Etter tre timers kjøretur på elendige veier gjennom jungelen kommer vi fram til skolen. Det er kvelende varmt og fuktig - regnet truer med å blokkere veien tilbake til Phnom Penh. Fordelen er at støvet som vanligvis presser seg inn i alle åpninger skylles vekk. Skolen, i den grad du kan kalle et skur med jordgulv for skole, ligger nesten kamuflert inne i krattet.

Vanligvis er ungene i Kambodsja åpne og har lett for å smile. Denne gjengen med førsteklassinger er mer tilbakeholdne. Jeg spør: Hvor mange er det som har kyllinger hjemme? Alle rekker opp hånda. Ikke overraskende - vi er i hjertet av tidligere Røde Khmer-territoriet.

I Pol Pots verden var det bare bonden som var verdt noe. Ungene som kikker opp på meg får en mulighet til å lære å lese og skrive. Det er mer enn foreldrene deres fikk. Læreren deres, en tidligere Røde Khmer-soldat, deler sin bekymring med oss: en liten gruppe familier som nettopp har ankommet distriktet, har ennå ikke sendt ungene på skolen. I morra skal han bort til dem igjen. Tidligere bar han på ett gevær - nå bærer han på bøker.

Landsbyskolen i Beoung Kachot

Sakon er den lokale fikseren. Han er stolt av at han kan 28 ting. Han er opptatt av å utvide reportoaret hele tiden (jeg  prøvde å tenke etter hvor mange ting jeg kan og lista ble betydelig kortere). Sakon spurte meg om hva folk fra Norge var opptatt av. To ting datt ned i hodet på meg - forbruk og fotball. Fotball kunne han forstå, men forbruk ble litt diffust. Khmerene er kjent for sin resirkulering. Det som blir kastet er det virkelig grunn til å kaste. I Norge foregår det en massiv utskifting av TV-er... På søppeldynga utafor Phnom Penh finner du horder av unger som hadde blitt overlykkelige dersom de hadde funnet en velfungerende svart/hvitt TV.

Den 29. tingen Sakon peiler seg inn på er å bli munk. I hverfall tør han drømme. Sånn sett er han annerledes. Khmerene har ingen felles drømmer. Med en så brutal historie svidd inn i sjelen er det kanskje ikke så rart. Drømmene strekker seg til at man håper at neste dag er lik den forrige. Behov for stabilitet og kontinuitet overordnes alt. Det moderne norske samfunnet vokste ut fra det samme behovet. At AP var det statsbærende parti i så mange år er ikke tilfeldig. Bare synd at det ledende kambodsjanske partiet CPP ikke har de samme ambisjonene på vegne av folket...

Her i Kambodsja hersker en blanding av meditasjon, spiritualisme og buddisme. Du må være ZEN-mester for å klare å kjøre en tur på tvers av byen uten å miste hodet. Kambodsja har INGEN trafikkregler. Det er kokende varmt med luftfuktighet så det holder. Alt kan skje hele tida. I går slåss og hylte ungene i baksetet samtidig som jeg dunket inn i en moped med en svær gris i bur bakpå setet. Grisen og mannen sendte meg begge

det onde øye mens jeg fortvilet prøvde å megle mellom ungene.

Cyclos-kjørerne er de eneste som ser uberørt ut (cyclosene er en sykkel med en slags fluktstol å sitte på foran).

Cyclosene seiler gjennom ståket i den samme langsomme farten. De virker så hevet over hverdagen at jeg er redd de bare fortsetter rett fram i det samme tempo for alltid - i en evig drift mot Nirvana.

Jeg må innrømme at jeg alltid har vært litt skeptisk til blogging. Blogginga SKAL pr. defnisjon bevege seg inn mot privatlivet - personlig - men ikke privat er vår rettesnor. Hvem vet hvor grensen går? Her om da'n leste jeg bloggsidene til en prisvinnende dame fra good old US... Hennes faste tema er hverdagen med bikkja og babyen. Ja du leste riktig med...

BIKKJA og

BABY'N

...som bakteppe logger 100 000 + seg på hver bidige dag. Hun lever av dette. Man skulle jo tro at historier fra....

KAMBODJSA

...burde vekke mer interesse. Men så enkelt er det nok ikke. Mine skribentevner har nok noe med saken å gjøre... og evnen til å utlevere meg selv.

Stoung-folket er en etnisk minoritet i Kambodsja. I praksis betyr det at de er blant de fattigste av de fattige. Khat flyktet fra landsbyen sin for mange år siden som ung dame. I 2005 bestemte hun seg for å dra tilbake. Årsaken var at hun ville gi barnebarna utdanning. Hun begynte med undervising hjemme på plankegulvet. Ryktene gikk, og snart hadde hun huset fullt av unger som ville lære å lese og skrive. I dag er det tre lærere ved skolen og vi er i ferd med å bygge en sementskole.

Khat

Når vi besøkte barna, var de tydelig stolte av ferdighetene sine og den første sementbygningen i landsbyen. Håpet om en bedre framtid er sådd. Ingenting av dette ville vært mulig uten Khat's engasjement og vilje til å skape endring. Vi trenger flere Khater - det er fortsatt tre av ti som ikke engang får begynt på skolen - mens bare 20 % fullfører 8. klasse. Det er lys i enden av tunnelen selv om det bare er en liten prikk som heter Khat.

Knut Harald 

Hele familien på fem benytter en fast tuk-tuk (mopeddrosje)-mann for å komme oss rundt i denne glohete, bråkete, støvete, sjarmerende byen som kalles Phnom Penh - Phnom betyr fjell - Penh vet jeg ikke.

Tuk-tuk

Her om dagen fortalte tuk tuk-mannen meg at han hadde universitetsutdanning og mange års erfaring med arbeid for menneskerettigheter - men han så ingen fremtid i å bruke hjernen. Sånn sett lever arven etter Pol Pot videre. Under Pol Pot ble alle med utdanning systematisk utrydda. Intellektuelle mátte knuse brillene sine og late som de var bønder.

I Kambodsja hvor 70% av befolkningen er under 30 og 52 prosent under 20 - trenger ungdommen muligheter... all denne ungdommelige energien blir ofte kanalisert i negativ retning.

I går kjørte min bedre halvdel (Tone) tuk tuk etter mørkets frembrudd. To unge velkledde gutter gled forbi på moped.. nonchalant røska de veska vekk fra venninna til Tone.. Skremmende, men dessverre dagligdags. Liten vits å dra til politiet - hovedjobben til politiet består i å fremforhandle en avtale om kompensasjon mellom overgriper og offer - mot honorar selvfølgelig. Rettvesenet er totalt kontrollert av de mektige. Above the law er uheldigvis ikke bare en amerikansk action film.

Men det er håp...og i morra har jeg lyst til å fortelle om en kvinne som lyser. Solong.

Knut Harald fra Kambodsja

Jeg jobber i nært samspill med lokalt ansatte kambodsjanere, eller khmerer som de foretrekker å bli kalt. Det slår meg hver dag hvor dyktige og motiverte de er. På tross av de grusomheter de aller fleste har gjennomlevd. Under Pol Pots regime fra 1975 til 1979 levde alle khmerene i konstant redsel for å bli drept. I bilen på vei til Angkor Wat (templenes Mount Everest og alle khmerers stolthet) her om dagen, fortalte en nær kollega meg om overgrepene. Han ble adskillt fra mora si og familien da han var tolv. Livet på rismarkene innebar konstante fysiske lidelser. Men verre en de kroppslige lidelser var savnet etter familien og særlig mora. Etter to år adskillt fra mor ble savnet for stort - rømning var eneste utvei. Han visste at risikoen for å bli drept var stor.

Etter tre uker sto han ansikt til ansikt med mora - "er du der du er" - var alt hun maktet å si før hun snudde ryggen til å fortsatte med oppvasken. Hun var totalt utslitt etter tap av døtre og det umenneskelige arbeidet på rismarkene.

De fleste har vel hørt at sannheten er det første offeret på krigens alter - empatien er ikke langt bak i rekka. Vårt arbeid for barn innebærer at vi også må jobbe for å bygge innlevelse og empati. Et langt lerret å bleike. Gi meg tålmodighet - fort!

Fra en Redd Barna-støttet skole i Kambodsja. FOTO: Alejandro Pérez

Jeg heter Knut Harald og dette er mitt første blogg. Hverdagen min er i barnas tjeneste - trygt forankra i stabile 30 varmegrader og høy nok luftfuktighet til at fisk overlever på land.. (var det her vi tok våre første famlende skritt opp på landjorda for noen millioner år siden? Forresten.. at det er så trygt er en overdrivelse. Her om natta våkna vi (en familie på fem) til pistolskudd og AK47 lyd - en kjent kambodsjansk TV-stjerne ble skutt i et sjalusidrama. Hun klarte seg, men ligger nå på sykehus i Vietnam og kan bare bevege den høyre hånda litt…

I kjølevannet av Pol Pots regime lever hevntradisjonen videre. En tradisjon som står i veien og ødelegger barns liv, en tradisjon som forventer 100 % lydighet fra unger. Et hyppig debattert tema i mine møter med folk er om unge jenter må adlyde foreldra når foreldra forventer at de prostituerer seg (jentas inntekter sendes hjem til familien). Heldigvis er ikke dette hverdagskost, men det skjer litt for ofte.

Fra et skoleprosjekt støttet av Redd Barna. FOTO: Alejandro Pérez

Samtidig er det litt for enkelt å legge skylda på tradisjoner…Desperat fattigdom avler desperate mønstre og handlinger. Fattigdommens ansikt er bare stygt. Jeg er lei av å høre turister som sier at "barna her er jo så mye mer fornøyde enn barna hjemme".. og "så rart at de smiler så mye" etc. Mange turister klarer ikke - eller vil ikke - se smerten rett under overflaten. Det er denne smerten vi prøver å gjøre noe med…

To be continued

Fra turistmagneten Angkor Wat. FOTO: Alejandro Pérez