Bjørn Lindgren ledet Redd Barnas arbeid i Nicaragua i perioden 2004-2007. Han har jobbet i Redd Barna siden 2001, og reiste til Nicaragua i 2004. Tidligere har han blant annet jobbet i Utviklingsfondet, Norsk Form og Miljødepartementet.

I Nicaragua jobber Redd Barna mye med utdanning og beskyttelse av barn som er rammet av naturkatastrofer. Redd Barna har 21 partnere i landet, og nådde i 2005 68 000 barn.

Bjørns blogg er nå avsluttet.

Adios amigos, la lucha continua!      28.06.07

Så er det slutt for meg etter to utrolig lærerike og utfordrende år som leder av Redd Barnas kontor i Nicaragua. Jeg kan trygt si de to mest innholdsrike og givende ar jeg har hatt i jobbsammenheng.

Jeg har hatt avskjedsmøte med partnerne, med kollegene i Save the Children Canada og Save the Children USA og avslutningsfest med staben. Det har vært taler og tårer. Sånn er det å avslutte sterke relasjoner.

Redd Barna begynte sitt arbeid i Nicaragua i 1988. Etter 19 år er vi nå i en overgangfase der vi slår sammen de fem Save the Children-medlemmene til én organisasjon. De fem er Norge, USA, Canada, Spania og Sverige. Vi vil ikke lenger bli Save the Children Norway i Nicaragua, men Save the Children i Nicaragua.

Vi skriver dermed i disse dagene det siste kapitlet i Redd Barnas egen historie i Nicaragua. Det er tid for refleksjon og ettertanke. Det er mye å vare stolt over og det er vemodig. Det har vært seks stedlige representanter før meg. Kari Thomassen, min kollega i Guatemala, var den første. Jeg er den syvende og jeg foler meg svart ydmyk over å være den siste representanten fra Norge.

Men jeg er forst og fremst optimistisk over den sammenslåingsprosessen vi nå går inn i og svært stolt over at Save the Children Norway, som vil lede prosessen også bidrar med et meget sterkt program til den nye organisasjonen. Vi kommer med en topp kvalifisert stab, et knippe meget sterke partnere og ikke minst et rettighetsbasert påvirkningsarbeid med tydelig profil, som synes i den nicaraguanske offentligheten og blir tatt på alvor av myndighetene.

Aller mest føler jeg en dyp takknemlighet over å ha jobbet sammen med en fantastisk stab som har bygget opp og drevet fram dette programmet med en energi, en innsatsvilje og en utholdenhet som jeg trygt kan si jeg aldri for har opplevd i noen annen jobb. Det vil vi ta med inn i den nye organisasjonen. Og det vil trenges. For forholdene for Nicaraguas unger er ikke bedre enn de var for to år siden da jeg begynte. Og nettopp derfor avslutter jeg med å ta overskriften på denne siste bloggen på norsk: Farvel venner, kampen fortsetter!

Bjørn

Nemagon 

- den langsomme døden på banaplantasjene          (25.06.07)

Det går mot slutten av jobben som Redd Barnas representant i Nicaragua. Jeg teller dagene nå. Det er bare tre av dem for jeg setter meg på flyet hjem for siste gang.

Jeg husker meget godt mitt første inntrykk av Nicaragua. Jeg landet i Managua om kvelden den 18. mai 2005. På veien til hotellet passerte vi en teltleir av svart plast på plenen foran Nasjonalforsamlingen. Det var bananarbeidere med alvorlige helseskader etter lang tids bruk av plantegiften NEMAGON som ble brukt av de multinasjonale fruktprodusentene på 1960- og 70 tallet. Teltleiren var en demonstrasjon med krav om støtte fra regjeringen i deres kamp for erstatning fra bananselskapene som kynisk brukte Nemagon til tross for at helserisikoen var kjent.

Under svart plast i Managua

Jeg ble interessert, tok en tur ned til leiren et par dager senere og ble litt kjent med talsmennene for demonstrantene. Jeg skrev en artikkel om Nemagon og bananarbeidernes kamp i “LO-aktuelt” og en litt senere i Klassekampen på et tidspunkt da det var en viss optimisme om at kravene kunne bli innfrid.

Dette var en av de aller første dagene av mitt opphold. Men det lille jeg gjorde skapte umiddelbart forventninger som det var umulig å innfri. De ventet så mye av meg, en innsats for å knytte kontakter i Norge. De ville ha meg med i møter med regjeringen i Nicaragua og advokatene deres og hadde totalt urealistiske forventninger om hva jeg kunne bidra med. Jeg skjønte allerede etter en uke at jeg måtte si stopp. Med jobben i Redd Barna som krevde meg 100 % ble det umulig å drive støttearbeid for NEMAGON-ofrene i tillegg. Jeg så skuffelsen da jeg trakk meg tilbake. Og det er lett a forstå. De kjemper for mer enn erstatning, de kjemper for livet og var desperate på jakt etter enhver som kunne støtte dem.

Jeg skriver for livet og det er bokstavelig. Jeg skal vel aldri glemme møtet med  Fabio Peralta Ramírez. Han var en av 178 som på det tidspunktet hadde fatt meldingen om at dagene var talte på grunn av Nemagon. Fabio døde tre uker etter at jeg snakket med han.

Peralta Ramirez døde av helseskader forårsaket av Nemagon

Det er også av dilemmaene som solidaritetsarbeider at vi komme til å skape forventninger som ikke lar seg innfri. Jeg har ikke dårlig samvittighet overfor bananarbeiderne og jeg kommer til a dra fra Nicaragua med gode minner, men også mye sinne og frustrasjon over alt det som skulle vært gjort, og som det ikke ble tid til.

Jeg skriver dette i denne nest siste bloggen fordi det er en bitter ironi i at når jeg om tre dager kjører til flyplassen, passerer jeg en ny teltleir med den samme svarte plasten med de samme kravene foran den samme nasjonalforsamlingen. Etter disse to årene er bananarbeiderne like langt. Men de er færre. På to år har Nemagon, den langsomme døden fra bananplantasjene krevd nye ofre.

Bjørn

Solidaritetsfestival i Kubaparken

(11.06.07)

Hei Bjørn.

Takk for sist. Jeg kommer fra brigadegruppa til Latin-amerikagruppene i Norge, og vi møtte deg på ambassadefesten i Managua i desember. Nå er vi travle med å arrangere solidaritetsfestival i Kubaparken i Oslo i juni. Der skal vi holde et foredrag og en appell til støtte for abortkampen i Nicaragua. Vi lurte derfor på om det har skjedd noe nytt på denne fronten etter at vi reise hjem i januar? Er debatten fortsatt stor? Har Ortega ytret noe om hva han ønsker og mener om dette? Kjempefint om du kan sende meg et svar.

Mange hilsener

Mina

Hei Mina, takk for sist.

Beklager at dette har tatt et par dager.

I dag, tirsdag den 12. juni, behandler Nicaraguas hoyesterett en klage fra flere Nicaraguanske borgere, blant annet flere av våre ansatte, på at kriminaliseringen av klinisk abort er i strid med Nicaragua konstitusjon, altså grunnloven. Jeg regner med å ha mer konkrete opplysninger i morgen, onsdag.

Det kommer to mailer med vedlegg til om hva vi har gjort med saken fra vår side, et intervju med meg i el Nuevo Diario og en felles uttalelse vi har sammen med Plan International.

Men det mest spennende er nyheten om hva høyesterett sier.

Her ser du en sak som ble publisert på www.reddbarna.no i mars om kampen mot klinisk abort.

Bjørn

Kampen mot analfabetisme

(25.05.07)

19. Mai, på 112 årsfødselsdagen til nasjonalhelt Augusto C. Sandino, lanserte regjeringen Alfabetiseringskampanjen “José Marti”.

Kombinasjonen Sandino og Martí har stor politisk symbolkraft i mellomamerika. Sandino, “de frie menns og kvinners general”, er Nicaraguas helt og martyr fra sin geriljakrig mot USAs militære invasjon i landet fra 1927 til 1934 da han ble drept av kommandor for nasjonalgarden, den seneree diktatoren Somoza García. Jose Martí er Cubas nasjonalhelt fra frigjøringskampene mot Spanias koloniherredømme. Det er ikke tilfeldig at nettopp hans navn pryder kampanjen, Cuba har gitt 2555 TV-apparater, CD'er og annet pedagogisk utstyr, og hele kampanjen gjennomføres etter den cubanske pedagogiske metoden “Ja, jeg kan!”

Fra lanseringen alfebetiseringskampanken “Jose Marti”.

Dette er andre gang sandinistene gjennomfører alfabetiseringskampanje i Nicaragua. Umiddelbart etter revolusjonen i 1979, startet “la cruzada de alfabetización”, eller korstoget for alfabetiserng på norsk, da brigader av unge, idealistiske sandinister -mange såvidt ferdige med sin egen skolegang - dro ut på landsbygda for å lære fattige campesinos å lese og skrive, voksne som barn.

La cruzada de alfabetización ble en suksess, i følge offisielle oppgaver sank analfabetismen i befolkningen fra 53 til 12,7% på et halvt år. I dag er andelen analfabeter igjen steget til 23,4%, selv om tallene fra 1980 og 2006 ikke kan sammenlignes. Det er ingen tvil om behovet for kampanjen, og i dag det trengs mer enn et skippertak.

Utdanningsbudsjettet må økes kraftig på varig basis. Lærerne har nylig sultestreiket for høyere lønn og har oppnådd en viss økning, men lønningene ligger fremdeles skremmende lavt, med dagens dollarkurs på mellom 145 og 153 dollar pr måned. Offisielt trenger 314 000 arbeidende barn skoletilbud tilpasset sin virkelighet.

Reyna Murillo og Oswaldo Montoya var med i den første Cruzada de Alfabetización. Reyna forteller: - Jeg var var 13 ar da jeg ble sendt til landsbyen la Quiatilla ikke alt for langt fra hjembyen min, Estelí. Vi var tjue 12-13 åringer under ledelse av en lærer. Jeg fikk en av de vanskeligste utfordringene i landsbyen. Den familien jeg hadde som elever; mor, far og fire barn hadde ingen vilje, ikke noe overskudd og ingen lyst til å lære. Jeg bodde hos dem, delte det de hadde og de behandlet meg veldig vennlig, men de fant alltid på noe for å slippe timene.

De var de aller fattigste i landsbyen. De hadde ingen ting. Ikke jord, ingen dyr. I dag forstår jeg ikke hvordan vi overlevde. Huset var et rom, et plankeskur så stort som dette, sier Reyna og mener kontoret mitt, som faktisk er ganske lite.

Reyna Murillos identitetsbevis som alfabetizador

- Jeg var veldig frustrert for jeg hadde ingen framgang med elevene. Jeg fikk en del press av den voksne veilederen vår. Men det hjalp lite. I min familie på seks var det bare én som lærte og lese og skrive.

Men månedene i Quiatilla var spennende for en 13 åring.

- Vi fikk være lenge ute om kveldene og opplevde mye sammen, vi "alfabetizadorer". Det var ingen foreldre som passet på oss. Vi var også heldige fordi Contras ikke angrep var landsby. La cruzada satte sitt merke på meg som person for resten av livet. Jeg ble moden og bevisst. Da jeg kom tilbake til Estelí, begynte jeg som alfabetizador for femten voksne og jobbet fra klokka 6 til 8 hver dag. Jeg var jo bare 14 år selv, men alle femten lærte å lese og skrive.

Oswaldo Montoya

Oswaldo var 14 år da han ble sendt til langt hjemmefra til Chontales. Her er utdrag fra Oswaldos dagbok: 25. mars forlot vi Managua med kurs for “La Guatusa”, men da vi kom til Villa Sandino ble vi omdirigert til “Colonia Agrícola Rio Rama” der vi skulle være de neste fem månedene.

Jeg ble plassert på en liten gård hos familien til Pedro Rugama, hans kone Dominga Martinez og barna, Pantaleón, Guadalupe, Pascal, Juan, Cornelio, Toña Sivia, Martya og Julia. En kjempestor familie. Pedro var veldig glad da jeg kom. Ungene flokket seg rundt meg fordi jeg så så rar ut. Jeg hadde klippet av alt håret og skallen lyste hvitt. Men jeg følte meg trist. De tilbød meg en tallerken bønner, men jeg sa jeg ikke var sulten for de bønnene så så ille ut”.

Den første tiden var hard for Oswaldo: Dagene er så triste, 15. august står for meg som en fjern drøm. De første ukene har jeg grått mye ved bredden av Rio Rama”. Oswaldo forteller videre: - Jeg savnet fordrene mine og tenkte på å rømme hjem. Da min mor kom og besøkte meg foreslo hun også det, men stoltheten holdt meg fra det. Men heldigvis greide jeg å motstå nedturen den første tiden. Og etterhvert gikk det bedre. Varmen og oppmuntringen fra min adoptivfamilie hjalp meg, og jeg oppdaget den vakre naturen ved Rio Rama”.

Jeg skulle lære seks medlemmer i familien å lese og skrive. De første månedene gikk det utrolig smått og jeg tvilte noen ganger på om vi ville klare det. Og Dominga, mor i familien falt tidlig ifra. Hun hadde ikke lyst. Men gradvis gikk det framover. Fra dagboka 11. juni: På veien i dag, møtte jeg læreren som veileder oss, det vil si ser etter hvordan det går med oss og elevene våre. Vi kom fram til huset vårt og han spurte Julia om noen ord, hun leste dem, deretter noen setninger og han ble veldig glad for å se framgangen, gratulerte henne og meg også for det arbeidet jeg hadde gjort.

En etter en begynte elevene i Oswaldos familie å klare alfabetiseringsprøvene. 11. juli var en stor dag. I dagboka sier han: I dag, 11. juli 1980, er en triumfens dag for meg. I dag sluttet jeg alfabetiseringen av to nicaraguanere; Julia og Marta. De leste først leksene for meg og kl. fire på ettermiddagen dro jeg for a melde dem opp til de to siste prøvene. Læreren fortalte meg at hvis de klarte prøvene ville han sende en rapport til Villa Sandino før 19. juli for å føre dem opp på listen over personer som kan lese og skrive. Klokka seks på ettermiddagen leverte de oppgavene og hadde klart det”.

Og til slutt kom den store dagen, søndag 11. August 1980: I dag kom de ansvarlige fra Villa Sandino for å erklære La Comarca Rio Rama frigjort for analfabetisme! Det var en veldig fin seremoni der de overrakte diplomene til de som hadde lært å lese og skrive.

I dag er Reyna programassistent og Oswaldo programkoordinator for Redd Barna i Nicaragua. Trenger jeg føye til at jeg føler meg svært ydmyk over å jobbe sammen med mennesker med deres instilling og erfaring?

Bjørn

Reyna (til høyre) og venninne tilbake fra la Crusada de alfabetizacion i 1980

Jesus går på vannet i Rio San Juan

(24.05.07)

Jeg er fortsatt i Indio Maiz, Rio San Juan. I går møtte vi en nysgjerrig edderkoppape som ville ta båten var nærmere i øyesyn og vi så jaguarspor.

Men i dag møtte vi Jesus. Han var grønn, hadde gule øyne, en lang hale og han går på vannet. Ikke akkurat bildet av Jesus fra kristendomstimene på skolen. Men jeg tuller ikke, her i skogen lever en iguan som på folkemunne heter Jesu Cristo. Og grunnen til navnet er at den virkelig går, eller rettere sagt løper på vannet. Den Jesus jeg så holdt seg riktignok på land i hulen sin under ei trerot. Riktig en fin liten skapning som ikke gjør skam på navnet.

Så nå har jeg med bilde av Jesus i helfigur i mitt fotoalbum. Ikke verst!

Bjørn

Fotojakt i regnskogen

(21.05.07)

Regntiden er kommet. Korte, intense regnskyll med lyn og torden flommer ned. Hva er da mer naturlig enn en ekspedisjon i regnskogen? Som amatør, men ganske gira naturfotograf er jeg i den heldige situasjon at Nicaragua har Latin-Amerikas nest største inntakte regnskog etter Amazonia. Det heter Indio Maiz og ligger ved bredden av Rio San Juan, grenseelva mot Costa Rica. Jeg dro hit.

Regnskog i regntiden er en grønn, varm, mystisk og våt opplevelse. Stien er hugget ut av skogen som står som en vegg på begge sider med trær, kratt og busker og sammenfiltrede lianer. Det er mørkt og det er vanskelig å oppdage dyr inne i krattet. En skygge over stien er en aguti, en liten gnager. Fugler smetter mellom greinene som skygger og vi hører stadig rasling fra smådyr i skogbunnen.

Det er en spennende tur, men utrolig vanskelig å fotografere. Det er mørkt, det er alltid noen greiner i veien for motivet og hvis jeg endelig har et dyr i sikte er det borte vekk i det jeg skal knipse. Men plutselig stopper guiden og viser meg noe helt spesielt. En knall grønn og svartflekket giftfrosk lyser opp i halvmørket!

Dagens fotofangst!

Bjørn

Å forandre sin verden

(10.05.07)

Det var time for det viktigste i alle skoler verden over: å lære 

å lese og skrive. Denne klassen var for unger som av alle de grunner fattigdom skaper, må få en mulighet utenfor det vanlige skoletilbudet. Han satt ved et bord tilpasset størrelsen til små barn, og hadde problemer med å plassere den store kroppen ved det lave småskolebordet. De andre kunne være 7-8 år. Han kunne kanskje være 16. 

De andre satt ivrig bøyd over blyantene sine, mens han så ettertenksomt og innadvendt ut mot veien utenfor, mot åkerlappene og et par kuer. Han satt der veldig stor og alene blant småbarna som et svar spørsmålet ”kan vi forandre verden”. Ti år eldre enn de andre hadde han tatt sitt livs viktigste valg og gitt sitt svar.  Ja, han ville forandre sin verden - han ville lære å lese og skrive.

Fra klasserommet

Interessant blogg 2

(25.04.2007)

Interessant blogg 1

(25.04.2007)

Til Norge en tur

(29. mars 2007)

Skumle fortellinger

(11. mars 2007)

El desaparecido

(6. mars 2007)

Hilsen Bjørn

Flaggermus

(2. mars 2007)

Comandante Ortega

(27. februar 2007)

Vi var de tre lederne for Save the Children Norway, USA og Canada i møte med utdanningsministeren. Vi hadde forberedt oss godt og delte på presentasjonen. Ministeren, Miguel de Castilla, var tydelig interessert i vårt arbeid og avsluttet møtet med å erklære seg som et fjerde Save the Children-medlem i Nicaragua!! Han har da også et godt program. Det snakkes for eksempel om en “sekunda cruzada de alfabetización”; et nytt korstog mot analfabetismen som nå er på 26 % av alle nicaraguanere over fem år. Og det er en stor utfordring. Nicaragua regnes for å ha Latin-Amerikas yngste befolkning der nesten halvparten av de fem millioner innbyggerne er under 18 år. Samtidig ligger landet på bunnen i Mellom-Amerika når det gjelder investeringer i utdanning. Slik har det vart i mange år, og det er ikke bare et brudd på barns rett til utdanning, men en stø kurs mot permanent fattigdom.

Men det interessante var at hver gang ministeren refererte til presidenten, sa han ikke President Ortega, men Comandante Ortega. Revolusjonsretorikken blomstrer på nytt, 28 år etter Sandinistrevolusjonen.

Betegnelsen “comandante” er karakteristisk for situasjonen. Daniel Ortega styrer ovenfra og ned med dekreter. Det gis mange motstridende signaler. Han tar noen positive grep, kutter blant annet lønningene til overbetalte ministere og vil innføre skatter på bankvesen og andre deler av næringslivet, noe som er helt nødvendig for å få i gang utvikling av Nicaragua. Og han vil øke investeringene i utdanning og helse.

På den annen side stilles det spørsmal om hvor han går og hvem som styrer. For en stund siden ble plan “Hambre zero” (null sult) med finansiering fra Verdensbanken lansert med brask og bram. Dette er et program det er store forventninger til, og som skal dra 15000 familierut av ekstrem fattigdom  hvert år. Men sist uke stilte pressen spørsmålet om hvor planen er blitt av, og snakket om motsetninger mellom prosjektlederen og Ortegas kone Rosario Murillo. Hun er som landets førstedame oppnevnt av Ortega som en slags minister med ansvar for kommunikasjon, kultur og medier. Også norske Redd Barna i Nicaragua stilte opp på en møte i forrige uke for å bli informert om “Hambre Zero” av Rosario Murillo. Men hun dukket ikke opp.

Så mange stiller seg spørsmålet: Hvor går Daniel Ortegas Nicaragua? Mot en litt bedre framtid, med mer til barn, kvinner og fattige familier? Eller mot den samme gamle leksa med korrupsjon, mangel på respekt for demokrati og menneskerettigheter?

Ingen vet, men følg med, følg med, det kommer mer om dette etter hvert.

Hilsen Bjørn

Engler i snøen og slanger i paradis

(18. februar 2007)

Jeg leser kollega Markus sin fine snutt om engler i snøen i Murmansk. Det har vi ikke i Managua, men til gjengjeld kan vi skryte av slanger i gården. Slå den!

Det var i går morges, på vei ut av jernporten som skal beskytte oss mot innbrudd, overfall og ran, at vaktmannen Antiono roper på meg, “Don Bjørn, vil du se en slange?”

Jeg sier selvsagt ja, og opp av søplekassa drar han en sekk, forsvarlig knyttet sammen og ut av den en anaconda, en kvelerslange. “Jeg fant den der i parken, på vei hit”,  sier han.

Parken ligger 20 meter til høyre for inngangen, så her snakker vi friskt dyreliv i nærmiljøet midt i Managua.

En to meter lang anaconda... 

Dette er den andre slangen vi har hatt på besøk. Den første hadde for over et år siden, det var en liten tass, en korallslange som til gjengjeld visstnok er dødsgiftig og livsfarlig.

Anacoandaen blir opptil åtte meter og er verdens tyngste kvelerslange, og den nest lengste bare slått av en fetter i India som kan bli hele ni meter lang. De kveler og knuser hva som helst, og skal visstnok ha den sterkeste muskelen i hele dyreverdenen. Denne her var bare ca to meter, men stor og sterk nok til at Antonio og vaktmannnen i nabogården var veldig på alerten for å få den tilbake i sekken etter at de hadde vist meg den. Det ser dere på bildet.

Kom ikke å si at dagliglivet her er kjedelig!!

Hilsen Bjørn

Leseglede

(16. februar 2007)

I dag blir det ikke et ord om brudd på rettigheter, overgrep og fattigdom. I dag skal det bare handle om glede, nærmere bestemt leseglede. Vi har et leseprosjekt for barn, “Cuentos para niños” to ganger i måneden i vårt dokumentasjonssenter de vi forteller eventyr, leser fra barnebøker og synger med ungene. Det kommer unger fra skoler her i Managua og andre byer. Det har vært en braksuksess fra første dag, og i fjor måtte vi utvide fra en til to ganger i måneden.

I et land der analfabetisemen øker, er lysten til å lese og kjærligheten til boka helt avgjørende for ungenes utvikling. Og for oss i staben er det  er det rett og slett bare en enorm opptur å ha “Cuentos para niños” to ganger i måneden. Ansiktene forteller vel også at den gleden deler vi med ungene!

Ha en god dag!

Hilsen Bjørn

Abortspørsmålet splitter nicaraguanerne

(10. februar 2007)

Vi opplever akkurat nå en heftig politisk omkamp om retten til “aborto terapéutico", det vil si retten til å få utført abort når morens liv og helse er i fare. 

Det var torsdag 26. oktober i fjor at nasjonalforsamlingen vedtok loven som forbyr klinisk abort. Den konservative fløyen stemte som ventet for, men det gjorde også sandinistene som dermed solgte sitt gamle standpunkt for å få flere stemmer fra religiøst konservative nicaraguanere i presidentvalget som skulle foregå like etterpå. Det var en skammens dag for sandinistene og det var mer enn en lovendring - det var en dødsdom over et ukjent antall nicaraguanske kvinner.

Det skulle bare gå 8 dager før loven krevde sitt første offer. Yasmina Bojorge døde om morgenen fredag 3. november på “Hospital Bertha Calderon” med høy feber og en kraftig blødning. Hun var gravid i 5. måned og var blitt sendt fra sykehus til sykehus hele natten uten å få hjelp. Ikke rart at sykehuspersonalet kviet seg, for etter den nye loven kan både kvinner som får utført abort og personalet som utfører den, dømmes til inntil åtte års fengsel. Yasmina ble 18 år.

I dag krever stadig flere i den nyvalgte nasjonalforsamlingen som nå ser konsekvensene av den brutale loven, sammen med leger, sykepleiere og kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner, at retten til klinisk abort gjenopprettes.

På den andre sida mener den katolske kirken og “evangelistene” at alle former for abort skal være forbudt, uansett konsekvenser. Men også innen den katolske kirken slår det sprekker i fronten. Kardinal Miguel Obando har foreslått et nasjonalt forum der de faglige og vitenskapelige argumentene, og ikke de religiøse dogmene, skal ha forrang. Dette er selvsagt en rød klut for den fundamentalistiske religiøse makteliten som nå krever at sandinistenes president Daniel Ortega skal stå fast på sitt standpunkt fra valgkampen. 

Dette handler også om en fundamental barnerettighet, av den enkle grunn at mange av de kvinnene dette gjelder er jenter under 18 år. Derfor deltar også vi i Redd Barna i Nicaragua i kampanjen for å gjenopprette ”aborto terapéutico”, og jeg skriver disse linjene akkurat mens vi holder på å diskutere hvordan vi mest effektivt kan påvirke utfallet av denne striden.

Det er uenighet om abort i mange land, også i Norge. Men retten til abort når det står om liv og helse burde være utenfor enhver diskusjon som en menneskerett!!!

Hilsen Bjørn 

Første hilsen fra Nicarauga

(6. februar 2007)

Hold ut denne bloggen i noen minutter så får du vite litt mer om Nicaragua, landet med 21 vulkaner, Latin- Amerikas nest største regnskog etter Amazonas og nest fattigste befolkning etter Haiti. Jeg heter Bjørn Lindgren og jobber her som representant for Redd Barna.

Jeg bor i Managua, en by som ikke finnes. Det er ikke noe jeg har funnet på, slå opp i turguiden “Footprints”, der finner du et stort kapittel om “Managua, ”The invisible city”. Saken er at Managua ikke har gatenavn, ikke noe sentrum. Det er liksom ingen bygater, bare landeveier. Så en spør seg: Hvor er du Managua? Bak neste sving, eller ingen steder? Følelsen av “ingensteds” er påtrengende i denne byen som er spredt over et svært område med alt fra staselige hus i kolonistil for de rike bak murer med piggtrad og vakter med pistoler og pumpehagler, til slitne murhus som har sett bedre dager og plankeskur for de aller fattigste.

Men livet skal leves i den usynlige byen også, av de over en millioner innbyggerne som bor her av de ca. fem millionene som bor i landet. Bare at her er det mer snakk om å overleve enn å leve livet. Det gjelder ungene jeg treffer hver dag på vei til jobben. De er gjerne grupper på to til fire og de er magre, skitne og barbeinte og har som regel ei tralle der de går systematisk igjennom søpla foran husene og samler alt de kan bruke. De er blant Nicaraguas fattigunger, og de er mange. Vi regner med at 314 000 unger i Nicaragua jobber for at familiene skal overleve; i steinbrudd, som hushjelper, med prostitusjon, med gatehandel, som bilrutevaskere i lyskryssene og med å samle søppel enten i gatene eller på den enorme søppeldynga ”La Chureca”.

På La Chureca jobber det ca 700 barn under de verst tenkelige forhold. Mange er barn av de 134 familiene som bor fast på søppeldynga. Mange går ikke på skole i det hele tatt, eller kanskje ganske sjelden. De er ofte syke på grunn av infeksjoner de får ved å gå rundt i søpla. De samler papir, plast, glass og metaller vasker det selger det videre. De tjener nesten ingen ting, men alle monner drar for at familien kan overleve.

I samarbeid med organisasjonen Dos generaciones, “To generasjoner”, driver Redd Barna et prosjekt for ungene på La Chureca. Vi organiserer opplæring i forskjellige yrker som søm, snekker, baker, konditor og frisør. Vi støtter sportsaktiviteter og teatergruppe. Vi prøver å bygge selvtillit og tro på at en bedre framtid er mulig.

Jeg har ofte gatt under et sånt slagord i Norge, “En annen verden er mulig”, men det er langt fra virkeligheten i Nicaragua, og jeg innrømmer gjerne at her i Managua, her på La Chureca er det mange ganger vanskelig å holde trua oppe. Men hver gang jeg tviler, prøver jeg å se verden gjennom øynene til det enkelte barnet. Da blir ikke “verden” hele kloden, ikke et stort sted langt der borte, verden blir her og nå og den blir vår og disse ungenes verden. Og da blir det sånn at for hvert barn vi klarer å gi utdanning, selvtillit og pågangsmot så gjør vi en annen og bedre verden litt mer mulig for dem.

Så dette er det jeg har tru på - å prøve å forandre både den store verden med rike og fattige nasjoner, kriger, flyktninger og miljøkatastrofer og den lille verden, den som ofte går under navnet hverdagen, der det handler om å leve og overleve fra dag til dag.

Hilsen Bjørn