarker fra grensen til landet klatrer mot Himalaya i nord.  Utdanning er vårt største arbeidsområde her som i andre deler av Nepal. Mange tusen barn har fått tilgang til skolegang i våre prosjektområder, men utdanning som alt annet plages av politisk uro, manglende politisk styring og handlekraft. Uten politisk stabilitet og bedre nasjonaløkonomi vil fortsatt mange av landets barn og unge ikke ha tilgang til skolegang, langt mindre et kvalitativt tilfredsstillende skoletilbud. Budsjett for utdanning økte med 0,7% for neste periode og det gir ikke mye plass for å styrke virksomheten. Vel så stort problem som manglende ressurser, er fraværet av oppfølging på det lokale plan.

Utendørs skole i Nepalgunsj-området.

Områdene i sørøst er også de områdene hvor ulike grupper som ikke er fornøyd med utviklingen i fredsprosessen og egen innflytelse, holder landet i spenning ved konstante demonstrasjoner som ofte får voldelig utfall. Om valget, som er planlagt 22.november kan avholdes, avhenger mye av om sikkerhetssituasjonen i sørøst gjør valget mulig.  I Biratnagar, områdets største by, ble det voldsomt igjen når vi var der torsdag 27. september. Bensinbomber og annet satte deler av byen i opprør og flammer. Fortsetter det slik vil valget fra denne delen av Nepal ha liten legitimitet fordi sikkerhetssituasjonen og trusler neppe vil tilsi at valget blir gjennomført under frie og rettferdige forhold.

I dag, tirsdag morgen 2. oktober er den politiske spenningen delvis utløst på det sentrale Kathmandu nivå. Ingen stor fragang å melde, men en utsettelse. Valgkommisjonen godtok at partiene fikk en ukes utsettelse med sine nominasjoner. Det vil bli harde forhandlinger på bakrommene i dagene som kommer. Ikke om
personnominasjonene, men om hvem som vil stille kandidater i de ulike valgkretsene. Bakgrunnen er at både maoistene og enkelte mindre partier ikke kan regne med å vinne nok mandater ved valget til å bli fornøyde uten at et par av de store partiene godtar ikke å stille kandidater i enkelte valgkretser. Dette gjelder i stor grad de urolige områdene i sørøst og knytter seg til en rekke tekniske spørsmål forbundet med representasjon til valg for lovgivende forsamling. Kompliserte og mer plasskrevende enn en blogg kan omfatte, men de som er interessert kan logge seg inn på nepalnews.com for å følgte utviklingen mer i detalj. 

Kan de enes om fordelingen av representasjon i valgkretsene på bakrommet i løpet av uken, er det et tegn om at maktkampen er dempet og at viljen til å gi landet handlekraft har vunnet fram. Dette er kanskje en diskutabel demokratisk paraksis fordi det da vil omgå gjeldende valgregler. Men noen regler bekreftes av unntakene, og her bør nok et demokratisk unntak eller to godtas skal landet framdrift  kunne sikres.

Sola skinner, men helt klart er det ikke. En del tunge skyer omkranser Katmandu dalen og jeg vil rapportere mer i tiden framover om dagens politiske tøvær holder stand eller...

Gunnar

Frivillig?

(1. oktober 2007)

Heisann, mener å ha lest i VG for noen år siden, at man kan reise som frivillig, betale alle utgifter selv, og jobbe med de som måtte trenge det i all verdens U-land..(kunne bli i perioder fra et parmnd. til ett år eller fler). Kan du fortelle meg litt om det? Mvh Bente:0)

Hei Bente.

Jeg kjenner ikke til en organisasjon eller lignende som gjør ting slik du beskriver, men det er ikke uvanlig at ofte yngre mennesker som reiser – backpackers – henvender seg og spør om å kunne jobbe en stund som frivillig. Dette skjer en del i Nepal fordi det er et land som tiltrekker seg en goed del turister. Ellers er det mange land som har ulike former for utvekslingsprogram. I Norge har vi Fredskorpset og det er et program hvor yngre mennesker fra Norge jobber i en organisasjone eller bedrift i en periode. Tilsvarende vil en person fra organisasjonen eller bedriften jobbe i Norge. Dette er imidlertid med lønn og utgifter dekket. Er ikke helt sikker hvor mange, men Fredskorpset har noen her i Nepal. Se www.redskorpset.no

Vennlig hilsen

Gunnar

Hjemover.

(26. september 2007)

Rushtrafikken i Kathmandu varer i 12 timer, fra ca 8 om morgen til 8 om kvelden. Det krever sin mann å komme seg hjem om kvelden. Ingen plass i hodet til religiøse tanker og en i hovedsak vennlig mann, tenker ikke pent og mine mantra er stakkato og fulle av mild bannskap. Trafikken i rustiden er intens. Vi reddes kun av den gjennomgående vennlighet som preger det nepalske borgerskap. De flestre er forresten svært vennlige, men det er kun borgerskapet som har kjøretøy og deltar i denne kampen. Kjøretøyets størrelse beskriver hvilken hylle du er på i borgerskapet. Bilen jeg bruker er en liten jeep som har sett bedre dager. Både sjåfør og kjøretøy har skraper i den matte lakken, fjæringa er litt sliten, men vi hviner fortsatt på alle fire sylindre og topplokket holder stand. Det nærmeste jeg kommer en beskrivelse av hjemturen er knyttet til fisk og vinteridrett. En tett stim som hele tiden forstyrres av uortodoks adferd mens vi vekselsvis bedriver slalåm og kulekjøring. Vi napper og haler etter hver minste åpning i et håp om å komme fortere hjem til kveldens åte, litt frisk luft, en klem og en vennlig samtale med dine kjære.

Antall kjøretøyer i Kathmandu økte med 40 000 i 2006. Byen er ikke ment for dette, det er rett og slett ikke plass i de trange gatene og det hele blir et variert og støyende kaos. Trafikkfarene er mange og for å skape litt forståelse hos leseren kan jeg beskrive et par sentrale kategorier.

Modne kvinner med veldig høye hæler, mørke solbriller med bred ramme og lang sari på motorsykkel. Dette må ikke vurderes som et kvinnesaksspørsmål. Det er virkelig fare for både å bomme på giret og å få sarien fast i hjulet med denne type påkledning. Begge deler kan skape kaos og det kan forårsake kvelning hvis bomull og silke spinnes inn i bakhjulet på en Honda. En annen åpenbar fare er selfølgelig om sarien skulle løsne, folde seg ut som en spinnaker og dermed dermed ta med hele ekvipasjen i høyden. En vanlig sari utgjør mellom 7 og 8 kvadratmeter fargerikt stoff og gir omtrent samme framdrift som forseilet på en Yngling. Skulle noe slikt som dette forekomme, ville det naturlig også føre til økt uortodoks adferd fra alle ynglinger i trafikken - modne menn for den saks skyld. Kategorien har forøvrig også en tendens til alltid – alltid - å kjøre midt i veien.

Buss og drosjesjåfører. Faren i denne kategorien er knyttet til utbredt privatkapitalisme innen sektoren. Enhver privat buss og drosje vil alltid gjøre sitt ytterste for å forhindre å bli forbikjørt. Det lurer alltid en kunde der fremme og den skal jeg ha, samme .... hva, er gjennomgående policy. Ingen rutetider eller vilje til å bruke busslommer regulerer bussenes adferd. Drosjenes kundejakt består av flakkende blikk og krabbegir uten refleksjon over hvor man måtte befinne seg i veibanen.  Bussenes markedsføring forøvrig består av en ung mann som henger ut av sidedøren og hyler etter kunder mens de samtidig tviholder på en neve rupi.

Andre farlige kategorier er også utbredt, men disse er er godt kjent i Norge. Menn i mørk dress, (italiensk design), med liten mobil og stor og fin bil, forelsket ungdom sammenslynget på små  raske motorsykler osv. Forøvrig har vi en helt egen kategori i et hindudominert land, Hellige Kuer. Jeg har mye glede av nærkontakt og rundkjøring med denne kategorien og jeg tror den trenger en egen blogg når det lir på litt. En fordel med denne kategorien er at den ikke tuter. Det gjør derimot alle andre. Fargerike lastebiler har også ofte malt en liten oppfordring på bakskjermen; Horn Please. Jeg tar selvfølgelig denne oppfordringen med glede og tuter så godt jeg kan. Her har min gamle jeep imidlertid en svakhet. Tuten lyder mest som et matt mooø og eneste reaksjon jeg så langt har fått er et lett flørtende, om enn litt dovent, blikk fra en Hellig Ku. Hvorfor jeg tuter er litt uklart, men det er nok mest for ikke å stikke seg ut. At det ikke bedrer trafikksikkerheren er derimot helt klart.

Dette er selvfølgelig lett å spøke med og godt humør er nok beste våpen i den daglige kamp i Kathmandu-trafikken. Men, det er også en kategori som gjør meg skikkelig forbanna – familie på fem på motorsykkel. Far foran med den eldste på styret, den mellomste bak og i midten mor og spebarn. Det skal så utrolig lite til før det går galt og det er litt vrient å være sympatisk innstilt over denne uansvarlighet, selv om familien bare ønsker seg dit de skal som alle oss andre.

Vanligvis kommer jeg meg dit jeg skal, kanskje ikke i et mer overordnet perspektiv, men man får glede seg over de små seire hverdagen kan gi. Ha en fin kveld.

Gunnar

Barnehjem

(20. september 2007)

Hei Gunnar. Ser du har jobbet i Kambodja for redd barna.Jeg har selv i en kort periode bodd i der. 2mnd. Tenker mer og mer på å starte et barnehjem der. Nå vet jeg ikke så mye om å starte barnehjem og lurte da på om du kunne komme med noen oppstarts tips/råd. Tar alle gode råd jeg kan få.

Mvh Caroline

Hei Caroline.

Det er vanskelig for meg å svare for det er snart 10 år siden jeg jobbet i Kambodsja og hvordan forholdene er nå vet jeg ikke. Jeg vil anbefale at du tar kontakt med Redd Barna i Kambodsja. For mange år siden hadde jeg ansvar for å opprette institusjoner innen barnevern i Norge, og rent praktisk dreier det seg jo om alt fra å kjøpe gardiner til å ha budsjett for lønninger etc. Du må selvfølgelig også ha tillatelse fra myndigheter osv. En tanke du også bør vurdere er om barnehjem alltid er det beste. Det er mange andre former for omsorgstilbud som kan være bra alternativer, men som sagt snakk med de som er i Phnom Penh.

Vennlig hilsen,

Gunnar

På vei til jobben, morgen.

(20. september 2007)

Vi står opp tidlig i Nepal. Oppe i bakken hvor vi bor i, ligger et gyllent buddisttempel. Våre nabomunker begynner sin dag lenge før sola står opp. De blåser i lange basuner, slår på trommer, ringer med bjeller og nynner dagens mantra. Det lyder ikke fremmed lenger og, litt avhengig av dagsformen, tar jeg det som en vennlig hilsen fra oven.

Skulle hjertet ha et snev av hjemlengsel, later jeg som hornene er tåkelur og at skodda over Kathmandu egentlig er høsttåke over indre Oslofjord. Rett rundt hjørnet, på andre siden av en tesjappe, ligger et lite hindutempel. Hvis jeg er heldig med timingen, ser jeg en gamle rødkledd kone på vei til tempelet med dagens offergaver, litt frukt og en blomsterkrans. Det er andre i tempelet også, men den rødkledde er min favoritt. Hun bærer sine gaver på et skinnende gullbrett. Jeg har aldri hilst på den rødkledde, men jeg liker å tenke at hun muligens er en reinkarnasjon av et fjernt familimedlem.

Veien til jobben tidlig om morgenen er full av tanker og små opplevelser og det er lett å gå litt surr i religioner og ritualer. Ikke bare fordi munkenes mantra forstyrrer nattesøvnen, men hver tidlig morgen kan mangfoldet oppleves på hvert hjørne rundt små og større templer og stupaer.  Nepal er et av verdens mest sammensatte land i forhold til praktiserende religioner, kaster og etniske grupper. Fargerikt, og det er fint å se hvor tett mennesker lever til sine ritualer og tro. Trafikken er lett om morgenen, bevegelsene rolige og det er som hele Kathmandu tar seg tid til refleksjon før dagen setter fart og de mange små templer og røkelse forsvinner i vrimmel og eksos.

Samtidig er mangfoldet en massiv politisk utfordring. Klarer Nepal å holde en rimelig fredelig kurs med demokratisk styring, er det en bragd å være stolt av og kanskje et eksempel som resten av verden kunne ta lærdom fra. Nepal, Norge og resten av verden, har vel neppe en større utfordring i dette århundre, enn på fredelig vis å styre mangfold.

Pilotene i Nepal Airways har også en stor utfordring med styringen. De har tre fly, men bare et har vært i stand til å få luft under vingene i det siste. Flyet har imidlertid vært hjemsøkt av mangfoldige problemer. Skrujern og ingeniører fra Boeing har ikke løst problemene. Pilotene og annet personell gikk naturligvis til streik og hevdet at flyet ikke var trygt. Det er nok sant. Ryktene forteller at noen slitne ledninger hadde en tendens til regelmessig mørklegging av hele maskinen. Farlig, og pilotene likte selvfølgelig ikke manuelt å be passasjerne feste setebeltet.

Her om dagen brakte ledelsen i flyselskapet et par geiter, en sort og en hvit, til rullebanen. Ikke for å foreta et Ibsensk bukkeritt med flyet, men i et forsøk på å drive ut ondskapen og få mannskapet tilbake i sadelen. Geitene ble ofret, men så vidt jeg kjenner til er flyet fortsatt på bakken. Det var neppe meningen at ritualet skulle filmes og behørig dokumenteres i hovedstadens aviser. En ung journalist fikk brukt mengder av megapixler. Det hele kom på trykk og det ble litt turbulens. Når flysikkerhet og ritualer gjør felles sak er det vel også et symbol på motsetningene mellom tradisjoner, ritualer og det nye Nepal?

Forøvrig må jeg også fly en gang i blandt. Kanskje jeg skulle forespørre den rødkledde konen om hun også kunne sende en hilsen til noen i de høyere lag. Bare en liten henvendelse om at landets fly kunne trenge selskap og god karma der oppe.
Dette og mer kan jeg tenke på i tiden mellom munkenes tidlige mantra og kollegaers vennlige hilsen - Namaste – god morgen.
Veien hjem om kvelden er forresten en helt annen historie og den tar vi neste gang.

Gunnar

Mao og de andre 2

(12. september 2007)

Første gang jeg traff en av maoistenes ministere virket han svært ukomfortabel på kontoret i det gamle kongepalasset. Blikk og handtrykk sa intelligens og styrke. Hvorfor jeg i det hele tatt har trukket fram Che Guevara og George Best i denne Mao-sammenheng, er kanskje litt uklart for leseren av denne blogg, men det var her det skjedde. La meg forsøke å forklare før jeg går videre. Mitt nye ministerbekjentskap fra Maoistpartiet var godt utseende, og ikke bare liknet på George og Che, som jeg dessverre kun har sett på bilder, men håndtrykket var like fast og tørt som noen geriljakrigere jeg hilste på i Mellom- Amerika for 15 år siden. Riktignok ble George født i Belfast og kjempet sine beste slag i Manchester, men Che ble både født og sloss for det meste, et stykke sør for USA. Altså er det en slags forbindelse om enn kanskje mest i mitt eget lett assosierende hode. Og her er vi ved øyeblikket. I denne typen møter får jeg lett en del dødtid fordi samtalen må oversettes. Da blir det litt tid for fri assosiasjon. Og det var i et slikt øyeblikk, mens jeg høflig hadde oppmerksomheten rettet mot Maoist ministerens ansikt, at jeg plutselig opplevde guttedrømmen; jeg er sammen med George og Che...  Bare tull selvfølgelig og når det like etter knirket i ministerens nye mørke dress var jeg fort tilbake i virkeligheten.

Jeg håper ikke leseren nå tror at jeg er helt uberegnelig og ikke tar mitt arbeid eller møter på høyt nivå alvorlig. Det gjør både mine nepalske kollegaer og jeg, og vi var godt forberedt til vårt første møte med maoistenes nyutnevnte minister. Vi hadde en alvorlig sak på agendaen. Det dreide seg om de minste.

Noen dager tidligere, under et besøk i leirene hvor maoisthæren er internert, fant vi mange nyfødte og små barn i særdeles dårlig forfatning. Diaré, hudsykdommer og annet hadde fått utvikle seg fritt uten tilgang til rent vann og medisiner i temperaturer opp mot 40 grader.  Dette var nytt for oss. Leirene var og er lukket for organisasjoner som Redd Barna. Å få tilgang til disse leirene var vanskelig og krevde lange forhandlinger med maoistene sentralt og senere med leirledelsen.

Avvikling av interneringsleirene er et vrient politisk tema for maoistene i fredsprosessen, p.g.a. barnesoldatene og spørsmålet om hvordan maoistsoldatene skal integreres i den framtidige nepalske hæren. Spørsmålet vi hadde for ministeren nå var om vi, i samarbeid med partnere, kunne få tilgang til leirene for å bedre levekårene for de minste barna. Ingen hadde lykkes med dette tidligere og verifiseringen av barnesoldater har blitt utsatt i månedsvis. Maoistens aviser bruk av barnesoldater og ingen ønsker å miste renommé i tiden fram mot valget. At flere tusen unge soldater er i leirene er fakta, men å erkjenne det vil maoistene ikke. Her er det riktig å nevne at regjeringshæren også har misbrukt barn under borgerkrigen.

Ministeren møter dermed realpolitikkens hverdag. Han er selv som minister ansvarlig for de minste barnas situasjon og under borgerkrigen var han ansvarlig for bruk av barnesoldater. Vil Redd Barnas tilgang til interneringsleirene kanskje føre til eksponering av maoistenes bruk av barnesoldater, er kanskje spørsmålet han stiller seg?

Ministeren gir oss ikke et klart svar, men lover å følge opp. Jeg tror ”opp” i denne sammenheng mente avklaring på toppnivå i partiet. For å gjøre en lang historie kortere, endte denne saken med at vi fikk tilgang til leirene og vi er nå i gang med arbeidet for de minste barna. Kanskje en av de minste vokser opp og vil drømme om å spille fotball som George eller sloss for de store politiske idealer som Che. Spørsmålet for ministeren er kanskje om han vil vende tilbake til slagmarkene etter et kort opphold i maktens korridorer. Det ble Che Guevara’s valg og skjebne. George Best dessverre, endte sine dager tidlig med sviktende lever.

Mao og de andre 1

(4. september 2007)

Jeg skal innrømme at jeg bladde litt i Maos Røde tidlig på 70-tallet mens jeg kikket opp på plakaten med Che Guevara’s berømte portrett som hang ved siden av George Best på gutterommet. De hadde nok lite til felles, men begge kjempet sine slag foran røde faner. Che for en rød verdensrevolusjon og George foran røde faner på Manchester Uniteds hjemmebane; Old Trafford - Drømmenes Teater. Selv drømte jeg vel også om å vinne noen slag i Manchesters røde trøye, og å være like tøff som Che. Jeg var imidlertid mer usikker på verdensrevolusjonens berettigelse i Norge. Jeg hadde mer mat og skolegang enn jeg kunne fordøye, og fotball kunne jeg spille hver kveld til jeg stupte til køys under dundyna. Neppe en god bakgrunn for å bli revolusjonær, men mange fra min generasjon prøvde en stund å leve verdensrevolusjonens drøm i hjemlandet. Senere har jeg lest Maos biografier fra perm til perm, og det var vanskelig å finne andre drømmer enn drømmen om absolutt makt.

Hva har vel dette med Nepal å gjøre tenker du kanskje. Ganske mye faktisk, blant annet fordi Nepals viktigste parti i dagens politiske situasjon bærer Maos navn. Ikke bare Maos navn blir brukt, et annet parti heter De Forente Marxist Leninister. De er store partier på venstresiden i Nepal. Slår de seg sammen kan de godt vinne valget i november, og deres drøm om republikk og folkets makt kan komme litt nærmere virkeligheten i Nepal.

Uten selv å ha noen politisk agenda her i Nepal, skulle jeg ønske de slo seg sammen. Om ikke annet kunne de finne på et felles, og noe mer tidsriktig navn. Forøvrig vil jeg anbefale at de også leser litt om Mao og Lenins råskap. Men inntil videre henger store portretter av Mao, Marx og Lenin på partikontorene, og jeg er ganske sikker på at noen yngre kadre har Che på veggen. Drømmene er nok der, men makt og realpolitikkens virkelighet har knust mange drømmer. Retorikk er velutviklet og deler av folket jubler, men blir det bare forføreri, slik George Best’s teknikk og dribleri? Tiden vil vise.

Fram mot valget i november sitter Maoistene i

overgangsregjeringen og har allerede møtt både seg selv og realpolitikken i døra. Maoistene har flere ministere i overgangsregjeringa, og som leder for Redd Barna i Nepal har jeg møtt et par av dem. Flere av dem har i mer enn ti år har levd som geriljakrigere, og tok ikke ansvar for stort annet enn sine egne slagord. Overgangen til setet i ministerstolen, om enn både myk og komfortabel, er også brutal. Å gjøre kompromisser kan være direkte smertefullt. Smertegrensen er så langt ikke nådd ser det ut til, og Maoistene stevner fortsatt mot valg. Våpnene er byttet med mer fredelige politiske verktøy og ministerposter. Enn så lenge.

Mao og andre fortsetter neste uke.

Gunnar

Vann

(28. august 2007)

Hei, første blogg fra Nepal skal skrives. Har aldri blogget før og følelsen av å være på dypt vann vil nok prege de første tastetrykkene.

Det er forresten ikke mulig å ikke skrive om vann fra Nepal i disse dager. Vi har opplevd den verste flommen på mange år. I lavlandet i sør, mot grensen til India– Terrai, har det ikke vært tilsvarende flom på 70 år. Nærmere 100 mennesker har omkommet og over 20 000 mennesker er fordrevet fra sine hjem.

Flom 

Det siste tallet representerer omtrent  folketallet i en middels stor norsk by som Moss eller Harstad. Totalt har flommen rammet 330 000 mennesker og arbeidet med nødhjelp har preget de par siste ukene – og det regner fortsatt.

Vann er årsak til både fest og tragedie i Nepal. I år med vanlig nedbør vil risen plantes akkurat når nok vann har dekket rismarkene. Da er det fest, men først når jobben er gjort. En vakker tradisjon setter ramme for risplantingen i landsbyene. Ingen famile planter alene. Parma heter tradisjonen og er en form for dugnad hvor naboene i fellesskap gjør unna plantingen for hverandre. Etterpå er det gjørmebad, mat, drikke og dans. Neste dag er en ny famile vertskap for arbeid og fest.

I 2007 er både rismarker og festgleden skylt bort.

Planting av ris

Vann er viktig politisk og ofte årsak til politisk spenning mellom Nepal og naboen, stormakten India. India ønsker at Nepal skal demme opp for å unngå flom i India, Nepal mener India demmer opp for mye slik at det øker flomproblemene i Nepal. I år med lite regn er det motsatt, da får Nepal kjeft av storebror for at de beholder vannet for seg selv. Et nesten uløselig nabodilemma hvis ikke massive ressurser – og politisk vilje - settes inn for å regulere vannmassene på en måte begge parter kan leve med. Så langt ser vi ikke politisk vilje eller ressursser til å løse floken.

Som dere kanskje vet har Nepal de siste 12 årene gjennomlevd en borgerkrig. Fredsavtale ble inngått i fjor og vi stevner mot valg senere i høst. Fortsatt mye uro, konflikt og vold, men hovedretningen er positiv sammenlignet med årene med borgerkrig. De siste ukenes flom setter en fra før knapt flytende midlertidig koalisjonsregjering på en hard prøve. Fokus har måtte flyttes fra sikkerhet og valgforberedelser til nødhjelp og rehabillitering. Greier de å levere, eller vil mistilliten øke?

Områdene i sør er det som er mest preget av uro og det var også der flommen rammet hardest. Vil ødelagte hus, brune rismarker og tomme skoler drive fram ny desperasjon, splittelse og økt konflikt – eller - vil flommen bringe stridende parter sammen? For tidlig å si, med jeg håper flommende elver ikke blir erstattet av nye strømmer med blod.  

Gunnar