Inger Guddal leder i dag Redd Barnas svensk-norske kontor i Kabul i Afghanistan. Tidligere ledet hun det svensk-norske programmet i Jalalabad. Hun har jobbet for Redd Barna i flere perioder. I Afghanistan jobber Redd Barna primært med utdanning og beskyttelse av barn mot vold og overgrep.

Bloggen til Inger er nå avsluttet. 

Svar til Noor                                                         (22. januar 2009)

Kjære Noorseraje,

Tusen takk for alle de nydelige ordene. Jeg prøver bare å gjøre mitt beste for alle dem i Afghanistan, som har tatt imot meg med en enorm vennlighet og litt nysgjerrighet. Hver gang nye barn kommer til skolen, får bedre lærere, blir trygge på seg selv og tør å engasjere seg, så blir jeg fyllt av stolthet over det arbeidet alle mine lokale kolleger gjør.

Akkurat nå er jeg i et vintervakkert Bamyan for å bli kjent med det arbeidet Redd Barna USA gjør i forhold til forebyggende helse, noe som igjen fører til at Redd Barna gjoer en enda bedre jobb i Afghanistan.

Hilsen fra en afghaner i Norge      (21. januar 2009)

Hei Inger!

Jeg leste bloggene du har skrevet om Afghanistan. Det viser at du ikke bare er en arbeisleder som utføre dine arbeidsplikter på jobben i Afghanistan. Det viser at du med full samvitighet og initativ har store interresser for å gjøre noe positivt for mennesker i nød. Vi er hjertlig takknemlige og setter pris på innsatsen din.

Du har blitt kjent med lokale samfunnet, tradisjoner, nasjonal og internasjonal politikk og forferdelige vansker i Afghanistan mye mer enn de afghanerne som bor i vest. Det viktigeste er tap av menneskerettigheter og barnas rettigheter. I kraft av dine tidligere arbeidserfaringer og jobben din nå for å redde barna har du blitt en ekspert med kjennskap om folk og situasjonen i Afghanistan. Helt fantastisk.

Jeg håper du forstår meg med min "ikke så bra norsk". Etter telefonsamtale med deg i fjor jul ønsket jeg til å treffe deg, men dessverre du hadde begrenset tid. Ønsker deg og fellow afghanere ett got fredelig år i 2009!

Her i Norge har vi masse snø som kom i det tre siste dager. Det er hvitt over alt, en virkelig Norges vinters skjønnhet. Temperaturen er mild og snøen starter til å smelte. De vakre fjellene og trærne ser ut som bruder i hvite kjoler og sjal. Dagens rytme er som vanlig (jobb, handel og hjem).

Klem fra meg, Noor

Siste dag på jobb før ferie og sommer i Norge                                                                                   (1. juli 2008)

Frihet fra pliktene lokker like om hjørnet, og jeg gleder meg til å reise hjem. De 6 første månedene av 2008 har vært fulle av tøffe tak og mange plikter. Rapportene til SIDA og NORAD, de tematiske arbeidsplanene og den overgripende strategiske fireårsplanen, søknadene til tre forskjellige giverland, alt har vært krevende oppgaver selv om de faktiske jobbene har vært delt på flere personer. For midt oppe i dette skulle vi drive våre egne prosjekt, støtte partnerorganisasjonene og være aktive møtedeltakere i en dynamisk hverdag der det er mange kritiske øyne som ser etter hvilke faktiske resultater vi oppnår for den Afghanske befolkningen.
 
Samtidig titter den dårlige samvittigheten fram. Som hjelpearbeider er det umulig å ikke se nøden og vanskelighetene rundt en. Livet for mange her i Afghanistan er blitt enda verre enn før. På tross av alle millionene som brukes her, er det bunnløs nød og skyhøye problemer.
 
I nordprovinsene er det uår på grunn av tørke, og mennesker og dyr dør av matmangel derom de ikke får nødhjelp. I sør og øst bølger krigen mot terror og andre elementer fram og tilbake, og som vanlig drepes uskyldige. Hittil i år har  900 sivile blitt drept. I tillegg brennes skoler og lærere trues på livet. Det får meg til å tenke på Odd Børretzens sang om generalene - ”Man kan ikke lage omelett uten å knuse egg”.

Forleden var jeg tilbake i Jalalabad, og hva fant jeg i utkanten av byen? Jo, en ørken full av telt med mer enn 2000 familier som var drevet ut av flyktningeleire i Pakistan der familiene de siste 30 år hadde bygget trygge liv som fungerte.

Det var mye fortvilelse. Ingen steder å søke ly for den stekende solen og kun tilgang til vannet som tankbilene brakte. I 45 graders varme trenger både mennesker og dyr mer vann enn normalt. Brensel til å koke mat med måtte kjøpes eller sankes i det åpne karrige landskapet. Vi besøkte et par familier hvor der var utdannede folk som kunne bli nyttige lærere for barna. En mulighet til å lære noe under en stor teltduk i felleskap med andre barn, skaper trygghet i en kaotisk hverdag. Det gir og foreldre tid til andre gjøremål enn barnepass. Et annet sted i provinsen var det en lignende leir med 600 familier. De var mer priviligerte for naboene var fra samme klan, og de hadde vendt tilbake for to år siden og kunne hjelpe og gi råd.

Som om ikke dette er nok, så får jeg i dag sendt nye bilder fra Daikundi, et sted i Hindu Kush-fjellene midt i landet. De har fått 90 cm nysnø de siste døgnene og er helt isolerte. Selv i Afghanistan der alt kan hende er slikt vær midt på sommeren noe som skulle være umulig.

Snø, uår og hete gjør situasjonen enda verre for barna i Afghanistan. 

Kan jeg under slike forhold ta ferie og nyte friheten i Norge? Nei, ikke bare. Her gjelder det å i det minste å prøve å skaffe nye midler slik at vi i Redd Barna kan handle og gjøre livet lettere i hvert fall for noen av dem som lider.

Mail til Inger

(1. juni 2008)

Hei Inger.

Hørte plutselig en kjent stemme på TV i går - uten å se/vite at det var deg. Men det var det jo. Her i gamlelandet klager vi over bensinpriser og matpriser og andre småligheter. Jeg skammer meg over sutringen vår. Jeg er glad for at akkurat du er der borte, for du kan få noe gjort. Det har du bevist tidligere. Jeg sender deg masser av gode tanker og ser fram til å treffe deg igjen.

Klem fra Synnøve

 Besøk hos feltkontoret i Mazar    (6. mai 2008)

Å komme seg ut av Kabul for å besøke programmene vi jobber med i felt er alltid en glede og gir ny giv for fortsatt innsats, selv når det betyr å starte den sju timer lange kjøreturen kl. 05.00 om morgenen. Denne gangen skulle jeg også rekke et viktig møte med representanter for SIDA, som er den statlige, svenske utviklingsorganisasjonen sammen med den norske motparten NORAD, vår viktigste finansierings kilde. Vi kjører på hovedvegen nordover som går over den landstrakte Shamali-sletta for så å klatre oppover mot Salangpasset i hjertet av Hindu Kush, der flere lange tunneler og overbygg tar oss opp til 3363 meter over havet.

Russiske ingeniører sammen med afghanske myndigheter bygget denne spektakulære veien  i årene1958-1964. Der oppe var toppene ennå snødekket, men der snøen hadde smetlet så vi irrgrønne sletter som ventet på sommerbeitende husdyr. Hele vegen fra Kabul til Mazar hadde vi følge av den nye kraftledningen, som skal sikre hovedstaden kontinuerlig elektrisitetsforsyning. Mye av landskapet underveis er enten bølgende eller helt flatt, og der det finnes vanningsanlegg, sto frukttrær, hveteåkre eller grønnsaksåkrene frodige og fine. Vel en time før vi når Mazar kjører vi gjennom et spektakullaert pass som heter Tangy Khorgon.

Jeg har vært i Mazar en gang før, for nærmere ett år siden og nå er jeg spennt på å se utviklingen i utdanningsprogrammet vårt som jeg til nå bare har lest om. Jeg er ser spesielt fram til å møte aktive elevrepresentanter fra skoleråd, og å være tilstede på det første arbeidsmøtet til den bredt samensatte kommiteen i Dawlatabad, som skal dokumenter overgrep mot barn, og jobbe aktivt for at barn ikke skal utsettes for overgrep i fremtiden. Mange barn i Afghanistan har det nemlig ikke særlig greit verken hjemme eller på skolen.

Møte med komiteen

Det er lang tradisjon for å bruke vold for å lære barn disiplin og god folkeskikk. Slik var det i Norge og tidligere, “Den man elsker tukter man”, sier et gammelt ordtak.

I Afghanistan er det også ganske vanlig at barn giftes bort fra tidlig pubertetsalder, særlig jenter, den yngste høygravide jenten jeg har møtt var bare 12 år. Når vi snakker med deltagerne i barnegruppene, som vi har etablert og lært opp i rettigheter som FN’s Barnekonvensjon omfatter, så er barna svært ivrig etter å få slutt på denne skikken. Utallige er de tragiske historier om tvangsgifte og ulykkelige barnebruder som barna forteller om. Da tre gruppene fikk opplæring i å lage film, brukte en gruppe historien og skolejentene som måtte gifte seg med en gammel mann som faren hennes hadde spillegjeld til. Hun fikk et så elendigt liv at hun valgte å begå selvmord ved å spise rottegift. Her er en annen historie om to søstre som faren solgte en etter en, til familier som kunne betale god brudepris:

Når min mor døde på sykehuset solgte min far Abdul Satar min 13 år gammle søster Farozia, og hun måtte gifte seg med en funksjonshemmet, gammel man. Når jeg ble 12 år gammel, så solgte min far meg til en familie som bor i ørkenen Barabad. De slår meg hver dag og gjemmer maten slik at jeg får lite å spise. Nå har jeg vært gift i to år og har født en datter. Jeg er svært fortvilet, og er sikker på at jeg ville hatt det bedre om jeg var død og lå i en grav. Heller det enn å leve som nå.

Historien om Nelofar og hennes søster er skrevet og vakkert illustrert av et medlem av mediegruppen i Jalalabad. For å motvirke dette, har kontoret vårt etablert flere grupper som etter å ha blitt undervist i barns rettigheter i henhold til Islam og Barnekovensjonen, ser at mange gamle tradisjoner er helt umenneskelige og uverdige. Det beste resultatet til nå har en gruppe landsbyeldre fra Momandarra-distriktet i Nangahar oppnådd. De representere seks landsbyer og ledes av to vidsynte mullaer.

De har etablert en pakt der de lover 1) Det skal bli slutt på barneekteskap, minimumsalder blir nå 16 år for jenter og 18 år for gutter, 2) Brudeprisen skal senkes til et nivå der man slipper å sette seg i gjeld og 3) Det skal forbys å løse konflikter mellom to familier ved å gi jentebarn fra overgriperens familie til den fornærmede familien. Denne pakten har til nå fungert i over ett år. Nå er det etablert en ny type kommitee i Dawlatabad med to Mullaer, en ung og en eldre, flere andre innflytelsesrike personer fra lokalsamfunnet og to lærerrepresentanter, to jenter fra elevrådet på en jenteskole og to  gutterepresentanter fra en gutteskole.

Dette rådet vil heretter prøve å finne løsninger på de overgrepssaker de får vite om, og dersom dette er umulig så skal de henvise saken til offentlige myndigheter representert ved Direktorat for Arbeids- og Sosialsaker.

Støtte til Redd Barna

(27. mars 2008)

Hej Inger,

Jag skulle vilja stödja Rädda Barnens arbete i Afghanistan. Hur gör jag för att mitt bidrag ska hamna just där?

Tack på förhand och vänlig hälsning,
Sofie

Regionmøte og barn i grenseland

(13. februar 2008)

Afghanistan, sammen med Pakiatan, Bangladesh, India og Sri Lanka, er helt eller delvis administrativt underlagt svenske Rädda Barnen regionledelse i Nepal. Et par ganger i året møtes vi for å sy sammen felles rapporter og planer, eller for å lære av hverandres måter å arbeide på. Om noen dager skal vi møtes i Dhaka der svenske og danske Redd Barna har et fellsprogram. På Sri Lanka er det Storbritannia, Norge og Sverige som samarbeider, og i Pakistan er det foreløpig tre selvstendige Redd Barna-program som samarbeider fra sak til sak. Om noen få år skal det bare finnes et Redd Barna-alliansekontor i de forskjellige landene der ansvar og bidrag av resurser fordeles etter et fast regelverk. Slik håper vi at barn i de forskjellige landene skal få mer assistanse til å oppnå rettighetene sine i følge FN’s Barnekonvensjon, og at ressursene brukes på en enda bedre måte.

Foto: Britiske Redd Barna

Skal vi ut av Afghanistan må vi reise via et eller flere land. Selv reiser jeg oftest via Pakistan fordi jeg føler meg hjemme her siden jeg har bodd her i 2 1-2 år og har gode kolleger som stiller opp med transport og overnttingsmuligheter. Og når jeg skal til Norge så har PIA den billigste og hurtigste ruten til Oslo hver onsdag,  med bare 7 timer og 10 minutter fra Islamabad. Denne gangen blir det og via Pakistan til Dakha fordi jeg må hente visum til Bangladesh der. Ettersom Kabul i det siste har vært beinkaldt var det godt med et par dagers forsiktig opptining i vårlige Islamabad, før jeg reiser videre sammen med tre pakistanske kolleger fra Peshawar til Dakha som har en sommertemperatur på over 20 grader.

Både Afghanistan og Pakistan opplever for tiden den samme opphetede sikkerhetssituasjonen med attentater, selvmordsbomber og en svekket politisk stabilitet. Dette merkes mer i pasthunske Peshawar enn i hovedstaden. Hele North West Frontier Prowince har blit merkbart politisert med sterke fronter mellom islamister, partiene Benazir Butto’s PPP og Nawaz Sharif som alle er i steil opposisjon til President Musharaf. Det vistes tydelig på valgplakatene som hang tett ved innkjørselen til Peshawar. To politiske attentat på få dager viser og at motsetningene kan ende med døden.

Midt oppe i denne uroen lever også barna med sine sine drømmer om framtiden, samtidig som de tar sin del av familiens ansvar for å få hverdagen til å gå rudt. Matvareprisene har gått dramatisk opp med 60 til 80 % det siste året, og da må enda flere barn enn før arbeide for å få mat, heltid eller deltid ved siden av skolegang. På Torkham grensestasjon, vell en times kjøring fra Peshawar, har mellom 700 og 1000 barn, mest afghanske, men og noen pakistanske, sin arbeidsplass. De frakter bagasje eller folk som ikke selv klarer å bære eller gå, de 2-3 kilometrene der privatbiler ikke får kjøre i grenseområdet. Dette er hardt arbeid, men gir god fotjeneste. Noen av barna helt ned i seksårs alderen bærer også smuglergods - varer som er eksportert til Afghanistan - tilbake til Pakistan, og tjener noen slanter på det.

Nå skal Redd Barna i Afghanistan og Pakistan sette igang et prosjekt for å få barna vekk fra grensen, hjem til skole eller yrkesopplæring der hvor de har familiene sine. På Torkham vet vi at det er mange av dem som blir utnyttet, tvunget til å gi fra seg penger, mishandlet og  noen  blir også misbrukt seksuelt. Flere ganger har Redd Barna og UNICEF prøvd å ordne opp, og denne gangen håper vi at vi lykkes fordi vi vil koordinere og jobbe samtidig på begge sider av grensen. En formiddag før reisen går videre er satt av til å skrive ferdig prosjektbeskrivelsen til UNICEF for dette samarbeidet. 

Inger

Spørsmål

(6. februar 2008)

Hei, hei!

Har prøve i mårra i norsken og jeg vil vite om hvordan det er i afghanistan og lurer på om det blir det forandring NÅ ELLER IKKE??? Hvordan det er på skolen i Afghanistan? Jeg vil vite veldig mye om det.

Sara

Dagligliv i Kabul

(6. februar 2008)

Det er helg og mulighet til å konsentrere seg om private betraktninger. Siden de fleste aktiviteter nå om dagen foregår innenfor området hvor kontoret og boligen ligger på grunn av sikkerhetssituasjonen, så blir temavalg i dagens blogg begrenset.

Fortsatt drar vi imidlertid ut i nødvendige møter eller innkjøp, og vi drar fortsatt på besøk til hverandre. Ettersom jeg ennå befinner meg i lykkerus over å ha fått leilighet med eget kjøkken etter to år på hybel i Jalalabad, så fryder jeg meg over å lage mat og invitere til middag. Hele fire ganger har det vært middagsgjester ved kjøkkenbordet, og i morgen kommer Anne til kjøttboller i persillesaus og fruktsalat. Ellers utenom kontortiden så har jeg selskap av en brandete katt som jeg innbiller meg forstår norsk og to vakter av seks som går i helkontinuerlige skift. Utenom å passe på at ingenting ureglementert skjer på området vårt, så ser de etter at strøm og vann fungerer. Store deler av døgnet er vi avhengig av en  generator for strømtilførsel, og i vinterkulden har vannrørene hatt en lei tendens til å fryse. Vaktene gjør også nødvendige småærend til nærmeste butikk og nan-bakeri.

Katten

Katten som i sommer var liten og mager begynner å bli i godt hold på grunn av maten som settes ut. Jeg håper imidlertid at den ikke er gravid  for da vil ungene fryse i hjel som nyfødte. For her er fortsatt kaldt. Den siste uken har den også invitert tre av vennene sine, og om kveldene morer de seg med å sloss så pelsdottene fyker.

Dersom jeg vil ut i frisk, forurenset byluft så kan jeg gå tur i hagen, det blir omtrent 50 skritt per runde. For større fysiske anstrengelser har jeg en mosjonssykkel innendørs. Jeg kan også gå en tur opp på taket og se på utsikten. Bak husene våre ligger den gamle britiske kirkegården som kan fortelle om et par hundre år imperialistisk historie helt fram til i dag fordi det er en minnetavle over falne ISAF-soldater der også. I formiddag hørte jeg skarpe lyder fra kirkegården. Det var som om noe sagde ned et tre, men da jeg kikket ut kjøkkenvinduet så var det bare en generator vaktene prøvde å starte samtidig som en gruppe bevæpnede ISAF-soldater var på inspeksjon. På venstre side av huset lang muren vår går en liten gate med hus som klynger seg oppover en av Kabuls mange høyde der det også er en afghansk kirkegård. Vi har port ut til denne gaten - en brukbar rømmningsvei om det skulle bli nødvendig.

Da vi flyttet inn her insisterte våre ansatte på at vi måtte invitere en mulla for å holde en bønnestund for de døde slik at de ikke kom og plaget oss. Selv er jeg mer redd levende ondsinnede vesener enn de døde. Langs neste side er det lave bolighus som jeg ser lite av, men ikke langt fra ligger et kvarter med enorme nye, fancy hus bygget av krigsherrer som general Dostum, og andre med posisjoner i styr og stell. Menneskene som bodde der før ble tvangsflyttet, og husene jevnet med jorden.

Inngangspartiet vårt ligger ved en travel bygate, tett bebygget med verksteder og boliger, og i det fjerne ser vi nydelige hvite snødekte fjell.

Utsikt mot snøkledde fjell 

Fra denne gaten ser vårt område også ut som det inneholder verksteder og bolighus, så vi føler oss lite eksponert. På himmelen over meg dundrer eller summer - alt etter størrelsen -fly som tar av fra Kabul internasjonale flyplass for å dra vestover mot Pakistan og India eller mot syd til Emiratene. Noen netter hører jeg også intens flydur, da antar jeg det er militære fly fra den amerikanske basen Bagram på vei i retning Kandahar og Helmand, provinsene hvor det kriges mest intenst. Det gir meg assosiasjoner til de tre månedene i 1999 da jeg var evakuert fra Kosovo til Skopje i Makedonia under NATO-offensiven mot Serbia. Det var en ganske traumatisk tid fordi vi hadde etterlatt lokalt ansatte i Pristina, og så hadde jeg gode serbiske venner og kolleger som bodde både i Montenegro og i Beograd. Dermed våknet jeg hver natt av flyene som kom fra Italia, og når de var på vei tilbake etter å ha sluppet sin dødelige last så måtte jeg slå på TV for å se hvor de hadde bombet denne natten. Bombefly er noe av det verste jeg vet, de ødelegger og dreper på minutter det som det tar tiår å bygge opp. Innimellom så feiler de på sine mål, og sivile må ta støyten og lidelsene. Militære eksperter mener at  bombing er nødvendige for å vinne krigen mot maktsyke politikere og terrorister. I Kosovo er konflikten nå snart ni år seinere, og ennå er den ikke løst. Er der virkelig ingen andre måter å gjøre dette på?

Inger

Vinter i Afghanistan

(29. januar 2008)

I tiden etter selvmordsangrepet på Serena Hotel, der den erfarne Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble brutalt myrdet og en UD ansatt såvidt overlevde, har det vært mye snakk om sikkerhet og ytterligere begrensninger på vår arbeidsmessige og sosiale bevegelsesfrihet. De aller fleste utviklingsarbeidere som kommer til Afghanistan vet på forhånd at dette er et land som enda har en åpen militær konflikt gående. Krigen mot Taliban er imidlertid mer aktiv og synlig i sør og øst, så der vet man at risikoen for attentat og kidnappinger er store. Da tar man hensyn til dette. Men i Kabul og i nord, har det vært lange fredelige perioder, og derfor har vi kunnet leve et noenlunde normalt sosialt liv. Både vi og gjester fra hjemmekontorene har kunnet dra ut til programmområdene. Det har vært steder man kunne gå en tur dersom man var flere sammen, gå på trenings studio, eller ut og spise et utall koselige restauranter. Nå vet vi ikke om det er mulig lengre, livsstilen må legges om. Men der finnes hjelpearbeidere som fungerer i andre land med  åpne konflikter. Så lenge vi er ønsket av majoriteten av den afghanske befolkning og gjør nytte for oss, så mener jeg at vi må bli i solidaritet med lokalbefolkningen. De har det mye verre enn oss.

Vinteren gjør dagliglivet enda vanskeligere for folk flest.

I Afghanistan er det kaldt for tiden, mye snø i  vest og sprengkulde over store deler av landet med minusgrader på tjuetallet. I vest har folk blitt tatt av snøras, mange veier har vært stengt og millioner menneser, ikke minst i Kabul, har strevd i uker nå med å holde varmen. Det er den kaldeste vinteren på tiår, og brensel som ved, sagflis, gass og disel er dobbelt så dyrt som vanlig. Dessuten har matvareprisene steget dramatisk, så der er folk helt desperate. Et grelt eksempel blir omtalt i dagens egelskspråklige avis Outlook. En mor i Kunduz i nord, som er fysisk handikappet og eneforsørger, har solgt sin fire måneder gamle jentebaby til familien som eier rommet hun leier for 10 USD for å kunne kjøpe mat til sine to sønner. Jeg er redd hun langtfra er den eneste som tyr til slke desperate handlinger. Den afghanske regjeringen har lansert en appell for katastrofehjelp, og mange organisasjoner har svart, blant dem Redd Barna- Alliansen.

Da er problemene våre, vi som jobber for Redd Barna og andre organisasjoner, ubetydelige. Alle i vår organisasjon spiser minst et varmt måltid om dagen, har et sted å bo, kan kjøpe nødvendig  brennsel og får dekket helsetjenester for oss selv og vår familie. Og utlendingene, inkludert meg selv, har det enda bedre. Blir det noen som helst form for akkutt krise, blir vi evakuert hjem til trygghet. Så vi må vi klare å gjøre jobben vår, selv om det er kaldere enn vanlig på kontoret og vi kan komme til å fryse litt når vi er ute på feltbesøk.

Inger

Så er vi i gang igjen!

(14. januar 2008)

Det tok lengre tid enn ventet å komme i gang med nytt innlegg til bloggen. Det var godt å være hjemme på ferie hos familien, men også å møte venner og kolleger og oppleve deres nysgjerrighet og interesse for jobben vi gjør i Afghanistan. Men her nytter det ikke å hvile på gamle laubær. For tiden skriver vi årsrapporter til hovedkvarteret i Oslo og donorene våre. Det gir oss en oppsummering på mål som er oppnådd, men også tydelige indikasjoner på hvor vi må gjøre på en bedre måte. Det er fortsatt langt igjen til at barn i Afghanistan er sikret alle sine rettigheter i følge FNs Barnekonvensjon, men jeg trives utrolig bra med å være midt i kampen sammen med dem og alle voksne som ønsker forandringer.

I 2007 utga UNICEF en rapport om spesielt utsatte grupper barn i Afghanistan. Denne informasjonen tok den afghanske regjeringen på alvor, og satte i gang med å planlegge en egen seksjon innenfor MOLSMD, som er departementet med ansvar for et bredt spekter av sosiale saker. Oppgaven blir å lage regler, rutiner og lovforslag som sikrer alle barns behov for beskyttelse. For oss i Redd Barna ble det opplevd som en spesiell anerkjennelse det å bli bedt om å låne ut vår best kvalifiserte medarbeider i seks måneder til å hjelpe dem med utredningen av hvordan en slik seksjon skal jobbe og hvilke krav den skal kunne sette til andre departement. Farhads plan er nå sendt EU som har lovet å finansiere seksjonen i tre år. Dette kan høres tørt og kjedelig ut, men uten at vi pavirker myndighetene både her i Kabul og ute i provinsene blir der ingen virkelige endringer i barns liv.

Farhad Hasimi, Redd Barnas "utlånte" Protection Officer

Etter å ha fått unna de mest presserende mailene, måtte jeg en tur til Jalalabad. Der var det som vanlig stor aktivitet, åtte nye barnegrupper som skal jobbe med helse og hygiene i skolene var etablert, og seks nye landsbyskoler i utkantene var satt i gang. Dessuten hadde administrasjonen fått laget flere store kart over Nangahar med alle tettsteder avmerket, og noen av Afghanistan som viste alle provinser og navn på naboland. De fleste skulle brukes i geografi undervisningen, men et sett med vår logo og slagordet som forbyr fysisk avstraffelse av barn, var en gave til provinsens utdanningsdirektør. Jeg fikk være med på overrekkelsen, og han ble svært glad for nå kunne han endelig få en visuell oversikt over hvor der var skoler, og hvor de ennå manglet. Til gjenngjeld fikk vi en hel mengde skolebøker og løfte om flere telt til skolebarn uten tak over hodet.

Skoleelever fra Kaja videregående skole i Khogyani-distriktet utenfor Jalalabad. 

En annen hyggelig oppgave var å sette igang dugnadsarbeidet på muren rundt Kaja Videregående skole som elev og foreldrerådet hadde ønsket seg i sommer. Lokalt hadde de lovet meg å stille med arbeidskraft og stein til fundamentet, dersom jeg skaffet penger til murstein og sement og en stor metall port. Nå hadde jeg pengene, de var gaver fra Havhesten barnehage i Stavanger og fra salg av akvareller, som min gode veninne Torbjørg hadde malt de to siste årene, mens hun sloss mot kreftsykdommen som tok livet hennes. Slik solidaritet gjør et utrolig stekt inntrykk på alle, også i Afghanistan.

Første spatak for muren rundt Kaja videregående skole

Inger

Norske penger

(2. januar 2008)

HEY! dette er et fritt land så her kommer det jeg syntest om deres såkalte arbeid nede i de såkalte fattige landa....

Jeg vil bare jeg syntest det er sløsing og gi bort NORSKE PENGER, VÅRE PENGER til såkalte FATTIGE "BARN" i disse diktaturstyrte landa som vi ikke har noe med og gjøre, det er jo de selv som ikke gadd og gjøre noe og lot seg selv bli styrt av et diktatur styre for flere hundre år siden, og de har ikke gidde og fixa det enda....

bruk heller disse pengene til bedre skole i Norge og bedre veier! dette er BS de pengene vi sender blir jo bare tatt av tyrannene uansett... ALT dere gjør er for og tjene penger, fy (banneord fjernet. Red) å leie vi er av det..

Hilsen bekymrede skole elever

PS. Dette er et seriøst brev please ta dere tid med og lese, ignorante (banneord fjernet. Red). dere er ikke noe annet en simple tyver.

Re: Kristoffer Sørli Jørgensen

(2. januar 2008)

Til Roy

Jeg er søsteren til Kristoffer Sørli Jørgensen og har litt info å komme med til deg ang. minnefondet. Vi er i kontakt med Kirkens Nødhjelp, og skal samarbeide med dem. Vi har ikke kommet fram til et konkret prosjekt enda, men vi skal i møte med KN etter nyttår, for å utarbeide en plan. Vi i familien ser for oss et konkret prosjekt, som kan knyttes opp til Kristoffers navn. Vi skal prøve å få laget en hjemmeside med mer info etterhvert, så du får bare følge med! Imidlertidig kan du se på en minneposter vi har utarbeidet i samarbeid med en kamerat av Kristoffer:

http://www.jancatoemilsen.com/images_portofolio/kris_minnefond.pdf

Inspirerende

(7. desember 2007)

Hei Inger

Det er inspirerende og spennende å lese dine blogger.
det gir mye innsikt og ersvært informativt. Jeg ville bare ønske deg en hyggelig adventstid og lykke til videre med ditt flott arbeid.

Marianne

Adventstanker

(28. november 2007)

Kommende søndag er første søndag i Advent, og i denne tiden før Jul  går tankene oftere nordover enn ellers, fordi det er en tid for adventskrans med lys, kallender som skal åpnes hver morgen , kakeduft i huset og mange små og store julehemmeligheter. Jeg tenker og på hvordan barn i Norge og barn i  Afghanistan opplever høytider i familien.

For barn i Afghanistan er det Id-høytiden som likner mest på vår jul, den første kommer når fastemåneden Ramadan er over, Id ul Fitr, og den andre er,Id ul Adha, når pilegrimsreise til Mekka er i fokus. I år kommer den like før vår jul. Begge de muslimske høytidene er ”bevegelige” og kommer ca 10 dager tidligere hvert år, avhengig av nymånefasen. Men, mens en majoritet av barna hjemme får nye klær, og  en pen haug med gaver av alle slag til Jul, får Afghanske barn vanligvis kun et sett nye klær. Og mens mange i Norge , slik jeg selv også har  endt opp med, kjøper in mat, frukt og godterier av mange slag, nok til at vi kan overleve, selv om vi ble isolert i 14 dager, så kan de fleste Afghanske familier bare unne seg litt  mer enn det vanlige. Det å besøke slektninger, for dem er desto viktigere.

Både i Norge og i Afghanistan kommer i år tradisjonen med å gi en ekstra fin gave til dem som ingenting har, til å skje omtrent samtidig. Hjemme er det etter hvert blitt slik at vi gir gavene våre i adventstiden via Humanitære organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens Nødhjelp eller Redd Barna. Og for organisasjonene har dette stor betydning fordi det gir oss inntekter, og  samtidig får vi bevis for at folk har tro på det vi gjør, og ønsker å være vise solidarisk. I Redd Barna vet alle som jobber sammen med oss at vi får slike gaver ellers i året også, fra barnehagebarn, skole og engasjerte  ungdommer, og fra forskjellige sjenerøse voksne. Og dette forplikter oss til å bruke midlene så samvittighetsfullt som mulig til beste for barn i vanskelige situasjoner. Det jeg syns er aller best med Redd Barna, er at vi ikke hjelper barn fordi vi syns synd på dem, men fordi vi ønsker å kjempe samme med dem for å oppnå de rettigheter barna har etter  FNs Barnekonvensjon som ble vedtatt for 18 år siden.

I Afghanistan, og andre muslimske land, viser folk solidaritet med fattige under Id ul Adha, som en religions plikt som heter zakha som er en av fire viktige plikter alle troende  må utføre. Praktisk gjøres dette ved å  slakte en sau, som er passe zakha for en person, eller  en  ku/okse som kan representere fra to til sju personer. Når dyret er slaktet, deles dette i tre porsjoner, en  til de fattige, en til slekten og en til egen familie. Eier du dessuten ”gods og gull” skal du gi prosenter av den verdi formuen har. Ettersom store mengder mennesker drar på Haj til på denne tiden, sendes mange flylass med kjøtt herfra  som zakha til folk som lever i fattigdom og nød rundt i verden. Det er faktisk alminnelig i muslimske land og, å vise omsorg for fattige, ellers i året også, for dem som kan og har hjertelag til det.

Om jeg skulle ønske meg noe spesielt denne julen så måtte det bli at folk flest, og store statsledere spesielt, ville gjøre mer for at rikdommen i verden fordeles gjevt hele året, slik at vi utjevner forskjellene mellom fattige og rike nasjoner. Da kunne vi bruke både julehelgen og Id ul Adha til å være sammen og sørge for at ingen var ensomme og alene. Bildene denne uken blir av sauer som går en usikker skjebne i møte fram mot Id ul Adha, og fra et godt måltid vi hadde hjemme hos en av Redd Barna’ ansatte.

Og så må jeg ta fri fra bloggspalten min til over nyttår, for nå blir det travle tider, med gjester, juleferie og overgang til jobben som sjef i Kabul de neste to årene.

Hilsen Inger

Rekreasjon i Afghanistan

(20. november 2007)

Å arbeide i utviklingsland som Afghanistan krever at du trives med lange dager på jobb. Jobbene er ”Non family duty stations” og det kan være komplisert å få besøk av familie og venner på grunn av sikkerhets situasjonen. Selv har jeg snart vært her i flere år og ser faktisk frem til å jobbe her i to år til. Hva slags mennesker er vi som fascineres av denne type jobb? Mange hjemme mener at vi er litt gale, selv tror jeg drivkraften er mer nysgjerrighet og en trang til å stå midt oppe i mange utfordringer. Ved arbeidsdagens slutt føler jeg og at jeg har gjort bedre nytte for meg her enn hjemme. Jeg syns og det er fantastisk å kunne alternere mellom Norge år 2007 og deler av Afghanistan som utviklingsmessig likner på jordbruksområder i Norge på 1800-tallet altså er som å gå inn og ut av en tidsmaskin. I vår  såkalte utviklede del av verden blir vi og styrt vel mye av reklame og  ”må ha”-mentalitet, bare se på juleforberedelsene. Jeg vet det er omtrent umulig å stå imot, når jeg er hjemme havner også jeg på den karusellen innimellom. Men uten å ta vare på ”egen sjel og legeme”, fungerer vi ikke godt i lengden hverken i Norge eller i Afghanistan. Derfor er det nødvendig å finne gode måter å koble av på.

En måte er å lese gode bøker, eller se en av filmene vi ellers går glipp av. Men samvær med andre hjelpearbeidere gir meg mer energi. Å arbeide her gir muligheter til å bli kjent med mange interessante mennesker, med ulik bakgrunn og fra et utall av  land. Litt spennende er det og, at vi er en slags ”Tordenskjolds soldater” som møtes igjen, eller i det minste finner ut at vi har felles kjente, særlig de, som har jobbet i flere enn ett katastrofeområde. På Balkan traff jeg folk som hadde jobbet med flyktninger i Pakistan, og her treffer jeg folk som har jobbet på Balkan eller i Pakistan tidlig på 90-tallet. Ofte treffer jeg og på afghanere som var mine kolleger da jeg var med på å bygge opp Norwegian Project Office - NPO i Peshawar, som ennå eksisterer og er aktivt. Noen av dem er gått inn i andre jobber, bland annet vet jeg at tre  har gode stillinger i ministerier og tre er nåværende  kolleger i Redd Barna. Men mange andre har etablert nye liv i andre verdensdeler. Det fine er at har du først bygd et vennskap med afghanere, så er de der alltid om du trenger hjelp. Seinest i går fikk jeg hjelp av en tidligere kollega til å løse et problem angående en av skolene for nomadebarn, som vi jobber med i Nangahar.

Men den som har hatt mest positiv betydning  for velvære mitt disse årene er den svenske venninnen min, som på 90-tallet jobbet for svenske Redd Barna og nå er i den svenske Afghanistan-komiteen, en organisasjon som om noen dager feirer 25 år med solidaritet og utvikling i Afghanistan med 7000 ansatte over store deler av landet. En ting er at hun har åtte års erfaring fra Afghanistan og kjenner alle som betyr noe, et annet moment er at hun ofte byr på hjemmelaget mat og dessuten er et friluftsmenneske som drar meg ut i naturen så sant jeg er i Kabul en helg. Det finns nemlig steder der vi kan komme vekk fra støv og annen forurensing, like i utkanten av byen. Afghanske familier drar gjerne dit på familiepiknik i den varmeste årstiden. Men for oss som liker å gå, så er det like bra året rundt. Bildene denne uken er fra et slikt fristed, en gang parken rundt palasset til et medlem av kongefamilien, i dag ganske ustelt, men likevel vakkert område. Her møtte vi ingen andre utlendinger, enn vår lille friluftsgruppe. Derimot var  ungene i nabolaget  ute og lekte eller samlet brensel, og en bonde passet  kua og suene sine mens de beitet.

Jeg gleder meg til å komme dit når det våres og naturen blir frisk og lysegrønn igjen.

Hilsen Inger 

Prosjektstøtte?

(20. november 2007)

Hei. Familien til Kristoffer Sørli Jørgensen oppfordrer til å gi støtte til prosjekt til og for barn i Afghanistan. Kto nr 1822. 29. 70829. Er dette et prosjekt i deres regi? Hvor kan jeg i tilfelle finne mer info om prosjektet? Håper du kan hjelpe meg her. Jeg ønsker at mine arbeidskolleger og jeg kan bidra.

Roy

Hei Roy,

Så vidt jeg vet har ikke familien til Kristoffer Soerli Jørgensen vært i kontakt med Redd Barna i Oslo om et samarbeid. Jeg har heller ikke hatt noen kontakt, men så er det vel lite sansynlig at det er konkret hvordan pengene skal brukes som de er opptatt av nå. Sorgen er ny og det er mange andre tanker som opptar dem.

Det kan jo og tenkes at de gjør en avtale med Kristoffers avdeling i Maymane om å finne den beste nytten for midlene, men om de vil at vi i Redd Barna skal formiddle gaven til barna her i Afghanistan, så jobber vi bl a. med å kvalitets sikkre fire offentlige skoler i Balkh provinsen naer Mazar -e-Sharif i nord, og vi vil kunne velge et egnet tiltak for barna der i samråd med familien om de ønsker det.

Hilsen Inger 

Kampen mot ondskapen

(12. november 2007)

Det er fredag kveld i Jalalabad og på tide å skrive neste ukes bidrag til Redd Barnas web-side. Jeg har nettopp lest den triste meldingen om at en ung norsk soldat er drept, og en annen hardt skadet, da bilen de kjørte traff et sprenglegeme utenfor leiren i Maymane, nord i Afghanistan. Det er tragisk når unge mennesker dør, og tankene går derfor i kveld til familien og vennene hans som sørger. Men ISAF-styrkene prøver å stabilisere Afghanistan, og det er viktig for milioner av mennesker, så jeg håper styrkene våre ikke gir opp, selv når vi mister en av våre gutter.

Virkeligheten i Afghanistan er nemlig brutal og vi må fortsette å kjempe mot ondskapen på alle tenkelige måter. For tre dager siden ble seks afghanske parlamentarikere og 59 skolebarn drept av en selvmordsbombe i Bagland-provinsen, også det i nord. Samtidig ble 96 andre barn hardt såret, og sykehuset som behandler disse er på langt nær så velutstyrt som militærsykehusene i Maymane og Mazar, så det er usikkert hvor mange som overlever.

På en av feltturene i Afghanistan møtte jeg en distriktsdirektør for utdanning, som sa at "Her kjemper vi mot all ondskap, narotika, terror og våpenmakt, ved hjelp av utdanning. Barna er framtidens voksne, og bare ved at flest mulig blir utdannet, og får lære at konflikter kan løses ved bruk av ord, og ikke våpen,  kan vi få et  bedre og fredeligere Afghanistan."

Vi i Redd Barna mener også at kunnskap er riktig vei. Fordi: Alle barn har rett til utdanning og trenger det for å utvikle de evnene de er født med. De har også rett til beskyttelse mot vold og utnytting, til medbestemmelse og til en god helse. Derfor er dette også temaer som tas opp i våre skoler.

Ved skolestart nå i høst kunne vi og partnerene våre overlevere flere tusen skolebarn til det offentlige systemet, etter at de hadde passert de seks første klassetrinnene. Vår jobb videre blir så å starte nye skoler på steder der ingenting finnes, og til dette samarbeider vi med lokale skolemyndigheter. I år er det flere barn enn ellers i køen fordi Pakistan i sommer stengte flere store flyktningeleire. I perioden mellom mars og oktober i år kom 356 000 flyktninger tilbake til Afghanistan, 57 prosent av disse kom hit til Nangahar, i følge UNHCRs statistikk. Utdanningsmyndighetene i provinsen fortalte oss at 20 000 flere barn enn det de hadde planlagt for, meldte sin interesse ved skolestart. Dette merkes også på våre skoler, som i år har to til fire førsteklasser og flere enn de vanlige 40 elevene på trinn 2-3 og 4. Og noen steder er det vanskeligere enn før å finne gode læreremner.

I går hadde vi med oss folk fra UNHCR, UNICEF og myndighetene på befaring til en skole med 16 klasser, der det før var fire, og det ble lovet telt, brønn med reint vann og latriner. For foreløpig sitter barna ubeskyttet på en plastmatte på bakken. Med litt hell kan en ny skolebygning bli påbegynt før et år er gått, slik vi har opplevd to andre steder, der foreldre og landsbykommiteen er aktive pådrivere mot myndighetene.

Bildene jeg sender med i dag er fra en mye mindre, nyetablert skole, midt i et område med mange nomadefamilier, der få av de voksne og ingen av barna har gått på skole før. 120 barn møtte fram ved åpningen, der tre mullaer holdt taler om hvor viktig utdanning er i følge islam. Og bare to dager seinere fortalte medlemmene i ladsbykommiteen, som de to siste dagene denne uken har fått opplæring i FNs Barnekonvensjon, at 100 barn til fra området vil begynne på skolen.

Jeg håper derfor at mange hjemme i Norge vil kjøpe Jo Nesbøs bok "Det hvite huset" eller et kosedyr fra IKEA til familie eller venner til jul, og slik, eller på en annen måte, støtte Redd Barnas arbeid i områder som lider under ettervirkningene av væpnet konflikt. Slik som her i Afghanistan. Vi er også med på å stabilisere landet, helt uten skarpe våpen og på en mye billigere måte.

Barn som arbeider under slavekontrakt

(6. november 2007)

I utkannten av Jalalabad mot sør vest heter distriktet Surkh Rod, som betyr: Rød Jord, etter den jernholdige røde leirejorden i området. Dette er ypperlig råmateriale for mursteins produksjon, og da vi sammen med andre barneretts organisasjoner gjorde en undersøkelse i området, så fannt vi at der var 60 mursteinsfabrikker som hadde barnefamilier i sin tjeneste.

Murstein er god butikk med dagens byggeboom i Afghanistan, og det er stor fortjeneste å hente for den som eiger egnet jord og har god tilgang på billig arbeidskraft. Det mange av fabrikkeigere har gjort, er å reise til de store flyktningeleirene i Pakistan, leite opp grupper som kommer fra provinsene Lagmann, Kunar og Nangahar, og som ikke eiger eget hus eller jord i hjemlandet, og så tilby dem et lån til reetableringen. Lånet betales så ned over tid ved hjelp av den arbeidskraften familien kan stille til rådighet for mursteinsfabrikkannten.

Den hjelpen UNHCR tilbyr de som repatrierer er nemlig ikke tilstrekkelig: de får penger til å bygge jordhus med ett rom pr 8 familiemedlemer, de heldigste jordløse får tildelt et jordstykke av myndighetene, men dette gjelder ikke alle, eller tildelingen tar lang tid, og familien skal leve i mellomtiden. Derfor fannt vi i vår undersøkelse, 22 familier med 1394 medlemmer som var knyttet til disse 60 fabrikkene i Surkh Rod, og av arbeidsstokken var 636 under 18 år.

For å overleve må de produsere minst 3000 mursteinemner hver dag, 1000 for å betale for det middlertidige rommet fabrikkeigeren lar dem bo i, og 2000 for å kunne kjøpe mat for. Skal det dessuten bli produsert ytterligere noen mursteiner til å betale ned gjelden med, så må hele familien, inklusiv mor og far og alle ungene jobbe sammen, fra tidlig morgen til solen går ned.

De fleste av dem vi snakket med organiserte seg i to skift, der det var minst en voksen på hvert lag, som gjorde den tunge jobben med å blande leire+sand og vann i riktige mengder, og så laget ett barnelag mursteinemner, mens et annet lag puttet emnene i former for soltørking før brenning. Brenningen foregår i store ovner med høye skorsteiner, som fyres med ved eller kull, og som derfor spyr ut svart røyk utover fabrikkområdet, ennå en faktor som gjør arbeidsmiljøt lite helsebringende.

Det har vært mange diskusjoner i Nangahar CPAN (Child Protection Network) om hvordan man skal få slutt på barnearbeidet i disse fabrikkene, uten at hverken offentlige myndigheter, UNICEF eller oss andre, kan enes om et godt forslag. I mellomtiden har NGOer (Non Government Organizations) som Redd Barna, startet noen skoleklasser i området som er tilgjengelig for barna i fabrikkene, enten om morgenen eller om ettermiddagen. Dessuten har en av våre partnerorganisasjoner praktisk opplæring i sykkelreperasjon, møbelsnekkring, radioreperasjon for guttene, og søm, dekorasjonsbroderi med perler og skjønnhetspleie for jentene.

Imponert                                                    (29. oktober 2007)

Hei Inger!

jeg gikk rett inn på bloggen din umiddelbart etter hilsenen fra deg. Dette, dvs. bloggen, er et fint tiltak og jeg håper at det støtter oppunder virksomheten din og redd barnas virksomhet generelt. det var interessant å se hva du har skrevet i bloggen i løpet av denne høsten og den ga et fint innblikk i det arbeidet som du driver. Jeg blir mer og mer imponert over det arbeidet som du og organisasjonen din gjør. Kanskje burde noen hviske Nobelkomiten noen ord i øret. "Leger uten grenser" fikk jo fredsprisen for noen år tilbake og din organisasjon står jo ikke noe tilbake i forhold til dem. lykke til videre inger.

Hilsen Terje

Opiumsproduksjon

 (26. oktober 2007)

Afghanistan er kjent som den største opiumsprodusenten i hele verden. Dette er et faktum som verken landets myndigheter eller det internasjonale samfunnet er særlig fornøyd med. For meg som i mange år har arbeidet med å rehabilitere narkotikamisbrukere i Norge, har det vært provoserende å se opiumsåkrer i blomst om våren i Nangahar, hvor jeg har jobbet de siste to årene. Men vakre er de, og når man lærer om realitetene – at dette er ett av de få produkter som kan dyrkes på skrinn og til dels tørr jord, og som likevel gir bonden nok inntekt til et brukbart liv – så må jeg bare akseptere at det finnes.

Myndighetene har de seineste årene gått bredt ut med kampanjer som opplyser om alle negative effekter av narkotikaproduksjon, kombinert med aktiv ødeleggelse av avlinger under hele vekstperioden. Samtidig har flere store internasjonale hjelpeorganisasjoner program som skal gi bøndene kunnskap og støtte til dyrking av alternative vekster. Jeg har sett omlegging til solsikker og andre vekster som brukes til matolje, og mer utbredt dyrking av grønnsaker blant annet løk og poteter som eksporteres til nabolandene og slik gir tifresstillende inntekter.

Hvorfor får man likevel en økt produksjon i stedet for reduksjon? Først og fremst fordi opium gir gode inntekter både til bonden og landarbeidere som jobber med innhøstingen, inntekt fra én produksjon er nok til at en familie kan brødfø seg et helt år.

Dernest fordi fattige bønder kan være avhengig av kontanter fra pengelånere for å kjøpe såfrø, og de setter vilkår for at avlingen som skal dyrkes, garantert dekker deres investering. Og når man så får vite at områdene med størst opiumsproduksjon sammenfaller med områdene der de heftigste kampene mot Taliban foregår, så skjønner man at opium og våpenhandel også henger sammen.

Flere ganger har jeg også fått høre at soldater med tilgang på helikoptertransport er involvert i å bringe opium og heroin ut av Afghanistan. Det er vel ikke helt usannsynlig, for muligheter til stor fortjeneste vanner ofte ut etiske prinsipper, og grådighet driver mennesker til å ta utilbørlige sjanser, selv om det kan gi lange fengselsstraffer.

Den beste løsningen for opiumsproduksjonen i Afghanistan, som jeg har hørt om, er å gjøre den legal og kontrollerbar – og så sørge for at alt kjøpes opp av medisinindustrien, som trenger mer råstoff til smertelindrende preparater. Dette kan aksepteres av alle. Vi i Redd Barna i Aghanistan bruker i mellomtiden utdanning og opplysningsarbeid, helst med involvering av barna selv, som våpen i kampen mot narkotika. 

Veien fra Jalalabad og Kabul

 (16. oktober 2007)

Det har blitt mange turer med bil mellom Jalalabad og Kabul. Jeg liker best å kjøre tidlig om morgenen, like etter grålysningen, fordi da er trafikken minst. Aller vakrest er turen om våren i mars – april, fordi mye av det vanligvis beige landskapet er lysegrønt ispedd gule og purpurfargede blomster. Kabulelven som vi følger lange strekninger er også vill og kraftfull og det foregår et livlig fiske både på den og i de oppdemmede dammen ved Darunta bygget av kineserne i 1963, og i Srobi som Vest-Tyskland bygde allerede i 1953. Vannet i begge disse dammene er knyttet til kraftanlegg som dessverre bare dekker en brøkdel av dagens behov.

Ellers så er det møtene med alle flokkene med Kuchi-nomader som fascinerer meg vår og høst. Om våren drar de innover i landet mot saftige og kjølige beiter i høylandet, og om høsten er det tilbake til lavlandet, og gode beitemuligheter i en behagelig vintertemperatur. Kamelene med sine store oppakkninger, ofte med et nyfødt lam, et par høner, eller noen småbarn forsvarlig surret på toppen, er staseligst der de vugger av gårde, og ser ut som de smiler. Sammen med dem er det kvinnene man legger merke til, sterke og rake, i fargerike broderte kjoler, og de tør vise ansiktene sine, men blir forlegne dersom de oppdager et fotoapparat. Fremdeles ser jeg at de har mange store flokker med sauer og geiter, lammene går sammen med barna, de voksne dyrene blir tatt vare på av erfarne voksne som kommer etter. Men under den åtte år lange tørken som startet da Taliban tok makten, var det mange Kuchi-familier som etter å ha mistet dyrene på grunn av matmangel måtte bli bofaste og finne annet arbeid. Jeg har fantasert om å bo noen dager hos en Kuchi -familie, vandre sammen med kvinnene og sove i deres  store telt, som ser ut som de flyter 20 cm over bakken. Mest sannsynlig blir det med drømmen, men jeg har sikret meg en vakker bok med mange bilder, som er et dansk antropologisk feltarbeid fra 60-tallet.

Den mest dramatiske veistrekningen er i Mahipur en vei som begynner med to store skarpe svinger nederst og så fortsetter svakt oppover på en hylle, delvis er hugget inn i fjellsiden og støttet opp av støpte pilarer og murer. Veien ble bygget av tyske ingeniører  og var ferdig i 1966, et kunststykke etter min vurdering. I vinter da  veikantene ikke hadde fått satt opp nye murkanter etter den siste asfalteringen, var det ubehagelig å kjøre her, jeg har ingen ønske om å ”ta snarveien”, slik jeg så en Toyota Corolla drosje hadde gjort, en morgen vi kom kjørende.  Før denne veien ble bygget måtte man fra Sarobi, som er omtrent halvveis, dra over Lataband-passet, som går i svinger opp til ca 3000 meter over havet og så 1000 meter ned igjen til Kabulsletten. Greit nok å kjøre denne veien et par ganger, slik vi måtte mens Mahipur-passet var stengt for reparasjon, men det betyr to timer ekstra kjøring på en utrolig humpete rullesteinsvei,.

Første gang jeg kjørte til Kabul ble jeg overrasket over hvor stor Kabul-sletten er. Bildene jeg til da hadde sett av byen var av flere høyder tett i tett med små hus.  Sist jeg fulgte med på kilometermåleren, fant jeg ut at det var 15 km fra kontoret vårt i sentrum til Politisjekkposten ved Pole Kumri der Mahipur begynner, og mesteparten av dette er ”Jalalabad road”, der det har vært flest selvmordsangrep, ettersom forlegningene til ISAF, den Afghanske hæren og politiet ligger her. Så fra Kabul til Jalalabad gjelder det og å komme seg av gårde tidlig, for til nå har ingen selvmordskandidat slått til før kl 07.30 om morgenen.

Bryllupsfest 

 (9. oktober 2007)

Etter at Taliban-regimet falt og det igjen ble tillatt med musikk og dans i Afghanske brylluper, er det slike begivenheter alle gjester og naboer ser fram til. De fleste brudgommer også, selv om det er en dyr fornøyelse for dem og deres familie, men de har i hvert fall ganske stor innflytelse på valget av sin partner. I gode familier, får bruden også si sitt, men det forekommer dessverre fremdeles altfor ofte, at unge jenter mer eller mindre tvinges inn i ekteskap med menn som er mer enn dobbelt så gamle som dem. Koranen sier at begge parter skal gi sitt samtykke, men det finnes forskjellige måter å framtvinge dette på, og rømmer en jente hjemmefra, blir hun anklaget for utroskap uansett omstendigheter, og havner i fengsel, for sin egen beskyttelses skyld, hevdes det, for drap der familieæren er satt i vanry forekommer. Den yngste gifte jente jeg har møtt var 12 år i 2002, og gift med en mann på 25, hun var elev i en av SCS-N sine landsbyskoler og fikk sitt første barn 13 år gammel.

Både da og nå jobber vi intenst med å få endret denne skikken. Ikke minst er barna i mediegruppene våre aktive, for dette kan jo muligens også hende dem eller noen i nær slekt. Koranen sier at partene må være modne for oppgaven som foreldre før de gifter seg. Afghansk lov sier at gutten skal være 18 år og jenta minst 16 år. De argumentene som flest folk ”kjøper” er at der er en helserisiko forbundet med svangerskap hos unge uutviklede jenter. De fleste i Afghanistan har opplevd at enten mor, barn eller i verste fall begge dør i barsel, og det er levendefødte barn man ser den store verdien i, helst sønner - mange sønner. Derfor er bryllup en viktig begivenhet, det skaper allianser, binder familier tettere sammen og gjør familiene større og sterkere, og de kvinner som fødes mange guttebarn får stor status. Det er fremdeles ”krigersamfunnets” regler som teller.

Men tilbake til bryllupsfesten som kan vare i tre dager. Først på programmet er hennaseremonien der begge blir dekorert i hånden med hennafarge. Den kommende brud med kunstferdige mønstre, brudgommen kun med en sirkel i hånden pluss farge på lillefingeren. Dessuten så mottar bruden klær , smykker og andre gaver fra brudgommen. Neste dag føres bruden til brudgommens familiehjem der de skal bo når festen er over, og så den siste store dagen, er det selve vielsen som skjer. Det kan være mange hundre gjester, som skal ha mat og oppvartning og musikk til å danse etter. De fleste brudgommer må ut med mer penger enn de egentlig har råd til.

Litt enklere kan det gjøres dersom begge brudefolkene tilhører samme familie. Tre dager med fest krever en helt ny garderobe for den nærmeste familien, kvinnenne skifter gjerne til nytt antrekk utpå kveden, så de boer ha fire til seks antrekk. Festen holdes atskilt, menn for seg og kvinnene for seg, når brudeparet er blant gjestene er de på kvinnesiden, og av naturlige årsaker, er det der jeg har vært. Og takk for det, for selv om der er musikk og de kvinnelige slektningene danser, så er det mye venting, og ganske kjedelig når verken jeg eller de fleste gjestene behersker et felles språk. Det kan også være en prøvelse å befinne seg midt i så mange menneskers nysgjerrighet over hvor rart og annerledes dette fremmede mennesket er, men for gode venner og kolleger så stiller man gjerne opp, for det gir prestisje til festen å ha en ”farrang” tilstede.
  

Inger

Flere inntrykk fra afghanske Bamyan

 (2. oktober 2007)

Den siste dagen hadde vi tid til litt sightseeing. Bamyan

har helt klart potensialer til å bli et populært turistmål, når det bare blir tryggere å dra til Afghanistan og å reise rundt. Veien fra Kabul til Bamyan over Salang-passet regnes som trygg nok, men deler av veien videre er i en elendig forfatning og det tar 8 – 10 timer å kjøre dit. Noen av oss tok snarveien med FN-fly, 20 minutter fra Kabul.

I sentrum av Bamyan er der tre hoteller av svært forskjellig kvalitet. Det nyeste heter Silk Road Hotel og er et førsteklasses hotell, smakfullt innredet og med et bra internasjonalt kjøkken. Det drives av Morsal, en japansk kvinnelig journalist som første gang kom til Panjirdalen og Afghanistan i 1994. Siden 2001 har hun bodd her fast har giftet seg med en afghaner. De bor i Bamyan i seks måneder og i Kabul når det er for kaldt for hotelldrift. Alle rommene på hotellet har utsikt mot Buddha-statuenes nisjer, og det er et mektig syn i skiftende lyssettinger. Det er mulig å klatre opp til Buddhas skuldre og hode gjennom en sjakt inne i fjellet mot en liten avgift til restaureringsarbeidet som UNESCO står for.

Storslått natur 

Men der er også andre severdigheter. Dessverre fikk jeg ikke sett Bad-e-Amir-sjøen som ligger i et stort vulkansk krater. Vi reiste i stedet til Darra Azhdahar Moun og vandret langs kanten av fjellet som har en merkelig spekk som Afghanerne kaller "Ormen som Hajerat Ali (en av profetens sønner) drepte med sverdet sitt". På grunn av dette gråter ormen tårer; mineralholdig vann som smaker som soda, fra to kilder som så lager avleiringer i hvitt, rødt og sort langs fjellsiden. Vi drog også til Dara Shiba, som er en fjelltopp der det er rester etter den første bosettingen i Bamyan. Myndighetene har foreløpig ikke ryddet minene for å holde fortidsminnerøvere borte inntil det kan gjøres arkeologiske utgravinger. Sjåføren fortalte at lenger inne i dalen finnes enda en Buddha-statue. Så der er mer enn nok severdigheter til minst et besøk til i Bamyan.

Folket er stort sett lutfattige bønder. En av lærerne fant en dag en av elevene sine, en gutt i 5. klasse, utendørs uten klær. Mor hadde vasket det eneste settet han eide, og han måtte vente til det ble tørt for han kunne gå på skolen.

Inger i Bayman. FOTO: Privat 

FAO, FNs jordbruksprogram og andre organisasjoner introdusert dyrking av poteter, så nå var der flere potetåkrer enn hveteåkrer. Tidligere var det bare hvete og rug på markene, å drive vekselbruk med poteter annet hvert år øker avlingene. Potetene som eksporteres til Pakistan og Iran gir best utbytte, men en del oppbevares i jordkjellere til innenlands forbruk. For meg som kommer fra Jæren var det et stort paradoks å se hvor tungvint de høstet, både korn og poteter. Ingen traktorer og ingen moderne innhøstingsmaskiner. Her foregikk alt manuelt. Kornet ble for eksempel først skåret og bundet til nek, før disse ble lagt i en stor sirkel, og tresket ved at to okser trasket rundt og rundt oppå dem dragende på en matte med pigger. Deretter ble halm og korn kastet opp i luften av store trespader, og så til sist ble kornet silt gjennom store sold. Tidligere har jeg også sett pløying flere steder, en okse med en enkel treplog forsterket med en metallspiss, ingen flerskjærs Kvernelandsplog der.

Inger

Innvielse av ressurssenter 

 (26. september 2007)

Innvielse av ressurssenter nr. 3 i Darra Foladi, Bamyan

Så har jeg vært fire dager i Bamyan og oppdaget at der finnes mye mer å se enn de to Buddha-figurene Taliban sprengte bort. Og så var der så fredelig der, og slik en rein luft! Foranledningen var at vi, en gruppe på seks fra Redd Barna Sverige-Norge i Kabul, skulle hjelpe til ved innvielsen av vårt tredje resurssenter som er knyttet til prosjektet der vi jobber med å bedre kvaliteten på offentlig utdanning i utkantstrøk. Min rolle var å representere lederteamet, ettersom mine kolleger hadde andre viktige oppdrag.

Senteret ligger i Darra Foladi, ”Den stålgrå dalen”, der vi jobber med en ren jenteskole med videregående trinn, en likedan skole for gutter og to blandede skoler på lavere trinn oppe i fjellene.
Resurssenteret ligger i tilknytting til jenteskolen og har som de andre to i Khogyani, Nangahar og Dawlatabad, Balkh, en stor opplæringshall for 100 – 150 personer med teknisk utstyr for seminarer, et datarom med fire computere, bibliotek for lærere og elever, og et enkelt elev laboratorium for biologi, fysikk og kjemi som skal utstyres i nær framtid. Nødvendige generatorer for strøm er der óg.

Tilstede ved innvielsen var også provinsens ciseguvernør, distriktsdirektør for utdanning og en representant fra utdanningministeriet i Kabul. De høye herrer ønsker seg liknende resurssentra i alle distriktene i Afghanistan, våre er de første som er i drift.

Jeg har fulgt senteret i Khogyani på nært hold siden åpningen i oktober 2006, og sett hvor aktivt det brukes av lærere, elever, foreldre og komiteer av forskjellig slag. Der er det virkelig blitt et sentrum for kunnskap og fornyelse, og det samme vet jeg skjer i Dawlatabad.  For å få en slik utvikling godt i gang har Redd Barna ansatt to resurspersoner som jobber tett med fire utvalgte lærere fra skolene i prosjektområde, for å etablere rutiner og aktiviteter, inntil skolemyndighetene klarer å ta hånd om dette selv. Tidsrammen er 2-3 år, dersom ikke nye skoler involveres, noe som er sterkt ønsket av myndighetene.

Rammen rundt innvielsen sto elevene for: Espalje av klappende jenter når prominensene ankom. Så var det gjentatte ”snorklippeseremonier” foran hoveddøren og avdukning av en plakett med relevante data og logoene til giverorganisasjonen og Utdannings myndighetene som nå er de formelle eierne. Deretter var det sitat fra Koranen og en rekke taler krydret med dikt laget og framført av flinke elever. Så buffé med frukt, kaker, sukkertøy og te, før prominensene hastet videre til neste program, ettersom det var FNs dag for alfabetisering, og nye grupper som hadde innøvd sine sanger og vers om utdanningens betydning for et fredelig Afghanistan.

Neste dag dro vi for å se nærmere på utviklingen og forholdene for eleven i ”våre” skoler. Alle steder er det trangt om plassen, for der er mange som vil lære. Ekstra kjekt var det å se elever av begge kjønn i samme klasserom i en av skolene, mindre kjekt var det å oppleve at  en av skolene som var bygget i 2002 hadde store lekkasjer fra taket i flere klasserom, det har nokk gått vel fort med byggearbeidet i 2002 når den stor kampanjen: ”Tilbake til Skolene” ble lansert for å bøte på Talibantidens manglende tilbud for jenter. Heldigvis har vi i Redd Barna litt ekstra penger i år, som forreldrerådet kan bruke på reparasjoner. Håper at dette kan bli ferdig før snøen kommer i desember. Flere inntrykk fra Bamyan kommer i neste blogg..

Inger

Betydningen av en mur

 (19. september 2007)

En liten uke før ferien i juni, besøkte jeg Kaja blandet videregående skole i Khogyany-distriktet. Jeg har vært der mange ganger fordi den ligger i sentrum, ved siden av resurssenteret vi har bygget og foreløpig driver til beste for de offentlige skolene i distriktet, og fordi det er den største av de fire skolene vi jobber med, for å heve kvaliteten på undervisningen og gjøre den mer barnevennlig. Der er 1 314 jenter som undervises fra morgenen av og 1269 gutter som er elever om ettermiddagen. Skolen har alt for få og for små klasserom, og i begge skiftene er det elever som må sitte ute, ja til og med utenfor atriet som de fleste klasserommene ligger rundt.

Kaja vidergående skole. FOTO: Inger Guddal 

Oftest når vi møter elevene er det i velregisserte seremonier når vi har med gjester, men denne gangen skulle jeg moet representantene for jentene i elevrådet, uten lærere tilstede. Jeg fortalte først hvorfor Redd Barna ønsker at elever organiserer seg og diskuterer saker som gjelder deres hverdag seg i mellom, før de bringer det til de voksne. At det er viktig at barn kjenner sine rettigheter, og tar sakene opp dersom de mener noe bør endres.
Vi spurte om de brukte biblioteket som vi har etablert i resurssenteret like ved, og om det hadde vært snakk om når de skulle få lære å bruke computerne vi hadde installert der.

Det var som å åpne for en foss; Nei de fikk ikke gå inn i resurssenteret av rektor og derfor visste de ikke hva som var der. De trodde dette bare var for de voksne og i sær lærere. Vi sa at det skulle brukes av alle, og at rektor skulle få beskjed. For å sikre dette tok Masooda, som jobber med barnegruppene våre, med oss jentene til senteret, viste dem rundt, og fortsatte så samtalen i rommet der de fire computerne sto. Masooda lovet dem en demonstrasjon før de gikk tilbake til skolen.

De fortalte at det var svært streng disiplin på skolen, og at særlig de største jentene ikke gikk ut av klasserommene sine hele dagen, fordi de da var utsatt for å bli sett av fremmede menn som kom for å handle i basaren like ved skolen. For dem var skolen som et fengsel fordi de ikke hadde beskyttelsesmur rundt skolen, slik vi hadde sørget for at ble bygget rundt den nye Bar Behar-jenteskolen noen mil unna. Dersom de og fikk mur, ville det bli lettere for de store jentene å fortsette utdanningen ut 12. klasse og bli kvalifisert til høyere utdanning. Og skolen kunne ha benyttet området sitt mye friere, fordi de ville være skjermet fra innsyn fra fremmede. De mente at lærerne ville bli mere avslappet også, slik at miljøet på skolen ville endres og bli bedre for alle. En av skolens tre kvinnelige lærere som var kommet til, sa at om beskyttelsesmuren ble bygget, ville det og bli mye lettere å få ansatt flere kvinnelige lærere.

Dessverre måtte jeg skuffe jentene med at Redd Barna ikke har budsjett for å bygge beskyttelsesmurer rundt skoler. Dessuten er det 250 skoler i Nangahar som ikke har en slik mur. Jeg så helt klart at de var ekstra utsatt, ettersom skolen ligger like ved den største basaren i distriktet, og jeg lovet at jeg skulle bringe saken til medlemmene i foreldrerådet og Shuraen, landsbykommiteen.

Seinere samme dag møtte jeg de voksne i resurssenteret. Først presiserte jeg at senteret og dets innhold var ment å skulle bli brukt av alle, også elevene i alle de offentlige skolene, det var derfor vi har gitt byggingen med innhold til skoledirektøren.Vi driver bare midlertidig til det offentlige er klare til å overta.

Deretter spurte jeg om hvilke planer de hadde for å forbedre

naboskolen, som nylig var blitt forfremmet til videregående skole.

De nevnte at skolen trengte flere klasserom og at det var nødvendig å bygge en beskyttelsesmur rundt den, men de var fattige og hadde ikke midler til dette lokalt. Jeg svarte at det er kun de som viser initiativ og hjelper seg selv, som mottar hjelp utenfra, og selv fattige mennesker kan stille med arbeidere og frivillig innsats.

Dette førte til en intens diskusjon, og til sist ble det enighet om, at de skal grave den nødvendige grøften på 416 meter, og bringe stein fra fjellene og mure opp et 1 m høyt fundament, og så skal jeg forsøke å skaffe midler til murstein og sement eller sand til å sette opp en i at 2 meter høy pusset mur av brent murstein.

I så fall vil de få et stort skjermet ute område, og så kan nye klasserom bygges etter hvert.

Dessverre har mine forsøk på å skaffe penger fra industrien hjemme på Jæren til nå vært mislykket, men jeg er stadig optimist på jentenes vegne. Muren rundt den nybygde jenteskolen ble nemlig finansiert av en sjenerøs norsk giver, og jeg håper det finnes flere. 

Inger

Barns rett til deltakelse

 (11. september 2007)

Å jobbe for og med barn er å påvirke situasjonen for fremtidens voksne. For oss i Redd Barna er derfor involvering av barn i våre prosjekter viktig, både for å få best mulige resultater nå, men også som en forsikring for at utviklingen i Afghanistan framover har et fokus på barnas rett til å delta, og bli sett og hørt i saker de er opptatt av, og som angår deres liv.

På skolene som vi er engasjert i, enten det er der vi jobber med kvalitetsbedring generelt, de som partnerne våre driver, eller de vi driver selv, så involverer vi elever av begge kjønn i elevorganisasjoner. Medlemmene engasjerer seg i daglig drift av skolene, og i barn til barn-grupper som også setter problemer i nærmiljøet på dagsordenen., f. eks farlig skoleveg eller tidlig ”drop out”fra skolen. Slik får vi trent opp barna til å tenke selv, engasjere seg og være i stand til å forsvare sine rettigheter.

Dette er banebrytende arbeid i et land der barn ses på som foreldrenes eiendom, der det er de voksne, ikke minst de eldre, som bestemmer normene, og der barn stort sett bare har vært passive mottakere av ordrer og kunnskap.

Redd Barna i Afghanistan har også opprettet og driver stadig og utdanner medlemmene i fire mediegrupper i fire forskjellige provinser. Først og fremst lærer barna grundig om sine egne rettigheter, så om hvordan de kan formidle sin kunnskap til andre barn og voksne via veggaviser, innlegg i aviser og som deltagere i radio og TV program. Forleden fikk 12 av barna den første opplæring i hvordan lage en film fra idé til ferdig klippet produkt. De har nå fått utlevert teknisk utstyr som disponeres av tre mediegrupper som gjør at de kan trene på de ferdigheter de har lært, og så får de oppfølgingskurs om seks måneder.

Temaene som ble tatt opp i de første filmsnuttene var: ”Diskriminering av fysisk utviklingshemmede”, ” Vold og mobbing i skolen” og ”Tvangsgifte av mindreårige jenter” - alle historier hentet fra deres eget nærmiljøet. Vi gleder oss til å se og å bruke barneproduksjoner framover i det holdningsskapende arbeidet.

Det er utrolig inspirerende å se hvilken entusiasme og energi ungene viser, og det gir både oss, barna og omgivelsene deres, tro på at Afghanistan kan bli et bedre land å bo i framtiden.

Inger

Islam og barns rettigheter

 (27. august 2007)

Etter å ha jobbet en stund med å endre folks holdninger og daglig praksis i Afghanistan, har jeg lært av mine kolleger hvor viktig det er å legge fram budskap på en måte afghanerne kan godta. De er svært stolte mennesker og har gjennom tiden nektet å la seg overstyre av både briter, russere og nå Natolandene. For dem er det helt avgjørende at de lever i en islamsk stat med islamske verdier, og de vil ikke pådyttes andres verdier.

Det var derfor en stor lettelse for oss når vi kom over Unicef-rapporten fra Al-Azar Universitetet i Egypt som kom ut i 2005.

Det betyr at vi, med hjelp av sitat fra Koranen, sammen med barna kan kjempe for at både gutter og jenter har lik rett til utdanning, at alle barn må beskyttes mot vold og misbruk, at barns har en rett til å delta med meninger og ønsker i saker som har stor betydning for deres liv, og at barn ikke skal giftes bort før de er fysisk og psykisk moden for det. Dette er saker som slett ikke er en selvfølge i Afghanistans tradisjon. Fra den 4. – 6. august i år avholdt kontoret vårt en stor konferanse der barns rettigheter i islam ble diskutert i forhold til gjeldende afghanske lover og tradisjoner. Tilretteleggerne for konferansen var tre professorer fra MOFID-universitetet i Iran. Deltakerne var fra Ministeriet for religiøse saker, universitetet i Kabul og viktige religiøse ledere fra mange provinser pluss representanter fra menneskerettighetsorganisasjoner. Diskusjonene var både gode og heftige, og flere kvinner deltok med klare argumenter. Resultatet var oppløftende. Nå er planen at man skal prøve å undervise mullaer om barns rettigheter i islam ved islamske sentra rundt om i landet, og håpet er at om ikke så lenge kan dette være tema for mullaenes viktige fredagspreken.

Mullah Matawalhil var vår gode hjelper når skoleteltene ble brent ned i Tangy Khosh.

I media hjemme i Norge fremstilles ofte mullaer eller imamer som stokk konservative mennesker som motarbeider de mest elementære menneskerettigheter. Heldigvis er det virkelige bildet mye mer nyansert, og vi i svenske og norske Redd Barna flere ganger fått hjelp av religiøse ledere i kampen for å endre uheldige tradisjoner for barn i Afghanistan.

Det beste eksemplet er Mulla Zarland i Goroko landsbyen nær Torkham grense til Pakistan. Etter å ha deltatt på seminar med oss, tok han og en kollega fra nabolandsbyen initiativ til å kalle inn Jirgaen (en rådgivende forsamling av landsbyens eldre) som etter omfattende diskusjoner besluttet å forby følgende uønsket praksis:

1. Barn fra deres landsbyer skulle heretter ikke giftes bort mot sin vilje eller før de var fylt 18 år.
2. Den tradisjonelle brudeprisen skulle helst bortfalle eller være minimal, slik at brudgommen slapp å sette seg i gjeld.
3. Den gamle tradisjonen med å løse alvorlige konflikter mellom to familier ved å gi jentebarn til offerets familie fra familien til overgriper, skal heretter forbys.

Dersom noen av disse bestemmelsene ikke overholdes skal landsbyrådet ilegge bot til lovbryteren.

Når det gjelder gutter og jenters like rett til utdanning møter vi stadig de mest velvillige og samarbeidsvillige mullaer, men så sier også Koranen at det er alle gode muslimers plikt å søke kunnskaper hele livet, om de så må dra like til Kina.
 

Inger

Utdanning

 (23. august 2007)

Ettersom alle Redd Barna-organisasjonene jobber etter rettighetsprinsippet, er kampen for å bedre barnas kår i Afghanistan vårt fremste mål.

De 42 artiklene i FNs Barnekonvensjon som Afghanistan skrev under i 1994, definerer de spesifikke rettigheter barna har, men ofte ikke får tilgang på grunn av tradisjoner, fattigdom og mangel på kunnskap og ressurser.

President Karzais regjering, har innført en rett til utdanning for alle, men der er en enorm mangel på kvalifiserte lærere, ja til å med på nok potensielle lærere med 8 til 12 års skolegang.

Skolebygg er en annen knapp ressurs, og selv om noen er i bruk for både to og tre skift med elever, må mange sitte under åpen himmel eller i beste fall under en teltduk eller i skyggen av et tre. Derfor er det langt igjen til at alle foreldre som ønsker det har en skole å sende barna til, og andre kan ikke av økonomiske grunner sende barna på skolen, hele familiens arbeidskraft må brukes for å kunne overleve i det daglige. Dette siste er et paradoks for de foreldre som har forstått at utdanning er den eneste veien ut av fattigdommen.

Gutteklasse fra Skolen i Tangy Khost Besood Distrikt 2 dager etter at skoleteltene ble brent. Nye telt er nå på plass, og fra august 2007 blir den overtatt av utdanningsmyndighetene.

Redd Barna Sverige-Norge bruker hoveddelen av sine resurser på å supplere og forbedre den offentlige skole i Afghanistan. Vi kaller prosjektet: ”Bedre utdanning, bedre fremtid”. Både sentralt i Kabul og i fem andre provinser, er vi sammen med andre Redd Barna-alliansens partnere sterkt representert, og vi ser sentrale og lokale myndigheter, lærere, foreldre og ikke minst elevene selv som viktige partnere i arbeidet. Vi samarbeider også med andre organisasjoner, nasjonale og internasjonale for å øke kapasitet og kvalitet så effektivt som mulig.

Utdanning er svært sentralt i Redd Barnas arbeid.

Å forhindre at barn utsettes for fysisk og psykisk vold er et annet av være satsingsområde. Mer enn 20 år med krigshandlinger og lange tradisjoner på å løse konflikter ved hjelp av våpen og vold, gjør at mange utøver vold mot andre uten å tenke over konsekvensene. Det er derfor vanlig i normalskolen å se læreren med pisk eller grein i hånden, som han bruker for å få lærdommen inn i hodene til elevene. Redd Barna godtar ikke dette. Ser vi en pisk eller grein i lærerens hånd, brekker vi den i småbiter og sier at den fungerer bedre som konkret læremiddel i matematikkundervisningen. I stedet blir de trent opp til å etablere disiplin ved positive metoder. Vi jobber også med å få til et generelt forbud mot vold i skolen, ved hjelp av sentrale myndigheter, foreløpig har det bare delvis lyktes. ”Å tukte dem man elsker” er et godt norsk ordtak, og en praksis som har vært vanskelig å kvitte seg med i vår egen kultur også.

Det er også et prinsipp at alle barn uansett kjønn, etnisk og religiøs tilhørighet, utviklingshemmede i likhet med de som også må jobbe deler av dagen, skal kunne gå på skole. I Nangahar er det overvekt av jenter i skolene ”våre”, det snakkes begge offisielle språk, der er unger som jobber på gata og i mursteinsfabrikker, repatrierte flyktningbarn, nomader som er blitt bofaste og siste tilvekst er 120 barn fra sikh-minoriteten i Jalalabad. I Kabul har vi og partnere som underviser døve og blinde barn.

Hver gang myndighetene overtar der vi begynner, er vi lykkelige. Da kan vi ut og ta fatt på nye steder der barn ikke har tilgang på undervisning, og det er ennå mange landsbyer å velge i. 

Inger

Første blogg fra Jalalabad

 (15. august 2007)

Hei!

Jeg heter Inger Guddal og er leder for norske og svenske Redd Barnas regionkontor i Jalalabad. Byen er hovedstaden i den østlige regionen som dekker Lagman, Nuristan, Konar og Nangahar.  Jeg skal være Afghanistan de neste to årene.

Jalalabad ligger ved hovedveien for import av varer til Afghanistan via Pakistan, 74 km fra Torkham grensestasjon og 150 km fra Kabul i noenlunde rett linje vestover. Byen ligger på 569 meter over havet på en slette som er fruktbar på grunn av elven Kabul som krysser fra vest mot øst, og livgivende smeltevann som kommer fra den snøedekte fjellkjeden i øst på grensen til noen av Pakistans stammeområder. Midt i denne fjellkjeden ligger det mektige Spin Gar (Det hvite fjellet) med sine berømte huler i Tora Bora, der amerikanerne prøvde å ta livet av Osama Bin Laden i 2001, og i disse dager prøver å finne nye grupper ”Anti Karzai”-elementer.

Torkham grenseovergang ved Kyberpasset på afghansk side.

Fordi byen har mye mildere vintre enn Kabul, som ligger nesten 2000 meter over havet, hadde de afghanske kongene og andre velstående borgerne sine vinterkvarter her. Ikke så mye er bevart fra den tiden bortsett fra en stor park i sentrum, et kongelig mausoleum og palasset som nå brukes av guvernøren.

Hovednæringen er handel og jordbruk. I basarene kan man kjøpe det meste, importert fra Kina, Pakistan, India, Iran og Dubai. Dessverre produseres alt for lite varer i Afghanistan, og å få i gang industri av lokale råvarer, som kan gi arbeid til mange mennesker, vil skape mye mer stabilitet enn militær intervensjon, om jeg skal si hva jeg tror.

Jordbruket drives stort sett på gamlemåten. Det dyrkes hvete og grønnsaker om vinteren i tillegg til opiumsvalmuer med mindre de ikke blir fjernet av myndighetene. Om sommeren dyrkes det ris eller mais og grønnsaker. Utenfor byen i retning Torkham anla russerne noen store farmer med oliven og frukttrær. Deler av farmene er gjenoppbygget etter krigshandlingene, der vokser blant annet store mengder meloner, og så har italienerne satt i gang produksjon av olivenolje igjen.

Folkene som bor her er hovedsakelig pashtunere, språket er pashtu, et av to offisielle skriftsspråk i Afghanistan. Selv sier de at de er mer styrt av stammelovene og tradisjonene i Pactunawalli enn av Koranen. Områdene rundt Jalalabad regnes som svært konservative, og som utlending må jeg sjekke sikkerhetssituasjonen før jeg drar på feltbesøk.

Jeg opplever imidlertid en utrolig gjestfrihet, og som “godt voksen” dame blir jeg aksepter av begge kjønn, og nyter helst ufortjent stor respekt. Alle inviterer meg hjem til seg og byr det beste de kan oppdrive, “Mitt hjem er ditt hjem,” sier de - en tradisjon som er allmenn over hele Afghanistan. Dette gjør at jeg trives utrolig bra i Jalalabad. Likevel savner jeg iblant kontakt med folk med same bakgrunn som meg selv. Godt da at jeg trives med bøker, musikk, DVD filmer og mitt eget selskap.

Av sikkerhetsmessige årsaker må jeg kjøres og ha følge av lokalansatte utenfor kontoret. Boligen min er to rom i huset der kontoret er, og det er omringet av tre meter høye murer med to stålporter. Hele døgnet voktes området av fem vakter som går i kontinuerlige skift. Mosjon kan jeg få ved å gå de 72 trappetrinnene fra kjelleren til takterrassen, eller jeg kan gå rundt plenen foran huset eller “lufte” på taket. Fra mai ut august begrenses dette av varmen da det er normalt med mellom + 35 til + 45 grader ute. Hjemme klager man når gradestokken nærmer seg + 30, men slik var det jo ikke i år!

Utsikt fra takterassen.

Inger