Elin Saga Kjørholt (35) er jurist og jobber til daglig som rådgiver for barns rettigheter i Redd Barnas Norgesprogram.

I 2007 var hun på oppdrag i Nepal, hvor hun er sekondert gjennom Flyktninghjelpen til UNICEF i tre måneder. Hennes oppgave var å ivareta overordnede humanitære prinsipper, menneskerettigheter og reglene i krig, spesielt for barn.

Elins blogg er nå avsluttet.

 Vi leker med blogge                 (16. juni 2010)

Nå skjer det noe igjenJ Jeg er i felt for å gjøre assessment ulike steder i Nepal. Det er nå jeg skjønner

 Endelig i felt igjen!                   (30. mars 2007)

Nå skjer det noe igjenJ Jeg er i felt for å gjøre assessment ulike steder i Nepal. Det er nå jeg skjønner hvorfor jeg velger å reise fra trygge, komfortable Norge for å gjøre slike oppdrag. Det har vært mye politikk, forhandlinger, utsettelser og venting i dette oppdraget. Jeg har forlenget noen uker for å føle at jeg virkelig får gjort noe mens jeg er her.

Og det er dette det dreier seg om – være ute i lokalsamfunnene å føle på kroppen hva som foregår. Folk kan sitte i Katmandu å synse så mye de vil – virkeligheten er her. Det er i lokalsamfunnene vi finner menneskene som vet hvordan krigen har påvirket livet til dem som lever her. De vet hva slags kamper det har vært i området, hvor mange som har blitt drept, hvilke hus som har blitt brent, hvor mange som har flyktet fra hjemmene sine, hvor mange ungdommer som har blitt rekruttert som barnesoldater og hvor mange skoler som har blitt brukt til oppbevaring av maoister eller nepali sikkerhetsstyrker.

Vi trenger kunnskap om hvordan samfunnet har blitt påvirket, og hvilke følger dette har fått for relasjonene mellom folk. Dette vil avgjøre hvordan det blir for dem som har deltatt aktivt i den væpnede konflikten å komme tilbake. Hvordan vil de bli mottatt? Vil folk fortsatt være redde for trusler og aksjoner fra enten maoistene eller fra sikkerhetsstyrkene? Vil ungdommene bli akseptert tilbake? Vil de bli rekruttert igjen til maoistenes nye ungdomsparti? Og hva med jentene som trolig vil bli ansett som urene og kan møte trakassering og fordømmelse? Vet de som kommer tilbake fortsatt hvor familien er, eller har de flyktet til et tryggere sted i Nepal, eller kanskje til India for å jobbe? Hvilke erfaringer har lokalsamfunnene med dem som allerede har returnert?

Vi vil forhindre at veien tilbake blir for vanskelig, og at ungdommene ikke velger å reise til utrygge forhold i byene eller i India. Mange av dem som har kjempet i konflikten har store forhåpninger til hva som nå skal skje. Det skal mye til for at disse skal bli innfridd. Fra andre land kjenner vi til at den frustrasjon dette skaper kan gjøre at det er grobunn for nye kamper. Dette kan være en stor risiko for selve fredsprosessen. Det er også et stort spørsmålstegn ved hva som venter av ressurser når de vender tilbake. Nepal er et svart fattig land. Store deler av befolkningen er uten arbeid, og mange familier har ikke råd til å ta vare på ungdommene som allerede har forlatt hjemmet. Det blir en stor utfordring for Nepal, og for oss som forsøker å hjelpe, å finne ut hvordan returen kan skje på en god måte både for ungdommene og for lokalsamfunnet. Vi må forsøke å finne ut hvilke strukturer som allerede finnes og som kan bygges videre på.

Eller vi må starte prosjekter som gagner hele samfunnet, slik at ikke bare de som har vart borte får dra nytte av dem, og for at de som returnerer ikke blir stigmatisert. Det er viktig å jobbe med informasjon slik at det skapes forståelse blant folk for at Nepal nå må starte på nytt, og at særlig barna også er ofre selv om de har deltatt i ulike roller i de væpnede styrkene. De alle fleste har blitt rekruttert under sterkt press eller ulike grader av tvang. For mange av ungdommene kan det ha vært en stor belastning, og de kan ha opplevelser det er vanskelig å bearbeide. De kan ha deltatt i kamper, blitt fengslet og torturert, eller de kan være sterkt indoktrinert. De vil ha behov for psykososial støtte og forståelse fra familien og samfunnet rundt. Det er ikke alltid så lett for dem som har vart utsatt for konflikten på nært hold.

Mange har mistet en del av skolegangen, og det er ikke noe god løsning å la dem starte på nytt med de barna som er mye yngre. Mange i lokalsamfunnet vil også ha nytte av å ta opp igjen tapt skolegang. Uformell skolegang hvor alle kan få mulighet til å jobbe seg tilbake i det vanlige utdanningssystemet kan være en mulig vei å gå. Ulik ferdighetstrening i praktiske yrker er en annen mulighet. Da må vi vite at de trenes til noe lokalsamfunnet trenger, hvis ikke ender de opp uten jobb og alle er like langt. For dem som vender tilbake til fattige samfunn der familien allerede sliter med å få nok mat til de som er igjen, kan det være en løsning med prosjekter som gir støtte til inntjening.

Støtte til landbruk og husdyrhold, eller mikrokreditt med små lån for oppstart av egen virksomhet er mulige virkemidler.

Det er i planleggingen av denne reintegreringen jeg føler at jeg kan vare til nytte, og den viktigste delen av jobben er å fundamentere dette i samfunnene vi skal jobbe med. Kartleggingen jeg nå foretar er en del av forberedelsene til dette.

Jeg håper det kommer til nytte.

Elin

      Et skritt av gangen               (29. mars 2007)

Det er godt over en måned siden vi gjorde den første registreringen i maoistleirene. Alle personer og alle våpen i leirene skal nå vare registrert, og alle våpen forsvarlig innelåst i containere overvåket av FN. Mange stiller seg litt undrende til den store forskjellen mellom over 30 000 personer og 3400 våpen. Maoistene har nok aldri hatt spesielt mye våpen, men likevel. Rapporter om ytterligere rekruttering etter fredsavtalen er nok en del av forklaringen, men ikke alt. Her om dagen uttalte maoistenes leder offentlig at de har nok folk og nok våpen utenfor leirene til fortsatt å kunne foreta kraftige angrep. Da har jo fredsavtalen liten betyding, og den jobben vi gjør her synes litt meningsløs ... FN har bedt ham svare for dette, samt maoistenes bevegelser utenfor leirene, med kraftige slosskamper som følge – alt brudd på fredsavtalen.

Alle grupper i Nepal vil markere seg nå som landet skal få en ny grunnlov og man skal foreta et historisk valg. Den gruppen som har markert seg mest er madeshiene, den delen av befolkningen som historisk kom fra India, og som tradisjonelt har befolket lavlandet i sør. De føler seg presset ut av de som kommer flyttende fra Hill-områdene lenger nord. Madeshiene sto tidligere i ledtog med maoistene, men føler seg nå utelatt i prosessen. De har nok en politisk agenda for sine rettigheter, men akkurat nå benytter de mest metoder med forstyrrelser og uro. De har de siste månedene hatt sterke opprør, og kalt til streik, som har lammet mye av lavlandet med Banda’er og hindret all transport. I Katmandu sover folk i bensinkø hver natt, og får likevel ikke fylle for mer enn 20-50 kroner. Det er jo usikkert her også hvor lenge de vil akseptere de problemene situasjonen medforer.

Det har vært flere trefninger mellom maoistene og madeshiene den siste tiden. Flere ganger har mennesker blitt drept. Denne uken skapte de en situasjon helt selv, ved å holde fast på at begge skulle ha et politisk massemøte på samme sted, til samme tid. Det endte med et masseslagsmål der nærmere 30 mennesker ble drept. De fleste døde var maoister, drept av slag mot hodet med bambusstokker.

Denne episoden har forhåpentligvis vekket ulike parter, og kan gjore at man ser alvoret i å holde tingene under kontroll. Men dette skjer samtidig med at man sliter med å få til den lenge annonserte overgangsregjeringen der maoistene skal delta. De siste forhandlingene er tydelig vanskelige, og blir ikke enklere av at man ser stadige brudd på fredsavtalen. I tillegg er andre fase av FNs involvering i maoistleirene utsatt. Arbeidet med å verifisere hvem av de 30 000 som er "ekte" soldater blir ingen lett ovelse for FN, men den kan nok bli enda tøffere for maoistene. Det er nå fredsavtalens klausuler om at ingen skal være under 18 år, og ingen rekruttert etter våpenhvilen i mai 2006, skal følges opp. Det betyr at FN skal inn foreta en ny registrering der vi skal plukke ut dem som er under 18 år, og alle som er rekruttert etter den avtalte datoen. Forhandlingene som hvordan dette skal skje er tydeligvis ikke så enkle.

Det er en utrolig spennende tid i Nepal nå. Frustrerende for oss som vil i gang å gjøre en jobb, selvsagt, enten er det banda eller så blir ting utsatt. Men det er ikke oss dette dreier seg om. Vi får bare håpe Nepal klarer å gjennomfore fredsavtalen. Det har vært våpenhvile både i 2001 og 2003 også, men man har aldri kommet så langt som man har nå. For folket i Nepal får vi virkelig håpe at alle gode ting er tre.

Litt i stampe                                  (12. mars 2007)

Her er det stillestående for tiden. Vi venter på avklaring av den videre prosessen rundt fredsavtalen. Det er en del forhandlinger som må gjennomføres for at rammene rundt den andre fasen av registreringen skal være klare. Det er nå alvoret begynner for oss som jobber med barn i krig. I denne runden skal vi foreta verifisering av alder. Registreringen skal begynne i midten av mars, men fortsatt vet vi altså veldig lite om hvordan dette skal skje. Blir litt mye venting for Elin nå... Vi planlegger hele tiden at vi skal reise i felt for å kartlegge situasjonen i lokalsamfunnene mens vi venter, men situasjonen i Nepal er litt urolig for tiden. Alle de ulike gruppene, poiltiske eller sosiale, skal nå markere seg for å vise styrke før valget. Det kommer lange lister med de ulike streikene og banda'ene som de ulike gruppene prøver å iverksette.

Det er veldig vanskelig å vite hvor stor virkning de ulike kommer til å ha på hvordan vi kan forflytte oss og om alt er stengt eller ikke. Dette betyr at det er stadige utsettelser og avlysninger. Blir mye på kontoret altså - dermed også litt mye tid på hotellet der vi bor. Jeg tror nok dette gjenspeiles i de siste historiene:)

Tututuru, tututuru, tututuru tuturu tuturu!!

(12. mars 2007)

Ja, det er vanskelig å stå opp når det er mørketid hjemme. Vekkerklokka er ikke akkurat din beste venn, og lyden av den gjør deg ikke glad! Denne historien er ment å sette dette litt i perspektiv. Jeg skal hente den frem når jeg er skikkelig kjørt på å stå opp om morgenen neste vinter... Det er forresten ikke det å stå opp som er problemet her. Vi nærmer oss sommeren, og det er ikke sene kvelder vi sliter med her. Det er selve lyden, og erkjennelsen av at den er der, og at den faktisk ikke kommer til å forsvinne igjen... Det er vanskelig å beskrive det uten at oppleves her og nå.

Tenk deg at du har en hel skoleklasse som øver på blåseintrumenter på en gang. Alle uten erfaring, takt og tone. Høres ikke noe særlig ut kanskje? Det er nemlig akkurat det vi har. Politiskolen ligger rett på andre siden av gaten for hotellet vårt, og av en eller annen underlig grunn må alle de sikkert tusen kadettene lære seg å blåse fanfare. Tidligere øvet de nede i hjørnet av leiren sin, overfor der vi har kontor. Det kunne slite på nervene det også etter en hel dag, men der var mulig å ta på seg hodetelefonene å slippe unna så lenge man holder på for seg selv. Nå står de rett over gaten her, vendt rett mot oss.

Klokka er 06.00 og du våkner av at en gruppe kadetter som ”varmer opp” med 30 ulike sure toner på trompeten sin. ”This is your wake up call!” Det velkjente trikset med å brette puta rundt hodet har overhodet ingen funksjon. Det høres ut som de er utenfor døra. Du vet at det ikke kommer til å ta slutt, og det er bare å lengte etter at de faktisk begynner å spille fanfaren. Den du hater som pesten før frokosten er ferdig, og kunne gitt deng for å slippe innen lunsjtid. Tututuru, tututuru, tututuru tuturu tutru!

Hotell i særklasse 

(2. mars 2007)

Vi har gode levevilkår her. Hotellet har en veldig hyggelig hage og ligger litt bort fra hovedveien med biler som tuter og folk som lurer på hvem i all verden disse rosa menneskene er. Vi har kabel TV med filmkanaler, generator, de vasker klærne våre og det er varmt vann hver dag. Det er internasjonal meny, og folk kommer hit for å spise innimellom, noe som er kjempehyggelig! Så er det det da, at folk som bor mye på hotell, de blir storforlangende. Det skal liksom funke når det er hjemme ditt! Jeg vil gjerne ha tilbake klærne jeg leverer til vask, Ulvang-sokkene også. Og jeg vil ikke har det som er andres eller det som fortsatt er vått. Og så hadde det jo vært OK om det innimellom var overensstemmelse mellom det du har bestilt og det du faktisk får. Og at de fatisk forstår bitte litt av det du sier til dem på engelsk når de bare har internasjonale gjester. ”I ordered pasta with cheese. Yes. Is this pasta with cheese? Yes. She ordered pasta with meat. Yes. Is that pasta with meat? Yes. Is mine and hers the same? Yes.” Og sånn holder vi det gående da kan du si.

Nå er vi mange internasjonale som bor her over lengre tid. Vi ser jo etter hvert så mange ting som kunne gjort livet vårt bittelitt lettere, eller bittelitt bedre. Det er irriterende at den amerikanske dama som driver her har blitt helt nepali når det gjelder å drive butikk. Det er riktignok kanskje litt vanskelig å lære opp de eldre, men hun kan vel iallefall gi litt til de yngre som gjerne vil og trenger å trene seg opp. Lære dem litt mer engelsk for eksempel ville være nyttig for alle. En liten gjennomgang av hygiene ville også være på sin plass. Man tar ikke på spisedelen av bestikket når man dekker på, og vi liker ikke smådyr i sukkeret. For ikke å snakke om at de legger av seg den ekstremt usmakelige skikken man har i Asia med å rense halsen (eller er det lungene?!) med et hark fra den dypeste grunn, og spytte ut det som kommer opp overalt – eakh:-(

Tar det virkelig en time og 20 minutter å lage to pannekaker? Åh, de må ha glemt det! Ja, dette er bare tredje gangen jeg sier i fra, sa det har de nok. Og hvor vanskelig er det å skaffe en appelsinpresse fra basaren og kjøpe noen appelsiner, så vi kan få den juicen alle her ønsker seg om morgenen. Og en fruktsalat, det er ikke så vanskelig å få til. Eller skal vi ikke ta en barbeque i hagen en fredag og kalle sammen de internasjonale, blir masse penger å tjene på mat og drikke – nei, det er nok veldig vanskelig å få til. Men å betale svinepris til Nepal å være, selv om man er fast gjester og drar inn masse folk både for å spise, drikke og sove – ja, det skal vi.

Det er så mye lettere å merke hvor avhengig man er av sine egne lunger i hverdagen når man ikke har dem der. De stille stundene hjemme hos seg selv hvor ingen kan høre eller se deg. Muligheten til å lage deg hva du vil til middag, når du vil. Slippe å måtte bestemme deg hver dag for hva du skal bestille av de åtte tingene på menyen du liker, men har spist førti ganger før. Og jammen er jeg tørst gitt, ikke mer vann her nei, da får jeg gå ut og bort i resepsjonen om jeg har tatt på pysjen aldri så mye. Et sted å trene uten at alle ser deg! Og skulle det vare et eller annet; magesjuke, om man er sint eller lei – alle vet alt hele tiden. Det er bra at vi passer på hverandre, men selv om det er hyggelig og sosialt på sanne steder blir det litt for lite privatliv.

Og det er litt lite plass til å ha et hjem. De fleste tingene dine er i bagen hele tiden. Og så pakker du opp og ned for hver field mission da. Det er ikke mulig å holde styr på tingene dine. Hva er på vask? Når kommer det tilbake? Hva er i feltbagen? Måtte ha glemt å fylle opp den egne lille lommen på feltvesten med mer Kleenex, typisk at man må på do på et ueffent sted. Ah! Nå har all krisematen, en hel pose mandler, revnet og havnet i hele sekken. Hvor kan jeg ha gjort av alle de tre leppepomadene jeg hadde med?! Hvem er det som har satellitt-telefonen du skal ha med deg i felt? Er alt det tekniske gearet fullt ladet til du skal ut? Og radioen jeg skal ha med overalt på grunn av sikkerheten, hvor har jeg satt den fra meg denne gangen?! Og hva med identitetskortet jeg skal bare synlig på meg tilnærmet 24 timer i døgnet, hvilken lomme har det blitt glemt i denne gangen? Kanskje jeg skal finne frem PC’en å skrive litt i kveld? Nei, den lot jeg stå på kontoret i dag ja... Jeg får stikke ned i hagen og slarve litt med de andre da, som jeg gjorde i går og kvelden før der:-)

Bukkene Bruse som skulle til leiren for å gjøre oss fete

(19. februar 2007)

Tonje og jeg har vart i leiren i Kailali i to dager, og det er min siste kveld. Det er utrolig hvor verdsatt man blir som kvinne blant mange menn! I dag er det grillfest for Elin for hun skal dra – det er jo veldig stas da:-)

Sjåførene blir sendt til landsbyen og kommer tilbake med en geit i bånd. Den skal slaktes på ekte halalvis og foreberedes til kveldens festmåltid. Jeg forklarer at vi city babes tror at maten bare kommer ferdigpakket i plast i butikken, og at vi derfor må få følge med på prosessen. Geita er så redd og kniven så sløv, men med tre Allah Akbar går det bra. Skrotten henges opp, blodet renner ut og vi er klare for å flå av skinnet. Når det er gjort, føler vi oss i grunnen ferdig som tilskuere. Vi skal jo spise dette til kvelden!

Geiteslakting

Da jobben er gjort og mørket har senket seg, er alt klart. Et stort bål er satt opp, stoler i en sirkel rundt er på plass. Geita er i gryter istedet for på grill, det ble for liten tid. Jeg hadde nok sett for meg et skikkelig Asterix-grillspyd med geit istedenfor villsvin, men dette blir også bra. Jeg får en dugelig porsjon med geitesuppe, siden alle vet at jeg er litt magesjuk og ikke får spise kjøttet. Ali forsikrer om at det ikke er tilsatt olje – det er det som gir den gode smaken. Ja, det er godt å vite at alt fettet som flyter på toppen er ekte geitefett! Og suppa er stram, altså!! Mange vet jo hvordan geit lukter, og det smaker ikke særlig annerledes. Jeg klarer ikke alt, men ganske mye. Jeg er ganske imponert selv, jeg er tross alt litt sjaber i magen fra før og veien til toalettet er mørk med balansering over en stokk og innlagt rasling i bladene for å skremme slanger og annen moro.

Så må man jo prøve kjøttet også da. ”Fried” kaller de det. Jeg er litt usikker siden det virker som de tar med alt på dyret. Det er vanskelig å spise for oss når de ikke skjærer opp kjøttstykker, men knuser alt med slegge. Jeg finner imidlertid to fine kjøttbiter i gryta. Den første er kjempegod. Den andre ser ut som rent og fint kjøtt, men jeg blir nok litt rar i ansiktet når jeg får smaken i munnen. Godt det er mørkt. Det tar litt tid før jeg kjenner igjen en litt emmen smak av lever. Det var vel noen år siden sist, det, og jeg kan ikke huske at jeg noengang spiste det med glede da jeg var liten heller. Det får ikke hjelpe å skulle være høflig. Jeg svelger unna, men resten blir igjen på tallerkenen. Jeg skryter uhemmet av den gode maten uansett, slik man skal gjøre når noen steller noe istand. Det er jo så hyggelig:-)

Utover kvelden kommer det mange tips om nepali språk og kultur, og sammenlikninger med andre kulturer. Rundt bålet i mørket kommer både latterlige og alvorlige historier fra ulike deler av verden. Det er veldig stas! De eneste som ikke kan komme på en eneste historie er de norske jentene; det er ikke bra. Til gjengjeld er vi interessert i hva alle andre forteller, og det blir satt stor pris på. Kvelden avsluttes med at jeg hører om Afghanistans utrolige historie og kultuelle sammensetning. Det er fascinerende å snakke med mennesker med så ulik bakgrunn og referanse enn meg selv. Jeg kan stille spørsmål og høre dem fortelle i evigheter.

PS: Jeg glemte kanskje å fortelle det, men en geit holder jo selvsagt til mer enn en dag. Tonje og jeg forstår hva som er på gang når vi ser sjåførene skrape det brente geitehodet og beina dagen derpå. Og det blir geitesuppe igjen, ja. Geitehodesuppe denne gangen. Mmmm! 

Camp-liv i Kailali, Far-Western region

(16. februar 2007)

Etter mye kjøring frem og tilbake fra forrige leir til guesthouse, mange stopp innlagt ved ulike veisperringer og flere dager uten å kunne bevege oss på grunn av streik, er det omsider bestemt at også “the UNICEF-ladies” skal bo inne i maoistenes leir når registreringen skal foregå i vest. Vi har allerede gått noen runder med FN-monitorene som er ansvarlige for FNs eget område i leiren. Denne gangen blir det et eget toalett for damer, så vi slipper å ta en times pause for å dra ned til landsbyen. Den jeg delte med resten av folket gikk det nemlig ikke an å bruke uten å stå i behørig avstand, noe som er litt vanskeligere for damer enn for menn. Dette får du en liten innføring i under.

Denne gangen blir det altså eget dametoalett og vi skal få dele mat og kokk, i betydningen sjåfører, med UNDP. Det har kommet en ny norsk jente i teamet vart. Tonje jobber med barnevern i Oslo, og etter noen dager fant vi ut at vi bor 30 meter fra hverandre på Kampen! Jeg skal være med Tonje noen dager i registreringen i en annen leir helt vest i Nepal, siden det er hennes første tur i felt her. Nå er vi definitivt utenfor turiststripa, og i et område som er hardt rammet av mange maoistangrep under konflikten. Denne maoistleiren ligger litt inne i jungelen, men det skal være en OK site og lav høyde så det skal ikke bli for kaldt. Glade og fornøyde pakker vi for camping. Det er meldt om eget sovetelt for damer, vi har kjøpt senger som star bak i bilen og liggeunderlag og sovepose har vi på lån fra UNICEF.

En langt bedre do

Leiren er hyggelig, den. Så støvete at jeg åpner klinikk for øyedrypping i teltet vårt, men mye bedre enn den gjørma det vil bli der når regnet kommer. Teltet er stort, sengene OK, og soveposen akkurat varm nok til kalde morgener. Bra vi er i lavlandet, for meldingene fra Stener i Hill-regionen tyder på at de fryser en hel del i leiren der... Hos oss er den største utfordringen badet. Det er felles for alle. En liten firkantet plastinnhegning med åpning på den ene siden. Du kan få en bøtte med varmtvann, og vi kan jo stå bak der, men plasten dekker bare fra kneet til skuldra. Det er litt lite det med 40 menn rundt deg og tusenvis av maoister i åssidene. Det er nå våtserviettene hjemmefra virkelig kommer til sin rett.

Registreringsteamet består i denne omgangen av seks nasjonale og en internasjonal teamleader fra Afghanistan. I tillegg er det to FN-monitorer, denne gangen arabere, og 15 nepalesiske tidligere Gurkha-soldater. I tillegg kommer alle sjåførene. Vi har fått verdens beste sjåfør denne gangen:-) Han fikser alt fra kaffevann, matlaging og innkjøp, til å strø i utedoen var for å redusere fire millioner fluer til 400 fluer. I tillegg har UNDP og monitorene også to veldig søte sjåfører i denne leiren, den ene har kjørt i 25 år og har utrolig mye kunnskap og mange historier å fortelle. Den afghanske teamlederen, Yama, kjenner jeg fra registreringen i forrige leir. Han er utrolig hyggelig og veldig åpen. Vi har hatt mange og lange samtaler om alt fra likestilling, religion og historie, til situasjonen i Afghanistan og Vesten i dag. Vi har så veldig ulik bakgrunn og referanseramme, noe som gjør det til utrolig spennende og lærerike samtaler. Araberne sutrer nok vel mye for det de kaller ”hard core”, trodde de hadde vart i militæret i årevis, jeg... Ellers er det fint med leirliv. Teltet er bra, det er lite mygg, vi fryser ikke, toalettet er akseptabelt og magen funker som noenlunde. Maten er næringsrik nok for noen dager, og spiser man lite, er det bare å fylle på med nudler og kjeks. Levekårene er kanskje litt enkle, men med hyggelig selskap er jo alt så mye greiere!

Feltkjøkkenet

Så driver vi jo faktisk med litt jobbing her også. Registreringen i seg selv går bra den, men alt er jo ikke like lett å forholde seg til UNICEF har bare observatørstatus i denne omgang. FN er bedt om å bistå i en intern prosess i et land der militiaen verken har vunnet eller tapt. Maoistene er sterkt politiske og kjemper for en sak. Det synes som en ny situasjon for FN. Vi prøver oss frem... Foreløpig blir alt behandlet veldig sensitivt, jeg får se om jeg kan fortelle mer om den faktiske jobben siden.

De sanitære utfordringene

(15. februar 2007)

Ja, så var det dette med magen da. Alle som reiser vet at det er et evig fokus. Skal man utenfor vårt eget lille Skandinavia er det bare å forberede seg på at dette kommer til å vare et sentralt tema. Mangel på fysisk velvære, og dermed fokus også i tanke, handling og ord... Det er ikke mangel på engasjement rundt tilgjengelighet, og ikke minst kvalitet på toalettpapiret. Mykt nok til å hindre ødeleggende sårhet, sammenhengende nok til å hindre rakning. Et naturlig beslektet tema er jo selvsagt de sanitære forholdene. Ymse slag er observert, og utprøving har vært nødvendig av både den ene og den annen standard. Hva sies om bekende mørke (ingenting å se, og det kan jo være like greit), uten mulighet til å låse (nepalske menn kommer inn uten forvarsel), camp-latrine (utarbeidet og benyttet kun av et utvalg menn, mistenkt for manglende kompetanse på kvinners sanitære utfordringer under banneret DRIT og DRA!). En mage - altfor løs, og en mage - altfor hard, ser nå frem til en ukes opphold i en nylig opprettet militærleir der vårt ønske om eget toalett for kvinner har resultert i et herlig lite grønt telt, som dekker et jordhull moaistene så velvillig har gravd for oss og lagt to tømmerstokker over. Det er selvsagt dersom vi når frem gjennom buskene hvor slangene gjemmer seg, og balanseringen på stokken over bekken i svarte natta.

Bill.mrk. Send flere ukestamponger

Namaste!

(13. februar 2007)

Namaste Elin!
Jeg leser bloggen din med stor interesse. Spennende å høre dine opplevelser fra Nepal :)
Jeg lurte på om du kunne fortelle litt mer om dagliglivet til vanlige folk i Nepal. Hvordan lever nepalere, hva snakker de om, hva er de opptatt av, hva leker barna...
Har du forresten vært plaget av de hellige mennene? Da jeg backpacka i Nepal syntes jeg ihvertfall de var kjempeslitsomme fordi de alltid insisterte på at jeg skulle ta bilder av dem så de kunne få penger eller ville lage oransje merker i pannen min mot betaling. Så jeg endte etter hvert opp med å flykte avgårde hver gang jeg så en hellig mann... :-D
Og er du blitt lei av den lokale maten???

Kristine

Namaste Kristine!

Takk for hyggelig mail:) Jeg må nok si at jeg ikke har truffet dine hellige menn. I det hele tatt er det veldig lite av turistkjøret med at folk henger etter deg. Det er selvsagt litt i Katmandu, med de ivrige mennene som skal selge deg tigerbalsam, men ellers får jeg gå veldig i fred her i forhold til en del andre steder jeg har vært. Det er stort sett veldig bra å være utlending her. Nå skal det jo også sies at som internasjonal i felt er vi mest utenfor "turist-stripa".

Når det gjelder maten, så er det jo bare Dalbhat som gjelder som mat her. Jeg har ikke fortalt om dette i bloggen tror jeg, men for de som ikke har backpacket her; Dalbhat er dal - linsesuppe, og bhat - ris. Dette mikser de sammen og spiser med fingrene, fulgt av de herrrligste smatte- og slurpelyder. Dalbhat er helt greit, det følger jo også med krydrede grønnsaker med potet, blomkål etc, men man blir jo litt lei av det. Vi får en del internasjonal mat her også, så det er ikke
noe problem.

Jeg er igrunnen mest lei av smattingen, og den utrolig fæle harkingen de driver med i Asia for å rense halsen. Da er det lett å miste matlysten. Det morsomme med nepalesere er at det er liksom bare Dalbhat som er mat. Dersom vi har spist noe annet til lunsj har de liksom ikke spist, og
de reiser gjerne hjem for å sette til livs en stoor porsjon Dalbhat etterpå.

Jeg vil gjerne fortelle mer om dagliglivet til nepalesere, men det må nok
komme litt etter hvert. Jeg er ikke så mye ute i felt på den måten ennå.
Foreløpig har det vært mye hoteller og maoistleire. Jeg kjører jo en god del rundt og ser mye, men jeg føler ikke at jeg kjenner det noe særlig likevel.

Siden skal jeg iallefall skrive en histiorie om Tharu-folket jeg møtte i
Kailali.

Elin
 

Mer om Nepal og hvorfor jeg er her

(5. februar 2007)

Nepalgunj (nepalgansch) er en by med ca 300 000 innbyggere, og mange flere mennesker i området rundt. Den ligger ganske langt vest i Nepal, i et område som har vært hardt rammet av konflikten. Byen ligger rett ved grensen til India, hvilket betyr at det er et transittsted for varer og mennensker, både lovlig og ulovlig. Byen har en lang, veldig støvete og ganske trasig hovedvei, basaren er litt bedre og man venner seg jo til det meste, så dette føles som hjemme allerede. Under delingen av India og Pakistan i 1947 ble millioner av mennesker drevet på flukt, hinduer inn i India, muslimer vestover til Pakistan, østover til det som siden skulle bli Bangladesh, og nordover inn i Nepal. Her i området er det så mye som 40 prosent muslimer, omtrent like mange hinduer og mer eller mindre resten er buddhister. Alle synes å leve sammen i en herlig, uproblematisk sammensetning av religioner. Det er godt å se at det går an. Og det er lov å vare annerledes i Nepal – såsant du er mann, selvsagt. Her om dagen så jeg en transvestitt vandrende helt ubemerket rundt i basaren.

Det er en del bråk i Nepal for tiden, men nå foregår det meste i øst. Det er en gruppe som ikke er med i samarbeidet på nasjonalt plan, og føler at deres rettigheter ikke blir ivaretatt. Uten et fungerende politi, og med et folk der rykter sprer seg over et helt land i løpet av noen timer, er det helt utrolig hvor mange grupper som kan stanse opp all aktivitet i Nepal over natten!

Det meste i Nepal dreier seg om sosiale rettigheter. Kastesystemet utgjor et strengt hiearki som forer til ekstreme forskjeller. Er du bramin eller chitry, og dermed høykaste, er du hevet over det meste, og kan behandle andre med stor nedlatenhet. Lavest på rangstigen finnes folkegrupper som nomader og tarot-folket, som inntil for kort tid siden var ”bonded labour”, altså var tids slaver, og det finnes ”untouchables” – navnet sier vel alt...

Så er det kvinner, da. I motsetning til i Pakistan går de fritt rundt og deltar i samfunnet. Utover det er jeg ikke så sikker på om forskjellen er så stor. De fleste kvinner i Nepal har ingenting de skulle ha sagt. De jobber og sliter i sin egen familie frem til de blir giftet bort til en svigerfamilie, der de vanligvis får det enda litt tøffere. Flerkoneri er ikke lov i Nepal, men det er det mange som ikke bryr seg om. Særlig dersom du ikke føder noen guttebarn, kan du enten bli en av flere koner eller rett og slett byttet ut, og måtte bære den skammen det er å vare separert eller skilt. I et av Himalaya-distriktene har de faktisk et system der kvinnen har flere ektemenn, men det er nok ikke så vel at det er hun selv som velger dette. Når en kvinne giftes inn i en familie, blir hun alle brødrenes kone. Man skal nok ikke se bort ifra at hun kan benyttes både av svigerfar og onkler også.

Så helt nederst, uten rettigheter i det hele tatt, finner man som vanlig barna. Du ansees ikke for særlig verdifull før du er voksen og kan gjøre nytte for deg. Og dessuten er jo barna den mest forsvarsløse gruppen som alle kan ”herske” over. Det mest skremmemde med et samfunn som er bygget på et så sterkt hiearki er at menneskets natur gjør at undertrykte synes å få en trang til å undertrykke andre. Det betyr at de laveste på rangstigen blir utsatt for alles undertrykkelse, og her er det ikke uvanlig verken med slag, spark eller å bli spyttet på.

Maoistenes kamp dreier seg i prinsippet om å jevne ut forskjellene blant folk, både kaster og kjønn. Det er vanskelig å si hvor mye som nå handler om makt, og hvor mye som handler om rettferdighet. Da jeg spurte om maoistenes ledere, så er de selvsagt høykaster de også. Det eneste som er helt sikkert er at dette systemet ikke er noe man fjerner over natten gjennom det kommende valget eller en ny grunnlov. Slike fastgrodde strukturer tar årevis å forandre, men klare holdninger til endring er jo absolutt en start.

Jeg har fått mail :)

(31. januar 2007)

Hjertevarmende å lese dine innleg. Veldig bra - you must continue! Sprøsmål: ser du mange andre "expatriater" og andre "do gooders from the west" der du er og kanskje i det større området rundt deg?
Yul 

Hei Yul!

Takk for hyggelig mail.

Det er mange internasjonale her for tiden. Vi er et helt team av norske (fra Flyktninghjelpen) bare her i Nepalgunj. 4 stk i UNICEF, 1 i UNHCR, og nå har Karen Elise fra RB beredskapsgruppe kommet. Vi skal jobbe tett, hun for Redd Barna, jeg for UNICEF. Det tror jeg blir veldig bra:) Ellers er det iallefall to UN monitors som er norske, og generalen som sitter og jobber med de store spørsmålene rundt våpendelen av fredsavtalen. Ellers er monitorene stort sett fra Midtøsten, og registreringen av våpen bistås av eksperter fra UNDP Afghanistan - de er superproffe og veldig hyggelige.

UN Mission henter altså inn en hel del bistand for tiden, og organisasjonene skalerer også opp. Da er det ofte internasjonale som kommer i første fase, slik som vi nå kommer fra beredskapsgruppene. Det fylles opp av andre internasjonale ja... Sosialt og givende for meg iallfall, vi snakker jo mye sammen og jeg lærer masse om hele verden hele tiden - det er stas! I jobben lærer man helt klart mest av de lokalansatt, nasjonale på kontoret eller i organisasjonene som er våre partnere. Dessverre har vi for få lokalansatte til å dekke behovet for at internasjonale skal følges av en lokal hver. Jeg er jo ingen ekspert på annet enn rammeverket vi jobber med og planer for å implementere aktiviteter, men det krever kombinasjon med lokalkunnskap for å bli vellykket.

Blir tettere jobbing med partnerne våre fremover nå, så da hjelper det nok. I maoistleirene har jeg klart meg uten - bare observerer foreløpig, og dessuten er det et eget poeng at vi er internasjonale, nøytrale parter som representerer FN der.

Hold fortet i RB hjemme, så skal jeg få igang et effektivt program her i felt sammen med Karen Elise:)

Elin

Finnes det en verden, en slik som jeg vil ha?

(30. januar 2007)

På veien til hotellet kjører vi gjennom noen av byens smale gater. Stadig er det små bål langs veikanten. Etter hvert forstår jeg at det er folk som forsøker å varme seg, det er en kald natt i Katmandu. Så ser jeg et bål hvor fem barn har samlet seg rundt. Barna kan ikke være mer enn fire, fem seks år gamle, men det er ingen voksne å se. Det tar litt tid før jeg klarer å innse at det er noen av byens tusenvis av gatebarn, de som verken har noe eller noen i verden bortsett fra hverandre.

Den nye Suunto-klokka jeg kjøpte på vei hit fordi jeg hadde lyst til å følge med på kompass, høydemåler og barometer blir med ett en litt vond ting jeg har rundt armen... Ja, verden er urettferdig!

Jeg vet det, og jeg vet at jeg må tåle å se det om jeg skal ha den jobben jeg har. Likevel er det tøft å få virkeligheten rett i ansiktet gjennom fire-femåringer, underernærte og nesten uten klær i kulden, helt alene i verden som forsøker å få fyr på et bål for å dele litt varme. Og jeg vet at livet deres består av å bli hundset, slått og sparket når de forsøker å skaffe seg mat for å overleve.

Jeg kan bare ikke forstå hvordan verden kan akseptere at små barn har det sånn. Jeg kan ikke forstå at de rike i Katmandu, internasjonale fett betalte FN-ansatte inkludert, kan leve med å se dem hver eneste dag. Jeg kan ikke forstå hvordan mennesker i den rike delen av verden kan leve med å vite at det er sånn, og bare akspetere at verden er urettferdig og tro at man ikke kan gjøre noe med det. Det gjør vondt i brystet og jeg får problemer med å puste rolig.

Barna i basaren
 

Glem E-18 og veien til Hemsedal

(27. januar 2007)

Trafikken er jo alltid et helt eget kapittel. Å komme til høyere strøk er nok en egen historie som er tilgode. Veiene her nede i Terai er ganske rette og fine, men det er andre utfordringer. Gatene deles mellom lastebiler, busser av ymse slag, noen få personbiler, motorsykler, scootere, tuk tuk-er, rickshawer, syklende, gående, løshunder, kuer og geiter. Men det finnes et system. Utgangspunktet er at størst gir best rett. Helt ytterst presses syklende og gående, samme hvor stor last de bærer. Så kommer rickshawene, som brukes til transport av alt fra en priviligert person alene, til en hel familie, et bord eller et par bokhyller. Så kommer de med motor i midten: motorsykler, tuk tuk-er, biler, lastebiler og busser. I byene vandrer dyrene mellom det hele, noe som ikke uventet er en hasardiøs øvelse. På en dag så jeg tre flate katter og to påkjørte hunder i veibanen. Kuene er hellige, så de kjører de utenom.

Så kommer reglene i fart. Det hjelper ikke om du er stor dersom du er treg, det er nemlig her som ellers – det er den sterkestes rett som gjelder. UNICEFs Landcruiser er riktig nok stor, men ikke størst. Derimot er den helt ny, har hundrevis av hestekrefter, to reservedekk og kan tanke 120 liter drivstoff (alt dette har sjåføren fortalt meg). Dessuten har den jo bare et normalt antall passasjerer. Den går iallefall som er uvær. I starten kan det virke ganske usympatisk, men etter bare noen timer forstår man hensikten dersom vi skal komme oss rundt å få gjort noe i det hele tatt. På bussene og lastebilene står det ”Please give signal” eller ”Press horn”. Så vi tuter og kjører forbi, og det er klart at det går en gammel dame med en halv skog ved på ryggen, to sykler, en rickshaw, en motorsykkel og en buss på innsiden av oss når vi kjører forbi. Jeg blir sliten i hodet av å se trafikkbildet foran bilen, og tenker at transporten er det som utsetter oss for mest risiko her. Jeg er glad jeg har en god sjåfør!

Nepal – landet

(21. januar 2007)

Jeg vet ikke så mye om landet etter så kort tid, men dette er et lite bilde foreløpig.

Nepal grenser til India i sør, øst og vest, og til Tibet i nord. Landet ligger lenger sør enn det mange tror, hovedstaden Katmandu ligger omtrent på samme nordlige breddegrad som Kairo, nord i Afrika. Landet er lang og smalt, fra vest mot øst og er i samme retning delt i tre deler.

Terai er den sørlige delen, det flate slettelandet som er en fortsettelse av slettene i India. Dette er matfatet i Nepal. Her produseres det aller meste av maten. Mange reiser hit for å arbeide, særlig om vinteren. Landskapet er flatt, og ligger bare 100-200 meter over havet. Det kan vare kjølig om vinteren, men sola er sterk og om sommeren er det 40-45 varmegrader.

Hovedveien gjennom Nepal går fra vest til øst i dette flate landskapet. Nord for dette ligger et omrade med relativt høye fjell som kalles Hill-area. I dette området ligger Katmandu valley med de tre mest kjente byene; Katmandu, Pokhara og Bhaktapur.

Nord i Nepal ligger high-mountains, som er den imponerende høyryggen i Himalaya mot Tibet, med Mount Everest som høydepunkt. Det er fantastisk vakkert! Folket som bor her er imidlertid svært marginalisert og lite utviklet.

I Nepal ligger Buddhas fødested, likevel er bare 10 prosent buddhister og 90 prosent hindhuister. Egentlig er det nok mange religiøse retninger, men ingen religiøse motsetninger. Felles for nepalesere flest er at de er ganske spirituelle, og at de tror at det gudommelige finnes overalt rundt oss. Hilsenen Namaste er et tegn på dette; man legger handflatene sammen foran brystet, bukker og sier Namaste. Den brukes til alt mulig: god dag, velkommen, farvel og takk, og betyr egentlig ”Jeg hilser det gudommelige i deg”. Veldig nyttig for utlendinger, det verdsettes at man bruker deres lokale skikk og det er fint for å opprette kontakt med folk.

Nepal har svært mange ulike språk og etniske grupper. Innenfor dette finnes et strengt hierarkisk system. Kastesystemet bestemmer hvilken rang du har i forhold til andre, hvordan de kan behandle hverandre og hvilke muligheter de har i livet karriæremessig, med ekteskap og sosial krets. Dette systemet er svart urettferdig og overlater enkelte grupper som Dalit-folket helt uten rettigheter. Systemet skaper store sosiale motsetninger, men er vanskelig å endre.

Nepal er et svært fattig land, 82 prosent av befolkningen lever på under 2$ pr dag. Det finnes ingen fødselsregistrering for alle, men det antas at innbyggertallet er rundt 27 millioner. Det er bare 5 leger pr 100 000 innbygger. All offentlig virksomhet er sterkt pavirket av konflikten, men det finnes mange organisasjoner som arbeider med utvikling her. Ganske mange nepalesere går på skole og 70 prosent av mennene kan lese. Av kvinner derimot er tallet under 30 prosent.

Kvinner har, som i mange andre utviklingsland, en veldig dårlig posisjon.

Nepalesere er smilende og tålmodige. De sier nesten aldri nei og ingenting er noe problem. De fleste av oss vet at dette ikke kan stemme, og frustrasjonen kan tidvis bli trigget for direkte nordmenn. Man føler seg trygg og velkommen i Nepal. Nepalesere har et uttrykk som sier ”Gjester er som juveler”, så vennligheten og gjestfriheten er stor.

Here, there and everywhere

(19. januar 2007)

Det er så mange inntrykk, det er så mange nye mennsker, det er så mange nye steder, og ikke minst - det er mange nye ting man skal lære. Hode er propp fullt når man kommer tilbake til hotellet om kvelden. Da er det faktisk litt rart å komme på rommet, tilbake til sine egne ting som bringer en tilbake til vår del av verden. Deilig, men rart. Og tenk for en lykke når man setter på kabel-TV og oppdaget at Star Wars er på, ikke bare denne kvelden, men alle episodene utover uka. Blir lykkelig nå, rigger meg til foran TV’en og storkoser meg! Hodet er fullt, men nå kan hodet være tomt igjen litt. Man blir forvirret av det, men jeg tror det er sunt. Luke skal få være helten et par timer nå.

Husdyret

Kan plutselig ikke skrive mer akkurat nå, husdyret mitt, en liten Lizard forsvant ut gjennom en liten sprekk i vinduskarmen. Jeg er redd han ikke vil bo her mer. Han er liksom litt kompis han da. Spiser opp myggen og greier. Håper han har tenkt å komme tilbake.

Noen ganger er hjemme best

(17. januar 2007)

Hmmm. Klokka er to og jeg har vært på do 20 ganger i dag. Glad det er søndag og jeg ikke er ute og kjører, men kan være på hotellrommet i nærheten av mitt eget bad....

Lyder, lukter, smak og synsinntrykk

(16. januar 2007)

Luften er kjølig og deilig når vi kjører ut av byen tidlig på morgenen. Tåka ligger forsatt over jordene og det er en litt mystisk stemning. Plutselig kommer den største grisen jeg noensinne har sett ut av tåka, med en kråke sittende fornøyd på ryggen. Jøss, de er sikkert venner, som i et gammelt eventyr, tenker jeg. Like etterpå kjører vi opp bak en gammel mann som et ute og sykler på en gammel sykkel. Han har på seg en tradisjonell drakt jeg ikke kjenner, men med turban og langt skjegg så han ser ut som en gammel mann fra tusen og en natt. På ryggen har han imidlertid en hypermoderne PC-veske. Som fra det moderne eventyret om globalisering tenker jeg.

Etter en formiddag full av inntrykk langs veien er det endelig tid for litt Shia. Det er den samme teen som vi fikk servert overalt og til alle tider i Pakistan, da kalt Chai. De bruker den akkurat like mye her. Teen er god den, med litt krydret smak, og halvparten melk. Til formiddags serveres den tydeligvis med et hardkokt egg eller to. Det er bare å ta utfordringen med å begynne å bruke de lokale toalettene, så jeg får hjelp av Uma til å spørre meg frem. I frykten for det verste blir jeg gledelig overrasket over et rent og helt OK toalett. Tebordet vart derimot er full av fluer, men det gar vel helst bra det også.

Etter enda noen timer på veien hører jeg ikke lenger tutene, selv om de er aldri så forseggjort i melodivalget. Jeg er full av informasjon i hodet om oppdraget vi er ute på. Det humanitæret samfunn er kriminelle når det gjelder forkortelser. Her er det CAAFAG, DACAW, CPN(M), SCNO og enda en haug. Distriktene i områder svirrer rundt i hodet mitt; Humla, Jumla, Rulpa, Dulpa. Dere tror kanskje det er tull, men nei – og de sier jeg skal flytte helt alene til et sted som heter Nawalparasi, hvor nå det måtte være... Ja ja, vi far se da vet du. Ting forandrer seg flere ganger om dagen her foreløpig så.

Jeg er veldig spent for det forste møtet med maoistene. Det viser seg at vi ikke kommer lenger enn til porten til deres cantonment. The Commander is not in. Ved porten star unge kvinner og menn med uniformer og våpen av ymse slag. Jeg liker ikke våpen, men alt er helt rolig. Dessuten er jeg etter sigende den utvalgte til å følge UN mission’s observatører når de skal registrere innleveringen av våpen, så det er bare å venne seg til det.

Dagen er gått og vi skal endelig få mat. Det blir tibetansk i dag. Noe som heter Momo. Det er som innbakt pasta. God, men jeg synes kanskje det er litt sterkt. Jeg ser meg litt forsiktig rundt, ingen andre ser ut til å la seg merke med det, så jeg lar det stå til, selv om det svir ganske mye på leppene...

Base Nepalgunj

(13. januar 2007)

Mens flyturen fra Katmandu til Nepalgunj var utrolig flott med utsikt til Himalaya, var møtet med byen noe ganske annet.

Fantastisk utsikt!!

Nepalgunj er noe av det tristeste jeg har sett, utrolig rotete, støvete, med alle hus halvferdige og som vanlig er det søppel overalt. Det er likevel et stykke før det når standarden for Batagram hvor jeg tilbrakte vinteren i fjor, så motet holdes oppe.

Hotellet der vi bor er et hyggelig sted, stort hvitt hus med hage, varme og kabel-TV på rommene og en amerikansk dame ved navn Candy som behandler oss alle som familie (hyggelig, men tidvis litt intenst). Her møter jeg de andre på teamet, Stener fra Norge, Veronika fra Norge, Stefano fra Italia og Uma fra Nepal. Dette ser bra ut! Så far vi se hvor lenge man blir her da...

Hjemmet og teamet 

Å være den internasjonale

(12. januar 2007)

Det er meg han skal hente. Mannen som står på flyplassen med et UNICEF-skilt i handen. Navnet mitt står der, eller nesten da. Kjørholt er ikke gangbart i andre deler av verden, så fra nå av er det Elin Saga som gjelder. Enn så lenge føles det som luksus å bli plukket opp av bil med sjåfør. Som alltid føler jeg meg utrolig liten der jeg klatrer inn i den store landcruiseren, og forstar ikke helt at det er meg som er i denne rollen – at det er jeg som skal ha dette store ansvaret i en situasjon jeg egentlig ikke kjenner. Det er en sunn ydmykhet å starte opp med.

Det er sen kveld i Katmandu. Likevel har jeg ikke engang sjekket inn ennå for jeg har truffet en fyr, jeg tror han heter Peter, som inviterer meg på grillfest med sine norske venner uken etter. Det er så velsignet enkelt i dette internasjonale miljøet for en som er litt sjenert i starten. Ingen andre er det, for det nytter ikke når man flytter rundt i verden. Dessuten er bare å starte opp med ”Hva er du her for?” ”Hvem jobber du for?” ”Hvor har du jobbet før?” og ”Da kjenner du kanskje...” etc. Og det finnes ofte en link.

På Security briefingen var det en norsk mann som skulle kartlegge bosted for FN monitorene, nyttig kontakt ift hvor jeg skal bo i felt. På FN huset fant jeg en kompis fra Pakistan som jeg kunne ta en kaffe med, og på hotellet om kvelden hadde jeg avtalt middag med en norsk dame jeg skal jobbe med her. Norske ambassadefolk og den norske generalen med sine folk var også der, dessuten en jente jeg har intervjuet til en jobb en gang, stasjonert samme sted som jeg skal, og selvsagt en haug andre internasjonale. Det er stort, men ogsa veldig lite dette internasjonale humanitære miljøet.

Den forste dagen på kontoret er bare full av folk og inntrykk. Er du heldig vet de rette folka at du kommer og det er et opplegg klart. Denne gangen fikk jeg Secutity briefing, VHF radio med callsign, mobiltelefon med funksjonelt SIM-kort, PC og utstyrs-kit før klokka fire! Identitetskortet, som fra nå er min faste følgesvenn i en snor rundt halsen, er ferdig kl fem, så nå er alt klart. Bare for a kunne kaste meg ut i felt allerede andre dagen det vet du.., well let’s go!

Etter en fantastisk flytur langs rekken av Himalaya-topper, er jeg fremme i Nepalgunj, en ikke altfor sjarmerende (ganske stygg faktisk) by med et ukjent antall hundre tusen innbyggere. Terai, flatlandet mot India, stekvarmt med 45 grader om sommeren, nå er det kaldt og avisene melder om 40 døde av kulden. Det betyr kaldt når sola er borte, hus bygd for å holde varmen ute, og at folk ikke har hus. Utfordringen for meg som norsk, er forskjellen mellom 25 grader i sola om dagen og 10 grader i huset om kvelden. Dunjakka går mye av og på, og soveposen er også en kjær venn.

Nepalgunj

En av mine store utfordringer her er å svare til egne forventninger om å ville bidra. Det krever et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Det er alltid viktig å ha respekt for at all kunnskap må justeres etter den konteksten man befinner seg i. Dette er særlig viktig i en konfliktsituasjon der ”do no harm”-prinsippet alltid skal være langt fremme. I en situasjon hvor alle springer rundt, briefingen er dårlig, haugen med dokumenter er ukjent og ting forandrer seg på daglig basis, er det vanskelig å sortere det vesentlige fra det uvesentlige. Jeg blir fort utålmodig... Jeg tror likevel jeg har forstått det viktigste – alle nasjonale jeg møter her vil alltid ha mer kunnskap enn meg. Jeg er her fordi jeg er internasjonal, og skal respresentere FN som en nøytral part. Jeg skal holde fast i de overordnede humanitære prinsippene, menneskerettighetene og reglene i krig, spesielt for barn. Utover det skal jeg lytte og lære, bidra om jeg kan, og forsøke å holde barnas interesser høyt på agendaen hos alle parter.

Nå er det bare å pakke felt-kitet, på med feltbuksa og vesten med de tusen lommene, forberede seg på at sjåføren kaller deg madam, at du skal sitte i bilen timesvis hver dag og late som du ikke ser det utrolig kaotiske trafikkbildet som utspiller seg foran deg, at du skal bo, spise og bruke toalettene lokalt. Det er litt skremmende, men mest spennende. Særlig når man kan legge til at jeg skal møte representanter for regjeringen, representanter for maoistene, andre FN-representanter og organisasjoner som jobber lokalt – jeg skal få vare med å bidra til at Nepal utvikler en varig fred – selv om jeg er en bitte liten brikke føles det som en stort ansvar, men også helt fantastisk! 

De første inntrykkene 

(11. januar 2007)

Å komme til et nytt land er alltid fylt av inntrykk og opplevelser. Den forste tiden er intens, spesielt når man skal arbeide der og virkelig ønsker å gjøre en forskjell. Det er viktig å lære, og tilpasse seg fort, for å kunne bidra så raskt som mulig.

Samtidig skal man ha stor respekt for at man alltid er en utenforstående, en internasjonal, med de fordeler og ulemper det fører med seg.

Turen til Nepal gikk veldig bra, drøye tolv timer etter jeg dro fra leiligheten i Oslo var jeg på vei ut av flyet i Katmandu. Det er en underlig følelse å komme ut på en flyplass og kjenne en helt annen luft enn den du er vant til. Det luktet ikke noe spesielt, det var heller ikke verken spesielt varmt, kaldt, spesielt fuktig eller tørt. Det er bare annerledes enn det du kjenner, forst tenker du at du er bare på tur, men så kommer du på at dette skal være hjemmet ditt de neste månedene.

Konflikten og fredsprosessen

(11. januar 2007)

Nepal er et kongedomme som innførte demokrati i 1990, men som har opplevd mye turbulens i sitt forsøk på å utvikle mer åpne politiske og økonomiske systemer. Den væpnede konflikten i Nepal startet i 1996, da maoistene for første gang gjennomførte gerilja angrep, som ble besvart av nepalesiske sikkerhetsstyrker.

Dette skjedde i Mid-western region, som har vært konfliktens kjerneomrade. Det er her jeg skal stasjoneres.

Nepal har et kastesystem som skaper store forskjeller i befolkningen, og majoriteten i landet er svart fattig. Maoistene kjemper for et demokratisk Nepal, bygd på sosialistiske verdier om likeverd og en rettferdig fordeling. Likestilling for kvinner er også en del av dette, hvilket betyr mye for meg i min kontakt med deres militære grupper. Maoistene har en politisk gruppe CPN-M og en militær gruppe PLA, som har drevet  geriljavirksomhet de siste ti årene. Konflikten har påført den allerede vanskeligstilte lokalbefolkningen store lidelser. Både maoistene og nepalesiske sikkerhetsstyrker har gjenomført aksjoner som innebærer alvorlige brudd på internasjonal humanitær rett. Mer enn 13 000 mennesker er drept, mellom 5 og 10 000 mennesker er forsvunnet, titusener er drevet fra sine hjem og seksuell vold har vært vanlig.

Forhandlinger mellom maoistene og regjeringen har pågtt i flere år, men har kollapset. For noen år siden ble hele kongefamilien i Nepal drept i en familietragedie, der det heter at kronprinsen tok livet av alle, innkludert seg selv. Kongens bror overtok makten og har skapt mye tubulens ved å avsette regjeringer og gjøre sin makt eneveldig. Dette har ikke ført til løsning på konflikten.

Derimot lagde en syv-parti allianse av de parlamentariske partiene og maoistene i november 2005 en felles avtale om å etablere absolutt demokrati i Nepal. I april 2006 ble det satt i gang store demonstrasjoner, som gjorde at kongen måtte oppgi sin makt for at landet ikke skulle ende i fullstendig anarki.

21. november undertegnet partene en fredsavtale, og har bedt FN om å bistå dem i prosessen. Det skal nå lages en interim grunnlov, nedsettes en interim regjering innen 15 januar, og foretas en registrering av velgere for et valg er fastsatt i juni.

Dette er en tøff beslutning og en tøff prosess. FN har for tiden en ganske stor ”UN mission” her. Alle regjeringssoldater skal holde seg inne i sine forlegninger, mens maoistene er samlet i 7 cantonments, eller leirer, ulike steder i landet. Partene skal levere inn likt antall våpen, som skal oppbevares i containere, overvåket av tidligere Gurkha-soldater (spesialsoldater fra Nepal, trenet og brukt av bl a UK). Valgobservatorer forsøker å gjennomføre en registrering som forberedelse til valget.

Et ukjent antall barn er utnyttet i konflikten. Tusenvis er blitt rekruttert under mer eller mindre tvang. Barna er brukt i direkte strid, som kokker, spioner, sendebud, bærere osv. Fredsavtalen innholde klausuler om frigivelse av barn. UNICEF har mandatet til å forhandle om frigivelse av barna, samt sikre at det er systemer for ivaretakelse, sporing av familie, gjenforening og reintegrering i samfunnet. Men ingen innrømmer å ha hatt barnesoldater, så forelopig ser vi dem ingen steder, og prøver å finne ut hvor barna er...

Nepal har selv funnet veien til en fredsavtale. Håpet er at viljen er stor nok til også å takle de store utfordringer som nå ligger foran dem.